De var det hun kaller en helt vanlig familie. Nina Danielsen og ektemannen Jack bodde utenfor London med tre barn og travle jobber. Hun var sivilingeniør og prosjektleder i et teknologiselskap, han jobbet som finansdirektør for et konstruksjonsfirma.
Påsken 2016 var de alle samlet. De to eldste som studerte på universitetet, hadde kommet hjem. Yngstemann Daniel gikk i 8. klasse på ungdomsskolen. Den siste tiden hadde han strevd med følelsen av å være utenfor.
4. April, en av de tidlige påskedagene, tok Jack seg fri fra jobben, og tok med seg guttene til Brighton. Det var en by de likte å være i, en by med avslappet stemning. Våren var kommet, de gikk rundt i gatene, spiste fish`n chips i vårsola.
På kvelden skulle Nina og mannen på konsert, barna skulle være hjemme, se på Netflix og spise mat sammen. Et lite stykke ut i konserten vibrerer det i mobilen.
Det er eldstedatteren som ringer. Beskjeden er ikke til å fatte. «Daniel er død, dere må komme hjem».
- Du kan forestille deg … eller du kan kanskje ikke forestille deg. Jeg tenkte «det kan ikke være sant».
Hun forteller om taxisjåføren som kjørte dem hjem så fort han bare kunne.
- Jeg husker jeg lå på gulvet i taxien og så meg selv utenfra. Jeg lå der og stengte alt ute, ville bare hjem og ordne opp i alt.
- Jentene mine skulle ikke miste moren sin også
Håpets ånd
Det er høyt under taket i Ninas leilighet på Majorstua, hun bor i Sorgenfrigata nå, flyttet fra London med den eldste sønnen etter skilsmissen i 2018.
Vi sitter ved det store runde kjøkkenbordet. Øynene er blanke, slik de ofte skal være gjennom intervjuet. Hun har også en ro over seg, og et smil som sitter løst.
Etter 25 år i England - og følelsen av at en atombombe gikk av, har hun sakte men sikkert bygget seg et nytt liv her. I 2020 startet hun den frivillige organisasjonen ELPIS Selvmordsforebygging. Visjonen er et samfunn der ingen sliter alene med selvmordstanker. I arbeidet står håpet sentralt.
- Vet du hvor navnet ELPIS kommer fra? spør hun og og forteller historien om Pandoras eske, fra den greske mytologien og den tiden menneskene levde uten sorg eller bekymringer.
Pandora fikk en lukket krukke og en sterk formaning om ikke å åpne den. Da hun trosset advarselen steg all verdens ulykker opp og bredte seg utover alle landene - men det var én som ikke rakk å unnslippe krukken før Pandora fikk smekket på lokket igjen. Igjen dette milde smilet.
- Da hun tittet nederst i esken - der satt Elpis, håpets ånd.
Elias tok sitt eget liv - et halvt år senere fulgte tvillingbroren etter
Som om en atombombe gikk av
Da de kom hjem fra konserten den kvelden, stod ambulanse og politibil utenfor. Det var Daniels søsken som hadde funnet ham. Eldstedatteren som var i ferd med å utdanne seg til lege, hadde også prøvd gjenopplivingsforsøk.
- Min første reaksjon var å holde rundt begge de to barna som jeg hadde igjen. Vi lå i sengen og holdt rundt hverandre. Det er det jeg husker.
Nina forteller videre med rolig stemme.
- Mitt instinkt var at nå måtte vi passe på hverandre. Jeg tror ikke jeg forstod helt hva som hadde skjedd. Det er som om en atombombe går av livet ditt. Det føles som et enormt krater. Som et øredøvende skrik innvendig.
Ingen av dem forstod hvorfor. «Var det noe jeg sa?». «Sa du noe?». «Kan vennene ha sagt noe?».
- Det er en evig søken. Men det ligger i sakens natur at Daniel har tatt med seg de svarene. Som mor er det ufattelig vondt. Vi var veldig nære og gjorde masse sammen.
Som trebarnsmor var hun ikke uvant med å se tenåringene sine streve med noe i perioder. For henne var det så opplagt at det å oppleve vanskelige ting er en del av det å vokse opp - og at vonde følelser kommer og går, at alt går over til noe annet.
- Men det tror jeg kanskje ikke han visste. Eller om han ville si noe som han ikke hadde ordene for.
Et lite smil.
- Den grublingen der, tar enormt mye hjernekapasitet. Jeg forstod ingenting. Jeg skjønte ikke hva jeg hadde gjort galt.
Nyskilte Eva satset alt på ferieflørten: - Jeg ville leve her og nå
Måtte tilgi seg selv for det hun ikke visste
Å fortsette dagliglivet ble viktig - om hun la seg ned, var hun redd for at hun aldri kom seg opp igjen. Mange kom og tilbød hjelp, men det føltes som om det var ingenting de kunne gjøre, forteller Nina.
Da hun kom i kontakt med Papyrus, en frivillig organisasjon i Storbritannia som arbeider med selvmordsforebygging blant unge, opplevde hun seg imidlertid svært godt tatt vare på.
- Jeg følte meg viktig, at sorgen var viktig. De lyttet og kom ikke med råd.
- Hva har vært til størst hjelp for deg?
Svaret kommer raskt.
- Det er to ting. Det ene var å tilgi seg selv for å ikke vite det jeg ikke visste. Jeg visste ikke at noen kunne se selvmord som en rasjonell mulighet. For meg er aldri håpet ute, jeg finner alltid løsninger.
Psykolog om ujevne vennskap: - Den som gir mest, er ikke alltid klar over det
Sorgen blir aldri mindre
En annen viktig innsikt fikk hun via mannen sin. I forbindelse med jobb, bodde han en periode i Leeds - der hadde de et tilbud for etterlatte i form av to psykologer som selv var etterlatte.
De gikk rundt og banket på dørene hos dem de visste hadde mistet noen i selvmord. Det var foran ham de tegnet tegningen som Nina nå tegner for oss.
Da hun fikk se den første gang, kjente hun seg umiddelbart truffet. Den store mørke sirkelen hun starter med å tegne, viser sorgen, forklarer hun.
- Du er sorgen, sorgen er deg. Så sitter du og venter på at sorgen blir litt mindre sier hun, og tegner en mindre sirkel.
- Vi kjenner på sorg fordi vi har elsket. Så hvis sorgen krymper, blir vi redde for å miste både den og kjærligheten. Ubevisst eller bevisst venter vi på at sorgen skal bli mindre, og at vi kan gå videre.
Hun ser opp fra det hvite arket.
- Men det som skjer, er at sorgen krymper ikke. Men du kan bygge et liv utover sorgen, sier hun, og tegner et luftig felt rundt den sorte sirkelen.
- Å erkjenne som mor at sorgen ikke blir mindre, men at jeg kan tillate meg å bygge et liv utover den …
Setningen blir hengende i luften, men det var herfra det ble mulig å finne ny mening i livet.
- Jeg har ofte fått høre at jeg overreagerer, eller er hysterisk
Forstod hvordan hun kunne ha hjulpet Daniel
I sin søken etter svar på hva som hadde skjedd med Daniel, ble Nina kursleder i et kurs om å forebygge selvmord. Inntil da hadde hun trodd at selvmord var sjeldne og kun rammet dem som er alvorlig psykisk syke.
Nå fikk hun høre om et spekter av ulike historier, og forstod at selvmord kan ramme hvem som helst, og oftest når følelsen er at alt håp er ute.
Selv insisterer hun på noe annet.
- Det er ikke håpløst, selv om det er vanskelig. Det er krevende å stå i vanskelige situasjoner, men det går over. Om man vet det, kan man finne andre løsninger enn å ta livet sitt.
Hun stopper litt opp før hun fortsetter.
- Da forstod jeg også hvordan jeg kunne ha hjulpet Daniel. Jeg kunne ingenting om psykisk helse. Hadde jeg visst det jeg lærte da, kunne Daniel ha vært i live.
Dødssyke Johannes (15) trengte ny benmarg - et nytt søsken kunne være redningen
Ville gjort alt for å få ham tilbake
- Er du forsonet med det nå, at du gjorde så godt du kunne?
- Ja, det har jeg måttet. Jeg har tilgitt meg selv for at jeg ikke visste bedre. Det var ikke bra nok det jeg gjorde. Slik er det med mange ting i livet, man er uten kunnskap. Jeg ville ha gjort alt for å få Daniel tilbake.
- Hva tenker du at du gjorde «feil»?
- Det var mest alt det som jeg ikke gjorde. Jeg prøvde å distrahere ham, ta han med på ting har likte. Sa «dette går så bra». Men det var ikke det han trengte. For meg funker det, men ikke for ham.
- Hva ville du ha sagt til Daniel, med den kunnskapen du har nå?
- Det har jeg faktisk ikke tenkt på.
Hun stopper litt opp, blir tenksom.
- Jeg ville ha latt ham fortelle meg hva det var som gjorde at han var så lei seg. Jeg trodde at det å sette fokus på at han var lei seg, ville gjøre ham enda mer trist. Men det var ikke distraksjon eller oppmuntring Daniel trengte, han trengte empati med det han opplevde som uutholdelig.
- Hadde jeg visst at selvmord dreper flere unge en noen annen dødsårsak, ville jeg fokusert mindre på mulige sportsskader og mer på å lytte til det han faktisk sa, og ta det på alvor.
Dette er historien om Emil og Silje, som nesten ble kjærester
Sa opp jobben
Den nye vonde og viktige kunnskapen utløste også et stort engasjement for å formidle, gjøre den allment kjent.
Hun involverte seg stadig mer i Papyrus. Da de vokste som organisasjon, hjalp hun dem med å organisere seg på en bedre måte, en kompetanse hun hadde som prosjektleder.
Hun sluttet i den gamle jobben, den ga ikke lenger mening, og ble nestleder i Papyrus istedenfor. Der fikk hun hendene fulle med å etablere en egen avdeling i London, og lede arbeidet med selvmordsforebygging i lokalmiljøet der.
Da hun flyttet til Norge i 2019, var det naturlig for henne å fortsette engasjementet her. Hun engasjerte seg som frivillig i LEVE, ble styremedlem i LEVE Oslo, så landsstyremedlem.
- I LEVE har fokuset tradisjonelt vært på de etterlatte. Det er fortsatt veldig mye skam og tabu knyttet til selvmord.
- Jeg var åpen fra dag én, og har aldri angret på det. For meg har det vært en god måte å komme til ro med det som skjedde. Men det er ikke lett å være etterlatt. Mange strever selv med selvmordstanker. Noen etterlatte tar også livet sitt.
Rådebank-forfatteren: - Følte at jeg hadde vært en grusom datter
Håpet som aldri dør
Da hun selv startet ELPIS Selvmordsforebygging i 2020, var det med et sterkt ønske om å formidle håp - både til de som sliter med selvmordstanker, og til pårørende ved å vise at det er mulig å leve gjennom livskriser og få det fint igjen.
Og ikke minst å formidle kunnskap om forebygging så bredt som mulig - til familiene, skolene, fritidsaktivitetene og på arbeidsplassene.
Kurs i selvmordsforebygging bør bli like tilgjengelige som kurs i hjerte- og lungeredning. Og minst en person på hver skole i landet bør kunne førstehjelp ved selvmordsfare, mener Nina.
- En slik person vil lære hvordan man kan ha en trygg og omsorgsfull samtale i tilfeller der man tror eller vet at noen har selvmordstanker. Og lære å hjelpe til med å oppdage håpet mange likevel har: Om at det finnes andre løsninger på smerten de opplever, enn døden.
- Det kan være tungt å være den som hjelper og heier - men ofte er det nyttigste bare å lytte tålmodig til den som sliter, anerkjenne at de har det veldig vondt og spørre dem om det er noe du kan gjøre for å hjelpe. Å gå ved siden av dem, mens de leter etter hjelp og løsninger.
- Uten mamma hadde jeg ikke vært i live i dag
Håpefullt å jobbe med håp
Når vi møtes, er det bare kort tid siden ELPIS ble en del av LEVE - det var Landsforeningen for etterlatte ved selvmord, som gjerne ville ha et samarbeid, forteller Nina. Nå fortsetter ELPIS som en del av LEVE, og har skiftet navn til LEVE selvmordsforebygging.
- Kan det være for tungt å ha selvmordsforebygging som jobb?
- Å jobbe med håp, synes jeg er håpefullt. Jeg får mye håp av arbeidet mitt. Det er en følelse av at jeg gjør noe nyttig, og det gjør godt.
- Hva håper du på for deg selv?
- Jeg håper først og fremst at de to andre barna mine får et godt liv.
Enda et mildt smil.
- Selv har jeg en kjæreste som er veldig støttende.
Mistet hver sin mann: - Vi vil elske livet slik de elsket oss
Føler seg som et annet menneske
Minnet om Daniel er fortsatt sårt. Sorgen kan komme over henne som i bølger. Det er små triggere overalt.
Her en dagen var det en gutt som gikk forbi henne med samme kastanjefargede hårfarge som Daniel. Eller det kan skje når mange barn løper rundt og ler.
- Det bringer meg tilbake. Da blir jeg veldig lei meg.
- Hvordan har dette forandret deg?
- Det har forandret meg enormt. Jeg føler meg nesten som et annet menneske. Jeg har fått et hjerte og engasjement for de som sliter, de som prøver å gjemme seg og fikse alt alene. Og for de som stadig håper på at ting blir bedre.
- Jeg kjenner på en veldig omsorg. Jeg kan snakke med folk på gata. Det angrer jeg aldri på. Jeg får alltid flotte samtaler. Du kan hjelpe et menneske om gangen. Jeg tror ikke vi får oppfylt ønsket om nullvisjon i min levetid - men jeg håper.
KK gjør oppmerksom på at Daniels far er innforstått med omtalen av sønnen og de private bildene brukt i denne artikkelen.
