Kols:

Ninas forkjølelse gikk aldri over

Nina (45) var tidligere en aktiv turgåer, så ble hun utkjørt bare av å gå til bussen. Å hente tvillingene sine i barnehagen var såvidt hun orket.

SLITEN: - Jeg ble faktisk sliten bare av å ta meg en dusj, og innså at jeg måtte få en grundig legesjekk. FOTO: Privat
SLITEN: - Jeg ble faktisk sliten bare av å ta meg en dusj, og innså at jeg måtte få en grundig legesjekk. FOTO: Privat Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

Nina Mehlum er 45 år og bor i Skaun kommune i Trøndelag. Hun har samboer, to døtre, og to sønner. Det var etter at guttene ble født Nina merket at kroppen ikke spilte på lag med henne. Hun visste det ville bli slitsomt å være en såpass voksen tvillingmamma, men skjønte etter hvert at det hun kjente, ikke var normal slitenhet.

– Jeg har alltid vært glad i å gå, både til fots og på ski. Nå brukte jeg dobbelt så lang tid som før på å gå til bussen, og enda ble jeg grusomt sliten, forteller Nina.

– Jeg ble faktisk sliten bare av å ta meg en dusj, og innså at jeg måtte få en grundig legesjekk. Dette var i 2014, og jeg var totalt uforberedt på diagnosen jeg fikk året etter.

KOLS: – Jeg fikk beskjed om at jeg har kols og en lungekapasitet på cirka 60 prosent. FOTO: Privat
KOLS: – Jeg fikk beskjed om at jeg har kols og en lungekapasitet på cirka 60 prosent. FOTO: Privat Vis mer

Diagnosen kom som et sjokk

Da Nina oppsøkte fastlegen, hadde hun flere plager; Det var både tungt og vondt å puste, og mye hun ikke fikk til å stemme i kroppen. Nina har strevd med angst og depresjon siden barndommen, men dette var noe annet.

– Pusteprøven jeg tok, viste tegn på astma. Jeg prøvde astmamedisiner, men ingenting hjalp, sier Nina.

Hun ble henvist til en lungespesialist i Trondheim, der omfattende tester ble utført. Da svaret kom, trodde Nina nesten ikke det kunne være sant. Det var da bare innrøkte, gamle mennesker som fikk denne diagnosen?

– Jeg fikk beskjed om at jeg har kols og en lungekapasitet på cirka 60 prosent. Det var som å få et slag i trynet, sier Nina, som fremdeles kjenner en sorg over å ha fått sykdommen.

Hun ble henvist til Arbeidsmedisinsk avdeling ved St. Olavs hospital.

Skomakerdrømmen ble knust

Da Nina fikk diagnosen, var hun lærling på et skomakerverksted. Det var flere grunner til at hun ikke tok utdannelse som ung, og nå hadde hun funnet drømmeyrket, det var skomaker hun ville bli. Dessverre fikk hun aldri utøve faget sitt.

– Bare noen få dager etter at jeg fikk fagbrevet, fikk jeg beskjed fra spesialistene på St. Olavs hospital om at jeg ikke burde jobbe som skomaker. Da raste jeg rett ned i kjelleren og ble der ganske lenge, forteller Nina rolig på telefonen.

– Det var lite sannsynlig at sykdommen kom fra tiden min tid som lærling, men en jobb som skomaker, der blant annet lim brukes mye, kunne forverre tilstanden.

At Nina tidligere hadde røyka litt en stund, regnet de heller ikke som årsak. Hun har ikke mangel på Alfa 1-enzymet, og ingen kan forklare hvorfor Nina fikk kols som 36 åring. Hun er tilsynelatende bare uheldig og ble rammet tilfeldig.

– I begynnelsen var jeg nok både sur og bitter for at jeg hadde fått sykdommen, men slike følelser gjør jo alt verre. Jeg fikk en voldsom psykisk knekk da min skomaker-karriere ble avsluttet før den hadde begynt. Alt jeg sto igjen med, var et ubrukelig fagbrev, sier Nina.

Skremmende smerter

– Med en dårlig rygg pluss en uttalt angstlidelse, er det ikke lett å si hvilke plager som skyldes hva, sier Nina. Hun holder stemmen i en lys tone, men legger ikke skjul på alle de dårlige dagene.

– Etter at jeg fikk kols, følte jeg at jeg ikke strakk til som mamma til to små og to store barn, noe som ikke gjorde psyken min bedre. Heldigvis har jeg en veldig snill og forståelsesfull samboer, og jeg fikk også god hjelp av psykolog over flere år.

Nina forteller at Nav har vært enormt støttende hele veien. Det var nødvendig, men også en sorg, da Nina måtte innse at uføretrygd var eneste mulighet. Hun vil svært gjerne jobbe, og har ikke mistet håpet om å klare en liten jobb etter hvert.

– Det er ikke enkelt å være usynlig syk, og jeg går ikke akkurat rundt og informerer om min kols, sier Nina og sukker.

– Jeg prøver å henge med så godt jeg kan, men føler meg ofte ikke bra nok. Jeg er jo midt i livet, men takler verken jobb eller stress. Selv de som vet om diagnosen, glemmer nok innimellom at jeg er kronisk syk. Og stresser jeg for mye og prøver å klare mer enn jeg egentlig gjør, blir jeg alltid dårligere.

Nina er mye mer inne og hjemme enn før, og klarer ikke å være med niåringene på så mange aktiviteter. Smertene i brystet er verst om vinteren, men Nina greier en rolig skitur i fint vær. Hun er fremdeles en ivrig turgåer, og er spesielt glad i å plukke sopp, men må holde et betydelig lavere tempo enn før.

– Når smertene i brystet er på sitt verste, og det er skikkelig tungt å puste, blir jeg redd for å dø der og da. Selv om erfaringen min sier at jeg kommer gjennom det hver gang, er det en fryktelig ubehagelig følelse. Det blir heller ikke lettere å takle med en bakenforliggende angstlidelse.

GODT LIV: – Jeg prøver å skape meg et så godt liv som mulig, med de begrensningene jeg har. FOTO: Privat
GODT LIV: – Jeg prøver å skape meg et så godt liv som mulig, med de begrensningene jeg har. FOTO: Privat Vis mer

Takknemlig for helsevesenet

Det er nå ni år siden Nina fikk sin kols-diagnose. Hun har prøvd flere medisiner, med ulik effekt, det tok tid å finne medisinen med best virkning. Legene har hele tiden vært positive, de har stått på for at Nina skal ha et godt liv. Nina bruker medisin hver dag, og regner med å gjøre det resten av livet. Hun har god nytte av medisinen hun bruker nå, Revlar Ellipta.

– Jeg følges godt opp med kontroller, og er takknemlig for all hjelp jeg har fått og får. Lungekapasiteten min har holdt seg på cirka 60 prosent, det er et godt tegn at den ikke har gått nedover, sier Nina.

Hun innrømmer at hun tenker en del på at kolsen antakeligvis vil bli verre, men prøver å lære seg å leve i nuet. Hun er klar på at hun ikke vet hva som vil skje i fremtiden, men tenker at ingen har noe løfte på morgendagen. Nina vil gjerne få fram hvor viktig det er å si ja til å være organdonor mens man lever, så etterlatte ikke får det umulige valget i en sårbar tid.

– Jeg er selv organdonor. Lungene mine er syke, men jeg har heldigvis friske organer ellers, sier Nina.

Hun synes det kan være slitsomt når bekjente forteller henne hva hun bør og ikke bør gjøre. Det finnes utrolig mange «hobbyleger» blant folk flest, og selv om Nina skjønner de mener det godt, foretrekker hun å forholde seg til sine egne leger og spesialister.

– Jeg prøver å skape meg et så godt liv som mulig, med de begrensningene jeg har. Familien er min aller største glede og barna gir meg lyspunkter hver dag. Jeg syr også litt i skinn; vesker, belter og småting, det er nok det nærmeste jeg kommer skomaker-drømmen. Det er artig å bruke kreativiteten på den måten, ellers kan det lett bli for mye surfing på nettet, sier Nina.

– Det å kunne skape fine ting sånn i det små her hjemme, gir meg faktisk en mestringsfølelse. Den vil jeg ta godt vare på, så får jeg heller da nye utfordringer når de eventuelt dukker opp.

Ninas samboer og far til sønnene har lest og godkjent at artikkelen publiseres.

Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

KK er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer