Når Golalah Abbasi i dag tenker tilbake på flukten, kjenner hun på frykt. Hun var bare fire år da hun og familien måtte flykte fra Iran og over grensen til Irak. Etter mange år i Irak bar ferden videre til Norge, hvor familien ble tatt inn som kvoteflyktninger. Golalah var 19 år da hun flyttet til Strømmen og senere Skjetten.
Golalah husker barndommen som fin. Hun hadde det godt sammen med familien, og ble skjermet for mye av det som foregikk. Hun var jo bare et barn.
Men realiteten, vet hun nå, var at faren hennes jobbet mot det iranske regimet, og etter å ha sittet tre år i fengsel i Iran, ble han løslatt. Det var da familien måtte flykte over grensen til Irak.
Hun husker kun små biter fra flukten, og akkurat der og da tenkte hun ikke at det var farlig – hun så på det som en slags hyttetur eller utflukt.
– Jeg husker at vi måtte flytte på oss flere ganger og måtte gjemme oss. Vi flyktet med hest midt på natten eller tidlig på morgenen for å ikke bli oppdaget.
Under flukten fikk de hjelp av onklene hennes. Faren og brødrene kriget på den andre siden av grensen, og derfor la Golalah, hennes mor og yngre søsken ut på flukten sammen. Etter noen måneder var de på plass i Irak.
– Vi var veldig glade i Ruby. Men så drepte hun jo pappa
Jobbet mot regimet
Men de var ikke trygge her heller. 15 år bodde de til sammen i Irak, og de siste årene var det virkelig risikofylt. Faren ble fengslet, og midt på natten kunne de oppleve at det ble kastet granater på huset de bodde i.
Brødrene og faren til Golalah jobbet alle mot det totalitære regimet i Iran. Iranske myndigheter kan være nådeløse, så det var en risikofylt oppgave. Golalah Abbasi var hjemme da hun fikk beskjeden:
Broren var blitt drept på åpen gate.
Golalah begynner å fortelle, men stopper opp. Hun tørker tårer fra kinnene, tar et dypt åndedrag før hun fortsetter med blanke øyne:
– Det kom som et sjokk, selv om jeg var forberedt på at det kunne skje. Jeg husker at jeg hadde en venninne på besøk, og plutselig kom mamma inn, gråtende.
– Han var ute og handlet, midt på gata med masse folk, en helt vanlig dag.
Familien er overbevist om at iranske myndigheter var involvert i drapet. I samme periode var det flere andre som også ble drept. Året var 1997. Det var helt voldsomt, minnes hun, hvor kurdiske aktivister ble drept.
Noen måneder etter døde faren hennes. Han hadde vært kreftsyk en periode, og var blitt dårligere etter at hans eldste sønn brutalt mistet livet.
Det er den sammensveisede familien som har gjort at de har klart å reise seg igjen etter to tette dødsfall innad i familien. Familien har vært den største hjelpen, og Golalah har hatt noen mentalt sterke søsken å se opp til i den vanskelige tiden etterpå, mener hun.
Kvinnen som sitter foran meg, ser det ydmykt nok ikke like tydelig selv, men for undertegnede er det ingen tvil om at Golalah også har en sterk psyke - som sine søsken.
Kom til Norge som kvoteflyktninger
Etter mange år i Irak, ble Golalah og familien intervjuet av FN-representanter i Irak, og de fikk innvilget opphold som kvoteflyktninger i Norge. Golalah viser en stor takknemlighet for at de fikk en fin og trygg reise til Norge.
– Det var veldig viktig for oss å finne tryggheten her. Det var det vi trengte, det var det vi manglet. Tryggheten var det viktigste vi måtte skaffe oss.
– Fant dere tryggheten med én gang dere kom til Norge?
– Absolutt, vi fant den med én gang. Her er det trygt, for her er det ingen som kommer etter oss, det er ingen som leter etter oss. Vi trenger ikke være redde for å bli drept, eller å bli fanget.
Karolina dynket matrestene i oppvaskmiddel og hårspray for å ikke spise fra søpla
Denne retten serverer hun aldri!
Maten er sentral
Til tross for at Golalah har opplevd store omveltninger i livet, er det én ting hun alltid har hatt med seg helt fra barndommen – nemlig kurdisk matkultur. Mat er så mye mer enn drivstoff for kroppen – for Golalah er det en opplevelse, noe sosialt, og noe hun har lav terskel for å samle familie, venner og andre gjester til.
Selv i økonomisk trange tider, før de kom til Norge, var maten essensiell for samholdet blant familie og venner i Golalahs liv. Maten er sentral i den kurdiske kulturen, og om man får planlagt eller spontant besøk, står maten i sentrum.
– Det føles mye hyggeligere når vi sitter rundt bordet og skravler og spiser mat. Vi sier at maten smaker mye bedre da. Og jo flere, jo bedre. Det smaker mye bedre når det er flere som sitter rundt bordet, sier hun og smiler varmt.
For undertegnede kan det virke uoverkommelig alltid å skulle ha mat liggende i tilfelle det kommer uanmeldte gjester, men Golalah mener at det har med vaner å gjøre. Det trenger ikke være så avansert heller. Som regel har man alltid noe man kan koke sammen til en rett, man må bare være litt kreativ.
– Hvis jeg får uanmeldte gjester, tenker jeg ikke så veldig stort sånn at jeg blir distrahert av situasjonen. Da tenker jeg bare: ok, hva har jeg hjemme? Med de tilgjengelige råvarene kan jeg lage noe enkelt som kan smake kjempegodt, og serverer det.
Og hvilke smaker som lar seg kombinere, og det å tørre å prøve ukjente råvarer og krydder, det gir hun gode råd om i sin nye kokebok som har fått det passende navnet «Golalahs matreise».
I tillegg deler hun sine beste oppskrifter fra den kurdiske kulturen som hun har samlet på veien.
Etter at faren ble lam, skjønte Cecilie at hun aldri måtte prioritere bort dette
Lite som skal til for å gjøre maten mer smakfull
Med boken håper hun å inspirere flere til å prøve ukjente retter med flere spennende smakstilsetninger enn det man typisk finner i norsk mat.
Golalah synes det er vanskelig med norsk mat, da maten her er helt annerledes enn det hun er vant med fra det kurdiske kjøkkenet. Da hun først kom til Norge, syntes hun ikke maten smakte noe i det hele tatt, og hun husker det som kjedelig.
Men det er ikke mangel på råd fra den engasjerte matprofilen.
– Hvis du tør å bruke andre råvarer enn du pleier å bruke, så kommer du til å lykkes. Kanskje ikke første gangen, men andre og tredje gangen kommer du til å lykkes. Det er jeg helt sikker på. Øvelse gjør mester.
I dag bor Golalah på Rælingen med mann og barn. Mannen hennes bodde i Kristiansand da de møttes, men er opprinnelig fra samme kurdiske by som henne. Sammen har de fått tre barn som nå er 11, åtte og seks år – to jenter og en gutt.
Gleden over å samles til mat, og å lage mat, har hun videreført til alle tre ungene. De liker å hjelpe moren på kjøkkenet, og ser hvor viktig det er for samholdet.
– Vi har et lite kjøkken, men noen ganger står alle på kjøkkenet. Når jeg spør hva de gjør, svarer de at de vil være der – det er veldig koselig. De synes matlaging er gøy, og vil gjerne hjelpe til – og som regel får de lov, ler hun forsiktig.
Matlagingsvanene du bør droppe snarest
Delte på det lille de hadde
Golalah er glad for at barna hennes opplever den samme gleden over mat og hva et måltid kan tilby utover det å mette mennesker.
Hun minnes de første årene i Irak, hvor alt startet greit, men etter golfkrigen i 1991, raste økonomien der nede. Det rammet også familien hennes.
– Noen ganger hadde vi ikke nok mat, så vi måtte vente til broren min skulle komme hjem ha med seg litt mat – kanskje litt hvetemel sånn at vi kunne lage brød av det, minnes hun.
Med mange søsken, utgjorde de en stor familie, og det var vanskelig å mette alle. De har opplevd fattigdom, men fra gode naboer og slektninger fikk de tørrvarer, frukt og brød levert.
Og når familien var mette, og det var mer til overs, ga de videre råvarene og maten til andre naboer som trengte det. Det var mange som hjalp hverandre gjennom tøffe tider, og et av de tydeligste symbolene på støtten, var maten.
Ramadan
Ramadan er den islamske høytiden mange kjenner til som en måned med faste. Da spiser man to måltider; en tidlig frokost, før soloppgang, og middag etter solnedgang.
– Når vi bryter fasten og spiser middag, da er det veldig ofte familien samles og spiser sammen, og bryter fasten sammen. Og det er en veldig, veldig koselig stund, både for de store som har fastet, og for barna som ikke har fastet, sier hun.
I fjor fastet hennes eldste datter på 11 år for første gang. Det står ingenting om alder i Koranen, ifølge Golalah, men man starter gjerne ikke før fylte ti år. Barn kan gjerne prøve seg litt fram, og kan kjenne på hvordan det er.
– Jeg husker da jeg var barn og pleide å faste, selv om familien min ikke vekket meg for å spise frokost. Jeg husker at den eldste broren min som bor i Sverige nå, sa til foreldrene våre at «Golalah faster jo uansett, så hvorfor vekker dere henne ikke? Bare la henne få i seg litt mat, så kan hun faste.»
Ingen fortalte henne at hun skulle begynne med det – ønsket om det kom fra henne selv. Man kjenner fort på en mestringsfølelse ved å faste.
Fasten er ikke obligatorisk for alle, da det kan for eksempel gi mangel på næring, som mange er avhengig av. Hvis du er barn, syk, gravid, ammende, eller har mensen – da må du ikke faste, opplyser den engasjerte kokebok-forfatteren.
– Du må være i stand til å faste, både mentalt og fysisk. Ellers blir ikke fasten din akseptert. Hvis du presser deg for å faste, blir det ikke godkjent.
Med dette trikset trenger du aldri å kaste urter igjen
Samles til fest og god mat
Når Ramadan rundes av, samles tradisjonelt venner og familie til feiring. Det kommer den store dagen som alle venter på gjennom fastemåneden. Da lages de beste rettene, og hvilke det er, varierer fra region til region. Men aprikosgryten, den må stå på bordet hjemme hos familien Abbasi.
– For oss kurdere fra den østlige delen, må det være gryter med kjøtt, ris og supper. Varme retter i mange forskjellige, fine farger.
Når måneden er helt full, betyr det at ramadan er ferdig, og det går over i id. Det er en dag det er forbudt å faste på – for da skal man spise, sier hun, og avslutter med det viktigste av alt:
– Og selvfølgelig samles hele familien for å feire sammen. Det er veldig hyggelig – en fin tid, sier hun.
- Vær ekstra påpasselig med disse matrestene
