HELLE VINCENTZ: – Det var mye som var vanskelig, men det var også mye som var godt, sier Helle Vincentz om oppveksten sin. FOTO: Sif Meincke
HELLE VINCENTZ: – Det var mye som var vanskelig, men det var også mye som var godt, sier Helle Vincentz om oppveksten sin. FOTO: Sif Meincke Vis mer

Helle Vincentz:

- Noen ganger var jeg redd ham. Pappa var min helt og min frykt

Livet til Helle Vincentz ble snudd på hodet da hun var åtte år. Da begikk faren hennes selvmord – og ingen snakket om det som skjedde.

Hvorfor i all verden skriver man spenningsromaner når man selv har hatt en barndom som for de fleste ville vært mer enn spennende nok? For å få tak på verden, kanskje.

Den danske forfatteren Helle Vincentz skriver ikke blodig, voldelig splatterkrim, det er rett og slett for ubehagelig for henne. Hun husker fremdeles tydelig den gangen hun skulle skrive en skikkelig stygg scene om et overgrep mot et barn til en av bøkene sine. Da måtte hun sitte med pc-en halvt lukket over fingrene og med klassisk musikk i ørene, fordi hun rett og slett ikke orket å være i det. For Helle er slike scener og mord nødvendige onder i viktige krimhistorier. Krimromanene hennes er politiske, gjennomsyret av god research og med et indignert språk. Som om hun prøver å forklare verden at den trenger å bli et bedre sted.

Ta for eksempel den fjerde krimboken hennes, «Søster min»: Et legemiddelfirma tester en pille mot depresjon, og den viser seg også muligens å kunne hjelpe folk med ADHD og gi kvinner økt sexlyst. Men det er ugler i mosen, og antropolog og nyansatt privatetterforsker Sofie Munk blir satt på oppgaven. Spørsmålet er: Hvem er det som sender ulovlige dokumenter til legemiddelverket og fjerner alt som kan stå i veien for pillens suksess? Omdreiningspunktet er legemiddelindustriens gode, mindre gode og desidert fæle sider.

– Kan man være politisk når man skriver krim?

– Ja, det synes jeg. Det er noe jeg jevnlig har diskutert med andre som innimellom har sagt: «Det kan du ikke.» Men jeg er det i utgangspunktet, i hvert fall – helt til jeg setter meg ned og skriver. Da skal jeg liksom pakke bort mine egne holdninger så godt jeg kan og la ting skje. Jeg håper at bøkene mine, i tillegg til å underholde, hjelper folk til å forstå litt mer av en verden som blir mer og mer kompleks.

– Du har et horn i siden på legemiddelindustrien?

– Ja, det kan man godt si. Jeg synes den har problemer med markedsføring og mål. Jeg intervjuet en fra bransjen i forbindelse med boken, og han sa: «Det gjelder å få flere til å ta mer medisin over lengre tid.» De skal selge mer, og de vil selge mer. Har du vært lei deg i tre dager? Da bør du kanskje ha medisin mot depresjon. Når man tenker på hvor sterk den industrien er og hvor mye penger investorene tjener, burde den ta et større samfunnsansvar.

– Men uten legemiddelindustrien ville ikke mange av oss vært her …

– Jeg skulle akkurat til å si det! Det gjelder jo både kreftbehandling og livstruende depresjoner og det at jeg personlig er glad i å kunne ta to Panodil når jeg har vondt i hodet. Så det er litt tosidig. Jeg liker å ta tak i temaer der jeg ikke bare kan være positiv eller negativ. Den siste boken jeg skrev, handlet mye om fertilitetsindustrien, der det også er en del grums. Men på den andre siden: Min eldste sønn fikk jeg ved hjelp av fertilitetsbehandling, ikke sant? Det ville jo vært utrolig trist om jeg ikke hadde fått ham. Legemiddelindustrien har mye av det samme – du kan på en og samme tid stille deg både kritisk og takknemlig til den.

Blir sett på som litt luksus å lage en lystpille for kvinner

Det er i hvert fall noen som ville vært takknemlig hvis det faktisk fantes en pille som den Helle har funnet på i «Søster min». En antidepressiv pille som også gjør kvinner … kåte. Så er sitter vi og ler i Helles 1970-tallshus med hage og spør hverandre hvorfor i all verden det ikke er forsket mye mer på lystpiller til kvinner.

Helle vet mer enn meg:

– Jeg har faktisk en hel bok om akkurat det emnet! For mannen er det med lyst en helt fysisk ting: Det trengs blod til svamplegemet. Det har man også forsøkt med kvinner, men man har funnet ut at det må mer til enn bare det fysiske. Det er vanskeligere. Dessuten: En kvinne som ikke har så veldig lyst, kan – i motsetning til mannen, som trenger ereksjon – likevel klare å gjennomføre et samleie. Så jeg tror også at det blir sett på som litt luksus å lage en lystpille for kvinner.

– Faren min var den eneste pappaen jeg kjente som gadd å leke med barna sine. Samtidig kunne han også tenne på alle plugger. Plutselig smelte han en neve i bordet og ropte og skrek, forteller Helle Vincentz. FOTO: Sif Meincke
– Faren min var den eneste pappaen jeg kjente som gadd å leke med barna sine. Samtidig kunne han også tenne på alle plugger. Plutselig smelte han en neve i bordet og ropte og skrek, forteller Helle Vincentz. FOTO: Sif Meincke Vis mer

I sexscenene i «Søster min» er Helle befriende god til å presentere kvinnen som en aktivt oppsøkende part, ikke bare som en villig mottaker. Med andre ord: Sofie Munk vil ha sex. Og hun får det. Helle sier at hun er opptatt av ikke å ta noe fra sitt eget liv. Sexscenene kommer IKKE fra hennes eget soverom. Ikke desto mindre innrømmer hun at hun på mange måter ligner på hovedpersonen. Hun kjenner seg igjen i utferdstrangen og rastløsheten. Huset med hage i Hareskovby er det første stedet Helle har bodd der hun ikke går rundt og tenker på at hun snart burde flytte til et annet sted.

- Jeg tror at det var greit å slå barn den gangen

– Du vokste opp på en gård. Hvordan var det å ha en slik barndom?

– Jeg tror jeg kan si at det var en blandet erfaring. På en måte var det en rolig oppvekst på landet, der jeg tilbrakte utrolig mye tid sammen med faren min og med farmor og farfar som bodde i huset ved siden av. Jeg var med på det de voksne gjorde, og jeg var i åkeren og var tett på familien min. På en annen måte opplevde jeg utrygghet. Primært på grunn av fars temperament og alkoholmisbruk. Faren min var den eneste pappaen jeg kjente som gadd å leke med barna sine, han gadd å klatre i trær med meg og bygge huler med meg og lage husker til meg. Men samtidig kunne han også tenne på alle plugger. Plutselig smelte han en neve i bordet og ropte og skrek.

– Slo han?

Jeg fikk en smekk et par ganger. Det var ikke ordentlig vold. Eller, det kan man jo selvfølgelig si at en smekk er. Men det var ikke ofte. Jeg tror at det var greit å slå barn den gangen. Det var ikke egentlig frykten for å få en omgang som skapte utrygghet. Det var temperamentet hans. Det at du er en liten jente og så står det en stor mann og roper til deg. Det er ille nok.

– Var du redd for ham?

– Noen ganger var jeg det. Men samtidig var han jo det viktigste mennesket i livet mitt og den jeg helst ville være sammen med. Han var liksom vennen min, følte jeg. Jeg bodde på landet i Bøgelunde mellom Næstved og Skælskør, helt nede på Sørvest-Sjælland, og jeg hadde ikke alltid noen å leke med den gangen. Så jeg var bare hjemme og var sammen med ham, og jeg ble med når han kjørte rundt til alle dem han kjørte rundt til som bonde. Jeg var pappas pike på godt og vondt, og jeg ble bedre kjent med ham enn lillesøsteren min gjorde. Jeg har hatt en helt annen barndom enn hun har hatt, fordi hun var tre år yngre.

– Du var pappas jente og samtidig redd for ham?

– Ja, sånn var det. Han var min helt og min frykt.

Helle var åtte år da faren hennes døde.

– Jeg kan nesten ikke huske lillesøsteren eller moren min fra barndommen. Jeg kan selvfølgelig se dem for meg. Men jeg husker bare faren min. Helt til han døde.

– Så han tok mye plass?

– Ja. Han tok all plass, tror jeg man kan si. På godt og vondt. Da jeg var barn, kom det helt bardust på oss at han tok livet av seg. Bortsett fra at han noen måneder i forveien hadde etterlatt en lapp til moren min om at han hadde kjørt sin vei og ikke klarte mer og ikke kom hjem. Noe han gjorde. Så det var et forvarsel, men jeg kunne ikke helt forstå det. Med en voksens øyne ser jeg jo nå at det selvfølgelig ikke kom helt bardust på oss. Han fikk det verre og verre, ble innlagt og ble behandlet med antabus og fikk tilbakefall og måtte til behandling igjen … Når jeg tenker på hvordan spenninger mellom meg og mannen min kan påvirke barna våre, var mitt barndomshjem et ekstremt utrygt hjem for et barn å vokse opp i.

– Hvor var moren din oppi alt sammen?

– Jeg tror bare hun gjorde det som måtte gjøres. Hun gikk på jobb. Det eneste jeg kan huske at jeg ble involvert i før faren min døde, var at jeg i en periode ikke fikk gå hjem fra skolen alene. Moren min var lærer, og jeg måtte vente til hun skulle hjem fra jobb og kunne komme og hente meg hos farmor og farfar. Og jeg fikk ikke kjøre sammen med faren min. Det var jo fordi hun var redd for at han var full. Ellers var det ikke noe vi snakket om. Hun døde da jeg var 23, og jeg fikk aldri snakket med henne om det.

Snakket aldri med sin mor som farens selvmord

Helles mor ble syk av kreft og døde etter tre måneder.

– Er du lei deg for at dere aldri fikk snakket om det med faren din?

– Ja. Ikke på den måten at det er noe jeg går rundt og er aktivt lei meg for i hverdagen. Men jeg tror at det ville vært mye sunnere for meg som barn hvis det hadde vært en voksen som hadde snakket med meg om hvorfor det var som det var. Jeg fikk bare vite at faren min hadde tatt livet av seg, og så snakket vi ikke mer om det. Det var ikke et tabu utad ‒ slik selvmord er i noen familier. Men jeg snakket aldri med moren min om det. Hun fortalte meg at han drakk, og at han var alkoholiker. Det var det, sier hun og fortsetter:

– Da vi flyttet til Hareskovby for fire år siden og barna mine skulle skifte barnehage og flytte fra vennene sine, snakket jeg med dem i det uendelige: «Nå flytter du litt bort fra Mathias, men du kan fortsatt treffe ham, og hva synes du om det? Det er helt greit å være lei seg.» Til slutt sa mannen min: «Nå må du ikke glemme at de ikke har vært utsatt for det samme som deg, så nå holder det sikkert.» Men det var en overkompensasjon fra min side. For vi flyttet jo også den gangen. For meg føltes det som om livet mitt ble delt i to.

Jeg vokste opp på landet med faren min på godt og vondt. Så døde han og ble borte, og så flyttet vi. Bare det å flytte fra en gård og inn til byen var en enorm forandring. Jeg hadde nesten klaustrofobi fordi naboene bodde så tett på, og jeg drømte om at vi kunne flytte tilbake til gården og at min far skulle komme tilbake. Det var som om hele det gamle livet bare ble borte. Uten at jeg snakket med noen om det, noe som sett med dagens øyne er helt galskap – at verken moren min eller en lærer snakket med meg: «Er du lei deg for at faren din er død?» Men jeg tror dels at det var tiden og dels at min mor rett og slett ikke klarte det. Hun sto plutselig alene igjen med to barn, og gården vår ble solgt på tvangsauksjon, det var ufattelig tøft.I tillegg til at hun de siste årene hadde levd sammen med en mann som drakk mer og mer.

- Som voksen har jeg måtte lære meg å håndtere når folk blir sinte på meg

Historien kommer nesten som en foss fra Helle. Jeg bruker litt tid på å ta inn alt sammen, noe Helle selv har gjort for lenge siden. Hun er veldig direkte, som hun er i alle livets forhold, hun er typen som «imploderer» hvis hun ikke får snakke om det hun trenger å snakke om. Hennes egen analyse av morens reaksjon den gangen er som følger:

– Jeg var velfungerende, flink på skolen, god i fotball, var en jente som hadde masse venner. Hun var sikkert redd for å ødelegge det på en måte. Hun var kanskje redd for å velte et eller annet korthus inni meg.

– Sluttet du å være redd da faren din døde?

– Nei. Nei, jeg tror at det er noe av det som faktisk fremdeles sitter fast i meg. Jeg har fortsatt litt angst. Som voksen har jeg måtte lære meg å håndtere når folk blir sinte på meg. Jeg liker det fortsatt ikke, selv om jeg kan si: Det handler ikke om meg, det handler om dem, og det er ikke rimelig. Det har helt klart satt sine spor, og det kjemper jeg fremdeles med. Det ville vært fint om jeg var mer konfliktsky når folk blir sinte på meg, for jeg går også raskt inn i konflikter. Samtidig hater jeg når andre blir hissige eller sinte, så det ville vært bedre om jeg enten var konfliktsky og lot være å gå inn i det, eller at jeg var mer likegyldig til andres reaksjoner.

I sommer var Helle og familien i Kenya i en måned: – Det gjør noe med en familie å være sammen på den måten. Jeg håper at jeg kan gi dem litt av det perspektivet jeg selv er så glad for at jeg fikk av faren min. Jeg prøver å videreformidle historiene hans fra det store utland og interessen hans for verden til mine egne barn, forteller Helle. FOTO: Sif Meincke
I sommer var Helle og familien i Kenya i en måned: – Det gjør noe med en familie å være sammen på den måten. Jeg håper at jeg kan gi dem litt av det perspektivet jeg selv er så glad for at jeg fikk av faren min. Jeg prøver å videreformidle historiene hans fra det store utland og interessen hans for verden til mine egne barn, forteller Helle. FOTO: Sif Meincke Vis mer

Et annet spor fra den gangen: Helle og kjærligheten.

– Å ha hatt en sånn far – har det påvirket kjærlighetslivet ditt?

– Ja. Jeg tror det ville være naivt å si at det ikke har det. I starten, da jeg akkurat hadde møtt Henrik, hadde jeg en veldig naiv tilnærming til kjærligheten. Etter at vi hadde vært sammen en stund, sa jeg: «Enten lover du meg at vi er sammen resten av livet, og at du aldri går fra meg, eller så går du nå, og det er helt greit, for jeg blir ikke sur, men da må du gå nå.» Han bare: «Eh, det er det jo umulig å si noe om!» Men det måtte han.

– Hvorfor var det viktig?

– Fordi jeg ikke kunne håndtere å være så glad i et menneske som plutselig bare kunne forsvinne. Da ville jeg heller at han ikke skulle være i livet mitt. Da ville jeg heller bli forlatt for tidlig enn midt i. Et slikt merkelig ultimatum kunne nok ha skremt bort hvem som helst.

Men Henrik ble værende.

– Han merket jo at logikk ikke fungerte på meg, så da sa han: «Jeg skal ikke gå fra deg.» Og det kan man jo fremdeles ikke vite. Men nå har vi vært sammen i 15 år. Jeg ville blitt veldig lei meg hvis han gikk, men nå tåler jeg den usikkerheten på en annen måte enn jeg gjorde den gangen. Spesielt i starten av forholdet vårt måtte han bare ikke svikte. Jeg vet ikke om man blir rundere i kantene med årene, men jeg hadde det sånn at hvis vi kranglet – ikke voldsomme tallerkener-i-veggen-krangler, men hvis vi ble uvenner, kunne jeg bli helt kald inni meg og tenke: Det kan være det samme, jeg er helt likegyldig til deg, du eksisterer ikke for meg lenger, det er bedre for meg hvis du går. Kanskje jeg bare har innsett at man etterpå må bruke alle kreftene sine på å tø opp igjen.

Men han har i hvert fall lært meg å tenke: Ok, jeg er sur på deg akkurat nå, men historien vil vise at i morgen ser verden annerledes ut. Så jeg er blitt bedre. Men den der enten-eller-tankegangen, som jo er en slags forsvarsmekanisme for å unngå å bli såret, har tatt mye plass.

– Det tar tid å bygge opp et forfatterliv

Selvinnsikt og stahet kan bringe en langt i livet. Helles forfatterskap står der det skal stå, bøkene selger, noen av titlene er til og med solgt til utlandet, hun blir booket til foredrag, det går bra, den neste boken er allerede i ferd med å ta form i hodet hennes.

– Det tar tid å bygge opp et forfatterliv. Det går bra nå, men da jeg begynte å skrive, leide vi huset vi bodde i, og jeg var sånn: Vi skal ikke kjøpe noe! Mannen min er selvstendig næringsdrivende, og vi skulle bare se om jeg fikk det til, det var viktig for meg å skrive, derfor ventet vi så lenge med å kjøpe noe selv. Ellers er jeg ganske avslappet med det meste, men det er en av de få tingene jeg virkelig har holdt på i forholdet vårt: Det må ikke være de faste utgiftene våre som bestemmer hva vi skal jobbe med. Noe av det handler om at jeg selv har opplevd at barndomshjemmet mitt ble solgt på tvangsauksjon. Ikke pokker om jeg skal bo dyrere enn nødvendig.

KK informerer om at Helles søster har lest igjennom og godkjent reportasjen.

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: