- For bare førti år siden var samene omtalt som de ukjente og mystiske naturbarna, langt der borte i nord.
- Ikke noe mer.
Det forteller Jorunn Eikjok (68). Du har kanskje sett henne i dokumentaren «Vendepunktet» om Altasaken på NRK. Eller hørt henne fortelle sin historie om kampen om samenes rettigheter som urfolk et eller annet sted. For hele Jorunns liv har handlet om å kjempe nettopp den kampen.
Over en videosamtale med Jorunn, en mørk og kald januar-morgen, er hun sjeleglad for at noen vil snakke med henne om hva hele det samiske folket har vært igjennom alle disse årene, for «den norske befolkningen er ikke opplyste nok».
På et spørsmål om hva den samiske kulturen betyr for henne, puster hun dypt ut, før hun salig sier:
– Å, kjære deg ...
Hun stopper opp.
– Det er hele min identitet. Min tilhørighet. Kort sagt.
– Jeg følte at jeg hadde skuffet hele Norge
Den harde fornorskningstiden
Jorunn er vokst opp i en samisk familie i Njiđgu helt innerst i Varangerfjorden i Unjárgga gielda (Nesseby kommune). De samiske stedsnavnene, er en del av resultatet i Altakampen. Samisk og norsk ble to likestilte språk.
Hun er utdannet lærer og er sosiokulturell antropolog. Hun har jobbet som forsker, spesialrådgiver og i media, i det samiske samfunnet. I dag jobber hun blant annet som kulturprodusent, hvor hun lager dokumentarer sammen med fotograf Ola Røe. Det har hun gjort siden 1998.
Men mest av alt jobber hun for at samisk kultur skal synliggjøres og verdsettes. Og det har hun jobbet med i hele sitt liv.
Hun vokste opp i den harde fornorskningstiden, som hun selv kaller det. Det samiske språket var rett og slett forbudt i skolen. Hun forteller sårt om en tid hvor samer opplevde sterk trakassering, undertrykkelse og rasisme fra «de norske innvandrerne».
Men er ikke samer nordmenn? På lik linje som oss andre? tenker du kanskje. For nei, slik var det ikke før. Å bli kalt «finnjævel» og «lappjævel» var hverdagskost for Jorunns generasjon, og flere generasjoner langt tilbake i tid.
– Skammen sitter i mange lag
Tok det samiske språket tilbake
De kunne ikke engang snakke sitt eget morsmål – de hvisket når de var i offentligheten. Folk visnet når de snakket samisk, forteller hun. De turte ikke.
– På 60-tallet snakket foreldrene våres samisk seg imellom, og norsk til barna. De gjorde det rett og slett for at vi skulle klare oss, fordi de hadde lidd så mye selv.
Da Jorunns mor gikk i skolen, forsto hun ingen ting før fjerdeklasse. All undervisning foregikk på norsk, og barna forsto ikke hva som ble sagt.
– Det var en stor sorg for den generasjonen.
Selv begynte Jorunn å forstå alvoret da hun skrev semesteroppgave på gymnaset i 1971, om østsamenes historie. Hun ble sint da hun skjønte hvordan historien hadde vært, og fortsatt var. All trakasseringen hun hadde opplevd, og de før henne i mange hundre år tilbake.
Hun forteller om sin første samisk bevisste handling. Jorunn var innlagt på sykehus høsten i 1972. Da foreldrene skulle hente henne, bestemte hun seg for at hun kun ville snakke samisk.
Jorunn ville gjenerobre familiens morsmål og identitet. Jorunn, som er eldst i en søskenflokk på tre, satte foten ned. Og familien tok imot Jorunns ønske, med stor glede. I løpet av kort tid snakket familien kun samisk hjemme. Stolt forteller hun om at alle hennes foreldres barnebarn har samisk som morsmål den dag i dag.
– Sånn tok vi det samiske språket tilbake. Jeg bruker å si at min familie avkoloniserte oss selv, forteller Jorunn.
– Jeg har spadd unna skyldfølelse, skam og tungsinn for å bli denne diamanten
Den første sivile ulydigheten
Da Jorunn var 18 år gammel, begynte hun å jobbe som studentlærer. Da hun begynte å jobbe, trodde hun at barna kunne få lov til å snakke samisk i skolen. Hun tok feil.
– De satt der, som generasjonene før dem, og ikke forsto hva som ble sagt. Det var helt horribelt, forteller en opprørt Jorunn.
Jorunn, som den ildsjelen hun er, begynte å undervise barna på samisk. De ble så glade for at de endelig kunne forstå, at de flokket seg rundt henne. Hun ble en stor trygghet for dem.
Men det tok ikke lang tid før Jorunn fikk beskjed fra skolen om at det hun holdt på med var ulovlig. Jorunn svarte med at det var åpenbart at ikke flertallet av barna kunne forstå norsk, og stilte spørsmål om hvordan de stakkars barna skulle få kunnskap når de ikke kunne forstå hva som ble sagt. Hun sa til og med at de gjerne kunne si henne opp.
– Det var min første sivile ulydighet, forteller Jorunn, før hun legger til:
– Men det er det som har vist seg at man må ty til å gjøre, for å få til en endring.
Altakampen som endte i sultestreik
Å undervise små barn på samisk skulle vise seg å ikke forbli Jorunns eneste sivile ulydighet i denne kampen.
På 70-tallet reiste hun mye frem og tilbake til Grønland, hvor hun blant annet deltok på verdenskonferanser for urfolk. Hun brukte reisene til å skape nettverk, engasjere seg, og suge til seg kunnskap om hva slags land Norge egentlig var, som ikke tillot samer å ha egne rettigheter.
I 1979 fikk Grønland etablert hjemmestyre. «Hva med oss samer?», tenkte Jorunn. Parallelt med dette var den politiske konflikten om vannkraft-utbygging i Alta-Kautokeinovassdraget i «fyr og flamme».
Da hun kom tilbake til Norge samme år, for å ta mellomfagseksamen i samisk språk, var utbyggingen i Alta blitt dramatisk. De hadde begynt å bygge vei, og begynt å demme ned lakseelven – til tross for folkeaksjon og stor lokal motstand.
Samene hadde prøvd å komme med innvendinger. Reindriftsamene hadde prøvd å gå rettens vei.
– Alt ble bare føyet vekk av staten, Stortinget og myndighetene. Jeg ble veldig sint da jeg hørte hva som skjedde, sier Jorunn.
Ella Marie om tenårene:- Angsten i meg eksploderte
På samme tid drar Jorunn til Sirbmá for å besøke tanten sin som bor der. Hennes fetter Niillas er også der. Han har nettopp kommet hjem fra den mye omtalte leieren på Stilla, som en rekke samer og naturvernere har arrangert for å demonstrere mot utbyggingen.
Leieren og demonstrasjonen endte til slutt i en stor politiaksjon.
Hjemme hos tante, kommer fetter Niillas bort til Jorunn. «Vi er noen samer som skal til Oslo for å demonstrere mot utbyggingen», sier han. Jorunn ser alvorlig på fetteren sin. «Da må dere fokusere på urfolks rettigheter. Elven kommer som nummer to. Våres rettigheter må være nummer en», svarer Jorunn. «Da må du bli med», svarer Niillas tilbake.
Jorunn klarer ikke å svare med en gang. Hun skal sove på stabburet, og går og legger seg. Men valget er enkelt. Dagen etter går Jorunn bort til Niillas med en gang hun våkner. «Jeg må bli med», sier hun.
Mandag 8. oktober 1979 er Jorunn i Oslo, sammen med en gruppe samer fra Norge, Sverige og Finnland. De kaller seg for «Samisk aksjonsgruppe».
De slår opp en lavvo på Eidsvolls plass, rett foran Stortinget. Jorunn og seks av de andre samene skal true med sultestreik, om ikke kravene deres bli innfridd.
Jorunn og resten av «Samisk aksjonsgruppe» krever nå en stans av Alta-Kautokeinovassdraget, og at samiske rettigheter skal anerkjennes. De sender et brev til statsminister Oddvar Nordli og stortingsrepresentant Guttorm Hansen.
Ifølge journalist Lars Martin Hjorthols bok «Alta – Kraftkampen som utfordret statens makt», heter det i brevet de sendte slik:
«Vi krever at Regjeringen/Stortinget stopper videre utbygging av Alta-Kautokeinovassdraget inntil samenes spørsmål, reist ved domstolene, er rettskraftig avgjort.
Vi krever svar innen tirsdag 9. oktober kl. 12.00. Om ikke konkret svar foreligger innen overnevnte tidsfrist, går vi til sultestreik.
Med hilsen
For Samisk aksjonsgruppe
Mikkel Nilsen Eira
Jorunn Eikjok
Niillas Aslaksen Somby»
Ingen svar kommer, og ingen krav blir innfridd. Sultestreiken starter.
Den største julegaven
Jorunn forteller at hun opplevde det hele som et ubegrenset stort hull, som måtte fylles med kunnskap. Ingen visste hva det samiske folket gikk igjennom.
– Folk hadde minimalt med kunnskap om det samiske, også fremtredende journalister. Det var sjokkerende, mimrer Jorunn.
Hun forteller at de som bevitnet at Jorunn, og de seks andre samene, sultestreiket for utbyggingen og for samers rettigheter, ble rasende da de fikk høre hva som foregikk.
Demonstrasjonen virket.
Sultestreiken ble avsluttet den 15. oktober – etter én uke uten mat på Jorunn og de seks andre samene. Regjeringen hadde bestemt at utbyggingen skulle midlertidig stanses – men også at rettigheter for det samiske folket skulle utredes.
Den 13. desember ble det bestemt at samerettsutvalget skulle nedsettes.
– Det var den største julegaven jeg fikk det året, forteller Jorunn rørt.
10 år senere, i 1989, åpnet Sametinget. To år før, i 1987, kom det en ny samelov; en egen grunnlovsparagraf om samisk språk, kultur og samfunn. Samefolket skulle nå støttes aktivt, ikke bare noe de måtte kreve og begrunne selv.
– Tror du det ville kommet på plass så fort om ikke du satte samenes rettigheter i første rekke?
– Jeg kan ikke si at det var på grunn av meg, men jeg hadde stor innflytelse fordi jeg hadde mye global kunnskap om urfolks rettigheter – og ikke bare om elven.
Hun legger til:
– Så kan man jo spørre; hvis vi ikke hadde aksjonert, hva ville da skjedd med samiske rettigheter? Selvfølgelig ville det kommet, men mye senere.
– Det var uunngåelig. Norge kunne ikke fortsette å drive en kolonistat ovenfor den samiske befolkningen i forhold til alt som skjedde i verden.
En følelse av frigjøring
Jorunn beskriver aksjonen som noe av det mest fantastiske hun har opplevd. Etter å ha gått rundt med sinne og skam over den undertrykkelsen, trakasseringen og rasismen som Jorunn og andre samer hadde opplevd – var det en stor følelse av frigjøring av å ha gjort en forskjell, sammen med de andre.
– Å komme utenfor Stortinget, og få utrykke meg og faktisk se at det ga resultater. Det var så stort, sier hun.
Hun opplevde også at alle ble modigere etter aksjonen i Oslo.
Jorunn flyttet til Grønland i 1980. To år senere kom hun tilbake. Hun beskriver det som natt og dag.
Alle turte å bruke koftene sine og snakket samisk uten å skamme seg. Folk var stolte av å være samisk. Samfunnet hadde forandret seg på den tiden hun var borte. Hun var overveldet.
Men hun har aldri stoppet å kjempe for samiske rettigheter.
Med i den moderne verden
– Hva vil du si at Altakampen har gjort med Norge som et land?
– Norge er blitt et mer mangfoldig land hvor minoriteter blir anerkjent, og samer har fått en stemme.
Men det har ikke kommet gratis, forteller Jorunn. De har måttet kjempet, og ennå den dag i dag må de kjempe for å holde det slik.
Fremdeles foregår det planer om store utbygginger i samiske områder. Men nå er myndighetene nødt til å konsultere seg med samer, fordi det ble slått fast som et resultat av Altakampen.
Også internasjonalt har Jorunn og den samiske folkegruppen kjempet i FN-systemet siden 1982 for urfolksrettigheter. I 2013 ble urfolkserklæringen vedtatt som styrker nettopp urfolks rettigheter. Dette hadde stor betydning for Fosen-dommen som nylig kom til Høyesterett.
Jorunn har i tillegg vært aktiv i samekvinnebevegelsen siden 1978, og har også her jobbet internasjonalt sammen med urfolkskvinner for urfolkkvinners rettigheter.
Jorunn mener Altakampen alltid vil være aktuell, fordi den er der «som en lysende stjerne» for alle kampene som har blitt kjempet siden da, om samiske rettigheter. Også internasjonalt er saken godt kjent.
I 2018 opprettet Stortinget Sannhets- og forsoningskommisjonen. Kommisjonen ble opprettet for å granske fornorskingspolitikk og urett overfor samer, kvener og norskfinner.
Til tross for at mye bra har skjedd de siste tiårene, forteller Jorunn at samer fortsatt opplever undertrykkelse og rasisme. Særlig barn og unge – og på nett.
– Hvorfor er det fortsatt sånn, tror du?
– Norge har aldri tatt et oppgjør med sin egen rasisme – det ligger så mye rasisme og grums i folkedypet.
Samer har gått fra å være ukjente og mystiske naturbarn. Langt der borte i nord. Uten rettigheter. Til å bli en synlig folkegruppe som deltar i den moderne verden – både kulturelt og politisk. Og med egne rettigheter.
Mye takket være Jorunn og hennes brennende engasjement for den samiske kulturen.
Kilder: Jorunn Eikjok, Norges arktiske universitet, Store norske leksikon, «Alta – Kraftkampen som utfordret statens makt»; Lars Martin Hjorthol 2006.
