SYDDE OM LAKEN OG KJOLER TIL KAMUFLASJEANTREKK: På bildet står nygifte fenrik Erik Melheim med kone oppstilt hos fotografen i 1936, og til høyre er Haldis og Ola Bones fotografert på trappene hjemme i Salangsdalen. Haldis var med på det livsviktige syom-prosjektet, mens ektemannen kjempet i fjellene. FOTO: Privat // fra boken «Kampen om Narvik» - gjengitt med tillatelse fra Gyldendal forlag
SYDDE OM LAKEN OG KJOLER TIL KAMUFLASJEANTREKK: På bildet står nygifte fenrik Erik Melheim med kone oppstilt hos fotografen i 1936, og til høyre er Haldis og Ola Bones fotografert på trappene hjemme i Salangsdalen. Haldis var med på det livsviktige syom-prosjektet, mens ektemannen kjempet i fjellene. FOTO: Privat // fra boken «Kampen om Narvik» - gjengitt med tillatelse fra Gyldendal forlag Vis mer

«Kampen om Narvik»:

Norske kvinner donerte brudekjolene sine til de allierte soldatene i kampen mot tyskerne

Kvinnene sto parat under de skjebnesvangre dagene i Narvik i april 1940.

9. april 1940 er en dato som de aller fleste av oss har negative assosiasjoner til. I Norge står datoen som selve symbolet på vårt lands inntog i andre verdenskrig, og over hele landet ble det utkjempet brutale kamper for å verne om vår karrige jord. (Se de historiske bildene i Norge rett etter den tyske invasjonen i april 1940)

I etterkrigstiden har vi hørt mang en historie om hvordan panikkdagen sørget for at de fleste av hovedstadens innbyggere la på flukt innover i marka, om hvordan de norske styrkene på Oscarsborg festning senket den tyske krysseren Blücher i Drøbaksundet - og ikke minst om kongefamiliens flukt nordover i landet, som til slutt endte i London.

Mindre omtalt er slaget i Narvik.

Tidlig om morgenen tirsdag 9. april erobret rundt 1900 tyske soldater byen i Nordland - og målet var å få kontroll over jernmalmforsyningene til tysk våpenindustri fra gruvene rundt Kiruna i Sverige, som grenser til nettopp Narvik i øst og sør.

HVITE KAMUFLASJEDRAKTER: Snøen i nord gjorde at de norske og allierte styrkene måtte være ikledd hvite kamuflasjedrakter, slik at de kunne gå i ett med omgivelsene og skjule seg for fienden. Flere norske husmødre bidro med hvite laken, hvitt tøy og til og med sine hvite brudekjoler for å hjelpe mennene sine. Her er en norsk soldat (t.h.) fotografert sammen med en alliert, fransk alpejeger og en lokal same i mai-dagene 1940. FOTO: NTB Scanpix
HVITE KAMUFLASJEDRAKTER: Snøen i nord gjorde at de norske og allierte styrkene måtte være ikledd hvite kamuflasjedrakter, slik at de kunne gå i ett med omgivelsene og skjule seg for fienden. Flere norske husmødre bidro med hvite laken, hvitt tøy og til og med sine hvite brudekjoler for å hjelpe mennene sine. Her er en norsk soldat (t.h.) fotografert sammen med en alliert, fransk alpejeger og en lokal same i mai-dagene 1940. FOTO: NTB Scanpix Vis mer

Men de norske soldatene nektet å gi seg uten kamp, og sammen med de allierte styrkene fra Frankrike, England og Polen kjempet de en kamp som varte i 62 desperate dager.

Det er nettopp dette angrepet, og disse dagene, den anerkjente forfatteren Asbjørn Jaklin skriver om i boken «Kampen om Narvik» utgitt på Gyldendal forlag i 2018.

FOTO: Faksimile Gyldendal Norsk Forlag
FOTO: Faksimile Gyldendal Norsk Forlag Vis mer

10. april utspiller det seg en kamp mellom et tysk krigsskip og den britiske jageren Hardy ved den lille bygda Vidrek, mellom Narvik og Ballangen. Der bor nibarnsmoren Petra Kristensen. Dønninger fra slaget har gjort at hun, barna og svigerinnen har gjemt seg i skogholtet et stykke unna huset. Når hun kommer tilbake igjen er hjemmet hennes omringet av våte og sårede britiske soldater.

«Det er kaldt. De unge mennene må få av seg de våte uniformene, men hva skal de ta på seg? Mannen hennes tok med seg det meste av mannfolkklær da han reiste på lofotfiske. Hun må improvisere. De soldatene som er hardest såret, får sengeklær som de tuller rundt seg. Andre får undertøyet hennes. Petra deler også ut kjolene sine, selv brudekjolen gir hun fra seg» (Utdrag fra «Kampen om Narvik» av Asbjørn Jaklin).

Den tredje krigsdagen tropper fenrik Erik Melheim, sjef for radioavdelingen i 6. sambandskompani, opp hos ekteparet Ola og Haldis Bones i Salangsdalen. Planen er å få levert sambandsutstyr til de isolerte norske avdelingene på Bjørnfjell - men dette betyr at troppen må krysse det snødekte fjellet.

FORFATTER: I boken «Kampen om Narvik» skriver forfatter Asbjørn Jaklin blant annet om de tapre kvinnene i Narvik som ofret brudekjolene for de norske og allierte soldatene. FOTO: Gyldendal Norsk Forlag
FORFATTER: I boken «Kampen om Narvik» skriver forfatter Asbjørn Jaklin blant annet om de tapre kvinnene i Narvik som ofret brudekjolene for de norske og allierte soldatene. FOTO: Gyldendal Norsk Forlag Vis mer

«Oppdraget ville bli strevsomt i den dype snøen. Men verst av alt; de norske soldatene manglet kamuflasjedrakter for vinterforhold. De mørke uniformene ville fungere som blinker i alt det hvite. (...) Haldis rådførte seg med sydamen Guri Irgens i bygda. Kvinnene trengte ikke lang tid til å diskutere seg imellom før de kom med et forslag: hvis patruljen kunne ta det med ro en stund, så skulle de nok klare å sy kamuflasjedrakter.

(...) Haldis Bones, Guri Irgens og to andre kvinner i bygda gikk straks i gang. Ut av kommodeskuffer og skap ble alt av hvite laken hentet fram. De målte opp, klippet til og sydde så raskt de bare kunne.

«Så utrolig det høres ut, tre-fire kvinner klarte i løpet av mindre enn to timer å utstyre samtlige 11 mann med hvite overtekksdrakter. Også skikjelkene fikk hvert sitt hvite trekk», skrev Erik Melheim senere. Da hans lag fortsatte mot Bjørnfjell, var Melheim svært takknemlig overfor kvinnene på Bones, som hadde vist slik omtenksomhet og offervilje». (Utdrag fra «Kampen om Narvik» av Asbjørn Jaklin)

LES OGSÅ: De fire dronningene deler samme sorg - mistet sine søstre altfor tidlig

- Dette var tiden for selvlaget og hjemmelaget

Det var altså flere kvinner i Narvik som tok grep og viste handlekraft da det gjaldt som mest. Til tross for at de i utgangspunktet hadde lite å rå med, sto det ikke på giverviljen og medfølelsen overfor de norske og allierte soldatene. Som vi kan lese av utdragene over donerte noen av dem altså det mest dyrebare de eide - brudekjolene sine - til de kampklare soldatene i kampen mot tyskerne.

Ifølge Guri Hjeltnes, som er historiker, forfatter og direktør ved Senter for studier av Holocaust og livsynsminoriteter (HL-senteret), var de norske kvinnenes rolle under krigen svært viktig - og da spesielt på hjemmefronten.

HISTORIKER: Guri Hjeltnes sier til KK at husmorsrollen ble svært viktig under andre verdenskrig. FOTO: Gyldendal Norsk Forlag
HISTORIKER: Guri Hjeltnes sier til KK at husmorsrollen ble svært viktig under andre verdenskrig. FOTO: Gyldendal Norsk Forlag Vis mer

- I Norge ble ikke kvinner mobilisert for krig som for eksempel i Storbritannia - der britiske kvinner gikk inn i hele spekteret av yrkesliv - fra kontorjobber, fabrikker og ulik krigsproduksjon. Men kvinner i Norge fikk en lang rekke arbeidsoppgaver i hverdagen som var «nye» i den forstand at de ble både utvidet og endret. I 1930 var det om lag 445 000 husmødre i Norge, i 1945 var tallet 615 000 - gifte kvinner som ikke hadde annet hovedyrke, men ikke medregnet enker og fraskilte eller døtre som trådte til, forklarer Hjeltnes til KK.

Guri Hjeltnes har skrevet utallige bøker med andre verdenskrig som tema, og blant annet boken «Hverdagsliv i krig - Norge 1940-1945». Hun forklarer at Norge ble et gjennomrasjonert samfunn, matvarer forsvant gradvis, det ble tung rasjonering, vanskelig å få tak i nødvendige matvarer og forbruksvarer.

- Dette var tiden for selvlaget og hjemmelaget. Husarbeidet ble krevende. I april 1940 var bare matmel, sukker og kaffe rasjonert. Fram til høsten 1942 forsvant den ene matvaren etter den andre fra markedet og ble deretter rasjonert. Førstekrigsår ble dette rasjonert: brød, fett, sukker, kaffe, kakao, sirup, kaffeerstatning og alle importerte matvarer. Deretter ble kjøtt og flesk, egg og melk rasjoner på samme vis. Fra høsten 1942 og utover gjaldt det samme for poter og grønnsaker og til sist i 1943 for fisk. Folk fikk ulike rasjoneringskort - det ble køer og venting - og folk ble eksperter på å lage erstatninger, spe ut en smørklatt med smør, tynne ut, erstatte og improvisere.

ET HJEM I RUINER: En kvinne fra Narvik er fotografert i ruinene av sitt hjem etter den massive bombingen i den nordnorske byen. Bare noen nøster av gamle tøystykker er igjen. FOTO: gjengitt med tillatelse fra Gyldendal forlag
ET HJEM I RUINER: En kvinne fra Narvik er fotografert i ruinene av sitt hjem etter den massive bombingen i den nordnorske byen. Bare noen nøster av gamle tøystykker er igjen. FOTO: gjengitt med tillatelse fra Gyldendal forlag Vis mer

Og improvisering er altså et ord som best beskriver hvordan de hjemmeværende kvinnene måtte håndtere situasjonen - slik som Petra Kristensen, Haldis Bones og Guri Irgens fra Narvik improviserte med laken og brudekjoler for å forsørge de norske og allierte soldatene med kamuflasjebekledning.

- Klær ble mangelvare. Dette var generasjonen som visste hva omsøm var, som kunne sy, strikke og stoppe. En garderobe etter besteforeldre kunne være en skatt. En konfirmasjonskjole eller bryllupskjole av fallskjermsilke var toppen. Sko ble improvisert, det ble produsert sko av både papir og fiskeskinn - så veldig solide var de ikke. Mange ting var tungvint sammenliknet med dagens overflodssamfunn, men det var en stor tilfredsstillelse å få mat nok på bordet til en familie, og klær og utstyr og det som ellers trengtes, sier Hjeltnes til KK.

LES OGSÅ: 25 år gamle Freddie hadde aldri hatt sex - likevel ble hun hånet, mistrodd og forsøkt stemplet som tyskertøs

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: