GOD ALDERDOM: For fem år siden flyttet Lillian til en mindre og mer lettstelt leilighet. – Jeg er privilegert med god helse, men det er deilig 
å slippe et stort hus og hage, sier den vitale 91-åringen, som også jobber som besøksvenn på Stabækktunet i regi av Røde Kors. Foto: Marianne Otterdahl-Jensen
GOD ALDERDOM: For fem år siden flyttet Lillian til en mindre og mer lettstelt leilighet. – Jeg er privilegert med god helse, men det er deilig å slippe et stort hus og hage, sier den vitale 91-åringen, som også jobber som besøksvenn på Stabækktunet i regi av Røde Kors. Foto: Marianne Otterdahl-JensenVis mer

Nazizstene

Norske Lillian (91) skrev falske kjærlighetbrev og lurte nazistene

– Jeg hadde gjort det samme igjen, sier 91-åringen fra Rjukan.

ALLERS.NO: Rjukan, 9. april 1940. Lillian Syverstad (17) blir vekket av moren. Hun gråter. Det gjør et voldsomt inntrykk på Lillian, som aldri har sett moren gråte før. Fra skolen blir hun sendt hjem. Tyske tropper har invadert landet. Norge er i krig.

– Jeg visste lite om hvordan de neste årene kom til å påvirke mitt liv – på godt og vondt, sier Lillian Gabrielsen (91).

I fjor ble hun hedret for innsatsen under krigen: Hun er en av to kvinner, den andre er Marie «Maja» Hillestad (1921-1999), som er portrettert i heltegalleriet i den nye krigsutstillingen til Norsk Industriarbeidermuseum på Vemork. Av de 56 heltene er det bare fire som fortsatt lever.

UNG SKJØNNHET: Lillian var 17 år gammel da andre verdenskrig brøt ut i Norge.  Foto: Privat
UNG SKJØNNHET: Lillian var 17 år gammel da andre verdenskrig brøt ut i Norge. Foto: Privat Vis mer

LES OGSÅ: Jeg var barn da Finnmark brant

Skrev «kjærlighetsbrev»

For Lillian begynte det hele med at folk i omgangskretsen hennes ble aktive i motstandskampen. Hun ble spurt om å hjelpe til i arbeidet med Baunen, den illegale avisa som ble utgitt og distribuert på Rjukan mellom 1941–45.

Det var svogeren til broren hennes, motstandsmannen Einar Skinnarland, som spurte om hun kunne tenke seg å bli hans «lille postbud, min due».

Under et oppdrag for «gutta på fjellet», som hun kaller dem, korresponderte hun med en ukjent mann i Flekkefjord. De lot som om de skrev glødende kjærlighetsbrev til hverandre. Brevene måtte inneholde visse ord som til sammen utgjorde hemmelige beskjeder. Utad framsto de som et forelsket par, men det var først etter krigen at Lillian møtte «kjæresten». Mannen hun skrev til var Kåre Austad, kurer i etterretningsorganisasjonen Cheese.

– Det siste brevet jeg sendte, fikk han ikke lest fordi han måtte rømme fra oppholdsstedet sitt, men moren hans tok vare på det.

Hun var også kurer for andre brev. Utover de fiktive kjærlighetshistoriene vet hun fremdeles ikke hvilke meldinger brevene inneholdt. For tyskerne framsto Lillian som en harmløs, lokal jente som ofte ble observert på sykkel. Hun var stadig på farten for å besøke søsteren på Møsvatn. Som kurer leverte og hentet hun beskjeder på avtalte steder.

– Jeg var ansatt i en bokhandel der det stadig gikk tyskere ut og inn. De kjente ansiktet mitt, og i dette tilfellet var det en fordel, forteller hun.

Arbeidsgiveren, bokhandler Køhn, stilte aldri spørsmål hvis Lillian måtte være borte fra jobb en dag eller to.

FAMILIEN: Lillian og ektemannen Norman, som var høyt dekorert krigshelt, sammen med barna Hege og Per-Gunnar, som i dag er 58 og 67 år gamle. Foto: Privat
FAMILIEN: Lillian og ektemannen Norman, som var høyt dekorert krigshelt, sammen med barna Hege og Per-Gunnar, som i dag er 58 og 67 år gamle. Foto: Privat Vis mer

– Han skjønte nok hva som foregikk, men la seg ikke oppi det.

Stanset av vaktpost
Bare én gang holdt det på å gå galt. Hun ble stanset på vei ned ved Maristigen, hvor tyske vaktposter var utplassert. En tysker spratt ut av vaktbua da hun syklet forbi og brølte: «Halt!». Hun slapp ransaking fordi en annen tysker var vant til å se henne på vei til søsteren. Etterpå var hun så skjelven at hun ikke klarte å holde sykkelen på veien. Da stoppet hun, og lot som hun tørket nesen.

– Da var jeg redd, innrømmer Lillian, som i tillegg til brevene hadde ekte kaffe og sigaretter fra flyslipp i vesken.

Da snøen kom, ble skiene framkomstmiddelet for den unge kureren. Ved en anledning gikk hun seg vill på vei inn til en gård på Møsstrand. Det var en måneklar natt etter første snøfall. Og Lillian, som aldri har hatt særlig god retningssans, var ute på sin første skitur det året. Hun hadde tunge ski med stålkant og kandahar­bindinger.

DIPLOM: Lillian fikk medalje og diplom fra kronprins Olav for sin innsats for hjemmestyrkene i Øvre Telemark. Foto: All Over Press Norway
DIPLOM: Lillian fikk medalje og diplom fra kronprins Olav for sin innsats for hjemmestyrkene i Øvre Telemark. Foto: All Over Press Norway Vis mer

– Jeg ante ikke hvor jeg var, og måtte passe på ikke å sovne. Jeg snublet til slutt over en skigard, og plutselig var jeg der jeg skulle, hos Aslak Nesset. Jeg fikk servert finnbiff da jeg kom inn. Jeg glemmer aldri det måltidet.

Reddet moren

Selv om Lillian ikke ble tatt, var ikke familien spart for dramatikk og tap. Broren Gunnar Syverstad jobbet som laborant på Vemork-anlegget og ga motstandsstyrkene informasjon fra innsiden. I februar 1944, etter at fergen D/F Hydro gikk ned, måtte han flykte til England. Tilbake satt kone og to små barn.

– Min mor skulle ha vært med båten fordi hun skulle til behandling på Betanien sykehus i Skien. Broren min visste om dette, og fikk tillatelse til å sørge for at mor ikke dro. Han kom hjem kvelden før. Ikke vet jeg hva han gjorde, men mor spydde hele natten, og ble så dårlig at hun ikke kom seg av gårde som planlagt.

Da Gunnar flyktet, ble Lillian og hennes eldste søster forhørt av tyskerne. Deres yngste bror, Ove, ble arrestert og sendt til Bardufoss i arbeidsleir. Der var han fram til krigen var over. Torstein Skinnarland, som var gift med Lillians søster, ble sendt til Grini da de ikke fant broren hans, Einar.

HEDRET: I hjørne av stua har Lillian hengt opp mannen, Norman Gabrielsens, medaljer. Han ble blant annet tildelt Krigskorset med sverd og 
St. Olavsmedaljen med ekegren. Foto: Marianne Otterdahl-Jensen
HEDRET: I hjørne av stua har Lillian hengt opp mannen, Norman Gabrielsens, medaljer. Han ble blant annet tildelt Krigskorset med sverd og St. Olavsmedaljen med ekegren. Foto: Marianne Otterdahl-Jensen Vis mer

LES OGSÅ: Morfar var SS-mann

Broren ble skutt

Et halvt år etter at Gunnar forsvant, fikk Lillian ordre om å komme til Hovden ved Møsvatn. Hun ble hentet i båt med lovnader om at hun skulle få treffe en hun ikke hadde sett på lenge. Vel framme traff hun flere karer, deriblant motstandsmennene Einar Skinnarland og Leif Tronstad, mannen som styrte store deler av Tungtvannsaksjonene fra London.

– Så hører jeg at det kremter bak meg, og der står Gunnar. Gjensynsgleden var stor! Han hadde blitt sluppet ned sammen med blant andre Leif Tronstad, men jeg fikk ikke fortelle om dette til noen. Jo mindre man visste, desto bedre.

Hun møtte broren én gang til før han ble skutt. Gunnar ble medlem av Kompani Linge, og var en av de to agentene som ble drept på Syrebekkstølen 11. mars 1945. Lillian fikk vite om det dagen etter, men heller ikke dét kunne hun fortelle videre.

– Maja kom til meg og var så oppskjørtet. Hun sa det hadde hendt noe forferdelig, men hun gikk ikke inn på hva det var. Jeg fikk bange anelser og gikk til min kontaktperson. Han svarte: «Ikke spør, Lillian, så slipper jeg å svare». Det var svar nok.

Da freden kom, fikk Einar Skinnarland i oppgave å fortelle det til familien. Lillian orket ikke å være hjemme den dagen.

– Å ikke kunne fortelle familien om hva som hadde hendt var grusomt, sier hun stille.

Høsten 1945 flyttet Lillian til Oslo. Året etter giftet hun seg med Norman Gabrielsen, tidligere medlem av Kompani Linge og høyt dekorert krigshelt. De fikk 55 år og to barn sammen før han døde i 2000. Hans jobb i SAS førte dem til Stockholm, hvor de bodde i ni år. Familien hadde også ett års opphold i Rio på femtitallet, og de bodde halvannet år i Portugal. Fra 1958 var Stabekk hjemme.

- Hadde gjort det samme igjen

Tilbake i Norge jobbet Lillian blant annet på Hjemmefrontmuseet, hvor hun guidet skoleklasser. Der trivdes hun godt, og takket ikke av før hun ble 72 år. Lillian har fremdeles familien på Rjukan, men hun er ikke så ofte i hjemtraktene lenger.

– Rjukan var egentlig et Klondyke da jeg var ung. Det kom folk fra alle kanter. Det var et godt sted å vokse opp.

Til tross for at Lillian var ung og modig den gangen, føler hun seg ikke som noen helt.

– Jeg hadde gjort det samme igjen.

 

 

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: