RASISME: Camara skildrer hvordan det er å bli utsatt for rasisme gjennom hele oppveksten, og hvordan mye endret seg da hun våknet opp en dag, og faktisk likte seg selv. FOTO: Ida Bergersen
RASISME: Camara skildrer hvordan det er å bli utsatt for rasisme gjennom hele oppveksten, og hvordan mye endret seg da hun våknet opp en dag, og faktisk likte seg selv. FOTO: Ida Bergersen
Rasisme:

Ny bok om rasisme: – Da jeg flyttet til Oslo, trodde menn jeg var til salgs fordi jeg var brun

Camara (30) skjønte ikke hvorfor en eldre dame slo etter henne da hun gikk i nordlandsbunad som barn. Nå har hun skrevet bok om rasismen hun har opplevd.

Camara Lundestad Joof (30) er født i Norge. Hun har en norsk mor og en gambisk far. Når folk spør hvor hun er fra, misforstår hun med vilje, og svarer Sandefjord. Når de spør igjen, svarer hun at hun egentlig kommer fra Bodø, men heller ikke det svaret er godt nok. «Å, du lurer på hvorfor jeg er brun?», spør hun da.

Denne problematikken har Camara skrevet en bok om. «Eg snakka om det heila tida» heter den. I boken gjenforteller Camara mange minner og hendelser fra barndommen, og hvordan det er å bli utsatt for rasisme gjennom hele oppveksten.

– Jeg har mange klare minner fra barndommen, men mange av disse er ikke egne minner – det er hendelser jeg har blitt gjenfortalt. For eksempel da mamma tok med broren min og meg for å flytte inn i en ny leilighet, men utleieren ombestemte seg da han så at broren min og jeg hadde en annen hudfarge enn henne. Da var jeg bare ett år gammel.

KK møter Camara på Dramatikkens Hus, hvor hun er husdramatiker frem til neste år. Det Camara husker godt fra barndommen, er at hun alltid ble fortalt at hun var så velartikulert og smart. Overraskende smart.

– Og jeg trodde på det, jeg forsto ikke da at folkene rundt meg syntes jeg var overraskende smart, fordi de ikke hadde forventet det. Først i voksen alder innså jeg at disse komplimentene ble gitt med en rasistisk undertone, som om jeg var «bedre enn de andre» med samme utgangspunkt.

LES OGSÅ: - Denne boken er min overlevelse

Ble fortalt at hun ikke hadde rett til å bruke bunad

En av hendelsene fra barndommen som er beskrevet i boken, fant sted på 17. mai. Camaras mormor gikk til minibanken for å ta ut penger. Camara sto like ved og ventet – i nordlandsbunaden sin. To eldre damer gikk bort til henne, mens hun sto alene og svingte på bunadsskjørtet.

«Så du har på deg nordlandsbunad, du? Ja, svarer eg, og legg ut om at den har vore i slekta alltid, og at når nokon er gamle nok, så får dei bruke den, og eg er gammal nok, for eg blir sju år om to veker, og eg spinn rundt i den og viser meg fram. Den eine kvinna gir meg eit rapp på armen med paraplyen sin. Og ho fortel at eg har ingenting i den bunaden å gjere. Det er respektlaust av meg å bruke den, eg har ingen rett, seier ho. Så eit rapp til på armen. Eg burde skamme meg over å stå og skryte så hemningslaust av noko som ikkje er mitt. Eg gnir meg på armen og stirer på henne», skriver hun i boken.

Camara og familien flyttet mye, og hun gikk på tre forskjellige barneskoler.

– Jeg følte meg helt klart annerledes, og ettersom jeg etter hvert havnet i teatermiljøet med mange hvite venner, skilte jeg meg ut.

Camara forklarer at man ofte ikke visste hva slags rolle hun kunne få, for hun passet ikke inn: Hun kunne ikke være barnet til to hvite foreldre, for det så ikke naturlig ut, og det måtte jo være naturtro.

– Dette gjorde at kroppen min ble veldig synlig. Men jeg tenkte at ja, det så vel rart ut, og bare aksepterte det som fakta. Nå har jeg skjønt hvor latterlig det er. Jeg startet mitt eget ungdomsteater, Den Mangfaldige Scenen med Liv Hege Skagestad, hvor barn og unge med alle mulige bakgrunner er med, for å speile Oslo. Det er et lite stikk til de som mente at sånne som meg ikke passet inn.

LES OGSÅ: Forfatter og journalist Namra Saleem sa opp jobben i NRK for å lære unge å bruke stemmen sin

PASSET IKKE INN: Ofte følte Camara at hun var annerledes, og at hun ikke passet inn. FOTO: Ida Bergersen
PASSET IKKE INN: Ofte følte Camara at hun var annerledes, og at hun ikke passet inn. FOTO: Ida Bergersen Vis mer

– Det var så mange menn som kom bort og spurte hvor mye jeg kostet

Camara flyttet til Oslo i 2006, og hun ble sjokkert over hvordan enkelte menn behandlet henne. «Alle» trodde at hun var til salgs, bare fordi hun var brun i huden.

– Frem til sexkjøpsloven kom i 2009, var det veldig intenst. Jeg endret klesstilen min i et håp om at de skulle respektere meg, og la meg være. Det var så mange menn som kom bort og spurte hvor mye jeg kostet. Jeg skammet meg mye over det, og trodde at det var noe jeg signaliserte. Men om jeg snakket med hvilken som helst kvinne med brun hud, ville hun si det samme.

Enkelte menn har taklet avvisningen dårlig. Noen har blitt aggressive, og smelt Carama inn mot bilen sin, med en holdning som tilsier at prostituerte ikke har rett til å si nei.

– Dette gjorde meg skikkelig sint, og jeg ble veldig defensiv. Før pleide jeg å smile til folk på gata, men på dette tidspunktet klarte jeg ikke å møte blikket til noen. Om noen spurte om klokka, ville jeg si «fuck off» med en gang. Heldigvis ble situasjonen bedre etter at sexkjøpsloven kom. For meg, i alle fall.

LES OGSÅ: Dette gjør du om du opplever seksuell trakassering på jobb

Våknet opp en dag, og var fornøyd med seg selv

Camara forteller åpenhjertig at hun hatet å være barn, og at ungdomstiden var den verste. Hun følte at hun ikke ble tatt seriøst. Heldigvis vokser man opp, og med alderen kommer språket, og med språk kommer makt. Dette har bedret selvtilliten hennes betraktelig.

– Jeg var 22 år gammel da jeg begynte å like meg selv. Det var en helt revolusjonerende følelse. Det føltes som at det hadde skjedd over natten, men prosessen hadde vært lang. Jeg husker følelsen av at jeg så meg i speilet, og for første gang så jeg ikke bare feil. Jeg så ting jeg likte, og som jeg syntes var pent. Det var ok at jeg kunne få synes at jeg var pen, sier hun, og legger til:

– Jeg visste at jeg ikke var den smarteste, men smart nok. Kul nok. På dette tidspunktet sluttet jeg å hente så utrolig mye bekreftelse utenfor. Jeg sluttet å ligge med feil mennesker, og å henge med venner som ikke var bra for meg. Jeg trengte ikke den bekreftelsen lenger, for den fant jeg i meg selv.

Camara leste bøker om andre som hadde hatt de samme problemene som seg selv. Hun forsto at hun ikke var alene med disse følelsene.

– Da skjønte jeg at det kanskje ikke var meg det var noe galt med, men samfunnet. Da jeg klarte å legge fra meg det raseriet og skammen, og flyttet raseriet utover, fikk jeg det mye bedre med meg selv. Jeg ble kanskje litt cocky i en periode, men det er lov. Alle trenger det i 20-årene, smiler hun.

LES OGSÅ: - Det tyngste var å ikke føle meg hjemme i noe miljø

Har opplevd å bli stigmatisert fordi hun er bifil

Det er ikke bare hudfargen til Camara som har ført til at hun i enkelte tilfeller har blitt «satt i bås». Hun er biseksuell, og med en slik legning, har hun opplevd å bli stigmatisert.

– Det er en veldig merkelig legning. Det er til tider en privilegert legning, fordi du har et større handlingsrom, og det er enklere å skjule seg i skapet lenger.

– Men det er også den legningen folk flest tror ikke eksisterer. I det skeive miljøet er du en «sell-out». De mener at dersom du plutselig vil ha barn en dag, kan du bare gå og få det med en mann, du kjemper ikke på samme måte som de andre skeive gjør. Mange mener at det er en tulle-legning. Enten er det et image for å være kul, eller så har du ikke turt å komme ut av skapet ennå. Heldigvis har jeg fått veldig mye støtte fra familie og venner, og funnet tygghet og tilhørighet i det skeive miljøet.

FÅTT MYE STØTTE: Camara har opplevd mye stigmatisering rundt legningen sin, men hun har også fått mye støtte, og funnet sin plass i det skeive miljøet. FOTO: Ida Bergersen
FÅTT MYE STØTTE: Camara har opplevd mye stigmatisering rundt legningen sin, men hun har også fått mye støtte, og funnet sin plass i det skeive miljøet. FOTO: Ida Bergersen Vis mer

Fortsatt mye rasisme i samfunnet vårt

Camara mener at det ikke har skjedd nok i samfunnet vårt de siste årene – hun har to søstre på 17 og 20 år, og de opplever det samme som hun gjorde på den tiden.

– Det gjør meg eitrende forbanna. Det er derfor jeg skriver og jobber med dette fortsatt. Jeg jobber mye med barn og unge, og er vitne til at mange opplever en enorm ensomhet – og det er så hjerteskjærende, sier hun og legger til:

– I den alderen opplever mange en slags identitetskrise – du prøver å finne ut av hvem du er, mens verden forteller deg hvem du er. Det viktigste for meg, er å fortelle at det blir bedre. En dag kommer du til å stå opp, og like deg selv. Og du kommer til å finne andre mennesker som er lik deg, men de finnes kanskje ikke i klassen din eller i nærmiljøet. Men en dag, vil du finne dem. Jeg håper at jeg kan bidra til at noen føler seg sett, og mindre alene. Det er en stor motivasjon.

Boken til Camara har fått flere gode anmeldelser og tilbakemeldinger. Hun er også forberedt på motstand og kritikk. Det hun skriver om er veldig sårbart, og hun har vært redd for at folk skal avfeie det som sutring.

– Heldigvis har tilbakemeldingene så langt vært over all forventning. Og jeg er så enormt takknemlig for at familien min lar meg holde på – ved å utlevere meg selv, utleverer jeg også dem. De vil ikke se det jeg skriver underveis i prosessen, fordi de er redde for at jeg skal tolke ansiktsuttrykkene deres som at jeg har gått for langt, og så begynne å sensurere meg selv. Derfor vil de ikke lese før jeg er ferdig. Den støtten og kjærligheten jeg får, er helt spektakulær.

Les også: Tinashe Williamson: - Jeg ble mobbet

Til forsiden