Bare ti dager gammel fikk Victor en livstruende virusinfeksjon, og foreldrene opplevde sitt verste mareritt.

– Vi fikk beskjed om at Victor kom til å bli småspist og liten av vekst, sier Alexandra Ingrid Maria Andersson-Egeland (38) og ler.

– Men se på ham nå.

Da Allers besøker familien i det sjarmerende, gamle huset i Oslo, er det full fart på både Victor (4) og storebror Carl (6). Mens vi voksne snakker, ser Victor sitt snitt til å hive innpå fire kanelboller. Innimellom springer energibunten mellom spisestuen og sofaen i stuen, og skravla går i ett. Ingen skulle tro at denne gutten har hjertesvikt.

Vi spoler tilbake til januar 2019, og Alexandra og pappa Rune Andersson-Egeland (40) begynner å fortelle den dramatiske historien.

Etter fødsel merket Tia Birgitte (33) plutselig at hun så dårligere

En frisk sønn

Etter et tøft svangerskap, der Alexandra var mye plaget av svangerskapsmigrene, var lykken stor da sønn nummer to kom til verden 20. januar 2019 på Ullevål sykehus. Navnet var bestemt på forhånd, det var Victor John Leonard Andersson- Egeland som var født, en frisk og fin baby.

Etter et par dager reiste mor og barn hjem, men lykken var kortvarig.

– Den tredje dagen etter fødselen begynte jeg å få influensalignende symptomer. De ble bare verre, og jeg klarte ikke engang å sitte oppe, minnes Alexandra.

– Jeg ble lagt inn på Ullevål sykehus sammen med Victor og Rune, da hadde jeg 41 i feber og fikk behandling intravenøst. Carl ble tatt godt vare på av Runes tvillingbror, som har stilt opp hele veien.

Sykdommen slapp taket, og familien begynte på nytt et liv som fire hjemme i det hvite huset. Ni dager etter fødselen var Alexandra ute og trillet Victor for første gang. Vinterdagen var mild og fin. Mors-følelse, takknemlighet og kjærlighet svulmet i Alexandras hjerte. Helsesykepleieren hadde vært innom på rutinekontroll for å veie babyen samme dag, og slo fast at Victor var en sunn og frisk gutt.

– Victor sov ekstra lenge den natten, noe vi syntes var deilig. Men da han våknet med tørr bleie og ikke ville spise, stusset vi. Jeg kontaktet pappa, som er lege, og han ba meg sjekke tempen, sier Alexandra. – Termometeret viste bare 35 grader, og jeg ringte sykehuset umiddelbart. Jeg sjekket med et annet termometer, tempen var da enda lavere. Sykepleieren ba oss komme inn til barnemottaket på Ullevål umiddelbart.

Den ufattelig brå overgangen

– Da vi kom inn ved lunsjtider, hadde temperaturen falt ytterligere. Victor var kontaktbar fram til klokka 15, så begynte kroppen hans å stenge ned. En spesiell blodprøve var ikke lenger på målbart nivå, og flere og flere leger ble ropt inn i rommet, forteller Alexandra mens tårene triller.

Rune hentet på dette tidspunktet Carl i barnehagen, og Alexandra ble sendt ut av rommet. Hun ringte etter Rune. Foreldrene ble sittende i et lite rom, der de drakk kaffe på autopilot, til sent på natt.

– Vi gikk rundt som zombier, og ved 02-tiden kom overlegen inn og ba oss sette oss ned, minnes Alexandra.

Overlegen så helt knust ut, Alexandra og Rune forsto at nå var det alvorlig. «Vi har oppdaget en alvorlig hjertefeil», sa overlegen, og Alexandra knakk totalt sammen og skrek at det måtte være en misforståelse. På foreldrenes spørsmål om Victor ville overleve, var svaret: «Vi skal gjøre alt vi kan».

– Vi skjønte at Victor trolig ville dø, og jeg ba overlegen ringe pappa og forklare på legespråk. Etter samtalen kastet min pappa og mamma seg inn i bilen og kjørte hele natten til Oslo. Søsteren min, som også er lege, kom litt senere. Men jeg husker ingenting fra tiden de var i Oslo, sier Alexandra, som har blackout fra de første tre-fire dagene etter den dramatiske beskjeden.

Foreldrene hennes bodde i Danmark på den tiden, søsteren i Borås utenfor Göteborg. Alexandra selv er opprinnelig fra Göteborg. Det ble tilkalt en kardiolog fra Rikshospitalet, som fremdeles følger Victor. Han så med en gang at Victor hadde alvorlig hjertesvikt. Senere viste det seg at hjertesvikten var så kraftig at Victor også hadde hjerteinfarkt. Det ble rett og slett en ekstrem overbelastning, og den lille kroppen kjempet for å overleve.

Endelig hud mot hud

Victor ble overflyttet til Rikshospitalet, der han ble lagt i kunstig koma i respirator i fem døgn, alt dreide seg om å redde livet hans. Han ble pumpet full av medisiner, på det meste 17 ulike typer, og to intensivsykepleiere var hos ham døgnet rundt.

– Jeg var forferdelig bekymret, men valgte å sette min lit til de dyktige legene og sykepleierne, sier Rune.

– Og selv om tankene mine var hos Victor hele tiden, forsøkte jeg å være litt pappa for Carl også.

Alexandra forteller at hun er glad for at Rune maktet å normalisere hjemmelivet for Carl noen timer i døgnet. Selv følte hun behov for å ha kontroll med alt som skjedde på sykehuset. Dessuten orket hun ikke å dra hjem og se på rommet, vognen og alt de hadde gjort klart til lillebror.

«Hvis Victor dør, selger vi huset, flytter fra Norge og kommer aldri mer tilbake», sa hun til Rune. Selv om de håndterte situasjonen på ulike måter, følte begge at de fant styrke i hverandre og sto sammen i kampen for Victors liv.

Det var en stor dag da foreldrene fikk lov til å ha sønnen på brystet. Han lå der, tilkoblet en haug med slanger og overvåket av intensivsykepleiere, men som mamma og pappa kunne de gi den syke babyen den nærheten han så sårt trengte. Alexandra satt hos Victor 18 timer i døgnet, og sov minimalt de seks ukene han var innlagt på Rikshospitalet.

Klamret seg til håpet

– Noe jeg husker spesielt fra den tiden Victor svevde mellom liv og død, var én intensivsykepleier som sa at han ville overleve, ingen andre våget å si noe sånt. Jeg følte at denne sykepleieren representerte det eneste håpet, og jeg klamret meg til henne, sier Alexandra.

– Det var opp- og nedturer hele veien, og jeg våget å håpe det ville gå bra. Bare han overlevde, selv om han skulle bli funksjonshemmet, visste jeg at vi ville klare det, legger Rune til.

Alexandra maktet ikke å dele denne innstillingen. Hvis en lege sa noe som inneholdt 0,05 negativt og resten positivt, husket hun bare det negative. Hun så andre familier, som også bodde på familiehotellet, og som måtte reise hjem uten barn. Hun hatet helgene, da Victors faste team ikke var på plass.

Etter fire-fem uker så legene en bedring, de mente Victor hadde hatt et godt utgangspunkt, som var født frisk. Legene fant ut at tilstanden hans skyldtes enterovirus, som trolig også var årsaken til at Alexandra ble syk få dager etter fødselen.

– Jeg har forstått at mange kan ha enterovirus latent i kroppen, uten at det bryter ut. Men Victor hadde en alvorlig variant, som i tillegg angrep hjertet, sier Alexandra med blanke øyne.

Etter seks uker ble Victor utskrevet. Foreldrene måtte gi hjertemedisiner døgnet rundt, og legene forberedte dem på at sønnen måtte gå på medisiner resten av livet, og sannsynligvis gjennomgå en hjerteoperasjon. Han ville trolig være liten og svak, spise lite og orke mindre enn andre, sa de.

Et medisinsk mirakel

Så fort de kom hjem, fikk Alexandra en kroppslig reaksjon på traumet hun hadde gått gjennom. Hun kastet opp og fikk problemer med leddene. Leddsmertene var så ille at hun ikke klarte å holde babyen, heller ikke å løfte opp storebror Carl. Melken mistet hun tidlig, så både mamma og pappa kunne mate babyen.

– Etter noen måneder slapp smertene endelig taket, og jeg kunne være den mammaen jeg ønsket å være. Men Victors sykdom har nok gjort meg mer engstelig, innrømmer Alexandra.

– Vi har fått beskjed om at lista skal ligge lavt for å kontakte Rikshospitalet, hvis vi merker at noe er galt med Victor. Men nå er han friskmeldt, så jeg er ikke spesielt engstelig, sier Rune.

Den livlige pjokken ble verken liten eller svak, tvert imot. Han gikk da han var 11 måneder, og på kontroll på ettårsdagen sin, spaserte Victor selv inn til kardiologene, som ble både overrasket og glade, flere gråt. De omtaler Victor som et medisinsk mirakel. Victor har nå sluttet på hjertemedisiner, og han har ikke trengt operasjon.

– Han vil alltid ha en liten svikt, og blir nok ingen ny Petter Northug, men har ellers ingen begrensninger, sier Alexandra.

– Vi er en aktiv familie, og Victor står slalåm, han går på ski og skøyter med stor entusiasme og god utholdenhet. Det kan skje en forverring av hjertesvikten, men de utfordringene får vi ta når de eventuelt dukker opp.

Da Sara Emilies samboer begynte å spy, låste hun ham inne på soverommet i tre dager

Dåp, bryllup og takknemlighet

Det ble aldri tid til nøddåp av Victor på sykehuset. Da han ble døpt i Voksen kirke i mai 2019, var de fleste rørt til tårer. Victor hadde gått seirende ut av en nesten umulig kamp. Alexandra og Rune er blitt enda tettere sammensveiset, og de valgte å gifte seg i Sverige sommeren 2022.

De har hele tiden snakket om både fine og vanskelige ting, og tillatt hverandre å reagere på hver sin måte. Alexandra er glad for at Rune er så lugn, mens han er glad for Alexandras sterke morsinstinkt. Begge vet at det var en kamp mot tiden, og de tar det ikke som en selvfølge å ha friske barn.

Victor blir rutinemessig fulgt opp en gang i året med en omfattende undersøkelse, men kan komme oftere hvis foreldrene er urolige.

– Jeg har lett for å krisemaksimere og tenker hjertet, bare Victor får litt feber. Da er det godt at Rune kan roe meg litt ned. Men det er klart vi begge er ekstra oppmerksomme, sier Alexandra.

Begge er enige om at de har blitt sterke sammen, og nå kan takle hva som enn måtte komme.

– Jeg er uendelig takknemlig for all hjelp vi har fått av helsevesenet. Victor er et av de absolutt sykeste barna de noen gang har fått inn med enterovirus, hjertesvikt og hjerteinfarkt. Det han overlevde, er egentlig umulig å overleve, sier Alexandra om mirakelgutten.

– Vi er privilegerte som bor i et land som Norge, og vi har møtt mange engler på vår vei. Uten deres dyktighet og omsorg, hadde vi ikke vært her som en lykkelig familie på fire i dag.

Dette intervjuet sto først på trykk i Allers som også er en del av Aller Media.