Subtítulo åpner med Quiet Town, som er en hyllest til Rouses nye hjemby i Spania og det langsomme, mer jordnære livet man kan leve der. Elegante strykere backer Josh' slentrende stemme og lette gitarspill, og man får full forståelse for at Rouse valgte solvarm lykke i Spania fremfor nedtstemthet i Nashville. Spor to, Summertime, er en fin bossa nova-inspirert sak som, slik tittelen antyder, vekker til live gode sommerminner om «cigarettes, tube socks, sun burns and long blonde hair».
Det er i det hele tatt en utpreget sommerstemning over Josh Rouse' nye album. Der han tidligere borret dypt ned i tristessen, rusler han nå langs solfylte gater og minner om at en varm lykkefølelse kan vente rett rundt neste hjørne:
It looks like love is gonna find a way
And just when you start believing in it
It looks like love is gonna show its face
Den forelskede Josh har tatt med seg kjæresten ikke bare i tekstene: på The man who... synger han duett med sin utkårede, Paz Suay. Stemmene deres kler hverandre godt, og den tristfine låten kryper rett under huden. Også her sverger Rouse til jazzede latinorytmer som sender tankene helt andre steder enn våre hjemlige strøk som lider under vinterens siste krampetrekninger.
Jeg tar meg tidvis i å savne steelgitaren som gjorde Nashville til en magisk musikalsk opplevelse, men bevares - bossa nova-Josh er absolutt et velkomment bekjentskap. Akustiske Subtítulo er en solvarm plate fylt av flotte, myke melodier myk og skyhøy sjarmfaktor. Har du sansen for klassiske låtskrivere som Nick Drake, Elliott Smith og Damien Rice, vil du helt sikkert også glede deg over Josh Rouse.
Josh Rouse spiller på Rockefeller i Oslo 7. mai.
