AGNES KITTELSEN: Hun er aktuell med storsatsingen «Pyromanen», basert på Gaute Heivolls roman «Før jeg brenner ned». Foto: Fred Jonny
AGNES KITTELSEN: Hun er aktuell med storsatsingen «Pyromanen», basert på Gaute Heivolls roman «Før jeg brenner ned». Foto: Fred Jonny Vis mer

Agnes Kittelsen

Nygifte Agnes Kittelsen om utseendepress og kjærligheten

Hun har valgt å satse på kjærligheten og pendler med glede til Stockholm for mannen i sitt liv.

Livet mitt har vært litt sånn, oi, nå flytter jeg hjemmefra, oi, nå kom jeg inn på Teaterhøgskolen, oi, nå fikk jeg barn, en blanding av at ting bare skjedde og litt naivitet. Alt var følelsesstyrt. Det er dette også i høyeste grad, men det er også rasjonelt.

Norges mest etter­traktede skuespiller, Agnes Kittelsen, giftet seg nylig med sin svenske musiker, Lars Winnerbäck. HENNE intervjuet henne like før bryllupet, like før premieren på vårens norske storfilm, «Pyromanen», basert på Gaute Heivolls rystende roman om en pyroman som går løs i en sørlandsbygd. En sann fortelling. Agnes er brannsjefens kone, Elsa.

– Det er en film jeg brenner for, sier hun, ufrivillig vittig.

– Jeg mener det. Den blir så fin. Elsa er annerledes, en sånn dame som på slutten av 1970-tallet barberte seg under armene, gikk med rød leppestift og arrangerte dansekurs. Hun søker ut.

– Men herlighet, jeg skulle bodd hjemme og gått på gymnas som alle andre. Og jeg måtte ikke ha kommet inn på Teaterhøgskolen som 18-åring heller. Det skjedde litt raskt. Den rev i Agnes også, utferdstrangen. Hun satt i New York og dinglet med beina som tenåring og sa: «Her kan jeg bo!» Så var hun bare 16 da hun pakket og flyttet, ikke til New York, men til Skien og dramalinjen. Satt på hybelen og gråt, angret så det gjorde vondt. Men hun knakk ikke sammen, så seg aldri tilbake.

Agnes vil ha svart kaffe. Hun kom akkurat inn døren på Pascal i Ullevålsveien, med hodet inni en stor og blå kaps. Den landet på bordet, snusboksen ved siden av, åpner boksen og rapper en snus med kjappe hender.

«Dag» er slutt. Det blir ikke mer. Agnes er urkomisk som resepsjonisten Malin i TV 2-serien om den misantropiske samlivsterapeuten Dag. I en av de siste episodene blir hun en norsk Uma Thurman i «Kill Bill» og banker slemme inn­trengere, hopper på dem som et dyr, de er sjanseløse. Det var hennes idé.

– Jeg hadde lyst på en slåss-scene, har villet lage en løpe-for-livet-film, men så fikk jeg ikke være med i «Bølgen», og måtte gjøre et eller annet, liksom.

Hun ler en kort og flyktig latter, som om hun prøver å unnskylde. Selv om de myke T-ene og brede smilet kan forlede, vet hun å bite fra seg. Særlig hvis begrepet «kvinnefilm» dukker opp, nok en gang.

– I en overskrift i Dagbladet sto det at jeg «spyr av kjønnsdebatten», men det gjør jeg ikke. Men, jeg synes det er påtakelig. Da jeg var nominert til Amanda for «Staying Alive» i fjor, hadde vi kvinnelig produsent, hovedrolle, manusforfatter og regissør, og vi snakket mye om hvordan vi skal få sagt at dette ikke er en kvinnefilm. Etter nominasjonen fikk jeg konsekvent spørsmålet: «Vil den være relevant for menn?» Til slutt ble jeg så himla lei. Hva skal man si om «Birkebeinerne» da? «Tror dere at kvinner kommer til å se denne filmen, eller er den laget for menn, siden det bare er mannlige hovedroller?» Agnes sukker.

– Klart vi skal snakke om kvinner i film, jeg er ikke dum, jeg ser at vi fremdeles har en lang vei å gå. Men vi må snart si at en kvinnes historie kan være like relevant rent menneskelig som en manns. 

HATT MANGE ROLLER: Hun er kjent for utallige roller ved Det Norske Teatret, for filmene «Max Manus», «Kon-Tiki», «Sykt Lykkelig», «Staying Alive» og tv-serien «Dag». Foto: Fred Jonny
HATT MANGE ROLLER: Hun er kjent for utallige roller ved Det Norske Teatret, for filmene «Max Manus», «Kon-Tiki», «Sykt Lykkelig», «Staying Alive» og tv-serien «Dag». Foto: Fred Jonny Vis mer

LES OGSÅ: Marie Blokhus er kåret til Årets gjennombrudd

Finske følelser

– Det var eventyrlig.

Somrene på besteforeldrenes gård i Finland. Og vintrene, særlig. Hest og slede, slakting av julegrisen.

– Min mor er veldig finsk og opptatt av det. Nå får jeg sikkert kjeft, men de ligger femti år bak, i alle fall på landet.

Hun har dem derfra, følelsene som ligger helt ute i huden. Arven fra moren og de finske skogene.

– Vi er like emosjonelle. Har lett for å bli glade, lett for å bli sinte, lett for å bli rørte, lett for å gå i forsvar. Mamma er en stor del av livet mitt, sier Agnes, som ikke husker at foreldrene var sammen.

Jeg bekymrer meg og får katastrofetanker, men synes pinadø det er grunn til det òg.

De skilte seg da hun og broren var små, men bodde nært. En vellykket skilsmisse, tross alt. Foreldrene fikk nye kjærester, og Rolf flytt inn. Første gang han ble med til Finland, presenterte Agnes ham som familiens snekker.

– Jeg skjemtes litt overfor venninnene mine. Her kommer vi med en ny mann, liksom. Men Rolf er en stor velsignelse for oss alle. En berikelse.

Så flyttet hun selv fra skuespiller Endre Hellestveit, faren til Vetle.

– Jeg tror at mange underspiller hvilken livskrise det er å skilles. Det tok mange, mange år. Likevel finnes det en følelse av at du vil komme ut på andre siden, og du kan ikke bruke resten av livet på å piske deg selv og ha dårlig samvittighet.

Sykt engasjert

I teatersalen satt et tent lys og stirret. Den magien måtte bitte lille Agnes bli en del av.

– Jeg mener bestemt å huske spesifikke forestillinger, deler av dem og mamma sier: «Neimen, da var du tre år, det kan du vel ikke huske?» Men jeg gjør det, sier hun.

– Jeg har aldri hatt behov for å vise meg fram. Jeg hater å holde taler og føler meg usikker i mange sosiale settinger, men den følelsen av å få andre til å reagere. At de liksom – ah!

Hun trekker pusten kjapt inn og sperrer opp øynene i et sekund.

– Eller få noen til å le. Jeg hadde en naiv tanke om at min vei til å forandre verden var gjennom politisk teater, men teateret har sjelden den kraften. I alle fall ikke i Norge, men jeg vet at andre steder i verden er teater fortsatt dynamitt.

Før var hun engstelig for å mene offentlig, nå gir hun blaffen. Hun trekker pusten igjen.

– Det er lett å si at FrP vil kutte og privatisere ... Nå høres jeg kanskje nedlatende ut, men jeg tror ikke alltid vi vet hva vi trenger før vi får det. «Les Miserables» og «Mary Poppins» vil kunne holde liv i et privat teater, men hvis vi tar bort «Richard III» på Nationaltheatret, hvis vi tar bort all musikk som utfordrer deg, hvis vi slutter å lage noe annet enn blockbustere, så tror jeg det vil gjøre noe med oss som mennesker. Vi er nødt til å bli utfordret, kunstnerisk og intellektuelt. Akkurat som med barn; du må dra i dem, gi dem krevende bøker. Du kan ikke la dem se «Teletubbies» til de er fem fordi de forstår det.

Hun har funnet noe hun ikke visste fantes, livet er godt. Men hun er redd også. For Kultur-Norge. Og for verden.

– Jeg er urolig, jeg nå. Det tror jeg mange er. Jeg bekymrer meg og får katastrofetanker, men synes pinadø det er grunn til det òg. De vindene som kommer så sterkt fra høyre – og bare det at de kunne vedta den smykkeloven i Danmark. I Danmark!

Agnes oser. Hun er i gang.

– Det finnes veldig mange mennesker med veldig lite kunnskap, meg inkludert, som har fått et forum der vi kan ytre oss om alt. Absolutt alt, kan jeg si. Men jeg sitter ikke og hamrer løs på nettet om de strukturelle utfordringene på BI, for eksempel. Det er ting jeg ikke kan noe om. Og det som skjer når vi ikke forstår hva som foregår i Europa, men bare synser og mener – det gjør meg sint.

Hun grabber snusboksen og slår den mellom hendene. Den klakker mot forlovelsesringen.

– Når vi sitter og sier om flyktningene: «Her kommer de med mobiltelefon og boblejakke» – det er kunnskapsløshet, og det blir jeg provosert av.

Skuespilleren fokuserer ikke mye på hvilken verden Vetle må bale med i framtiden. Mer på hva hun gir ham av ballast.

– Jeg tenker mye på hvilken fyr han blir. Vi hadde en annen oppvekst. I barnebursdag var det pølser, langpannekake og godteposer. Det fantes en mal. Men nå er det sånn: «Vi tenkte vi skulle ha masketema der barna lager egne masker.» Jaha? «Nei, men vi hadde tenkt Hoppe-loppeland.» Hvordan skal han manøvrere i det der?

– Jeg er ikke så himla streng, veldig mye er lov, sier Agnes. – Det er lov å sitte på spisebordet eller spise taco i sofaen. Men jeg er superstreng på hvordan han oppfører seg og snakker til folk. At han rett og slett er snill! Jeg synes det er en undervurdert greie det der, å bare være grei.

PRISBELØNNET: Vant Amanda for sin rolle som Tikken Manus.  Foto: Fred Jonny
PRISBELØNNET: Vant Amanda for sin rolle som Tikken Manus. Foto: Fred Jonny Vis mer

LES OGSÅ: Ine Jansen blir svett av å snakke om menn

Og så kom Lars

Hvordan har du det?

– Jeg har det ganske bra.

Hun virker litt brydd. Ser ned i kaffekoppen.

– Jeg føler meg ekstremt privilegert.

Det blir kirkebryllup i Stockholm. Den norske kirken har Agnes meldt seg ut av, i protest.

– Selv om Kirken sier at den er for alle, så nei – det æ dere ikke!

– Selv om Kirken sier at den er for alle, så nei – det æ dere ikke! Så den har jeg ikke lyst til å være en del av.

Når det er sagt, finnes det noe i hjertet, en tro som er personlig.

– Jeg føler at det finnes en dimensjon som er større enn meg selv og menneskeheten. Og så kan man jo spørre, hva er Gud? Det er Gud at man finnes, at man kan få barn.

I den svenske kirken er kvinnelige prester, homofile prester og homofilt ekteskap ok. Der kan hun stå rakrygget i hvit kjole. Da Lars fridde, var det aldri tvil i sjelen.

– Jeg vet ikke – det er litt uvant dette her å skulle gifte seg. Bryllup for meg er litt fjernt. Det var bare ikke på kartet mitt at det var noe man gjorde.

Hva forandret seg?

– At jeg møtte en mann som jeg ville gifte meg med. Jeg kjente, ok, jeg forstår, det kan være sånn her. Det visste jeg ikke, men nå vet jeg det.

Agnes smiler plutselig med hele seg. En varme som bobler.

– Og så tror jeg at det handler om at vi pendler og bor i forskjellige byer. Det var viktig å finne noe som er stabilt i alt som er ustabilt. Dette vet vi; at vi er gift og at vi alltid skal være sammen.

Hvordan fungerer det å bo i to byer, i to land?

– Det går fint. På en måte kan det virke emosjonelt, og det er det absolutt. Men det finnes et veldig rasjonelt valg bak. Jeg vet godt hva jeg velger bort, det er ikke som jeg ikke ser det. Jeg kan også ha en drøm om et A4-liv, å ha en fast base og en familie å komme hjem til, men det er jeg villig til å ikke ha. Så det føles som et veldig gjennomtenkt og voksent valg.

Agnes tar en stor sup av kaffen. Han er verdt det, den mediesky trubaduren som er svært populær i Sverige og også her. Hun hadde ikke peiling på hvem han var da hun ble dratt med på konsert av gjengen i «Dag». Regissør Øystein Karlsen er en nær venn av Lars Winnerbäck.

– Jeg hørte konserten og tenkte: «Ja, det var jo fint.» Og etterpå brant Øystein en cd av alle ting, og sa: «Agnes, nå kan du høre på det her.» Jeg vet at Lars legger mye i tekstene sine, han jobber mest med dem, og melodiene liksom bare er der. Og det var veldig fint.

Cd-en surret og gikk, og hun og Lars ble sakte kjent gjennom felles venner. Da de endelig kom på tomannshånd, gikk det fort.

- Jeg føler at jeg forstår ham, og det er veldig deilig. Da kan du tilgi, du kan se gjennom fingrene.

– Ingen av oss er naive i dette, men var veldig bestemte på at dette var noe vi ville, at vi skulle få det til. Sånt sett var det å gifte seg naturlig. Jeg føler meg så sikker. Og det er ikke veldig mange ting i livet jeg har vært sikker på.

Hva er det med Lars?

– En stor grad av gjenkjennelse. Jeg føler at jeg forstår ham, og det er veldig deilig. Da kan du tilgi, du kan se gjennom fingrene, når du forstår hva det er som skjer der inne. Og så føler jeg meg forstått selv.

En time med fly eller fire timer med tog Oslo–Stockholm. Det går. Lars Winnerbäck har også en sønn, som er elleve, og de vil begge bo der barna er.

– Da jeg var yngre, trodde jeg at sånn livet er nå, vil det være for alltid. Så utrolig naivt. Nå ser jeg større linjer. Da jeg hadde et bitte lite barn, tenkte jeg: «Nei, nå er livet slutt. Herregud. Dette skulle jeg aldri ha begitt meg ut på.» Nå er Vetle blitt ni, og alt er annerledes, og snart er han tjue. Jeg blir virkelig glad hver gang han kryper opp i fanget og vil ligge inntil, ah, jeg suger det til meg.

LES OGSÅ: - Her sitter jeg og drikker øl og ser på deg ligge med dama mi!

Gir blaffen

Kafeen ligger midt mellom leiligheten og treningssenteret. Hun liker å trene, særlig å løpe gatelangs. Men hun har sluttet å tenke på hvordan hun ser ut i tights.

Utseendet kan jeg ikke ta ansvar for. Jeg husker at jeg satt på kafé, sånn som dette, og så satt det noen ved nabobordet og sa: «Hva er det med hun der? Jeg synes ikke hun er noe spesiell.» Men herregud, liksom – tror dere jeg ikke hører det? At jeg ikke finnes?

– Kanskje jeg ikke skal sitte i badstua på Sats?

Ikke alle kjente fjes vil ta trikken.

– Kanskje jeg ikke skal sitte i badstua på Sats? Men det er jo klart at jeg skal. Jeg har dette livet som jeg vet om, og da må jeg leve det som Agnes, som meg selv. Om jeg er på trikken og folk tenker: «Herregud, hun ser jo jævla sliten ut, hun der», så får de bare gjøre det. Jeg kan ikke sitte hjemme og vise et perfekt glansbilde utad, jeg er mamma, det er dugnader, 17-mai-komité, man må jo bare henge på her.

De skulle se kunstneren Hilma af Klint. Den dagen var det performance, fire mennesker i kjortler gikk mot hverandre fra hvert sitt hjørne i rommet.

– Alle skulle lage en tone, og ingen tone var feil. Og det pågikk og pågikk helt til Vetle ropte ut over hele Henie Onstad: «Jeg hater kunst!» Uff, ler Agnes, unnskyldende igjen.

Hun drasser ham med overalt.

– Jeg ble alltid dratt med på tur. Opp på fjellet, ut på søndagstur, det var ski, og jeg gråt og gråt. Men jeg føler en sterk tilhørighet til naturen, til fjellet og ski i dag. Vi har hytte i Fyresdal i Telemark med utedo og ikke noe vann, og det elsker Vetle. Jeg har sluttet å gråte, nå er det han som griner. Det er ok. Det er langt, tungt og glatt, og jeg lar ham slite. I fjor var et gjennombrudd, da tok vi den lengste turen, og han var med. Så sitter vi på hytta etterpå: «Ser du det fjellet der, langt oppå toppen? Der var du i dag.» Det er flott, altså.

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: