TROSS ALT: Året kan nok komme til å by på noen gleder, også! Foto: All Over Press/Fotolia
TROSS ALT: Året kan nok komme til å by på noen gleder, også! Foto: All Over Press/Fotolia Vis mer

Nyttårsforsett

«Nyttårsforsett? Hvorfor skal jeg forbedre meg?»​

- Men så skjedde det noe.., skriver Kjetil Østli.

KK.NO: Pessimistenes nyttårsforsett. Det var det Kjetil Østli skulle skrive spalte om i årets siste KK. 

For: 

Det går til helvete med verden. Det er terror overalt. Krig i Øst-Europa. Dritt i Norge. FNs klimapanel gir jo alle faen i. Og selv har jeg en bihulebetennelse så tett at selv ikke Plumbo ville åpnet opp der oppe. Jeg ble dyster og tenkte: Nyttårsforsett? Hvorfor skal jeg forbedre meg? Jeg gidder rett og slett ikke. Det er ingen vits.

KJETIL ØSTLI er fast spaltist i KK. Foto: All Over Press Norway
KJETIL ØSTLI er fast spaltist i KK. Foto: All Over Press Norway Vis mer

«Venner har tatt med unga til Vettakollen og Finse, gjør det du også!» sier en av høstens mest omtalte, Styggen på ryggen. «Venner har lest boka Stoner for
lengst, les den du også!» «Venner trener», sier stemmen, «tren du også!» «Venner har lært å lage god mat, lær det du også.»

LES OGSÅ: Østli om å rømme fra familien

Nei, jeg nekter.

I år slår jeg et slag for egoismen, pessimismen, for latskapen og den minste motstands vei. Slik tenkte jeg.

Og jeg tenkte såpass på det at jeg forutså konsekvensene av dette valget. Gradvis blir du et umenneske. En råtten og trist selvnytende type, som snart skal klage på alt og alle i leserbrev i avisen.

Men, tenkte jeg, det er ikke noe å være redd for. For når du blir så kjip, blir man sikkert lei av seg selv. Litt som røykerne etter en fest. Når de ser askebegeret og kjenner smaken i munnen dagen derpå, bestemmer de seg alltid for å slutte. Så det var ingen fare. Man klatrer oppover igjen, og kan vite: Tenk så mye egoistisk moro jeg hadde på veien ned.

Men så skjedde det noe.

Jeg sitter i et skrivekollektiv. For et par dager siden rettet den eldste av oss, noen år eldre enn meg, seg plutselig opp og så stivt ut i rommet. Han sa: «Jeg vil ikke stivne.»

«Hæ?» Sa vi andre.

«Jeg møtte nylig en gammel venn som er på min alder. Han så så gammel ut, som om han var ferdig. Jeg vil bare ikke bli som ham.»

«Hva snakker du om?» tenkte vi, men sa ingenting. Han fortsatte:

«Smaken hans var fasttømret. Klesstilen fasttømret. Språket fasttømret. Verdiene sto stille. Han var i den alderen hvor alt låser seg. Jeg vil ikke havne der! Sa han, jeg vil være interessert i nye ting og ikke holde på med Bob Dylan, Liverpool og Ringnes-øl forever.”

LES OGSÅ: Hva øl også kan brukes til

Han vendte blikket ned i Mac’n og fortsatte arbeidet.

Det var et komisk skue. Men det var alvorlig. Dypt eksistensielt. Jeg så at han grublet masse mens han lot som han arbeidet.

«Har du en plan?»

Spurte jeg. «Nei», sa han kjapt, «men jeg har en drøm. Jeg drømmer om det legemiddelet Kate Winslet og Jim Carrey fikk i klassikeren Eternal Sunshine of the Spotless Mind (2004)».

I filmen går et kjærestepar gradvis lei av hverandre. Forelskelsen erstattes med bitterhet. De vil ha hverandre helt ut av systemet og får tilbud om en medisin/stoff som påvirker hjernen slik at de siste års minner forsvinner. Slik kan de gå hver til sitt og starte med blanke ark.

KK nr 51-52 er i salg fra fredag 19. desember.
KK nr 51-52 er i salg fra fredag 19. desember. Vis mer

LES OGSÅ: Er det mulig med kjærlighet ved første blikk?

Da min skrivekollega sa det, husket jeg filmen. Jeg ble beruset av tanken. Og det få vet om filmen, er at den baserer seg på tung vitenskapelig research. Det forskes på slike legemidler. Det er ikke sci-fi, det skjer mens du leser dette.

Og da tenkte jeg: Tenk om vi skrudde hjernen ti år tilbake. Hvem var vi da?

Jeg ville glemt at jeg var blitt en person som likte meg best hjemme. Jeg ville glemt at jeg var blitt en person som idet jeg så debatter, visste eksakt hva jeg mente, jeg kunne igjen overbevises om noe.

Ville glemt at jeg synes tiden går så fort, jeg ville tenkt: Jeg har oseaner av tid, landet ligger åpent, framtiden også. Vi skulle danset, skulle vi, vi skulle knipset og vært på det stadiet da selvtilliten var på sitt fineste, vi skulle bedt alle komme, vi skulle lest bøker i senga og drukket kaffe og løpt i skogen og dratt til København, som små barn skulle vi sett verden på ny, om vi bare glemte alle nederlagene som skulle komme, alle hverdagene, alle øyeblikkene da livet skrudde seg sammen og ble til det jeg er akkurat nå. Voksen.

«Hvordan slutter filmen igjen?» spurte jeg, for det hadde jeg glemt.  

«De blir forelsket i hverandre igjen», svarer min skrivekollega. De møtes tilfeldig, og siden de ikke husker hverandre, ser de med friske øyne på hverandre. Tilbake står forelskelsen. De hadde den hele tiden. De hadde bare glemt den.

Denne spalten er opprinnelig publisert i KK utgave 51/52. 

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: