Selvmord:

Oddvar ville ta sitt eget liv, men ble hele tiden avbrutt ...

For stadig dukket det opp en fest eller en fotballkamp som vennene ville ha ham med på.

SELVMORD: - Det er summen av mange små ting. Og den unike evnen til å ikke se at jeg hadde det bra - slik oppsummerer Oddvar Vignes de mørkeste årene i sitt liv - der han følte seg ensom, men var omgitt av fine folk. Foto: Det Norske Samlaget / Jan Inge Haga.
SELVMORD: - Det er summen av mange små ting. Og den unike evnen til å ikke se at jeg hadde det bra - slik oppsummerer Oddvar Vignes de mørkeste årene i sitt liv - der han følte seg ensom, men var omgitt av fine folk. Foto: Det Norske Samlaget / Jan Inge Haga. Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

I det ene bryllupet etter det andre, briljerte han som toastmaster eller taler, men det eneste Oddvar Vignes ville, var å forsvinne fra alt og alle.

I 2009, 29 år gammel, forsøkte han å ta sitt eget liv.

Nå, fjorten år senere, sitter han ved kjøkkenbordet med lille Agnes på fanget, som spreller ivrig med lubne babybein og gjerne vil være med i samtalen. «Bababa!»

Selv fra det sorteste hull, kan et menneske karre seg opp.

En februardag i 2020 møtte Oddvar Marie.

FAMILIELYKKE: I 2020, elleve år etter selvmordsforsøket, møtte Oddvar Marie. For halvannet år siden fikk de datteren Agnes sammen. En dag vil han fortelle henne om alle de som har båret ham fram, etter den mørkeste av alle dager. Foto: Privat
FAMILIELYKKE: I 2020, elleve år etter selvmordsforsøket, møtte Oddvar Marie. For halvannet år siden fikk de datteren Agnes sammen. En dag vil han fortelle henne om alle de som har båret ham fram, etter den mørkeste av alle dager. Foto: Privat Vis mer

Sammen har de overtatt Oddvars familiegård hjemme på Finnøy. De har pusset opp huset, satt inn store vinduer på kjøkkenet, med utsikt til grønne jorder og den gråblå Boknafjorden.

Bare synet av himmel og hav kjennes verdt å leve for.

- Og alt dette ville du dø fra?

Et lite sukk høres, så stillhet innimellom Agnes sin pludring, før han svarer med å fortelle om redaktørens reaksjon, etter at hun leste manuset til boken han kom ut med på Samlaget i fjor høst, Sjølvmordsforsøket Livet før og etter.

«Eg blir forbanna, eg forstår det ikkje!», hermer han smilende, før han fortsetter med alvor i ansiktet.

- Jeg gjør det ikke helt selv heller. Alt jeg bekymret meg for, har jeg ryddet opp i.

- Men jeg vet hvordan det var … Det er summen av mange små ting. Og den unike evnen til å ikke se at jeg hadde det bra.

Ærligheten gjorde det trygt

Da han møtte Marie, var han på et ganske annet sted i livet, et godt sted. Elleve år hadde gått siden selvmordsforsøket, han hadde også fortalt åpent om det som skjedde i flere intervjuer.

Marie hadde allerede lest om ham da de møttes på Tinder-date. «Wow, for noen refleksjoner han har», hadde hun tenkt.

- Det visste ikke han da, smiler hun mot ektemannen.

Bare et halvt år etter å ha møttes en februardag i 2020, fridde Marie til Oddvar. De giftet seg i 2021.

PUR LYKKE: "Fy flate, du er så dritfin”, kan Oddvar tenke når han ser Marie. Her i lykkerus på selve bryllupsdagen. Foto: Jon Arne Tjelta.
PUR LYKKE: "Fy flate, du er så dritfin”, kan Oddvar tenke når han ser Marie. Her i lykkerus på selve bryllupsdagen. Foto: Jon Arne Tjelta. Vis mer

For henne har åpenheten bare vært av det gode.

- At han var så åpen, var veldig fint og sterkt. Ærligheten hans rundt det, gjorde det trygt.

- Først og fremst falt jeg for at han var så lett å være sammen med. Han lo så mye og fikk meg til å føle meg morsom og vel. Det at han var så åpen, gjorde det trygt og godt.

- Det hjalp meg til å vise hvem jeg var, med mine svake sider. At han rommet det, var også godt.

Var omgitt av folk, men likevel helt alene

Mens Marie prøver å hjelpe en overtrøtt Agnes med å finne søvnen, prøver Oddvar å forklare det som kanskje ikke helt lar seg forklare. Han forteller om en komikervenn som ofte siterer rollefiguren sin.

Oddvar ville ta sitt eget liv, men ble hele tiden avbrutt ...

«Du må ikke la tankene vandre, for de er for små til å klare seg alene».

Han lar setningen henge i luften før han fortsetter tankerekken.

- Du trenger å bli korrigert. Det er som med masteren jeg tok, som jeg aldri hadde klart å fullføre uten søsteren min. Det må være et sted der du kan la deg korrigere.

- I boken skriver du også om selvhat og ensomhet?

Han slår blikket ned, blir stille.

- Den følelsen av å være omgitt av folk og likevel være helt alene … Nå liker jeg den følelsen, jeg kan gå på Karl Johan og ha det fint med å kjenne meg alene.

- Men før kunne jeg sitte i et rom med venner og føle meg helt utenfor. Mens de følte jeg var innenfor. Det er jo det tristeste. Jeg kompenserte for det ved å være frekk i trynet. Når kompiser begynte å snakke om kone og barn, fjaset jeg det vekk.

- Jeg har jo vært mer med enn jeg har tenkt selv. Da jeg studerte i Stavanger var jeg lykkelig, der fant jeg en gjeng.

Ville gjøre karriere

Da han jobbet med boken, og skrev om hvordan han forlot Stavanger, til fordel for studier i Oslo, ropte han «nei!!» høyt for seg selv.

«Hva skulle du til Oslo for?» er et spørsmål han har stilt seg mange ganger. Men han ville bevise noe, gjøre karriere den gangen.

Det startet også bra, med samboer og en jobb han mestret godt. I boken skriver han om morfarens død i 2006, som året det begynte dra seg til.

På jobb ble han stadig mer stresset, sammenlignet seg med andre og alt det han mente de fikk til, og ikke han. Da kjæresten flyttet utenlands for å studere der et års tid, kjente han både på redsel og lettelse.

Utad holdt han masken som den gøyale toastmasteren, den som fikset livet. Hjemme lukket han døren bak seg og lot postkassen fylles opp av regninger og inkassovarsler.

Rasjonelt og helt pling i bollen samtidig

Det var den ene tanken som tok den andre. Som spant et finmasket nett det på et tidspunkt kjentes umulig å vikle seg ut av.

Da tanken kom, om at eneste vei ut, var å gjøre det slutt på livet, kjentes det som en stor lettelse.

Han har en ytterst forståelsesfull kjæreste, har venner og familie og en god sjef i livet sitt, som alle vil ham vel, men det eneste han lengter etter, er å få slippe alt sammen.

- På en måte var det rasjonelt og samtidig helt pling i bollen. Du skyver vekk de tingene som ikke passer inn, sier Oddvar om det som selv han egentlig ikke lenger helt kan forstå.

KVINNER OG KRONER: Forbrukerøkonom i Storebrand, Cecilie Tvetenstrand, og KK-redaktør Ingeborg Heldal hjelper deg å ta gode økonomiske valg i hverdagen. Kvinner og kroner er et samarbeid mellom KK og Storebrand. Video: Storebrand Vis mer

I boken er det både vondt og tragikomisk å lese om hvordan han hele tiden unngår å slippe dem til, slippe de inn, alle disse som hele tiden bardunerer ham fast i livet, med lange, usynlige tau.

Selv den helgen han har tenkt å ta livet av seg, må han avbryte planen fordi han inviteres med på fotballkamp, og er redd det vil vekke mistanke om han takker nei.

Brøt sammen i gråt

Noen av de sterkeste passasjene i boken, er de innblikkene vi får, i hvordan det rammet de nærmeste.

Etter å ha våknet opp igjen den siste natten på hotell, etter at selvmordsforsøket har mislyktes, ringer faren hans.

Kvar er du? Eg svarte, som ikkje sant var, at eg sat på jobben. Nei, sa han, dei på jobben har etterlyst deg, kvar er du. Ja. Veit du kva, eg har forsove meg. Nei, sa han, dei på jobben er heime hjå deg. Kvar er du?

Eller når moren, som han med galgenhumor forteller om i boka, drar nytte av sin erfaring som sykepleier på demensavdeling, der hun sitter ved sengen hans på psykiatrisk avdeling.

Hun som er den stødige pålen han ikke kan klare seg uten, som betrygger med at alt kommer til å gå bra, men som bryter sammen i gråt på inntaket til akuttpsykiatrisk avdeling, når hun får se det han har pakket med seg til hotellhelgen han tenkte på gjøre slutt på alt.

Fikk besøk av kompisen hver dag

Etter noen uker på psykiatrisk avdeling på Ullevål sykehus, flyttet han tilbake til Finnøy, stedet han ikke kunne komme seg fort nok vekk fra som ung.

De første årene etter selvmordsforsøket, ville han fortsatt ikke leve.

Hva er det som likevel har gjort det mulig, å sakte men sikkert komme tilbake?

I boken forteller han om det første gjensynet med kompisen og kona hans, der ingen helt visste hva de skulle si, før kona utbrøt «din tøysekopp» og ga ham en god klem.

De sa han kunne komme når som helst, noe han ofte gjorde. Parets to barn ble Oddvars beste venner.

- Da snakker vi next level vennskap, sier han nå.

FINNØYLIVET: - Det fine med Finnøylivet, er at det går an å si fra, at nå har jeg ikke sjans alene, jeg trenger hjelp. Foto: Det Norske Samlaget / Jan Inge Haga.
FINNØYLIVET: - Det fine med Finnøylivet, er at det går an å si fra, at nå har jeg ikke sjans alene, jeg trenger hjelp. Foto: Det Norske Samlaget / Jan Inge Haga. Vis mer

Så var det fastlegen, som lyttet til alt han kom med, og på slutten av hver time strukturerte og forenklet.

Det var gjeldsrådgiveren i NAV, som ga både ham og familien håp og som satte grenser.

Det var medpasienten han møtte på psykiatrisk avdeling på Ullevål sykehus, som i dag er en kamerat han fortsatt har kontakt med. Og det var de to barna til søsteren hans, som etterhvert kom til.

- De var som en vitamininnsprøyting. De kommer aldri til å skjønne hvilken betydning de hadde for vår familie. De var et fokus vekk fra død og pine.

Om onkelbarna noen gang kommer til å trenge å høre det, skal han si det dem, at helt siden de ble født, har de utrettet store ting.

Må jobbe med tankemønstrene

Kjernen i det å komme tilbake, er at han har brukt de mulighetene han har fått. Noen har han også misbrukt, mener han.

- Det er ingen dans på roser å få tilbake en som ikke ville leve. Jeg har vært avhengig av alle disse menneskene rundt meg, og har tatt ansvar selv. Så har Marie og Agnes kommet inn og festet fundamentet. Jeg følte jeg stod stødig før, men med de to fikk jeg en ekstra ringmur.

Han stopper litt opp før han fortsetter.

- Alt er egentlig perfekt nå, men hadde jeg brukt det gamle tankesettet, kunne jeg ha føkket til dette også. Alt det tankekjøret, og ikke snakke om det, og utad gå rundt og smile …

- Hvordan kunne dette snu?

Han reiser seg, henter et ark og tusj fra kjøkkenøya, og begynner å tegne og forklare slik fastlegen en gang gjorde for ham.

- Her er tankene dine, sier han, tegner et hode og en dør og noen små sirkler imellom, som illustrerer tankene på vei bort fra hodet og ut av døren.

- Istedenfor at du slipper de ut døren, får du stadig flere inn. Med tankemønstrene må du jobbe. For holde alt i sjakk og holde deg frisk. For du får opp folk og situasjoner. Jeg har ofte hatt det jeg kaller edru fylleangst.

Selvmord rammer blindt

Den største grunnen til å skrive om det meste smertefulle i livet, er håpet om at hans historie kan bidra til åpenhet også hos andre.

- Det er mye enklere for meg å komme med min fortid i dag enn i 2009. Samfunnet beveger seg framover, man ser at det er andre måter å tenke på. Samtidig som dette har skjedd, har selvmordsraten fortsatt med å stige. Det har vanvittige konsekvenser for alle rundt, og det rammer så blindt.

- Mitt bidrag vil være å si, at det er veldig lett å komme seg inn i det, men at det er mulig å komme seg ut av det.

- Jeg tenker det er bra å snakke med noen. Om du tenker at dette er for sjukt til snakke med en sjel om, da er det ekstra viktig å snakke om det. Jeg vil vise at dette kan bli konsekvensen av å tenke at du skal fikse det selv.

«Dette er lett for deg å si, du har masse folk rundt deg» er han forberedt på at noen vil mene.

- Ja, men det hadde jeg før også, og det valgte jeg å ikke benytte meg av. Du må finne noen i livet ditt, som gjør deg i stand til å ta den kampen.

Stoppet opp og sa fra

I det kaotiske halvåret, med både fødsel, bokskriving og innlevering av masteroppgaven om endringsledelse, samlet han sammen noen av de aller nærmeste, Marie, broren og en av kompisene, og sa ord han før aldri ville ha sagt.

«Dette går ikke så bra, hva skal jeg gjøre nå?»

- Så satte vi opp en prioriteringsliste, og levde hardt etter den. Det var deilig å kunne stoppe opp og si i fra.

- Dette er ikke et helteepos, mitt liv har hatt konsekvenser for mange. Når det er mye, er det viktig å involvere de rundt meg.

- Det høres ut som en annen Oddvar enn han som holdt alt for seg selv og hadde vondt for å ta i mot?

- Før hadde jeg tenkt at «alle andre klarer det» og følt meg stokk dum som ikke gjorde det. Nå driter jeg litt i hva alle andre gjør. Og sier at jeg får det ikke til.

Han er helt avhengig av de rundt seg. Av naboen som har overtatt melkebruket, og som Oddvar nå er avløser for. Og av faren, som nå er avløser for sauene.

- Det er mange som har ofret seg for at jeg skal få det til. Det er det fine med Finnøylivet, at du kan si, at nå har jeg ikke sjans alene, jeg trenger hjelp. Det er mange som jeg har vært avhengig av, for å komme tilbake.

Har tatt lang tid å få tillit igjen

Å fullføre masteren, hadde han aldri fått til uten hjelp fra søsteren. I tjue år hadde han unngått høyere studier, hadde ikke selvtilliten som skulle til.

Nå var det hun, som studerte det samme som ham, som veiledet ham gjennom. Boken var det broren hans som hjalp ham med.

- Men verken bok eller master hadde blitt fullført uten Marie, understreker Oddvar, og fortsetter på den lange takkelisten.

Moren er den som holder hele familien sammen og inviterer på måltider. Faren har ifølge Oddvar den perfekte fingerspissfølelsen for når han skal klappe deg på ryggen eller spenne deg i ræva.

De er alle glade for at han nå har det bra. Selvsagt. Men de har det med seg. Da han glemte å ta med seg telefonen og ikke kunne nås, utløste det reaksjoner.

- Det tar lang å få tillit igjen. Det er noe med de dønn ærlige tilbakemeldingene som har kjentes aller best.

Etter å ha blitt tatt på med silkehansker i noen år, kjentes alt som før, da det endelig brast for broren hans.

Oddvar hadde begynte å holde foredrag, og opprettet eget selskap, som han kalte Grav Å Spreng, hadde bevisst lagt inn en skrivefeil for ertelystens skyld.

«Din Idiot!» kom det spontant fra broren.

- Det var deilig, fastslår Oddvar smilende.

De rette tre årene å bli kjent på

Fortsatt er det tunge dager, selvsagt er det det. Han stod ute og malte en slik dag i sommer, da han gikk inn til Marie, og sa det som det var, at det var en skikkelig ræva dag.

«Hva er det?», spurte hun.

« Jeg vet ikke, takk for meg», svarte han og gikk ut igjen for å male videre.

- Så kjente jeg at det slapp. Men bare det å ha noen, at jeg kan gå inn til henne og si «vet du hva, i dag er det en drittdag» ... jeg trengte bare å si det høyt, og så forsvant det.

Han smiler og fortsetter.

- Det er ganske raust av en søvnløs, ammende kvinne, når mannen som har sovet hele natta kommer på den måten, og ikke setter mordblikket i meg da.

- Det er en av de mange gode egenskapene til Marie. Så har hun sine feil og mangler, det har vi alle. Men hun har noe over seg som er veldig fint og trygt og godt. Hun skal holde både meg og Agnes i ørene.

- Vi har kjent hverandre i bare fire år, men det har vært de rette årene å bli kjent på.

Har nådd noen milepæler

-Med alt dette som klangbunn - er det noen øyeblikk som blir ekstra sterke?

Han legger armene bak hodet, lar hendene møtes bak, mens blikket festes et sted ute over Boknafjorden.

- Jeg vet ikke. Det er mer det at jeg har nådd noen milepæler, og fått motbevist noe for meg selv.

Men et øyeblikk, er da han kunne signere papirene som kjøpte han ut av gjeldsordningen. Eller 1. januar i 2018, da han overtok gården.

Eller da han ble pappa til Agnes i februar i fjor.

SMELTER: - Når hun smiler til deg, kan du være så trøtt du vil, du smelter litt da. Det er enda en person du vil skjerpe deg litt for, forteller Oddvar om datteren Agnes. Foto: Privat.
SMELTER: - Når hun smiler til deg, kan du være så trøtt du vil, du smelter litt da. Det er enda en person du vil skjerpe deg litt for, forteller Oddvar om datteren Agnes. Foto: Privat. Vis mer

- Men det er en abstrakt tanke, at Agnes er i livet på grunn av meg. Det er noen ting i livet som er for store til at jeg kan gå inn i det.

- Det er alle minnene som ikke hadde vært. Huset her ville ha sett annerledes ut.

Han stopper litt opp.

- Jeg må sitere min svoger: «Jeg blir svimmel», sa han, da han forstod at hadde ikke foreldrene møttes, hadde ikke han vært til.

- Det er ganske store tanker, om du går tilbake til meg og Marie og det første Tinder-sveipet.

- Du blir bare helt … takknemlig. Men på en måte må jeg avgrense det, for ellers blir det for vondt. Alle møter bakover i hver generasjon … tenker du over det, blir du helt koko. Det har jeg en viss legning til.

Hørte på Sigvart Dagsland

Marie har tatt med Agnes ut på trilletur. Oddvar skal inn til Stavanger for å gi intervju også til NRKRogaland, og kjører oss tilbake til flyplassen samtidig.

Da boken ble lansert i Bergen, var både Marie og Agnes med, på det han med karakteristisk galgenhumor kaller en «selvmords og angstfestival».

Det er viktig for ham at de også er en del av dette.

- Jeg er mye mer når jeg er med Marie og Agnes. Da er vi et lag som er på tur. Det er det samme med søsknene mine. Vi er uenige om mye, men når vi er enige alle tre, kan vi knuse verden.

Det er i bilen han setter på noe av musikken han hørte på da han skrev boka. Først den Rammsteinaktige låta som starter mørkt og seigt og bygger seg opp, som til et intenst smerteskrik.

Men da han skrev epilogen i boken, der han takker familien og fastlegen, og skriver om Marie og Agnes, hørte han på Sigvart Dagsland´s Me bere deg, som kjennes som flytende frelse når den nå fyller bilen.

Det finnes dager i verden

som står og vente på deg

når du har gjort denne ferden

Lytt te denne sangen, disse ordå, denne klangen,

kjenn me bere deg

Len deg heilt tebage, la all uro slippa taget la oss bera deg

Me bere deg

Vil fortelle datteren om de som har båret ham

Vi kjører gjennom Finnøytunnelen, som ennå ikke var bygget ferdig da Oddvar planla å ta sitt eget liv, og som han tenkte han aldri kom til å få oppleve.

Det er på vei ut av det mørke fjellet, han snakker engasjert om det å bli båret.

- Du blir minnet om at du er en del av alle disse folkene. Om du ser noen som blir båret av andre, kan du tenke at det er seierherren som bæres. Men det er ikke det, det er den svakeste som blir løftet opp og båret fram.

- Så kan folk tenke at «han har gjort det og det, da kan han gi tips og råd», men jeg kan ikke det. Du trenger noen som kan bære deg.

Han stopper litt opp før han fortsetter, med hendene stødig på rattet og tankene i fri flyt.

- Og så har jeg fått en liten datter som jeg vil være en del av, og fortelle henne om alle som har båret meg. Og at det ikke er en svakhet, men en styrke som kreves for å ligge oppe i alle disse hendene, når alle kan se at du ikke klarer å gå selv.

Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet