– Mamma er en ganske tydelig person. Hun er ikke så god til å hinte.

Christinah Sandåker Nicolaisen (37) sender moren et mildt oppgitt blikk. Mamma Inger Ellen Nicolaisen (60) har akkurat avlevert en replikk om hvordan hun ville reagert om en av barna hennes som 14-åring hadde kommet og sagt at hun ventet barn.

Hva Inger Ellen ville svart, kommer vi tilbake til. Foreløpig skal vi nøye oss med datteren Christinahs diplomatiske oppsummering av moren.

– Du skjønner det når mamma mener noe.

Inger Ellen smiler. Trommer de blå neglen mot bordplaten på Nikita head quarters i Oslo. Hun har dobbeltspent jakke med militært preg. Kjolen er kroppsnær med hold in-effekt.

– Er den litt for kort? spør hun og trekker i den når bildene skal tas.

LES OGSÅ: Lisa Aisato: - Jeg lekte fremdeles med Barbie da andre begynte med hasj

Munnrapp mitraljøse

Der moren snakker som en mitraljøse, er Christinah mer stillferdig. Det sprøeste ved henne må kanskje sies å være hatten, og h-en hun selv har lagt til på slutten navnet. Mor og datter har akkurat steger i land fra Colorline. Har holdt seminar for daglig ledere i firmaet.

– Jeg måtte jo selvfølgelig opp på scenen, sier Inger Ellen og forteller om Tina Turner- imitasjonen. At den gjorde stor suksess.

Jo da, Inger Ellen er fortsatt hands on i Nikita-kjeden, selv om Christinah for lengst har overtatt som styreleder.

– Christinah og jeg er veldig forskjellig. Samtidig er det vår styrke, sier Inger Ellen på spørsmål om hvorfor det var akkurat Christinah som skulle overta. Hun har jo tross alt 13 andre barn å ta av:

– Vi to representerer to målgrupper aldersmessig. Jeg er en gründer, mens Christinah er en kontrollert person med struktur. Vi er forskjellige i måten å jobbe på, men samtidig har vi samme sjel.

Christinah nikker.

– Når vi møtes på midten blir det bra.

Inger Ellen legger til:

– Vi krangler ikke. Ikke engang i året en gang. Det er helt sant. Men hun ringer når hun vil ha råd fra «gamla».

LES OGSÅ: - Jeg har alltid ønsket meg barn, men ble jo syk i den alderen folk får det

Velpleid historie

Historien om Nikita er like velpleid som de lyse lokkene til mor og datter: I 1984 startet Inger Ellen frisørkjeden Nikita. Plottet ut alle byer med et kjøpesenter og satte i gang. Hårklipp til folket, ut fra en meny av nødvendigheter. «Dobbelt så fin» var mantraet. Og kanskje til halvparten av prisen? Men ville du ha hårvask, kur eller hodebunnsmassasje kunne taksameteret fort begynne å løpe, etter hvert som stemningen ble løssluppen i frisørstolen. Sånt blir det et imperium av.

– Jeg var 26 år da jeg startet Nikita, og hadde nettopp fått Christinah, sier Inger Ellen.

– Jeg var bleieskiftarbeider og en stund bodde familien på kontoret. Jeg har ikke sett på det å ha små barn og samtidig jobbe som noe problem. Og så gikk det jo fem år før jeg fikk neste barn også. Men man må være god å organisere. Delegere og ha mann, barnevakt og vaskehjelp.

– Og være god til å se løsninger. Du er god til det, sier Christinah og ser på moren.

Inger Ellen nikker. Viser frem en ring som sitter trangt på pekefingeren, og ser ut som om den er umulig å få verken av eller på. Christina forklarer:

– Det er løsningsringen hennes. Den minner henne på at det alltid går an å finne en løsning på alt.

LES OGSÅ: Drømmer du om å starte for deg selv?

Fødte som 15-åring

Misvær 1973. 14 år gamle Inger Ellen kikker seg over skulderen i den lille bygda utenfor Bodø. Er det noen som kan se det på henne? Står folk i vinduene og tisker og hvisker om det? Nabojenta nektet å tro det da Inger Ellen tok mot til seg og fortalte det i går. Om babyen som vokste i magen hennes. At hun og den jevnaldrende kjæresten fra bygda ventet barn.

– Jeg var nettopp fylt 14, og var jo ikke så gammel, sier Inger Ellen.

– Jeg lurte på: Kom de til å hive meg i elva? Kunne jeg få noen andre til gå med en pute på magen og så kunne ungen liksom bli deres? Jeg hadde mange sånne løsninger.

Hun beskriver seg mer som en rebell enn en pøbel i ungdomsårene. En som snakket mye i timene. Nå endret det seg:

– Da jeg ble gravid sa jeg ikke et ord lenger. Og det var ingen som snakket om at jeg var gravid. Jeg gikk opp 23 kilo. Det var ganske mye for en 14-åring. Jeg så jo ut som et voldsverk.

Christinah snur seg mot moren.

– Jeg har jo sett konfirmasjonsbildet. Du var gravid da.

– Ja, men du kunne ikke se det på meg på konfirmasjonsbildet. Jeg gikk inn i en boble og måtte bare komme meg gjennom det. Det er det det handler om på alle områder i livet, å stå i det når det er vanskelig.

LES OGSÅ: - Jeg har alltid sagt til Leah, be a leader, not a follower

Bestemors avgjørende ord

Linda var vakker, sa de på fødeavdelingen. Den vakreste babyen som var blitt født der. Det trøstet kanskje det lille morshjerte, som nettopp hadde vært gjennom en tung fødsel på en uutviklet kropp. Som hadde det vanskelig hjemme, og var rømt hjemmefra under svangerskapet for å søke trøst hos bestemor Dagny og bestefar Sigurd.

– Da jeg til slutt dristet meg til å fortelle bestemor at jeg var gravid så hun på meg og sa: «Ungan kjem når dem kjem». Den aksepten fra bestemor og bestefar betydde enormt mye for meg.

Hun smiler:

– Det er ganske spesielt når jeg ser tilbake. Jeg vil ikke akkurat oppfordre noen til å bli mor når du er 15. Og ingen vil vel ha en mor som er 15 år, heller.

Vi møter mor og datter for å snakke om livet, kjærligheten – og håret. Christina er den midterste av Inger Ellens tre biologiske barn. To av dem har hun med mannen hun var gift med i 25 år. For seks år siden ble hun skilt. På spørsmål om hun er singel nå, vipper Inger Ellen flathånda og trekker munnvikene ned:

– Bob bob! sier hun og ler høyt.

Multekrig

I 2014 overlot Inger Ellen styrelederplassen til Christinah, for selv å ta seg av den pågående franchise-satsingen i USA. Men det betyr ikke at mor og datter ikke samarbeider. Hud- og hårserien «Eleni and Chris» er deres i lag, oppkalt etter kjælenavnene deres. Inger Ellen snakker som en nordnorsk foss i vårløysinga om ingrediensen multa:

– Jeg tenkte at det som er bra på innsiden må være bra på utsiden også. Multebæra må jo være sterk for å greie å survive under 40 tonn sny. Og den gror jo kun north of the Arctic circle. Vannet vi bruker er fra Svartisen.

– Det er litt omstridt, å forsyne seg av breen?

– Vi bruker kun smeltevannet, forsikrer Christinah og legger til:

– Vi går inn i dette med hud og hår, bokstavelig talt. Det forplikter veldig, siden vi selv skal fronte produktene.

Inger Ellen nikker:

– Jeg tror der er derfor vi får så mange awards. Jeg sa det til Christinah, we don’t play.

LES OGSÅ: Katherina og Silje satset på egne ideer

Mamma til 14 barn

Inger Ellen er mamma til 14. Riktignok har hun «bare» født tre selv. De elleve andre har hun tatt til seg fra et barnehjem i Litauen hun har besøkt jevnlig siden 1995. Det gjorde inntrykk å besøke landsbyen der barna luktet urin og husene hadde jordgulv.

– Da vi satt i taxien til flyplassen på vei hjem sa jeg til Linda: «Jeg tror vi drar tilbake», og Linda sa: «Ja, vi kan ikke la være». Jeg kjøpte et hus der nede med mange rom som noen av barna flyttet inn i. Og i alle høytider kom det barn til Misvær, sammen med tolk. Vi har sikkert hatt 100 litauiske unger på besøk i Misvær om sommeren.

Siden gikk Inger Ellen enda lenger. Hentet fem barn til Norge som skulle bo i Misvær permanent. Barna hadde med seg Litauiske «fosterforeldre» for at prosessen skulle gå enklere. Nå var hun åttebarnsmor, og anså seg ferdig. Trodde hun.

– For seks år siden var jeg nyskilt og skulle egentlig ta det med ro. Men så var jeg i Litauen og ble spurt om jeg kunne ta flere, jeg tenkte «Jeg er jo så sprek, jeg tar en runde til».

Tok til seg seks barn til

Nå ble hun mamma til to gutter på ni og 16, to jenter på 14 og 15 og eneggede tvillinger på fire år. Premature født og uten språk. Ikke engang litauisk kunne de, ifølge Inger Ellen.

– Plutselig sto jeg der med en unge i hver hånd. De var så tynne. Jeg sa til bestyreren «Det kan du ikke mene». Men hun nikket, og i det øyeblikket gikk det en sterk følelse gjennom meg.

Selv om hun ikke har adoptert de 11 barna, forsikrer hun at alle kaller henne mamma. Etter hvert som de kom, begynte barna på skole i Misvær og hjemme på bestefars gård dekket Inger Ellen opp på det spesiallagede langbordet som har tatt høyde for at alle 14 kan få to barn hver i femtiden. Hvordan er det for Christina å skulle dele moren sin med så mange nye søsken?

– I starten var det veldig rart, innrømmer hun.

– Plutselig satt det fem stykker rundt bordet, som kommuniserte med tolk og postit-lapper med norske ord.

Inger Ellen ler.

– Ja, det var postitlapper overalt. I kjøleskapet og i fryseren. Vi brukte lappene som en Rosetta-stein.

Christinah legger til:

– Engasjementet smittet jo gradvis over på meg. Men familien er jo blitt stor. Det var rart i starten.

Hadde hun avklart med familien før hun tok til seg barna? Inger Ellen rister på hodet.

– Jeg tenkte ikke på å spørre noen. Verken barna mine eller mannen min.

LES OGSÅ: Gry Hege måtte amputere hendene og føttene etter blodforgiftning

Utfordringer tett som hagl

Inger Ellens barn er i alderen 9 til 45. Bor i Bodø, Misvær, Tromsø og Miami. På spørsmål hva slags utfordringer den store familien har møtt, smiler Inger Ellen:

– Eirik på 28 sier det så godt: «Ho mamma har lært oss å arbeide og å ikke lyve». De må si det som er sant, uansett hvor galt det er. Men utfordringene har jo kommet tett som hagl.

Jeg har vært bra streng. Haha. Men det synes ikke de. Ungene er min største glede, alle sammen.

Hun blir alvorlig:

– Det heter blod er tykkere enn vann, men det er ikke alltid det virker sånn. Når jeg ser for meg et barn som er blitt forlatt, så ser jeg et ensomt barn som står alene på en stor grønn slette, og den eneste de har er meg. Da klikker jo morsinstinktet mitt inn.

Med en ekspanderende bedrift og en økonomi som overstiger det et barnehjemsbarn i Litauen kan forestille seg, har hun falt for fristelsen til å skjemme bort barna, det være seg biologiske eller fosterbarn?

Christina avbryter moren:

– Jeg vet hva du skal si nå.

Inger Ellen ler:

– Jeg prøver å gi dem ting, men får jo pengene i retur. Jeg ga et av barna kredittkortet mitt her om dagen og sa: «Gå no ut og kos dokker». Men så kom han tilbake og hadde kjøpt en lader til meg. Jeg spurte hvorfor han ikke hadde kjøpt seg en jakke eller noe, og da sa han: «Jeg har jo en jakke». En ting er hva du ønsker deg, en annen ting er hva du trenger.

Bro i Miami og Misvær

Inger Ellen bor delvis i Miami og delvis i Misvær. Tre av fosterbarna bor i Misvær sammen med en barnepleier fra Litauen. To av barna bor i Miami. Eldstedatteren Linda er utdannet coach og jobber i Nikita-konsernet, og sønnen tar en doktorgrad i cyber security. Som den midterste av de tre biologiske barna har Christinah International business fra London.

– Jeg begynte som assistent i den første Nikita-salongen da jeg var 11. Det var vel ikke akkurat helt lovlig, humrer hun.

– Nei, nei. Det va no så, sier Inger Ellen pragmatisk, som om det aldri var spørsmål om noe annet.

– Og så ble du utnyttet som permanentmodell, og du var lærling og jobbet på lageret. Haha. Jeg er jo selfmade, og vi hadde ikke klart det vi har i dag uten Christinahs utdannelse i utlandet i sju år.

Da Christinah var ferdigutdannet sto hun foran et valg. Misvær eller multinasjonalt? Mamma elle Microsoft? Bodø eller Beiersdorf?

– Jeg vurderte å søke meg til en av de store selskapene, men måtte spørre meg selv: Kunne jeg få en like bratt læringskurve et annet sted?

Inger Ellen dulter til henne:

– Jeg husker jeg skrev et dikt for å få deg hjem.

Hun siterer med patos:

– «Kom hjem førr vi treng dæ og all din energi. Vi træng dæ for alt du er og alt du har å gi». Haha.

Christinah himler med øynene:

– Som sagt, hun er ikke god til å hinte.

LES OGSÅ: Kari Traa: - Motgang møter vi alle - ikje dyrk han

– Ryr inn homelessfolk

Da Inger Ellen på impuls kjøpte et hus i Miami, fulgte hun opp med et besøk på et homeless-senter og ga dem nummeret sitt.

– Plutselig sto det en gravid mor med tre unger på døra, med alt de eide i to søppelsekker. Jeg hjalp henne til hun fikk kommet seg på beina. Nå kan det jo plutselig ry inn homeless-folk midt under et forretningsmøte.

– Du stilte deg til disposisjon?

– De så meg vel som disponibel. Haha. Hun med de tre barna var opptatt av hvordan hun skulle betale meg tilbake. Men jeg er opptatt av å pay it forward. Jeg sa: «Du skal klare dette. Det kommer til å gå bra». Det ble jo litt gråting fra oss begge. It’s not all about the money. The viktigste var at noe sa til henne at det kom til ordne seg.

Gift med franchisetakerne

Hun forteller om 320 millioner amerikanske innbyggere og 43000 postnummer. Det blir mange kjøpesenter – og mange potensielle salonger.

– Vi har franchiser godkjent i alle stater, og salonger i Florida og Ohio. Neste ut er California. Det er viktig å velge de rette Franchisetakerne. Det blir jo nesten som et ekteskap.

Hun mener de skiller seg ut over dammen, med egne produkter og god inntjeningsmargin.

– Skandinavia er jo veldig i vinden i USA. «Hygge» og «fika» er populære ord der borte, sier Christina.

– Det er et stort marked, med mange muligheter om man lykkes?

– Det er svært, sier Christinah og biter på en negl.

Hvordan forholder de seg til at det har kommet en enda billigere kjede? Cutters, som kutter hår i et kvarter for 299 kroner?

– Vi forholder oss ikke til det. Vi ser på konkurranse litt bredere, sier Inger Ellen.

– Folk må ha penger mat og litt til overs til å kjøpe seg en øl eller et par øredobber. Det er de pengene vi konkurrerer om. Men vi er veldig lykkelig over å ikke være i retail. Folk kan ikke klippe håret sitt på nett.

Christinah legger til:

– Se på Lady Gaga og Nicki Minaj. De skifter stil hele tiden. Og kleskjeden Zara har jo 17 kolleksjoner i året nå, kontra fire tidligere.

– Det er mange meninger om akkurat det?

– Ja, ikke sant.

Norges Donald Trump

Inger Ellen Nicolaisen stakk seg frem som Norges svar på Donald Trump i «The Apprentice» på TV. Likevel, det folkelige preget kan ikke vaskes av henne, uansett hvor mange ganger hun flyr over dammen. Om så i privatfly. Hvordan tror hun selv hun blir oppfattet her hjemme?

– Hakke peiling. Jeg bryr meg ikke om det, sier Inger Ellen.

– Sånn sett passer du godt i USA?

Hun ler:

– Jeg passer veldig godt i USA. Jeg har jo ikke så mye filter og byr veldig på meg selv.

Hun forteller at hun er tidlig oppe. Tar en nap midt på dagen for å hente krefter, mens de støvsuger rundt henne. Likevel, noe slaraffenliv lever hun ikke i solfylte Miami. Har ikke vært på stranda en eneste gang, påstår hun, og på dagen peprer hun Christinah med alle ideene sine.

– Hver dag jeg våkner har jeg 30 uleste mail fra mamma. Noen ganger er det et stroke of genius, mellom alt annet. Vi har en regel om at jeg velger ut tre ting fra alle mailene. Men hun prøver seg bestandig med å få gjennom fler. Haha. For noen kan det være krevende at hun ikke gir seg.

Hvordan var det for Christina å vokse opp med en mor som så til de grader skilte seg ut og som skeit en lang marsj i janteloven?

– Noen ganger, i tenåringstiden, var jeg flau over mamma, og andre ganger stolt. Det var helt avhengig av setting. Men jeg har vært mest stolt.

Inger Ellen penser inn på intervjuene med henne i amerikanske økonomimagasiner.

– Jeg hadde tre oppslag i Forbes på tre måneder, uten at jeg har vært proaktiv. USA er veldig opptatt av kvinnelige ledere. Selv er jeg veldig imot det. Man er jo leder. Ikke kvinnelig leder.

Hun forteller om strategien sin. Når noen kommer til henne for å presentere en idé:

– Da går jeg inn som djevelens advokat og prøver å rive ideen i stykker. Etter 5–6 minutter vet jeg om det er noe. Mange kan nok oppfatte det som negativt, men det er en effektiv måte å teste ut en idé.

– Mamma klyper seg fast

Hva vil Christinah si er det viktigste hun har lært av mamma? Hva tar hun med seg?

– Mamma har både varme og business. Det er en spesiell kombinasjon. Ofte er du det ene eller det andre. Jeg føler meg heldig som har fått se det. Hennes store kjærlighet er Henry Ford, som sa: «Om du tror du klarer det og om du ikke tror du klarer det, så har du helt rett!».

Inger Ellen skyter inn:

– If you want to be big, act bigger.

Christina er enig:

– Mamma sier: «Et nei er bare midlertidig». Hun klyper seg fast og er god på å finne løsninger. Om hun møter motstand trekke hun seg tilbake, finner en ny vinkel og går på igjen.

– I praksis, har hun klart å holde fingrene av fatet etter at du overtok?

– Mjaaa, sier Christinah og drar på det, like seigt som ei snurpenot gjennom Barentshavet.

– Hun prøver stadig å kjøpe klær til meg.

Inger Ellen ler:

– Jeg gir meg ikke. En gang så går det.

Christinah himler med øynene:

– Der ser du. Et nei er bare midlertidig.

Trang fødsel satte spor

Sigurdsveien er adressen bakpå produktene deres. Den lille veistubben som leder opp til firmaets konferansesenter i Misvær, og som Inger Ellen forteller hun selv har både bekostet og navngitt.

– Jeg syntes det var mye finere å kalle opp veien etter bestefar, enn å la den hete gårdsvei nummer sånn og sånn.

Veien en ny og fin. Men om hun selv ser tilbake, på sin egen vei. Hvordan har det påvirket henne å bli mor mens hun selv fortsatt var et barn, i ei bittelita bygd?

– For meg har det vært en veldig fordel å bli tjuvkjørt i barne- og ungdomstiden. Det gjorde at jeg kunne takle hva som helst og gjorde meg uredd. Om du har en litt trang fødsel som 15-åring, så går det meste annet i livet ganske greit.

Vi spør om det som var viktig for henne, den gang hun som 14-åring forsøkte å skjule kulen på magen: Hva om en av hennes barn var blitt gravid som tenåring? Hadde hun da evnet å si som bestemor Dagny, at «Ungan kjem når dem kjem»?

Inger Ellen tenker seg om.

– Ja. Ja, forsikrer hun innstendig.

– Jeg tror på to ting: 1. Det finnes en Gud. 2. Det er ikke meg. Jeg ønsker bare det beste for ungene.

LES OGSÅ: Cecilie Kåss Furuseth: - Else har hjulpet meg å skjule hvor dårlig jeg er