FOTO: Kristin Aafløy Opdan
FOTO: Kristin Aafløy Opdan Vis mer

Linn Elise Goos Rølvåg:

Oppfordringen «Kvinner, lag mange barn», fikk det til å krølle seg innvendig for Linn Elise

– Vi har en jobb å gjøre for de barna som allerede lever, forteller 36-åringen.

På fritiden makser hun adrenalin-kvoten ved å henge i paraglider over fjelltopper, gå på ski til Sydpolen og reise jorda rundt uten en plan. På jobb redder hun folk opp fra havet og lærer opp framtidige flygere ved Luftforsvarets flygeskole.

Å spise utfordringer til frokost er Linn Elise Goos Rølvågs (36) mantra. Og etter at hun vant realityserien «Anno» på NRK i 2017, er hun blitt vant til at folk hun går forbi, kan finne på å se spørrende på henne. «Har jeg hilst på deg før?»

– Jeg hører hjemme i bevegelse. Jeg er nysgjerrig og trives midt i en skvis med å løse en umulig oppgave, på reisefot til et nytt sted og når jeg lærer nye ting. Det er da jeg virkelig er i sonen, sier Linn Elise.

«Nå har du kjøpt deg 
 arbeid», sier lokalbefolkningen til Linn Elise, som har overtatt Holten brygge i Sortland kommune i Vesterålen. FOTO: Kristin Aafløy Opdan
«Nå har du kjøpt deg arbeid», sier lokalbefolkningen til Linn Elise, som har overtatt Holten brygge i Sortland kommune i Vesterålen. FOTO: Kristin Aafløy Opdan Vis mer

Hun har nettopp fylt 36 år og er i ferd med å bli frigitt fra sine 12 år med bindingstid som helikopterpilot i Forsvaret. Hun har «rulet» himmelen med full kontroll over 10 tonn stål og kommet susende som en reddende Sea King-engel når folk er på sitt aller mest sårbare. I femten år har hun fått stå i stram givakt for fedrelandet.

– Det var det jeg ville gjøre, og plikttjenesten har vært en trygghet for meg, sier hun.

Nå blir hun tilbudt friheten, profesjonelt og personlig. Uendelige muligheter som får henne til å sitre av spenning, men som samtidig gir henne et karatespark i mellomgulvet. En slags motsatt klaustrofobi. Dette er en fremmed smak hun ikke har hatt på frokosttallerkenen før.

Hva gjør man når man ikke har plikt? Når stien deler seg og personlige valg kan tas? Den måtte hun tygge på. Det startet for alvor da hun satt med føttene høyt og spiste Twist under Ernas nyttårstale. Plutselig snurpet halsen seg. Hva var det egentlig statsministeren satt der og sa til det norske folk? «Kvinner, lag mange barn», fikk det til å krølle seg innvendig.

Å føde eller ikke føde. Er det spørsmålet? Er vi egentlig fri? Og vil egentlig mitt barn ønsket å bli født inn i den verden vi er i ferd med å etterlate oss?

Erna traff en nerve hos henne. Jepp, Erna boret fingeren rett i det hun tidligere bare har opplevd som små hint i det lille bygdesamfunnet i nord, der oppfatningen av at kvinnen er halvnaken og mangelfull uten mann og barn, henger igjen noen steder fra gammelt av. Det er hun glad for. Det har nemlig gjort henne veldig bevisst på at hun ikke vil la seg pille på nesen.

– Alle kan ikke skape alt, alltid. Kanskje skal vi ha ulike roller i samfunnet for å komplettere hverandre, og jeg må finne ut hvordan jeg kan bidra uten at andre forteller meg det. Så foreløpig er ikke jeg aktiv med å føde barn, i alle fall. Sorry, Erna. Kanskje senere. Kanskje ikke, sier Linn Elise.

– Vi har en jobb å gjøre for de barna som allerede lever. Jeg tror ikke at vi kan løse nye problemer med gamle løsninger og uendelig vekst. Jeg tror at vi må tenke annerledes og enda større i forhold til det bildet vi skaper rundt oss, vår hverdag, vårt land, vår verden og vårt ettermæle, sier Linn Elise.

– Jeg tror mange hadde hatt godt av å logge av nettskyen og etablere bakkekontakt igjen, sier Linn Elise Goos Rølvåg. FOTO: Kristin Aafløy Opdan
– Jeg tror mange hadde hatt godt av å logge av nettskyen og etablere bakkekontakt igjen, sier Linn Elise Goos Rølvåg. FOTO: Kristin Aafløy Opdan Vis mer

Hun kommer fra øyriket lengst nord i Nordland. Vesterålen består av endeløse fjordarmer og alpe-lignende klynger av fjell. Naturen er tett på menneskene. Rikelig med turløyper og steder å fyre opp primusen gjør regionen til et mekka for friskuser. Turismen er i ferd med å ta helt av, og gjestene spør etter det ekte nordnorske med sjel og sjøsprøyt.

– Jeg har hatt i bakhodet lenge at jeg kunne tenkt meg et prosjekt å bryne meg på, sier hun.

Og nå har hun funnet det. Det står og balanserer på påler uti havgapet, og eternitten ligger klistret som drageskjell på veggene. Innvendig har tiden stått stille siden 1970-tallet – hvis man ser bort fra dyrene som har boltret seg der inne. Først var hun skeptisk, så slo det henne: Dette er en utfordring jeg ikke aner hvordan jeg skal løse. Jeg gjør det. Nå har hun kjøpt et gammelt handelssted som har stått der og tatt imot juling fra elementene i en mannsalder.

– Det er litt sånn jeg navigerer i livet. Mot frykten. Mot utfordringene. Og mot det potensielt å gå på trynet. Det skal gå bra, bare jeg reiser meg etterpå.

Hun vil gjøre som åtteåringene i Minecraft: bare være kreativ og løse ting etter hvert som de oppstår, og lage noe som hun kan dele med andre. «Nå har du kjøpt deg arbeid», sier lokalbefolkningen. Det liker hun. Ingenting trigger henne mer enn når noen sier at det ikke lar seg gjøre. Denne gamle brygga skal få nytt liv og bli hennes origo. Hennes noe å vende tilbake til.

– Hvorfor jeg ser så alvorlig ut på bildene? Det er mest for show og likes til den fantastiske fotografen, sier Linn Elise. FOTO: Kristin Aafløy Opdan
– Hvorfor jeg ser så alvorlig ut på bildene? Det er mest for show og likes til den fantastiske fotografen, sier Linn Elise. FOTO: Kristin Aafløy Opdan Vis mer

Et par blågrå, spill levende øyne observerer alt som foregår rundt seg. Det er så mye å få med seg. Så mange valg. Hun vil ikke gå glipp av noe. Hun har gått glipp av nok. Linn Elise er et årvåkent generasjon Y-barn, oppvokst med et øredøvende, påtrengende og berusende mulighetsscenario som gjaldt alle andre enn henne selv. Under oppveksten var det henne, søsteren, moren og naboenes hester. De bodde i en av de mest perifere avkrokene av Hinnøya i Troms, uten bil. Uten sertifikat. Linn Elise sto langs veien i den lille bygda Revsnes 40 minutter unna Harstad, med treningsbagen på ryggen. Hun ventet på å bli plukket opp for å dra på fotballtrening. Men bilen var dessverre full, hun kunne ikke få sitte på. Neste gang var beskjeden den samme. Og gangen etter det, og gangen etter det.

– Jeg hadde veldig lyst til å spille på lag. Men vi bodde utenfor allfarvei i ei bygd der vi måtte kjøre langt for å være en del av noe. Mamma slet med å få endene til å møtes og hadde ikke bil. De andre foreldrene delte på kjøringen, og måtte prioritere dem som kunne bidra.

Hun kan fremdeles kjenne knyttneven i magen.

– Jeg lærte tidlig å håndtere skuffelser og å prøve å være sterk. Når du står på utsida, er alt du kan se, det som foregår der inne. Men de som er innenfor ringen, de kikker aldri ut. Skjønner du hva jeg mener?

Selv da de flyttet til farmors hus i Sigerfjord ved Sortland i Vesterålen, følte hun seg utenfor. Som en outsider. Redningen ble hest og kjærligheten til dyr. Hun ble hun som heller dro i stallen og skyflet møkk enn å dra på ett eller annet.

Det var ingen som mente noe vondt med det, og jeg tror ikke det var bevisst. Men de så kanskje ikke ringene i vannet. Jeg ble ikke ekskludert, men jeg ble heller ikke inkludert. Så jeg ble fryktelig usikker på hva som var «feil» med meg.

Siden den gang har hun alltid hatt et øye i nakken for å følge med på om noen sakker akterut eller henger igjen.

– Jeg har bestandig vært den som har gått bak og prøvd å samle flokken. Når alle drar i én retning, har jeg bremsene litt på. Er det noe vi glemmer? Hvem er det vi ikke ser? Hva er det vi går glipp av nå?

«Anno» i 2017 var ikke planlagt, men en unik mulighet til å lære noe nytt. Hun fikk muligheten til å slippe unna vår tidsregning i ti uker. Takket være en fleksibel arbeidsgiver fikk hun det til. Etter flere måneder i en 1500-tallsboble omringet av kameraer på Erkebispegården i Trondheim, sto hun i «Anno»-finalen. Linn Elise blomstrer i en slik gruppe, og hun fungerer utmerket under press. Det var som om hele opplegget var skreddersydd for henne, så hun vant.

Det hadde vært et beinhardt kjør med mye fysisk arbeid. Så hvorfor følte hun seg egentlig så opplagt?

– Jeg har aldri vært så opplagt som jeg var bak murene. Vi hadde mindre kunstig stress og stimuli. Relasjonene var dypere, samtalene mer reflekterte og lærerike. Jeg lærte utrolig mye mer enn bare å hogge i stein og skrelle kål. Jeg lærte mye om mennesket. Sansene ble så ekstremt spisset, både syn, hørsel og smak. Da jeg kom tilbake til vanlig mat, var det sånn: «Herregud, så mye salt vi har i maten!»

FOTO: Kristin Aafløy Opdan
FOTO: Kristin Aafløy Opdan Vis mer

Hun er overbevist om at smileyene lurer oss. At vi lurer oss selv. At vi har mer å leve for enn en mobilskjerm eller Instagram-likes. Selv om det er moro, det også.

– Nå er det så mange inntrykk at vi ikke rekker å gå i dybden. Vi lever i en kompleks tid med mange sanseinntrykk. Vi må bare ta unna det som kommer vår vei. Måker unna tid og ting i hverdagen slik hestejenter måker møkk. Skynder oss videre til det neste, og Gud forby at man skulle kjede seg. Noen er selvsagt flinke til det, en skal ikke skjære alle over én kam. Men vi går glipp av hverandre.

– Tror du at det gjør noe med livskvaliteten? Eller helsen?

– Ja, det tror jeg. Mennesket trenger kontakt. Vi trenger relasjoner som går dypt. Jeg tror at mange hadde hatt godt av å logge av nettskyen og etablere bakkekontakt igjen. Det er avslappende å slippe å være pålogget.

– Det høres mest ut som om du har lyst til å hive mobilen på havet?

– Ja, gjett om. Og jeg er flinkere til å legge den fra meg, men det krever disiplin og viljestyrke. Jeg har fått en skikkelig oppvåkning. Er det jeg som styrer livet mitt, eller er det teknologien som styrer meg? Litt som å gå tur med bikkja, hvem er det som går tur med hvem? Hehe.

FOTO: Kristin Aafløy Opdan
FOTO: Kristin Aafløy Opdan Vis mer

Linn Elise Goos Rølvåg ser ikke på det som å bli ett år eldre. Hun ser på det som et nivå – en «level» – opp. Hun er kvinne på level 36, og fri.

– Etter å ha friket ut over denne påtrengende friheten har jeg landet igjen. Jeg skal være meg selv, uten å prøve å være noen annen. Jeg skal jobbe med å skape og samtidig bli snegle og ha huset på ryggen en stund (dvs. skaffe seg bobil, journ.anm.) og «seile» på land fram til den dagen jeg også har lært meg å seile på vann. Så tar jeg hver dag som den kommer. Livet er jo rett foran nesa, og jeg skal leve det.

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: