Koronaforhold:

– Overgangen fra desperat savn til norsk hverdagsliv var tøff

Hvordan bevare kjærligheten når mannen du elsker må forlate solfylte California og blir koronafast i den norske vinteren?

BETATT: – Jeg så en utrolig kjekk, høy mann. Han hadde bustete hår og de vakreste blå øyne, sier Katrine om første gang hun møtte Chris. FOTO: Helle Frogner
BETATT: – Jeg så en utrolig kjekk, høy mann. Han hadde bustete hår og de vakreste blå øyne, sier Katrine om første gang hun møtte Chris. FOTO: Helle Frogner Vis mer
Publisert

Det var et gnistrende vakker og snørik sesongslutt i Hemsedal, for fem år siden, da Katrine og Chris møttes for første gang. Katrine var ivrig snowboarder og hadde tett tilknytning til Hemsedal. Og Chris hadde kommet hele veien fra California for å hjelpe en venn med snowboardkonkurransen The Bang Slalom.

– Jeg så en utrolig kjekk, høy mann. Han hadde bustete hår og de vakreste blå øyne. Jeg ble nysgjerrig på hvem han var. Så jeg gikk frem til ham og introduserte meg, sier Katrine med et bredt smil.

Hun kjente hvordan det kriblet i kroppen, men samtidig tenkte hun at dette nok bare kom til å bli en liten flørt. Det viste seg også at han skulle videre til Stadlandet allerede dagen etter.

Med bustete hår og blodig beltestakk

Men en kveld ringte Chris henne fra Stad. Han hadde hørt av en venn at han måtte få med seg 17. mai-feiringen i Oslo, før han dro hjem til USA, sa han. Og spurte om han ikke kunne få komme og feire sammen med henne.

– Jeg hadde kjempelyst til å møte Katrine igjen, og hadde utsatt hjemreisen til USA et par dager, for å dra til Oslo, sier Chris. Jeg tror kanskje Katrine ble litt overrasket. Han smiler.

Da hadde de bare truffet hverandre den ene kvelden. Men hun var fascinert av denne kjekke og hyggelige musikermannen, så hun sa ja.

– Han kom til et vårvakkert Oslo, og ble med meg på hele min lange 17-mai-runde til venner og kjente. Og hele tiden følte jeg meg så trygg og stolt av å ha ham der, sier hun og ser lykkelig ut.

Kvelden endte med at de begge ble ganske beruset.

Tidligere på dagen hadde de vært med på noen 17. mai-leker. På veien hjem fikk Katrine for seg at hun skulle gjenoppta dem. Hun hoppet uten advarsel opp på ryggen til Chris. I Beltestakk. Han gikk rett i asfalten, og brakk nesen.

Katrine jobbet den gang som ambulansearbeider. Men hun hadde tatt fri på 17. mai. Nå måtte hun tilbake inn til de arbeidende kollegene sine på Legevakten. Langt fra edru. Med bustete hår og blodig bunad. Og trekkende på en like bustete, blodig og beruset amerikaner med brukket nese.

– Ja, det var kanskje ikke den optimale starten på et forhold, sier Katrine. Hun smiler.

Heldigvis viste det seg at mannen fra solstaten tålte en del. Han ble i Oslo i tre dager til, før han reiste tilbake til California.

– Men vi fortsatte å holde kontakten, sier hun. Og han sendte meg et par sanger han hadde skrevet. Det var utrolig romantisk!

Det har vært en lang vei å gå for å få vognen i stand, men fin ble den. FOTO: Anki Grøthe
Det har vært en lang vei å gå for å få vognen i stand, men fin ble den. FOTO: Anki Grøthe Vis mer

En surrealistisk drøm

De avtalte at hun skulle komme på besøk til USA den sommeren. De skulle møtes på Østkysten hvor han skulle spille på en festival.

– Jeg var så spent, forteller Katrine. Å fly «over there» og møte ham jeg bare hadde møtt i fire dager før, det var skummelt. Jeg hadde egentlig aldri vært spesielt tiltrukket av USA.

Men da Chris møtte henne med en bamseklem på flyplassen i Boston, føltes alt plutselig bare riktig.

Selve konserten var som en surrealistisk drøm, sier hun.

– Han hadde skrevet en ny sang. En jeg aldri før hadde hørt. Den het Please, please, og handlet om å finne den rette.

– Jeg står der på første rad, i mørket blant alle menneskene. Og vet at kjekkasen der på scenen, han er min. Og så plutselig ser han rett på meg og synger ordene: «please, please, tell me you´re the one». Det var som en filmklisjé. Hjertet mitt slår raskere bare jeg tenker på det.

Møtte Norge på sitt beste

Katrine som elsker Norge, kunne aldri tenkt seg å bo et annet sted. Så før hun reiste til USA første gang, og før hun turte å forelske seg i Chris, gjorde hun akkurat det klart for ham.

Chris hadde fått en introduksjon til Norge på sitt beste. Påskeforhold i Hemsedal, Stadlandet i fint vær. Og som kronen på verket: 17. mai i Oslo, i strålende sol. Han så ikke noen problemer med å flytte til Norge. Han var glad både i Norge, folkene, kulturen, og henne, sa han.

Katrine og Chris har forvandlet den gamle russeren til et koselig surferhjem. FOTO: Saltnwax/Naomi Dalsbø
Katrine og Chris har forvandlet den gamle russeren til et koselig surferhjem. FOTO: Saltnwax/Naomi Dalsbø Vis mer

Mørketid og språkbarriere

Han kom til Oslo allerede den høsten. Fikk ett års arbeidstillatelse som musiker. Jobb som komponist for film. Og de var stormende forelsket.

– Jeg hadde sett hvordan de av vennene mine som har fått med seg en partner hjem fra utlandet, har hatt det. Hvilke problemer som kan oppstå. Men jeg trodde aldri det ville skje med oss, sier Katrine.

- Chris var jo så positiv.

Vi levde nok ganske lenge med en idé om at dette kunne fungere. Men jeg har jo skjønt etterpå, at møtet med den første mørketiden og en sur vinter i Norge, var tøffere for ham enn hva jeg har trodd.

Når forelskelsen legger seg så ser man også kulturforskjeller klarere. Den norske tilbakeholdenheten kolliderer med den amerikanske åpenheten. Også språket spiller inn.

– En annen kultur og språk gjør det vanskeligere å uttrykke hvem man er, sier Chris. I California jobber jeg som bartender i tillegg til musikken. Jeg elsker å snakke med folk, og å bli kjent med dem. Før jeg kom hit hadde jeg aldri før opplevd å sitte rundt et bord på fest, og ikke forstå samtalen. Man blir sittende å se ut i luften istedenfor å delta.

– Men alt som skal til for å løse det problemet, er jo at jeg lærer meg språket ordentlig. Og at jeg tør å bruke det. Og jeg jobber med saken.

- Vi snakker engelsk med hverandre. Chris har språkøre, han hadde sikkert klart å lære norsk, men sånn ble det bare.

– Jeg er ganske stabil i engelsk, men synes allikevel det er vanskelig å få med alle de viktige nyansene, på et andrespråk, sier Katrine.

- Men dette er ting man må jobbe med i et slikt forhold, og jeg synes vi klarer det ganske bra.

Den norske vinteren er ikke bare bare for en mann fra California, selv om den er vakker. FOTO: Anki Grøthe
Den norske vinteren er ikke bare bare for en mann fra California, selv om den er vakker. FOTO: Anki Grøthe Vis mer

En kortvarig lykke

Ingen andre steder i er det «så mye hav» som utenfor Stad. Her er det blitt meldt bølger på opptil 25 meter. Det har ført til at stedet de siste 25 årene har utviklet seg til å bli en av Norges aller beste surfedestinasjoner. Katrine og Chris elsker stedet, og har fått seg en egen «hytte» her. Men det er ikke hvilket som helst kryp-inn: Surfinghytta til Katrine og kjæresten er en gammel russisk militærvogn.

Det var Chris som kom over vogna. Han fikk en idé om å lage en kombinasjon av bobil og mobilt musikkstudio. Slik at han kunne ta instrumentene sine med dit han ville. Til fjellet om vinteren eller havet på sommeren.

Men tiden gikk. Chris sitt norske arbeidsvisum gikk ut. Det ble usikkert hvor mye han ville få lov til å være i Norge. Drømmen om et mobilt musikkstudio måtte vente. Men Katrine ønsket å få «russeren» i en slik stand at den i hvert fall kunne brukes til hytte. Med knitring fra peisen, stearinlys på bordet, bok i hånda og solnedgang i havet.

Men det ble en kortvarig lykke. Chris måtte dra hjem til USA.

– En stund besøkte vi hverandre på turistvisum, men jobben min gjorde at jeg var avhengig av å være i Norge. Så jeg kunne ikke være hos ham i lange perioder, sier Katrine.

Tanken var at Chris skulle komme over til Norge igjen i april. Det var ikke optimalt, men de var håpefulle og tenkte at ting ville ordne seg på sikt.

Så kom Corona og Chris ble fast i California på ubestemt tid.

– Det verste var uvissheten

– Jeg følte en sterk urettferdighet over at man ikke kunne finne en løsning. En som ga oss muligheten til å se hverandre på en trygg måte, sier Katrine.

Hun satt timevis i kø på telefon, for å få et svar fra myndighetene på om når de kunne sees igjen. Men ingen visste. Det samme svaret fikk hun måned etter måned.

– Det verste var uvissheten, sier hun. Å, være så forelsket, å savne hverandre så sårt, men ikke kunne få være sammen.

– Var du urolig noen gang for at dere skulle miste hverandre?

– Nei ikke på den måten, vi snakket jo sammen hver dag. Og vi hadde jo kjent på avstand tidligere.

– Vurderte du å gi opp noen gang?

– Ja faktisk, sier hun og blir stille.

Verden ble plutselig mye større.

Det etterlengtede klarsignalet kom plutselig, etter mange måneder med usikkerhet.

– Jeg var redd for at grensene ville stenge igjen, sier Katrine. Hadde nok bygget meg opp en forventning, om at han allerede neste dag ville kaste seg på et fly til Norge.

Og så funket det ikke helt sånn.

Katrine forteller at hun er litt pessimist av natur, og fort blir engstelig for at ting kan gå galt, mens Chris er rolig og fokusert. Da godkjennelsen kom, sto han midt oppe i et viktig byggeprosjekt. Han ville først bli ferdig.

– Det er jo forståelig nå i ettertid. Men akkurat da var jeg kjempeskuffet, sier hun.

– Jeg tenkte, nå kan vi faktisk være sammen, og så velger han å stå der og bygge på bilen sin, istedenfor å ta første fly til Norge. Elsker han meg virkelig?

– Men det er klart at når verden plutselig åpner seg, ble det å forlate både land, jobb, familie og venner for ubestemt tid, plutselig veldig konkret for ham. Og det er jo sånn det har blitt. Nå har han vært i Norge i et år, uten verken jobb eller mulighet for å reise hjem til familien sin.

Her arbeides det intenst for å stille vognen i stand. Men en liten pust i bakken er lov.
Her arbeides det intenst for å stille vognen i stand. Men en liten pust i bakken er lov. Vis mer

Kjærlighet møter byråkrati

Chris har jobb, om han får arbeidstillatelse. Men for å få det må de være gift. Og veien dit er ikke enkel.

– Da han først kom til Norge, var det på turistvisum. Så søkte vi om forlovelsesvisum. Det skulle ta seks måneder før det var ferdigbehandlet. Så kom det flere oppdateringer. Til slutt var behandlingstiden blitt satt til femten måneder. Så må vi søke om å få gifte oss. Etter det har man seks måneder på seg å bli gift.

– Jeg hadde aldri i min villeste fantasi kunnet se for meg at man måtte legge frem så mange dokumenter, sier Katrine.

Hun legger til at de i grunnen er heldige, siden han får lov til å være her mens de venter.

– Men for å få det må man kunne dokumentere fire års høyere utdannelse. Og det var de strenge på.

Når ting er så vanskelige, er det lett å gi opp.

– Jeg hadde sett hvordan de av vennene mine som har fått med seg en partner hjem fra utlandet, har hatt det. Problemer. Men jeg trodde aldri det ville skje med oss, sier Katrine. FOTO: Anki Grøthe
– Jeg hadde sett hvordan de av vennene mine som har fått med seg en partner hjem fra utlandet, har hatt det. Problemer. Men jeg trodde aldri det ville skje med oss, sier Katrine. FOTO: Anki Grøthe Vis mer

Usikkerhet og frustrasjon

At Chris fortsatt ikke får lov til å arbeide, har satt press på både økonomi og forhold. Og ført til frustrasjon og usikkerhet hos dem begge.

– Kanskje mest hos meg, sier Katrine.

- Veldig mye blir jo liggende på meg når han ikke får lov til å ha en bankkonto en gang. Det er klart at jeg kjenner på det ansvaret. Og hvis jeg kjenner på det for mye, kan jeg bli frustrert og lei. Fordi jeg ikke tenkte at det var helt på de premissene vi skulle leve.

Hun føler seg også ansvarlig for at han har det bra, siden det er han som har måttet gi avkall på familie og venner. Og blitt tatt inn i en kultur og en setting som ikke er hans.

– Det er interessant av å leve i en fremmed kultur langt fra familie og venner. Det er en tilpasningsprosess. Men av og til kan man føle seg litt ensom sier Chris. Og det tror jeg Katrine forstår.

– Overgangen fra den desperate følelsen av forelskelse, hvor du står i helspenn, til et hverdagsliv i Norge med en masse byråkratiske hindringer, kan også bli tøff, sier Katrine.

Hun tror det er viktig å være klar over at en lang prosess som dette sliter på forholdet, uansett hvor forelsket man i utgangspunktet er. Selv uten corona. Og at man kan trenge hjelp utenfra til å bearbeide dette.

– Men det er det heldigvis ingen av oss som er redd for, sier Katrine og smiler. Vi skal jo leve sammen lenge.

– Det er virkelig sant, sier Chris.

Han forteller at de nettopp var til rådgivning for første gang.

– Det var flott, og jeg er veldig spent på fortsettelsen. Katrine og jeg er begge trygge og sterke individer. Vi vet hvem vi er, hva vi liker. Og vi gleder oss veldig til å leve våre liv som individer, men også sammen. Alt handler om å prøve å finne den balansen: Å være et sterkt individ for verden, og ha livsglede. Men samtidig være sterk og trygg for den andre personen i forholdet. Det er kompromisset. Og det kompromisset må være stort nok til at den andre skjønner at du kompromisser, men lite nok til at du ikke mister deg selv.

– Det tror jeg vi klarer, sier Chris og ser kjærlighetsfullt på Katrine.

Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer