Når hun tenker tilbake på det i dag, forstår hun ikke selv hvordan hun fikk livet som småbarnsmor og turnuslege på sykehus til å gå rundt. Med lange vakter til alle døgnets tider, var det ikke mye familietid til overs. Og i tillegg skrev hun bok om det.
KK møter Sandra Kristiansen (33) hjemme hos henne i Tønsberg. Her bor hun sammen med samboer og to barn. Akkurat nå er hun i mammaperm med familien nyeste tilskudd på 7 måneder.
Førsteinntrykket av den ferske legen gjør at vi ikke er overrasket over at hun klarte å kombinere turnuslivet og mammarollen. I det ene sekundet serverer hun kaffe, i det andre ammer hun og i det tredje tar hun ut den nystekte eplekaken fra ovnen.
Hun har ikke bakt den selv, unnskylder hun.
Det er mange baller i lufta, likevel har hun en ro over seg – som om alt er under kontroll. Hun trenger ingen hjelp, forsikrer jenta som opprinnelig er fra Tromsø, men jeg tar meg likevel bryet med å skjenke kaffe til oss mens hun ammer og allerede er godt i gang med å svare på KKs spørsmål.
– Turnustiden virker som om er lagt opp til at du skal være 26 år, singel og barnløs, for det er lange vakter og til alle døgnets tider. Du er jo helt avhengig av å ha en partner eller andre som kan stille opp, sier hun og understreker at realiteten er at mange turnusleger er i ulike aldre og livsfaser, men det er ikke unormalt å være i 20-30-årene og i en etableringsfase.
Samboeren til Sandra stilte ekstra mye opp på hjemmebane da hun var turnuslege, eller LIS1, som det heter på fagspråket.
De harde prioriteringene leger må gjøre hver dag, skriver hun om i sin nyutgitte bok Er det en lege her? En turnusleges hemmelige dagbok. Skal hun bruke god tid på én pasient og la ti andre vente? Eller skal hun «gjøre en ok jobb med hele røkla»? Det er tanker hun må gjøre seg opp i løpet av en vakt.
Den lite selvhøytidelige 33-åringen liker å ta arbeidshverdagen og livet ellers med litt humor, noe boken også er preget av.
I boken har hun ikke spesifisert hvilket sykehus hun var turnuslege ved, ettersom utfordringene og arbeidshverdagen ved de ulike sykehusene i landet skiller seg minimalt fra hverandre. Hun har også vært i praksis og hatt vikariater ved flere sykehus, sykehjem og fastlegekontorer - til inspirasjon for boken.
Wiviann vet ikke hvor lenge hun har igjen å leve: – Jeg prøver å gjøre det lett for mannen og barna mine
Ikke tid til å tisse på vakt
Boken handler om 33-åringens personlige og faglige reise på kirurgisk avdeling, innen medisin og på fastlegekontor. Den er lettlest skrevet i dagbokformat med humor og glimt i øyet.
Men sett i et større perspektiv er det også en indirekte kritikk av helsepolitikken. Kritikken er flettet inn på en humoristisk måte i boken, og gir humregaranti for leseren.
Sykehusene kan tøye strikken ganske langt innenfor lovlige rammer. Som for eksempel at det står i arbeidsmiljøloven at ingen skal pålegges å jobbe mer enn 50 timer i uken, med 60 timer som et unntak for leger. Mange sykehus har valgt å definere en uke som fast fra mandag til søndag, forklarer hun.
«Denne lille detaljen har medført at jeg de siste fem døgnene har jobbet 70 timer, helt lovlig, bare fordi det ble mandag en gang innimellom», skriver hun boken.
Og på hektiske vakter med for få ansatte på jobb, beskriver hun en typisk situasjon som kan oppstå: Å være tissetreng. Idet hun har låst seg inn på toalettbåsen, blir hun tilkalt.
– Det har vært mange vakter der det går så mange timer uten at du har fått tisset. Det sier litt om hvor hektisk det er hele tiden, sier hun til KK.
Hun tar også opp at det kan være vanskeligere å oppdage visse sykdommer hos kvinner, da de kjente symptomene ofte er typiske symptomer for menn.
– Grunnen til at kvinner oftere har «atypiske» symptomer på sykdom, er at det som kjent generelt er mannen som er standard i medisinen.
Det kan føre til at man lettere overser tegn til sykdom hos kvinner. Sandra unngår bevisst å skrive «atypisk» om symptomene i rapporten – symptomene gjelder jo potensielt tross alt for halve jordens befolkning.
Janet skulle bare gjøre en enkel operasjon og komme hjem dagen etter
Borte fra datteren i flere døgn på jobb
I de aller mest hektiske periodene er det blitt minimalt med tid til datteren og samboeren. På jobb har hun sneket seg unna når hun har fått mulighet, for å ringe og si god natt til datteren, som var tre år da Sandra startet i turnus. Ofte har hun ikke fått ringt – eller enda verre for mammahjertet – ikke fått svart når datteren har ringt henne.
– Det var kjempevanskelig, for datteren min var så liten. Barn bryr seg ikke om hvorfor du er borte, de bare vet at du er borte. Og det blir en skuffelse hver gang jeg skal dra.
En periode Sandra jobbet mye natt, ble ordet «nattevakt» et grusomt ord for datteren. Datteren ble redd når ordet ble nevnt.
– Det har vært litt tungt.
– Klarer du å koble ut familien når du er på jobb?
– Det blir veldig altoppslukende når man er på jobb, men jeg kobler jo ikke helt av. Jeg tenker på hva de gjør. Og i hvert fall hvis jeg har hatt en periode der jeg har vært veldig lite hjemme.
Det kunne gå dager mellom hver gang hun så datteren, da hun jobbet netter. Etter at å ha sovet på dagen, var det gjerne en times tid før det bar tilbake på jobb.
– Da kjenner du litt på at du har et repareringsarbeid å gjøre når du kommer hjem, og så tenker du gjerne på det mens du er på jobb. Det er ganske tøft å være turnuslege som småbarnsmor, konkluderer hun. Det er en sårbar tid.
Og når hun var ferdig på nattevakt, skulle hun ha overskudd til å være mamma. Det som veier opp for de lange og mange vaktene, er at man også kan få lange perioder med fri, for eksempel en langhelg.
Sandra har holdt ut ved å tenke at livet ville være sånn for en begrenset periode av livet, og slik har hun kommet seg gjennom.
Vi må bare spørre om det åpenbare:
– Har du noen gang angret på karrierevalget?
– Nei, jeg angrer ikke på det. Noen ganger har jeg jo tenkt: «Hvorfor har jeg gjort det her mot meg selv? Vil jeg meg selv vondt?» Men jeg synes det er et veldig spennende og givende yrke. Du blir aldri utlært, og du har så mange muligheter videre, sier hun selvsikkert.
Legeyrket handler mye om identitet, reflekterer hun. Tidligere var yrket mer mannsdominert, og det var en annen tid. Mannen jobbet generelt mer, og kvinnen var hjemme med barna. I dag er det derimot flere kvinner som blir leger, og dessuten er det blitt mer vanlig at menn ønsker å være mer til stede i barnas liv. Og så henger arbeidsrutinene i legeyrket litt igjen, hevder hun. Jobben er ikke nødvendigvis helt forenelig med familielivet.
– For å kunne rekruttere nok leger til fremtidens helsevesen må man gjøre det litt mer levelig for alle, sier tobarnsmoren.
Hun vet ikke hva løsningen kan være, men hun har sett hyppig utskiftninger i de vaktbaserte stillingene på sykehuset. Mange som begynner i disse retningene, ser at det ikke går opp med livet ellers, og tar til andre spesialiteter for mer fleksibilitet, er hennes erfaring.
– Dette trenger du ikke å klare alene, sa fastlegen, og Kristin gråt enda mer
Bedragersyndrom og YouTube
Støtt og stadig har Sandra, som er det hun kaller klimaflyktning fra Tromsø, måtte ty til YouTube for å friske opp kunnskapen om diverse sykdommer, problemstillinger og løsninger som turnuslege.
– Hvem som helst kan ikke gå på YouTube og se hvordan du skal utføre en blindtarmoperasjon og bare kjøre på. Det må jo være innenfor kompetansen du har, derfor har alle leger brukt YouTube og Google. Det er sikkert og visst, innrømmer hun, mens hun legger vekt på at man må ha grunnkompetansen.
Som fersk turnuslege var det mye å sette seg inn i, og ofte var sykepleierne trygge å ha. Dersom hun kom inn til en pasient, kunne hun bli usikker på hva som var neste steg i behandlingen, eller hvor stor dose morfin pasienten skulle få. Faglige ting kunne hun svart på på en eksamen, men å gjøre det i praksis kan variere fra sykehus til sykehus.
For ikke å virke usikker foran pasienten, kunne hun stille «retoriske» spørsmål høyt til pasienten som: «Nei, hva skal vi gjøre med deg da?», og sykepleieren ville i de aller fleste tilfeller spille på lag og svare: «Nei, skulle vi gjort det og det».
– En helt fantastisk dynamikk, sier hun entusiastisk og takker de mange stødige sykepleierne hun har jobbet med. Det blir en trygghet både for turnuslegen og for pasienten.
Hun tenker tilbake på mange av de fine øyeblikkene. For eksempel når hun kjenner at hun har mestret noe for første gang.
– På kirurgen var det mange praktiske oppgaver, for eksempel at man endelig klarte å reponere et brudd alene, at man klarte å sy noen sting, eller gjøre noe man ikke var komfortabel med i starten, som man plutselig er komfortabel med.
Brystbetennelsen ga seg ikke. Så fikk Ann Eleonora beskjeden hun fryktet
Likere enn vi tror
Yrket har gitt henne et unikt innblikk i ulike menneskers liv som hun ikke ville fått ellers, og at alt koker ned til at vi i bunn og grunn er ganske like. Hvem som helst kan bli rammet av sykdom.
– Man får se litt bak fasaden i samfunnet. Alle har noe de strir med, man er jo bare mennesker.
Vi er alle bare folk, og noe av det fineste med et yrke i helsevesenet er at man får møte så mange mennesker.
– Det jeg sitter igjen med er at man er likere enn man tror. Når det kommer til stykket, så vil de fleste bare det beste for seg og sine uansett hvor man kommer fra.
Menneskeliggjør legerollen
33-åringen fullførte turnusperioden i fjor sommer, og gikk deretter ut i mammapermisjon. Når hun skal tilbake på jobb, er det medisinsk avdeling på sykehuset som kaller. Da kan hun forvente flere dagvakter, som er mer forenelig med livet som småbarnsmor.
Noe av det hun ønsker å formidle gjennom boken, er å vise at leger ikke er supermennesker med et ustoppelig indre kall om å hjelpe.
– Det kan være fint å menneskeliggjøre den rollen som helsepersonell har. Mange tror at leger kan stå i mye dritt uten å bli affisert av det. At man nesten er supermenneske.
Selv fryktet hun før hun begynte på medisinstudiet at alle leger har et ekstra gir (og ja, det har man kanskje til en viss grad, reflekterer hun), men hun vil samtidig vise at leger også bare er mennesker.
Til tross for kritikk rettet mot systemet som fører til blant annet lange og stressende vakter, er det et givende og meningsfullt yrke som veier mest. Det at hun får hjelpe mennesker som virkelig trenger det, samt jobbe med inspirerende kolleger, gjør det verdt det.
Og de har det jo ganske trivelig på jobb når de ikke må løpe så fort.
