Blodet lå i dråper på den myke pelsen. Hennes rein, uten merke som viste hvor hun hørte hjemme. Hun klarte ikke å gråte, klarte ikke å rope. Men en skremmende tanke bruste i hodet. Tanken på at hun en gang skulle drepe ham».

Slik begynner romanen «Stjålet», der ni år gamle Elsa finner reinen sin Nástegállu mishandlet til døde, og selv blir truet på livet av gjerningsmannen. Boken bygger på virkelige hendelser, ifølge den samisk-svenske forfatteren Ann-Helén Læstadius. Hennes beskrivelser av dyremishandling, tjuvslakt av rein og henlagte anmeldelser satte sinnene i kok da den kom ut i Sverige i 2021, og boken ble raskt en av årets mest solgte.

KK møter Læstadius til intervju over skjerm, nå som boken skal ut til norske lesere:

– Mitt hjerte slår ekstra for Norge. Jeg føler nært slektskap med de norske samene, og føler meg hjemme i de norske delene av Sapmi. I Sverige er jeg litt redd for å snakke samisk, for jeg er ikke så god til det, men i Norge er jeg ikke redd for å si noe feil.

Ann-Helén vokste opp ved Kiruna i nordsverige. Foreldrene hadde ikke rein selv, men under lyse vårhimler vokste moren opp med å flytte seg med reinflokken mellom Sverige og Norge. Da Ann-Helén var liten dro familien ofte på hytta til bestemor og bestefar i Narvik like over grensen.

På spørsmål om hva som er den største forskjellen mellom norske og svenske samer svarer Ann-Helén:

– Det virker som om norske samer har kommet lenger. Det gis ut mer samisk litteratur og Sametinget har større makt til å påvirke. Norge ligger et hestehode foran, spesielt når det kommer til litteratur og språk. Og også det psykiatriske helsetilbudet SANKS til samer i Karasjok.

Hun smiler:

– En annen forskjell er at norske samer har veldig store søljer og mye mer sølvtråder i de vevde båndene sine!

Drap og mishandling av rein

Hjembygda Nedre Soppero har både svensk, samisk, tornedalsk og finsk befolkning. De fire gruppene lever tett på hverandre, noe som i blant fører til uenighet om ressurser og ferdsel:

– Mange svenske mener de har levd her i mange generasjoner og har like stor rett til jakt og ferdsel i utmark som samene, også i kalvesesongen. De sier: «Hvorfor kan ikke vi dra ut på skogstur?». Og jeg kan jo forstå dem, men samtidig er det viktig at reinen får beitero.

Interessekonfliktene er ifølge Ann-Helén bakgrunnen for plaging og drap av rein. Hun forteller om rasisme, fordommer, et politi som ikke prioriterer samesaker, og et lovverk som klassifiserer reindrap som tyveri, noe som gir liten risiko for straff.

– I syv år har jeg fulgt reindriftssamer og intervjuet dem og vært med dem ut med reinflokken. En reineier ga meg tilgang til over hundre politianmeldelser som hennes sameby i årenes løp hadde levert til politiet. Anmeldelsene omhandlet rein som var skutt, torturert, forsvunnet og tjuvslaktet. Men alle sakene ble henlagt av politiet. Da jeg fikk se anmeldelsene, skjønte jeg at jeg hadde tyngden til å skrive om dette og vise hva som skjer.

– Jeg har spadd unna skyldfølelse, skam og tungsinn for å bli denne diamanten

Skjulte at hun var same

Ann-Helén bor i Solna utenfor Stockholm. Hun flyttet sørover som 27-åring, og minnes oppveksten på Norrbotten som motsetningsfull. Ikke minst første skoledag:

– Møtet med skolegården ble et sjokk. Jeg fikk høre stygge ting om samer og så at andre samer på skolen fikk problemer og havnet i slåsskamp. Jeg våget ikke å si at jeg var same, og lærte meg aldri språket, for ikke å tiltrekke meg oppmerksomhet.

Hun forteller at moren pratet samisk, gikk i kofte og levde med samisk kultur, men valgte å ikke lære sine to døtre samisk:

– Mamma ble sendt på nomadekole som syvåring. Hun ble tatt fra foreldrene og fikk høre at hun skulle skjemmes for sin kultur. Skolen satte dype spor i manga av barna, og da de ble voksne valgte de å ikke ikke videreføre språket til barna. Da jeg begynte på skolen skjønte jeg hva mamma hadde prøvd å skjerme meg fra.

«Lappjævel»

Ann-Helén Læstadius har skrevet en rekke ungdomsbøker om samejenta Agnes, og «Stjålet» er hennes første voksenroman. Også som journalist har hun tatt opp samiske problemstillinger. Ikke uten kostnad. Hun husker sin første jobb i lokalavisen i Kiruna:

– Jeg skrev om samiske forhold, og en voksen kvinne kom rett inn i redaksjonen og kalte meg «lappjævel». Det var på 90-tallet. Det var enda verre på 70 og 80 tallet, men også i dag er det mye vitser på bekostning av samer.

– Har det bedret seg, med samfunnet oppvåkning mot rasisme?

– Det verbale har nok minsket, men hatet mot samer vokser ukontrollert på sosiale medier. All research i boken min har jeg funnet på sosiale medier. Hatet har flyttet ut på nettet og er vanskelig å få bukt med. Det er skremmende.

Lemlestede rein

«I den stille skogen, i det første skimrende vårlyset, ved elvas utløp i den lille innsjøen, plassert side om side, nesten rituelt, sto avhogde reinhoder og deler av reinkropper med en knapp meters mellomrom. Formasjonen var en halvsirkel.».

Utdrag fra «Stjålet» av Ann-Helén Læstadius (Aschehoug).

Hun innrømmer att det var tungt å skrive om dyremishandlingen, og var lenge usikker på om hun ville ta med det groveste.

– Jeg ville vise hvordan man behandler dyr. Man angriper jo rein for å ramme reineiere. Hele boken var veldig tung å skrive. Å formidle alt jeg har fått høre, alle filmsnuttene med dyremishandling jeg har sett.

Hun utdyper:

– Delvis er det personlig tungt, men jeg har sett desperasjon og maktesløshet hos reineierne. Mange reineiere sliter psykisk, og dette må snakkes om.

For det er ikke bare ytre forhold som opptar Ann-Helén. Hun beskriver den samiske virkeligheten, med nære slektsbånd og kjærlighet til kulturen, men også med mørkere sider, som taushet, psykiske plager og kvinners kår:

– Jeg forsøker å vise de indre konfliktene, der menn har makten i sambyen og ikke slipper inn kvinner. Jeg skriver om psykisk helse blant unge menn. Det er jo nesten et krav i det samiske miljøet om at menn skal være sterke. Får man problemer skal det ikke prates om, og det er mye selvmord blant unge samiske menn. Jeg nevner også det norske tilbudet SANKS (Samisk nasjonal kompetansetjeneste – psykisk helsevern og rus, red.anm.). Dette er veldig viktig og har fått forgreininger også i Sverige.

23 år gammel ble søsteren til John F. Kennedy lobotomert

I slekt med Læstadius

Vi er nødt til å stoppe opp ved etternavnet Læstadius. På 1800-tallet startet presten Lars Levi Læstadius den strenge lutherske vekkelsesbevegelsen læstadianismen på Nordkalotten. Den dag i dag kan læstadianske forsamlinger kun ledes av menn, som velges ut fra personlige egenskaper og livsførsel. Predikantene har sterk posisjon i forsamlingene, og kvinner kan ikke lede møter eller holde preken.

– Jeg er i slekt med Lars Levi Laestadius, forteller Ann-Helén.

– For meg er det et veldig følsomt tema. Ingen i familien min er læstadianere. Jeg har veldig vanskelig for dette med himmel og helvete og skyld og skam. Det er merkelig at det skal være synd å lakke negler eller å spille kort. Jeg har vokst opp med kristen tro og en ro rundt det å synge salmer, men den læstadianske delen er ubehagelig og skremmende.

– Skammen sitter i mange lag

Begynte på samiskkurs

Ann-Helen er gift med det hun kalle en «ur-stockholmare», uten samisk tilknytning. Hun har «lært han opp» i det samiske, som hun sier:

– Da vi møttes var redd for å holde i en fisk, men nå kjører han skuter og elsker samisk kultur.

Likevel, noe gedigent bryllup hadde de ikke, ala påskebryllupene i Kautokeino, med tusenvis av gjester. Det hadde tross alt blitt litt skjevt, ettersom Ann-Heléns mann har liten slekt, og hennes egen slekt er på langt over hundre personer.

Ann-Helén forteller at hun i dag lever med det samiske tett på, gjennom språk, musikk, brukskunst og klesdrakt. Den samiske oppvåkning startet da hun var 17:

– Jeg skjønte etter hvert at det ikke var riktig å ikke kunne snakke om sin kultur, og begynte på samiskkurs. Da jeg senere ble journalist, begynte jeg å undersøke hvorfor det hadde vært så mye skam. Selv hadde jeg jo dypest sett alltid vært stolt over det samiske, men var veldig redd for å vise det.

Hun smiler:

– Men jeg er veldig nøye med å vise min samiske arv nå!

Simone ba bestefar fortelle om krigen. Da kom den utrolige historien

Den viktige pakken hjemmefra

Sønnen hennes har, i motsetning til Ann-Helén, lært samisk på skolen. Men ikke uten sverdslag. Hun forteller at kommuner stadig har funnet smutthull for å unngå morsmålsundervisning. For eksempel måtte man lenge ha «grunnleggende kunnskap om samisk» for å få tilbudet, noe som bet seg selv i halen, da mange ikke har fått lære språket av foreldrene, og dermed ikke kunne ha grunnleggende kunnskap.

– Sønnen min og jeg prater samisk sammen, selv om jeg ikke er så god. Jeg ønsker å føre de samiske tradisjonene videre til ham. Det er lykke for meg, sier Ann-Helén og smiler.

Under korona, da hun var avskåret fra å besøke slekten nordpå, merket hun at kreativiteten stilnet og at hun ikke greide å skrive. Men en dag kom det en pakke i posten fra mamma og pappa. Ingen storslagen gave, bare et minne hjemmefra:

– Da jeg åpnet pakken kjente jeg lukten av tørket reinkjøtt, og tårene bare trillet. Jeg gråt og gråt og ropte til mannen min og sønnen min: «Vi har fått tørket kjøtt!».

Ann Helén smiler rørt:

– Da restriksjonene lettet var noe av det første jeg gjorde å reise «hjem». Da jeg kom opp det var akkurat som om et snøskred slo over meg, og jeg skrev en ny bok. Det er der hele min skaperkraft kommer fra.

Ella Marie Hætta Isaksen: - Jeg har opplevd mye hets

Endret syn på samer

«Stjålet» har ligget på salgstoppen i Sverige og vant prisen «Årets bok» i 2021. Ann-Helén tror boken har vært en slags oppvåkning for mange svensker:

– Folk i Sør-Sverige har ikke visst om hatet mot samer og drap på rein. Jeg har fått kommentarer fra folk som er opprørte over at dette skjer. Dette er en del av Sverige de ikke har lært noe om.

Også samer har tatt kontakt og takker for at hun tar opp dyremishandlingen, men de kjenner seg også igjen i måten å leve på:

– Samer er ofte feilaktig fremstilt i bøker og film. Det er viktig at vi som folk får makten over vår egen historie. Det er det viktigste i mitt forfatterskap.

Hun håper boken kan være med på å endre synet på samer, og forteller at kulturministeren i den forrige regjeringen løftet frem boken på sosiale medier og under sametingets åpning. Også en EU-parlamentariker har trukket den frem:

– Det handler om en ny måte å se på samer og rein på i Sverige. Akkurat nå pågår det en rettssak mot en lastebilsjåfør som jaget en reinflokk med bil. Og da de nylig fant levningene av en drept rein dro politiet opp dit med helikopter, så nå begynner det å skje ting.

Hun nikker:

– Noen sa til meg: «Dette er nok boken din sin fortjeneste». Jeg vet ikke om det stemmer, men jeg håper veldig på en forandring framover.

– Jeg tenkte: «Herregud, hva har jeg gjort mot meg selv?»

Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no