Hverdagsvinen skled ut

– På slutten satt jeg i senga hele dagen og drakk

Det begynte med vin på hverdagene og en stressende jobb. Avhengigheten kom nesten umerkelig, og snart nådde Nina bunnen.

BLE ALKOHOLIKER: Det begynte med vin i helgene, så på hverdagene, og siden utviklet Nina et tungt alkoholmisbruk. FOTO: Privat
BLE ALKOHOLIKER: Det begynte med vin i helgene, så på hverdagene, og siden utviklet Nina et tungt alkoholmisbruk. FOTO: Privat Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

Først nå har det gått opp for meg hvor syk jeg egentlig var, og så nær jeg var ved å dø. Jeg var helt nedkjørt. Jeg spiste ingenting og tok ikke til meg næring og bare drakk. Det må jo ha vært helt forferdelig for de rundt meg, sier Nina Anett Lea (48).

Hun tar en slurk av kaffen. Den jevne serveringen av drinker i baren ved siden av ser ikke ut til å plage henne. Men det har tatt henne tid å komme hit, til et liv uten alkohol.

– Jeg drakk mer og mer over en tiårs tid, og da jeg nådde bunnen hadde jeg vindunken i skapet på soverommet. Alt jeg ville var å sove og drikke.

Skyfri himmel

Nina vokste opp på Kongsvinger i en familie uten problemer, ifølge henne selv. Ingenting tilsa at hun skulle havne utpå.

GLAD TULLE: Nina hjemme på Kongsvinger. FOTO: Privat
GLAD TULLE: Nina hjemme på Kongsvinger. FOTO: Privat Vis mer

Likevel, første gang Nina smakte alkohol i tenårene, tenkte hun: «Aha! Dette er noe for meg».

– Usikkerheten og klumpen i magen ble borte og praten gikk lettere, og jeg ble party-Nina ganske fort. Fra første gang jeg smakte alkohol tenkte jeg: «Dette skal jeg ha!». Jeg var den som sa: «Bare kast korken. Vi trenger ikke den noe mer».

PARTY-NINA: På Sydentur til Hellas med en venninne i ungdomsårene. Nina har et godt grep om vodkaflaska. FOTO: Privat
PARTY-NINA: På Sydentur til Hellas med en venninne i ungdomsårene. Nina har et godt grep om vodkaflaska. FOTO: Privat Vis mer

Ansvar på jobben

Etter videregående begynte hun innen varehandel, og fikk etter hvert lederstillinger. Personalansvar og budsjetter ble mye å holde i for en som egentlig var konfliktsky. Barna kom med to års mellomrom, og mellom ekteskap, småbarnstid og en jobbpress, roet hun seg med et glass vin i helgene.

For det var jo så deilig å senke skuldrene! Nesten umerkelig ble glassene til flasker, flaskene til trelitersdunker – og helgene til hverdager. Og for fem år siden spilte det ingen rolle hvilken dag det var.

– Da jeg ble skilt og barna skulle til faren tenkte jeg: «Hurra, nå har jeg barnefri! Da kan jeg drikke en hel flaske vin, om det skulle passe meg». Jeg fant alltid en grunn for å drikke. Enten den var positiv eller negativ, forteller Nina.

Etter hvert begynte hun å få mye fravær. I det øyeblikket hun gikk ut døra fra jobben, planla hun det neste glasset.

– Tanken på at jeg snart skulle få vin gjorde meg oppstemt og holdt meg i gang. Om noen antydet jeg hadde et problem ble jeg irritert. Jeg sa at jeg kunne slutte når som helst. Men det passet jo aldri å slutte. Jeg hadde alltid noe jeg skulle drikke opp.

Hun slår ut med hendene:

– Du vil ikke tro hvor mye en alkoholiker manipulerer. Hvor mye man lyver og hvor egoistisk man er. Om noen sier til en alkoholiker: «Jeg drar, jeg orker ikke mer», er det faktisk bare befriende, for da kan du uforstyrret gjøre det du vil aller mest: Å drikke.

Hun understreker:

– Men jeg har aldri gjort noe galt, og jeg har ikke kjørt i fylla. Det gikk bare ut og meg selv. Og de rundt meg, selvfølgelig.

Voksne barn

Ninas barn er i dag i 20 årene. Hun forteller at hun alltid satte dem først da de var små, og aldri drakk på ukedagene. Likevel mener hun at de merket det på henne når hun hadde drukket.

– Da de gikk i barnehagen sa de: «Mamma kan du ikke ta deg en akevitt, da blir du så morsom!». Men etter en stund er man ikke så morsom. Etter en stund er det ikke så morsomt at mamma endrer atferden, og de sluttet å si det, forteller Nina.

PÅ FERIE: Nina tok med seg sønnen og datteren på ferie til Hellas mange ganger i løpet av oppveksten. FOTO: Privat
PÅ FERIE: Nina tok med seg sønnen og datteren på ferie til Hellas mange ganger i løpet av oppveksten. FOTO: Privat Vis mer

Hun husker da trelitersdunken plutselig var lettere om morgenen enn den hadde vært da hun la seg, og hun skjønte at barna var begynt å tømme ut vin.

– De kunne si: «Mamma, må du drikke så mye i dag?». Jeg svarte: «Nei da, det trenger jeg ikke». Men så gjorde jeg jo det likevel. Barna visste at det kom til å bli drikking, de prøvde bare å begrense omfanget.

Oppvåkningen

I 2017 møtte Nina veggen, og ble sykemeldt i et år. Hun kviet seg for å gå tilbake til jobben, men samtidig visste hun ikke hva hun skulle gjøre. Nå, med sykemeldingen, eskalerte misbruket. Datteren hadde ringt inn bekymringsmelding til legen, som tok jevnlige prøver, og snart fikk Nina førerkortet inndratt. I samtaler i psykiatrien bemerket behandleren at drikkingen nok gjorde problemene verre. Nina skiftet behandler.

– Jeg drakk mer og mer, og var en skuffelse gang på gang for barna mine, forteller Nina.

– På slutten lå jeg i sengen og drakk hele dagen. Ungene spurte «Hvorfor skjelver du?». Hver morgen presset jeg ned et glass for å reparere, og kastet det opp igjen. Så presset jeg ned et glass, til skjelvingen ga seg.

Julen 2018 ble hun innlagt med intravenøst, ute av stand til å stå på beina. Det virkelige bunnpunktet kom den dagen Nina satt i sengen med trelitersdunken på nattbordet. Datteren hadde flyttet ut – hun orket ikke å se moren gå til grunne.

Selv hadde Nina nettopp spydd da hun forsøkte seg på det første glasset. Nå presset hun ned noe slurker til, og skjelvingen og klumpen i magen begynte å gi seg. Plutselig, mens hun satt i rommet som stinket alkohol fra vegger og tak, og skammen gjemte seg i klesskapet sammen med vindunken, var det som om luften gikk ut av henne.

– Plutselig kjente jeg på en enorm tristhet og tenkte: «Dette går jo ikke lenger».

Full på avrusning

Først holdt Nina det hemmelig for dem omkring seg, erkjennelsen hun hadde kommet til. Februar 2019 ba hun Distriktpsykiatrisk senter (DPS) om å søke henne inn på rusbehandling.

Ventetiden var tre måneder. Nina visste å bruke tiden godt!

– Men jeg ventet på å komme inn bare drakk jeg, forteller Nina.

Seks uker senere kom hun inn på Klosteret, en mellomstasjon hvor hun skulle tørkes opp og få bukt med abstinensene før klinikken. Nina møtte skarpladd: Med en flaske vin i veska.

– Jeg hadde promille da jeg sjekket inn på avrusningen, og drakk opp vinflaska på do før jeg fikk utdelt rom. Jeg kastet flaska i søpla, med de gjennomskuet meg jo. Jeg fikk ikke komme ut av rommet mitt før jeg var promillefri.

Nina forteller om abstinensene som herjet med henne, og om skammen som plaget henne minst like mye.

– Første gang skjønte at jeg var alkoholiker var da jeg kom ut av det rommet.

Nina snur seg og tørker øyekroken.

– Det var da det gikk opp for meg, og jeg skammet meg enormt.

ENDRING: Både moren og barna forsøkte å ta fra Nina alkoholen. – Jeg sa: «Nei da, jeg skal ikke drikke». Men så gjorde jeg det likevel, og tenkte at de merker det jo ikke. FOTO: Privat
ENDRING: Både moren og barna forsøkte å ta fra Nina alkoholen. – Jeg sa: «Nei da, jeg skal ikke drikke». Men så gjorde jeg det likevel, og tenkte at de merker det jo ikke. FOTO: Privat Vis mer

Ville drikke kontrollert

På Trasop-klinikken satt hun i sirkel med andre misbrukere og sa ordene høyt: «Jeg heter Nina og er alkoholiker». Hun følte seg som en bedrager som hadde tatt plassen fra noen andre, for her satt det folk med fryktelige historier, og som virkelig hadde grunn til å drikke.

– Da jeg la meg inn, var målet mitt å lære meg å drikke kontrollert. Jeg så aldri for meg et liv uten alkohol. Jeg hadde ikke holdt ut tanken.

Party-Nina hadde mange minner. Noen av de beste var fra Hellas. Hun hadde alltid elsket å sitte på en gresk øy med en drink i hånden og se solen smelte ned i havet. Hun, moren og barna hadde vært på mange ferier, og butikkeieren bruket å gi henne en flaske Ouzo i velkomstgave. Men nå, etter behandlingen? Hvordan skulle livet bli? Skulle hun virkelig aldri mer få lov til disse tingene?

Nina forteller om den store erkjennelse, halvveis ut i behandlingsoppholdet:

– Det gikk opp for meg at jeg aldri mer kunne drikke. Da fikk jeg problemer, og det ga meg en stor sorg. Behandleren min sa: «Prøv å se for deg ett og et halvt år frem i tid», men det var vanskelig.

Skrevet bok

Nina er reflektert og åpen. Det var også derfor hun bestemte seg for å skrive. Boken hennes «Må du drikke i dag, mamma?» kom ut på eget forlag i august 2021, og uten å pynte på det viser Nina oss veien fra oppegående yrkeskvinne til hun faller utfor stupet, og til slutt ikke bryr seg om hun våkner om morgenen. Ja, det var sikkert bare en lettelse for dem omkring henne om hun var borte, så mye smerte hun hadde påført dem!

– Alkoholen fikk meg til å drite i ungene mine, og jeg tenkte «Jeg gjør da ikke noe galt». Vi alkoholikere er veldig selvmedlidende, selvopptatte, manipulerende og slu. Vi lurer alle omkring oss, og om noen truer med å forlate deg tenker du: «Åh, for en lettelse. Da kan jeg drikke så mye jeg vil». Det er alltid alle andre sin feil. Vi peker bare innover, på hvor synd det er i oss.

– Hvem sin skyld mente du det var at du drakk?

Hun tenker seg om.

– Nei, jeg syntes nok bare synd på meg selv. Og jeg følte ikke at jeg strakk til som mor.

HEVN: – Jeg så på meg selv som et offer for alt, og drakk meg full som hevn. Man er nødt til å gi slipp, og ikke tro at man kan kontrollere verden, sier Nina, som tørrlagt. FOTO: Privat
HEVN: – Jeg så på meg selv som et offer for alt, og drakk meg full som hevn. Man er nødt til å gi slipp, og ikke tro at man kan kontrollere verden, sier Nina, som tørrlagt. FOTO: Privat Vis mer

Ut av klinikken

Nina husker følelsen, da hun ferdigbehandlet satte bena utenfor klinikken. Det var i juli 2019 og sola skinte. Nå sto hun på gaten, utenfor veggene, rutinene – og sirkelen. Ville hun klare det? Å manøvrere seg mellom champagnefrokoster, vinkvelder og ferier.

– Jeg var nok litt redd, innrømmer Nina.

– Men jeg hadde vært på perm og forberedt meg på verden utenfor. Hele tiden var jeg klar på at folk skulle leve livet som normalt. Jeg sa: «Dersom dere ikke drikker akevitt på julaften, kommer jeg ikke!». Jeg hadde eksponert meg mye for alkohol for å bli vant til det.

Nå bar det hjem, til veggene som hadde sett henne på det sykeste. Moren og datteren hadde innredet et nytt soverom, slik at hun skulle slippe det gamle som hun forbandt skammen – og som fortsatt luktet av alkohol.

Noe av det første Nina gjorde da hun kom ut, var å reise til Hellas. Til en uke med alle fristelsen som tenkes kunne: drinkene i solnedgangen, latteren og festen- og den gratis flasken med Ouzo.

– Jeg svevde på en rosa sky over at jeg skulle klare det. Jeg var med de andre på bar, men hadde en egen leilighet der jeg kunne trekke meg tilbake.

Nina smiler.

– Ouzoflasken sto urørt på rommet mitt hele ferien.

Luktet på konjakk

To og et halvt år senere forteller Nina at hun fortsatt ikke har sprukket. Hun har til og med luktet på kjæresten konjakkrest, etter at han hadde lagt seg om kvelden, og siden helt den i vasken.

– Jeg fikk høre i gruppen at alle sprekker og hadde nesten bestemt meg for at til sommeren, da skal jeg til Hellas og sprekke! Men fortalte folk i fellesskapet om den siste sprekken, og jeg kjente at det ville jeg faktisk ikke. Jeg ble deprimert av å høre på dem som var der for andre og tredje gang. Jeg tenkte: «Man vil da ikke hit igjen?».

VEIEN UT: Nina var iferd med å gå til grunne av alkohol. Til slutt skjønte hun at det ikke lenger gikk. FOTO: Privat
VEIEN UT: Nina var iferd med å gå til grunne av alkohol. Til slutt skjønte hun at det ikke lenger gikk. FOTO: Privat Vis mer

– Drømmer at jeg drikker

Likevel, det hender tanken på alkohol er der fortsatt. Som i Kragerø i sommer, da sydenstemningen rådet i de lyse sommernettene og latteren runget over blikkstille hav.

– Jeg følte savn og sorg over det jeg ikke lenger kan. Men om fristelsen blir for sterk ringer jeg en likemann.

Hun viser frem triangelsmykket, med de tre hjørnene: Føle, tenke, handle.

– Det begynner med ønsket, og så må man tenke over konsekvensen før man handler. Det er veldig godt å snakke med noen som har hatt det på samme måte.

Hun innrømmer:

– Men det hender jeg drømmer om natten at jeg drikker. Jeg drømmer om hvordan jeg skal skaffe alkohol uten at noen merker det, og jeg kartlegger hvor alle befinner seg slik at jeg skal kunne gå på polet uten at noen merker det.

Fikk delirium

Boken tok henne to måneder. Nina skriver om hva alkoholen har gjort med dem alle. Om moren som helte ut vinen hennes, men som sluttet med det, siden Nina uansett bare kjøpte ny.

MINNER: Nina på fanget til moren, som fortsatt betyr så mye i livet hennes FOTO: Privat
MINNER: Nina på fanget til moren, som fortsatt betyr så mye i livet hennes FOTO: Privat Vis mer

Hun skriver om da hun fikk et anfall av epilepsi og beit seg i tunga så blodspruten sto, men at det siden viste seg å være delirium. Og hun forteller om barna som ble så vare. Ja, rene eksperter på å lete etter tegn.

– Den dag i dag kan jeg se det usikre blikket til sønnen min når han kommer inn. Den lille spenningen i skuldrene når han leter etter tegn på om jeg har drukket. Det er hjerteskjærende, sier Nina.

Hun forteller at boken har blitt tatt godt imot av familien. Ja, hun ville aldri gitt den ut ellers. Men også folk i nærmiljøet har vært positive. Her om dagen, på vei ut av kjøpesenteret, fikk hun tommelen opp av en hun ikke kjente.

– Hun sa: «Jeg gleder meg til å lese boken din». Det var veldig hyggelig. Om noen lurer på noe om meg, så kan de bare bla opp i boken. Alt står der.

Tegn på alkoholisme

Hva slags råd vil hun gi til andre som lurer på om de drikker for mye? Hvilke fallgruver bør man se opp for?

– Brems før det er for sent, sier Nina med ettertrykk.

– Behold vinen som kos, en gang iblant, og ikke dra det for langt. Det er ingen vei tilbake når du først har havnet der. Og om man vet at man har det i familien må man være påpasselig, akkurat som med hjerte- og karsykdommer.

Hun understreker:

– Men samtidig kan man drikke det på seg også. Det er et faresignal når alkoholen betyr mye i livet ditt. Når du begynner å planlegge om du har nok alkohol til helgen. Når du begynner å stå over å gå på kino og kafé med venner, fordi du heller vil drikke.

– Alle kan greie det

Nina studerer i dag til helsesekretær. Planen er å jobbe mye med rus og psykiatri. Samtidig har en-til-en-samtaler med pasienter vært tøft. For hun så seg selv så tydelig og kjente igjen løgnene.

– Mange som drikker og hører ordet alkoholiker, tenker: «Sånn er ikke jeg!». Da kan du legge til et «ennå».

Hun mener alle kan klare å slutte – og at det finnes et vakkert og skinnende liv på andre siden. Det sosiale er ikke over. Heller ikke moroa. Eller vennskapene og kjærligheten.

– Men man må ville det selv, ellers er det rett tilbake i avhengigheten. Mange var på Trasop for å tilfredsstille dem der hjemme, og de fleste havnet utpå igjen. Statistikken er dessverre ikke på vår side der. Du må være villig til å gi slipp på det du ikke har godt av, og å sette deg selv foran.

KK-MILA: Et halvt år etter at hun ble tørrlagt, løp Nina KK-mila. FOTO: Privat
KK-MILA: Et halvt år etter at hun ble tørrlagt, løp Nina KK-mila. FOTO: Privat Vis mer

For sin egen del mener hun det handler om å passe på seg selv, og se til at hun ikke tar på seg for mye. I dag forsøker hun å finne nye ting å kose seg med. Et stykke kake. Sjokolade.

– På gode dager kan jeg tenke «Oi, se på den vakre blomsten». Men det tar tid å blekne de gamle minnene og skape nye, med livets nye goder.

Sprang KK-mila

Trening er det som aller mest fyller gapet. Nina begynte allerede da hun kom ut av rommet på Klosteret. Så bygget hun, gram for gram. Steg for steg. Mens hun fortsatt var på Trasop, sprang hun sitt første løp, og høsten 2019 sprang hun KK-mila – og siden Oslo Marathon. Hun beskriver følelsen da hun kom over mållinjen. Hun, alkisen som hadde påført barna så ufattelig mye vondt:

– Jeg løp for dem omkring meg, som jeg hadde skuffet så lenge. Barna mine, moren min og kjæresten min.

Nina og kjæresten ble samboere i 2020. De har kjent hverandre i 30 år, og han sto ved hennes side da hun var lengst nede.

– Han så jo at vi ikke kunne ha noe forhold, slik som jeg var. Men jeg skjønner jo nå at han må ha vært glad i meg, som har sett meg på mitt mest nedrige, sier Nina.

Takker barna

Hun roser samholdet i familien, og moren som har vært så sterk – og er ydmyk over at hun sten for sten får lov til å bygge tillit hos dem hun sviktet:

– Om det ikke var for barna mine hadde jeg ikke sittet her i dag. Måten de stiller opp på. Jeg har ikke fortjent hvor sjenerøse de har vært mot meg.

– Du må være stolt selv også, for å ha klart det?

Nina tenker seg om.

– Jeg er aller mest er glad. For hvordan skal jeg være stolt over å ha gjort så mye galt mot dem rundt meg? Men jeg tror jeg har fått tilliten tilbake. Om jeg får barnebarn tror jeg at jeg vil få lov til å passe dem. Det hadde jeg ikke fått da.

Tilbake til Hellas

Høsten 2021 skal hele familien reise tilbake til Hellas. Nina, moren, samboeren, barna og kjærestene deres. Da skal de igjen se solen smelte i havet, og følelsen skal være akkurat like god. Bare annerledes.

Kanskje skal hun ikke tenke på å drikke i det hele tatt. Kanskje må hun ringe en likemann. For Nina tar det dag for dag. Iblant time for time. Ja, hun har hørt om alkoholikere som må ta det minutt for minutt.

På spørsmål om hun helt ærlig evner å bli like glad i dag som da hun drakk, svarer Nina, med et smil:

– Jeg har aldri hatt det så bra med meg selv som nå. Jeg har aldri følt meg så mye som meg selv. Min verste dag i dag, er bedre enn min beste da jeg drakk.

FRI: Nina fikk behandling etter 12-trinnsmodellen. – Den er jeg helt avhengig av, og egentlig er det bare første trinn som handler om alkohol. Resten handler om å se inn i seg selv. FOTO: Privat
FRI: Nina fikk behandling etter 12-trinnsmodellen. – Den er jeg helt avhengig av, og egentlig er det bare første trinn som handler om alkohol. Resten handler om å se inn i seg selv. FOTO: Privat Vis mer

Hun innrømmer:

– Jeg kan savne lettheten og fjasingen fra jeg drakk, men om jeg blir fristet kommer konsekvenstenkningen. Og herregud så godt det er å våkne uten klump i magen og skjelving. Hver morgen sier jeg til meg selv: «Dette blir en fin dag. I dag skal jeg ikke drikke». Jeg vet at om jeg legger meg edru, så våkner jeg edru. Og barna mine fortjener en mamma som er edru.

Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer