PALMEMORDET: – Først nå forstår jeg hvilken effekt mordet har hatt – og har – på meg, sier Anna Hage, som forsøkte å hjelpe da Sveriges statsminister ble skutt. FOTO: Caroline Andersson
PALMEMORDET: – Først nå forstår jeg hvilken effekt mordet har hatt – og har – på meg, sier Anna Hage, som forsøkte å hjelpe da Sveriges statsminister ble skutt. FOTO: Caroline Andersson
Palmemordet:

- Palmemordet ble min identitet

Anna Hage var bare 17 år da hun ble vitne til drapet på Olof Palme i 1986. I 30 år har hun holdt munn om dette. Helt fram til nå.

På tv skal de vise dokumentaren «30 år efter Palme-mordet». Vil jeg orke å se den? Jeg er nettopp blitt separert fra mannen min, et 26 år langt forhold som resulterte i to fine barn. For første gang på mange år føler jeg meg ensom i hjertet, og plutselig er det rom for tanker og følelser. I alle disse årene har jeg skjøvet bort de vanskelige minnene for å kunne fokusere på barna mine og å leve et lykkelig familieliv.

Jeg bestemmer meg likevel for å se. I et klipp fra studioet til tv-programmet «Aktuelt» sitter en jente med hårsprayet 80-tallsfrisyre og forteller om natten da Olof Palme ble drept. Der på skjermen ser jeg meg selv som ung og vitne til mordet, med blikket til en skremt 17-åring. Der i sofaen opplever jeg den samme kulden som jeg kjente drapsnatten, en kulde jeg aldri er blitt kvitt, og som jeg fortsatt kjenner når jeg blir redd. Jeg slår av tv-en. Hele kroppen skjelver, og jeg føler meg dårlig. Den natten føles det som om jeg kveles, mens tanker, minner og følelser flimrer forbi. Dette er første gang på 30 år at jeg fullstendig mister kontrollen. Jeg klarer ikke lenger å styre unna reaksjonene mine, og jeg innser at jeg er rammet av et panikkanfall.

Fram til nå har jeg mer eller mindre gjort et bevisst valg om ikke å bli slukt opp av det vonde, for å kunne være der for mine barn. Jeg har aldri villet være en mamma som tar for mye plass, og har valgt å rette energien mot barna. Men nå slynges jeg tilbake til rute nummer én, og først nå forstår jeg hvilken effekt mordet har hatt – og har – på meg.

Det var på tide å søke hjelp.

LES OGSÅ: Eva Weel Skram om mobbingen: - Jeg har lurt mye på hvorfor det ble akkurat meg

- Jeg var dekket av statsministerens blod

Jeg var 17 år og levde et liv som en hvilken som helst annen tenåringsjente. Akkurat den kvelden, den 28. februar 1986, hadde jeg vært på kino med en venn, og vi fikk skyss hjem av en guttevenn. Jeg satt i baksetet, og musikken lød høyt i bilen. Da vi stanset for rødt lys i krysset til Tunnelgatan og Sveavägen, så jeg tre personer på fortauet gjennom bilvinduet. Jeg så hvordan en mann plutselig falt i bakken. Jeg følte at noe var veldig feil, at jeg måtte hjelpe til. Alt gikk veldig fort. På bare noen sekunder løp jeg ut og fram til mannen som lå igjen på fortauet. Det var mørkt, og jeg var helt fokusert på ham, mens jeg så en annen mann på vei bort i mørket.

Jeg prøvde å finne mannens puls, og satte umiddelbart i gang med hjerte- lungeredning. Fra skolens helselinje husket jeg ordene «uten hjerte ikke noe liv», og det gikk som et mantra gjennom hodet mitt. Da jeg forsøkte å løsne slipsknuten hans, kom det blod, og jeg innså snart at mannen var blitt skutt.

Kvinnen ved siden av lot til å være i sjokk. Hun virret rundt, og snakket konstant uten at jeg egentlig oppfattet hva hun sa. Vennen min forsøkte å roe henne ned.

Da jeg fortsatte å trykke mot mannens bryst, kom det mer blod ut av munnen hans. Vi innså at det ikke var mer å gjøre. Politiet hadde da kommet fram til stedet. Det føltes som en evighet til ambulansen kom, men i virkeligheten tok det bare noen minutter.

I samme øyeblikk hørte jeg den sjokkerte kvinnen rope: «Ser dere ikke hvem jeg er? Jeg er Lisbet Palme. Dette er mannen min, Olof Palme. Statsministeren er blitt skutt!» Den livløse mannen ble plutselig en person med et navn. Bilder av Olof Palme dukket opp for mitt indre syn, og sakte gikk det opp for meg at det var vår statsminister som lå foran oss. Jeg var dekket av statsministerens blod, og følte den kulden som siden aldri har forlatt meg. Jeg var iskald. På politistasjonen ble selvfølgelig avhøret påbegynt umiddelbart. Mine fremste minner derfra er lukten av jern, statsministerens blod og hvor kvalm jeg følte meg av det hele. Og hvordan jeg frøs. Korte, formelle spørsmål haglet mot meg.

De fokuserte bare på hvor mye jeg hadde sett av mannen som skjøt statsministeren.

Det var midt på natten, og der satt jeg, frossen og dekket av klebrig blod. Ikke ett pledd om skuldrene, ikke en brødskive å spise. Jeg fikk ingen støtte i det hele tatt etter det traumet jeg nettopp hadde gjennomlevd. Jeg hadde ingen voksen som hørte på meg, ingen som ville høre hele min historie og opplevelse. Og under politiforhøret fikk jeg, samtidig som politiet, høre at statsministeren var blitt erklært død. Fra å ha vært en vanlig tenåringsjente ble jeg plutselig kastet inn i et rettssystem som jeg ikke hadde den minste anelse om hvordan fungerte. For dette var bare begynnelsen …

LES OGSÅ: En mors verste mareritt ble realitet: Adam (6) forsvant sporløst fra kjøpesenteret - ble funnet drept to uker senere

PALMEMORDET: Unge Anna var først framme for å hjelpe til da Sveriges statsminister ble drept på Sveavägen i Stockholm 28. februar i 1986. FOTO: NTB Scanpix
PALMEMORDET: Unge Anna var først framme for å hjelpe til da Sveriges statsminister ble drept på Sveavägen i Stockholm 28. februar i 1986. FOTO: NTB Scanpix Vis mer

- Jeg var stadig bevoktet og jaget av politi og medier

Etter den natten var mordet på Olof Palme det eneste mitt liv handlet om. Dagen etter sto hele landet stille, og drapet var det eneste man snakket om. På den tiden fantes ikke internett og ikke mobiltelefoner, men hver avisforside og hvert nyhetsprogram hadde de samme titlene, og jeg ble igjen og igjen spurt om å være med i ulike programmer og aviser. Og selvsagt skulle jeg vel stille opp?

Selv følte jeg meg modig som hadde handlet, men jeg følte at det ble stilt spørsmål rundt mine svar. Jeg hadde forsøkt å redde et annet menneskes liv, men i alle intervjuene hos politiet og i mediene var det sekundært. De fleste fokuserte på konspirasjonsteorier om hvem som var morderen. Og når jeg ikke kunne gi svarene de ville ha, ga det meg en følelse av at jeg ikke dugde. Jeg kunne jo ikke fortelle hvordan morderen så ut, og det skuffet dem. Jeg var ung, og jeg tok meg nær av det.

Telefonen hjemme ringte stadig, og foreldrene mine visste ikke hva som var rett eller feil vei å gå med datteren sin. De var sikkert stolte over innsatsen min, og gjorde nok så godt de kunne. Men verken de eller noen andre voksne visste hvordan man skulle møte meg. Sverige hadde ikke vært i en slik situasjon tidligere.

Som det offentlige mordvitnet jeg ble, var jeg stadig bevoktet og jaget av politi og medier. Södertälje, der jeg bodde på den tiden, kjentes plutselig ut som et veldig lite sted. Siden jeg aldri visste når politiet skulle kalle inn til enda et forhør, ble jeg urolig. Jeg måtte være klar når som helst. Verst var det et par måneder senere da rettssakene startet. Jeg glemmer aldri alle de gjentakende, anklagende spørsmålene. Og så husker jeg Christer Pettersons blikk. Det var et mørkt, skremmende og ubehagelig blikk.

Den måten jeg ble møtt på, fikk meg til å føle meg anklaget. Som om jeg hadde gjort noe dårlig eller upassende. Jeg ble aldri møtt av hensyn, varme eller forståelse fra rettsvesenet. Og at morderen gikk fri, fikk meg til å bygge opp en konstant ubehagelig redsel. En følelse av å bli overvåket preget de årene, mens omgivelsene lot til å synes at det var spennende og ekkelt. «Tenk om morderen kommer etter deg?!»

Fram til rettssaken mot Christer Petterson opplevde jeg mine tre–fire mest intensive år. Jeg hadde det virkelig ikke bra, klarte ikke å fokusere. Mine relasjoner ble påvirket, og skolekarakterene mine falt raskt. Palmemordet ble min identitet, og jeg ble lei av den delen av meg selv. Jeg begynte å lengte etter et vanlig liv med mann og barn. Jeg ville leve et familieliv, og forsøkte helt enkelt å stenge døren til det som hadde hendt.

LES OGSÅ: 100 år siden tsarfamilien ble myrdet: Kvinne påsto hun var storhertuginne Anastasia - så ble det funnet levninger i fjellet

GIKK I TERAPI: Terapi har hjulpet Anna å få kontroll på den opplevelsen som har preget hele livet hennes. FOTO: Caroline Andersson
GIKK I TERAPI: Terapi har hjulpet Anna å få kontroll på den opplevelsen som har preget hele livet hennes. FOTO: Caroline Andersson Vis mer

Mediene har aldri sluttet å la høre fra seg

I 1990 møtte jeg mannen min, og snart hadde vi den familien jeg hadde lengtet etter. Jeg fikk nye venner, og jeg elsket å gjøre vanlige ting som å handle, kjøre barn til aktiviteter og steke fiskepinner. Ord og bilder fra mordet og rettssakene falmet gradvis, og det var en deilig flukt. Jeg snakket aldri om dette med nye mennesker jeg ble kjent med. Dels ville jeg ikke ta den plassen, dels lokket det fram altfor mange vanskelige følelser i meg.

Mediene har imidlertid aldri sluttet å la høre fra seg: Jeg er stadig blitt oppringt av folk som vil høre fragmenter av det jeg opplevde: journalister, privatspanere og personer som vil lage podkaster og gjøre research til filmer eller teateroppsetninger. Oftest har jeg ikke engang svart. I 30 år førte jeg denne krigen mot meg selv. Det føltes for tungt å plukke opp de følelsene igjen. Fram til den februarkvelden i 2016, da jeg innså at jeg faktisk trengte profesjonell hjelp.

Allerede ved det første møtet med psykologen visste jeg hvorfor jeg hadde det dårlig, men jeg lette etter verktøy. Vi snakket for eksempel om hvorfor jeg alltid hadde hatt det så vanskelig på jobbintervjuer, og vi kom fram til at det minner meg om den situasjonen jeg så mange ganger hadde vært utsatt for i forbindelse med forhør og rettssaker.

Å snakke om drapet og mine opplevelser har vært bra for meg. Men en av øvelsene, å lære seg å snakke om det vanskelige med andre, ble altfor tøff. I stedet begynte jeg å skrive.

Resultatet er boken «30 år av tystnad: mitt liv i skuggan av mordet på Olof Palme». Etter alle årene med taushet og fortrengning rant det liksom over. Endelig har jeg fått ta makten over hele min fortelling, og jeg har fått fokusere på det som føles sentralt for meg og ikke konspirasjoner og mordhistorier.

Det er fint å kunne endre og sortere ut minner, tanker og følelser. Ikke la traumaet, sinnet, redselen, skyldfølelsen og skammen spise meg opp uten å innse at jeg som 17-åring falt mellom stolene i det store kaoset som rådet. I dag finnes det noe som heter «vitnestøtte» – det hadde jeg hatt behov for da.

At jeg opptrådte med sivilt mot, kan jeg ikke angre på.

Men jeg kunne aldri ane at det skulle få sånne konsekvenser. Det er ikke rettferdig. Min store drøm nå er at jeg skal finne en indre styrke gjennom ikke å la disse årene ødelegge hele min selvfølelse. Da først kan jeg leve videre med det som hendte meg som en del av meg og mitt liv. Jeg vil bare føle ro.

LES OGSÅ: Naja Maries sønn døde i en fallulykke fra femte etasje: - Det var fullstendig ubegripelig

Til forsiden