Pamela trodde hun skulle dø. I stedet fant hun sitt livs kjærlighet

Da Pamela fikk beskjed om at hun hadde fått en hjernesvulst, ringte hun sin personlige trener midt på natta og ba om hjelp. Christer sa selvsagt ja. Og at han elsket henne.

Publisert

Pamela Andersson Alselind (54) mener det er et mirakel at hun har overlevd. Mot alle odds. Hun er overbevist om at det var skjebnen som førte henne og mannen Christer Skog sammen i 2012, bare noen uker før hun ble syk.

– Han er mitt livs kjærlighet, og uten hans støtte hadde jeg aldri klart å ta kampen mot kreften, forteller hun.

Begynte å stamme

Historien om Christer og Pamela begynner allerede på 1990-tallet. Hun var sportsjournalist for Sundsvalls tidning, han var kaptein for det svenske skilandslaget, og de møttes med ujevne mellomrom gjennom årenes løp.

Så en vårdag 2012 fikk Pamela en e-post. Christer ville begynne å trene privatpersoner, og ikke bare elite-utøvere. Pamela var nå redaktør for det svenske treningsmagasinet Topphälsa og kunne hele bransjen. Men selv var hun i elendig form.

En idé ble født: Christer skulle hjelpe treningsredaktøren tilbake i formen hun engang hadde som aktiv håndballspiller. Siden de bodde på ulike steder, foregikk kommunikasjonen via epost og telefon. Bare en gang iblant klarte de å møtes for å trene sammen, og begge begynte å kjenne at det var noe mer enn bare treningsiver mellom dem. Men det var det ingen av dem som sa høyt.

Samme vår hadde Pamela begynt å merke at hun mistet ord eller sa feil ord når hun snakket. Noen ganger stammet hun, noe hun aldri hadde gjort tidligere. Hun trodde det var stressrelatert ettersom hun hadde hatt to sjefsjobber i en periode, og dessuten hadde en slitsom skilsmisse bak seg. Hun trengte sikkert bare en ferie, tenkte hun.

Til en junikveld da Pamela var ute og løp. Etter et par kilometer kjente hun seg svimmel, og måtte begynne å gå i stedet.

– Plutselig sa det stopp. Jeg kjente at noe skjedde i hodet ...

Da hun til slutt klarte å finne en benk å sette seg på, kjente hun hvordan høyre arm skalv. Hun snakket utydelig, og etter et par sekunder ble det vanskelig å snakke i det hele tatt. På sykehuset tok de prøver og konstaterte at det ikke var slag. Pamela ble liggende i tre dager før hun reiste hjem. Mandag ble hun innkalt igjen.

Hun glemmer aldri den korte og livsomveltende samtalen med legen:

«Du har en hjernesvulst», sa legen.

«Hvor lang tid har jeg å leve?», undret Pamela.

«Det vet vi ikke», var det korte svaret.

Der og da kjentes det som om jeg døde, 47 år gammel. Pamela Andersson Alselind

– Jeg brøt sammen. Her stanset livet mitt. 10. juni 2012, den datoen kommer jeg aldri, aldri til å glemme.

God match: I den tyngste tiden fant Pamela og Christer ut hvordan de trivdes i hverandres selskap, og at de rett og slett hadde det gøy sammen. Foto: Anna Thors
God match: I den tyngste tiden fant Pamela og Christer ut hvordan de trivdes i hverandres selskap, og at de rett og slett hadde det gøy sammen. Foto: Anna Thors Vis mer

- Jeg elsker deg

Hun dro fra sykehuset med medisin mot epilepsien som svulsten forårsaket, og en time til operasjon seks uker etter. Da hun kom hjem, satte hun seg på senga og bare gråt.

– Tankene meldte seg. Skulle jeg dø fra barna mine? De trengte mammaen sin, de var bare fem og åtte år ...

Plutselig fikk hun en åpenbaring. Hun ville trene seg sterk og være i sitt livs form på operasjonsdagen.

– Jeg ringte Christer ti minutter over midnatt: «Jeg vil at du skal trene meg til mitt livs form. Jeg vil vinne denne kampen. Jeg vil leve videre, og vi har seks uker på oss. Kan du hjelpe meg?»

Christer svarte at han selvsagt ville hjelpe henne. Og så, rett før han la på, sa han: «Pamela, jeg elsker deg.»

– Jeg var forelsket i Pam, og jeg ville at hun skulle vite at jeg var der for henne. Pamela svarte ikke. Ikke akkurat da. Men hun tenkte desto mer.

– Hvordan kunne han bli forelsket i en kvinne som skulle dø? Hvorfor gikk han ikke sin vei?

Noen dager etter samtalen dro hun til Christer. Sammen trente de tre til seks timer daglig. Når Christer var på jobb, hvilte Pamela. All ledig tid tilbrakte de sammen. Christer tok seg av henne og sørget for at kroppen hennes ble trent i den takten den klarte og så mye den orket. Hele denne tiden kom de nærere hverandre. De oppdaget at de hadde det gøy og lo masse sammen. Hele tiden tenkte de positive tanker og fokuserte på at Pamela skulle bli frisk igjen.

– For meg var det merkelig at jeg kunne ha det så morsomt i den mest krevende tiden i livet mitt. At jeg kjente meg mer levende enn noensinne, selv om jeg egentlig var døende.

Fridde på sykesenga

To uker før operasjonen dro Pamela tilbake til Stockholm. Alene her innså hun hvor utrolig mye hun savnet Christer. Men da hun ringte ham og sa at de måtte snakke, trodde han at hun ville gjøre det slutt.

I stedet sa hun: «Jeg elsker deg også. Hvordan går vi videre?»

– Det er egentlig så rart at man kan klare å bli forelsket i den verste tiden i sitt liv, når man ikke vet om man lever mange dager til. Det er fantastisk å få oppleve ekte kjærlighet og kjenne at noen elsker en, selv om man ikke kan vise sine beste sider, sier Pamela.

Pamela ble operert, og hun fikk strålebehandling. Hun ble trøtt og dårlig, men fortsatte å trene sammen med Christer.

I januar 2013 flyttet de sammen i Pamelas leilighet i Stockholm. De ville være sammen så mye de bare kunne.

– Det føltes så riktig, jeg ville leve sammen med Christer, det fantes ingen tvil.

Ved etterkontrollen fire måneder senere fikk hun vite at svulsten fortsatt var der. Den hadde ikke krympet. Allerede samme kveld begynte cellegiftbehandlingen.

– Det føltes som om livet tok slutt igjen. Jeg så smerten i Christers ansikt, selv om han prøvde å skjule den.

– Pamela trengte all den støtten hun kunne få. Min egen sorg behandlet jeg ved å sykle i timevis. Jeg har nok satt verdensrekord i sykling, sier Christer og ler.

Pamelas trening fortsatte hver dag. Cellegiften tæret hardt på kroppen. Christer var hele tiden der, og for hver treningsøkt vokste kjærligheten seg sterkere. I hemmelighet planla han å fri. En dag da Pamela var riktig dårlig og lå til sengs hjemme i leiligheten, følte han at det ikke kunne vente lenger.

– Jeg gikk ned på kne og spurte om hun ville gifte seg med meg.

Barbeint brud

Lykken boblet over, tårene rant hos Pamela. Hun tenkte på faren sin som hadde dødd tre uker tidligere, hvor glad han ville blitt for hennes skyld.

– Jeg rakk ikke mer enn å tenke det før det brøt fram en sterk solstråle gjennom skyene, inn gjennom vinduet og blinket i diamanten på fingeren. Da visste jeg: Han ser dette.

Bryllupet sto 16. august 2014. De ville ha en stor fest og takke alle som hadde støttet dem mens de svingte mellom håp og fortvilelse.

– Jeg tenkte at om jeg nå skulle dø, så skulle jeg i hvert fall ha en heidundrende fest som varte i tre dager!

De giftet seg utendørs. Pamela hadde en hvit brudekjole, men var barføtt siden hun hadde vondt i føttene av cellegiftbehandlingen.

– Det var så mektig og så vakkert. Et eventyrbryllup. Jeg var så lykkelig, forteller Pamela.

To år senere skulle Pamela være med i et tv-program om kreft. Tv-teamet var med henne da hun skulle til legen. Der og da fikk hun vite at røntgenbildene viste at svulsten var borte.

– Følelsene bare flommet over. Jeg trodde ikke det var mulig.

I dag lever Pamela livet annerledes.

– Jeg fikk en sjanse til i livet, og den tar jeg vare på. Jeg nyter mer, jeg stresser mindre og er nøye med å huske på å fortelle mine kjære at jeg elsker dem. Christer reddet livet mitt. Han er tryggheten, den jeg kan stole 100 prosent på.

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer