<strong>SCANDINAVIAN STAR:</strong> Eldstedatteren Anita hadde et helt spesielt forhold til pappa Nils. Dessverre fikk de bare åtte år sammen. FOTO: Privat
SCANDINAVIAN STAR: Eldstedatteren Anita hadde et helt spesielt forhold til pappa Nils. Dessverre fikk de bare åtte år sammen. FOTO: Privat Vis mer

Scandinavian star

Pappajenta Anita (8) mistet faren Nils i Scandinavian star-katastrofen

- For meg var det helt utenkelig at han aldri skulle komme hjem igjen.

Publisert
Sist oppdatert

Det eneste åtte år gamle Anita Melås Midthun ønsker seg julen 1989 er en rød sovepose. Hun skriver det ned øverst på ønskelisten og håper inderlig at hun får den, slik at hun kan matche interiøret i pappa Nils' lastebil. Lykken er stor når hun åpner opp julegaven fra farmor og farfar det året.

Den energiske pappajenta elsker å være med faren på jobb, og suse på de store veiene i Europa, kjøre om bord på ferjer og tute i hornene til forbipasserende lastebiler. Pappa Nils bak rattet, og Anita kry ved hans side.

Dessverre for lille Anita skal hun kun få oppleve én tur med faren og den røde soveposen. For litt over tre måneder senere er pappa Nils død. Han er én av 159 som ble drept i mordbrannen på danskebåten Scandinavian Star, lørdag morgen den 7. april 1990.

<strong>FØRSTE FELLES PRAT:</strong> Det er første gang mamma Marit Melås og barna Tony Melås Midthun og Anita Melås Midthun snakker sammen i voksen alder, om hvordan de opplevde katastrofen for 30 år siden. FOTO: Malini Gaare Bjørnstad
FØRSTE FELLES PRAT: Det er første gang mamma Marit Melås og barna Tony Melås Midthun og Anita Melås Midthun snakker sammen i voksen alder, om hvordan de opplevde katastrofen for 30 år siden. FOTO: Malini Gaare Bjørnstad Vis mer

- Jeg er så glad for at jeg sa at jeg elsket ham

Hjemme i Sogndal ligger 27 år gamle Marit Melås med to unger i armkroken, og funderer over hvor fantastisk livet er blitt. Etter å ha strevd lenge med å få barn nummer to, kom lille Tony til verden for 11 måneder siden. Familielykken er komplett for Marit og Nils.

Det er aller første lørdag i påskeferien, og etter planen skulle egentlig Marit ikke ha ligget hjemme i sengen nå - med barna på hver arm. Hun og yngstesønnen skulle ha vært med pappa Nils på jobbreise til Frankrike, og datteren Anita skulle ha feiret påsken hos farmor og farfar på Voss.

Men da sønnen Tony, som ble født med en hjertefeil, ble akutt syk den morgenen Nils kom for å hente dem, bestemte samboerparet at det var best at hun og sønnen ble værende igjen hjemme.

I sengen får hun også tid til å reflektere over at Nils, som hun har vært kjæreste med siden hun var 16 år etter at hun traff ham på en fest i Sogndal, aldri klarer å si nei. Marit føler at hun er mye alene med barna, ettersom det ikke er noe som heter «nei» i Nils' vokabular.

<strong>FAMILIE:</strong> Nils Midthun og Marit Melås med barna Anita og Tony under yngstemanns dåp i 1989. FOTO: Privat
FAMILIE: Nils Midthun og Marit Melås med barna Anita og Tony under yngstemanns dåp i 1989. FOTO: Privat Vis mer

Denne påsken skulle han egentlig ha fri, men sa likevel ja til å steppe inn ekstra for arbeidsgiveren. Det skulle vise seg å bli skjebnesvangert.

Kvelden i forveien hadde Nils ringt hjem fra kaien før ombordstigning. Hans lastebil var siste om bord før skipet la ut i retning Frederikshavn. Til tross for at Marit egentlig er litt irritert fordi Nils ikke er hjemme sammen med dem, og hun nok en gang er alene med barna, tar hun seg i det.

- Jeg er så glad for at jeg sa at jeg elsket ham, den siste gangen han ringte hjem til meg. Jeg kunne like godt ha bannet, og sagt at han aldri sier nei, og at det ender opp med at det er jeg som blir sittende alene med ungene. Men det gjorde jeg ikke, og det er jeg veldig takknemlig for, sier Marit til KK i dag.

Vi møter Marit, Anita og Tony hjemme hos Anita på Harestua på Hadeland utenfor Oslo. Det er første gang de tre har satt seg ned og snakket ordentlig ut, etter at de ble voksne, om hvordan de opplevde de grufulle aprildagene for nå 30 år siden - da de mistet sin elskede samboer og far.

- Vi har alle tre opplevd det, men vi har likevel tre helt forskjellige historier, sier Anita, og får støtte av broren Tony:

- Vi er av samme kjøtt og blod, men reagerer på forskjellige måter og har forskjellige opplevelser av situasjonen.

- Sorg kan man aldri sette opp mot hverandre, supplerer mamma Marit.

- Det ble ingen morgendag

Det er tydelig at de tre har et spesielt og nært bånd til hverandre, og mellom tårer og lydløse pauser, kommer også latter og smil frem. Bildet av pappa Nils og lille Anita i familiens båt står fremme på kjøkkenbordet. Mens Marit deler de gode minnene om mannen hun så for seg at hun skulle dele hele livet med, titter hun innimellom bort på det innrammede fotografiet.

- Han hadde veldig vanskelig for å slippe ungene, den dagen han dro. Han gikk frem og tilbake i treskoene sine, tok opp Tony og klemte ham godt. Anita ville ikke slippe pappaen sin. Det var en så merkelig setting, minnes hun.

Anita husker veldig godt den siste samtalen hun hadde med faren sin, kvelden før katastrofen.

- Jeg ville at han skulle komme tilbake. At han ikke skulle reise til Frankrike. Og så husker jeg at vi tullet og lo mye. Vi hadde akkurat fått katt, og den klorte mamma mens jeg snakket med pappa i telefonen. Mamma hylte, mens pappa og jeg lo, sier hun og ler.

<strong>GOD FAR:</strong> Til tross for at Nils var mye på farten i forbindelse med jobb, var han svært delaktig med barna når han først var hjemme. Her stelles lille Tony mens storesøster Anita ser på. FOTO: NTB scanpix
GOD FAR: Til tross for at Nils var mye på farten i forbindelse med jobb, var han svært delaktig med barna når han først var hjemme. Her stelles lille Tony mens storesøster Anita ser på. FOTO: NTB scanpix Vis mer

Nils pleide aldri å kommentere standarden på skipene han reiste med, men akkurat denne gangen beskrev han de labre forholdene til samboeren Marit.

- «Ditta var litt av ei løyra» sa han, før han ba meg om å gi ungene en klem fra ham. «Elsker deg, jenta mi. Så snakkes vi i morgen når jeg er i Danmark», sa han før han la på. Men det ble ingen morgendag.

Den brutale telefonsamtalen

Tilbake til øyeblikket der Marit ligger med barna i hver sin armkrok. Det er tidlig lørdag morgen da telefonen ringer. Marit strekker seg etter telefonrøret som ligger på nattbordet, og plasserer ledningen slik at den ikke surrer seg rundt barna.

Det er arbeidsgiveren til Nils som er på tråden.

- «God morgen, frue. Hva gjør du?» spurte han. Jeg forklarte at jeg lå med én unge i hver armkrok, og tenkte på hvor godt jeg hadde det. Da ble det helt stille, beskriver Marit.

- Han spurte meg om jeg visste hvilket skip Nils hadde reist ut med.

Da Marit svarer at hun tror det var med et skip som het Scandinavian Star, kommer det et sukk fra arbeidsgiveren. Resten av samtalen husker ikke Marit noe fra.

- Gjennom telefonrøret, som mamma holdt mot øret i senga, hørte jeg at han sa med skjelven stemme: «å nei, det er den som brenner». Jeg husker du reiste deg opp og gikk ut av rommet. Da jeg kom ut på stua hadde du satt deg på en brun skinnpuff rett foran tv-en, og så på nyhetssendingene om katastrofen, i den rosa morgenkåpen din, minnes Anita.

- Dette husker jeg ingenting av, erkjenner Marit.

- I akkurat dét øyeblikket der gikk jeg fra å være åtte år til å bli 16 på bare noen minutter, sier Anita.

- Hadde Tony blitt frisk igjen?

- Helt frisk. Ingen lege, ingen antibiotika. Ingenting. Spør du meg, var det skjebnen. Jeg har ingen annen forklaring. Hvorfor skulle han bli syk akkurat der og da? Det var ikke vår tur, tenkte jeg den gangen, sier Marit med klump i halsen, mens hun ser bort på sønnen.

- Barn skjønner mye mer enn man tror

Noe av det siste pappa Nils pleide å si til datteren før han la ut på jobbreiser, var at det nå var hun som måtte passe på mammaen og lillebroren. Dette var en oppgave som åtteåringen Anita nå tok på seg med full styrke.

- Jeg skulle passe på lillebror, jeg skulle passe på mamma, sørge for at vi hadde nok mat... Jeg skjønte ikke hvordan vi skulle få penger til mat, for det var jo pappa som hadde jobbet. Jeg husker så godt angsten for pengene og om vi hadde nok til mat på bordet.

Og da moren skulle kjøpe et nytt antrekk hun skulle ha på i begravelsen til samboeren, satte datteren ned foten.

- Det var nesten sånn at mamma måtte stå til ansvar overfor meg. Jeg husker at hun skulle kjøpe seg en drakt hun skulle ha på i begravelsen til pappa, og da tenkte jeg at hun var tjukk i huet. Er det mulig å bruke penger på noe sånt nå, liksom?

Det er én ting som har fulgt Anita helt siden hendelsen, og det er at man aldri skal undervurdere barn.

- Barn skjønner mye mer enn man tror. Barn leser blikk og kroppsspråk. Selv om de voksne forsøkte å skjule ting, eller ikke fortelle ting slik de var, så var det bare å glemme det. Det tolket jeg sånn, sier Anita og knipser med fingrene.

- Føler du at vi undervurderte deg? spør Marit og ser på datteren.

- Nei, dere undervurderte meg ikke, men det handlet mer om at dere forsøkte å skåne meg. Jeg skjønner jo det, for man vil skåne barna sine, men jeg fikk det med meg likevel, sier Anita ærlig.

- Hun tok på seg en rolle som hun aldri burde ha gjort i så ung alder, stakkar. «Mamma, kan vi fortsette å bo i huset vårt?», spurte hun. Hvilken åtteåring er det som tenker sånn? Vi har aldri manglet penger til mat, men det var jo Nils som var hovedforsørger, sier Marit.

- Jeg husker jeg forsøkte å skåne mamma for avisartikler og radiosendinger. Jeg gikk litt på tå hev, for at hun ikke skulle bli lei seg, minnes Anita.

Tenkte at faren var i et annet land

I dag er Tony like gammel som det faren var da han døde. Faren han aldri rakk å bli kjent med, og som han ikke har noen egne minner av.

- Jeg husker at da jeg var liten så tenkte jeg at pappa var i et annet land.

Det gikk en god stund før familien fikk beskjed om at Nils var død. I mellomtiden rakk Anita å lage historier om hvor faren kunne ha blitt av.

- I tiden før telefonen kom, forestilte jeg meg at han hadde besvimt og var blitt fløyet til et annet sykehus. At han hadde mistet språket og ikke husket familien sin. Jeg lagde mine egne historier, og tenkte at han kom til å ringe hjem snart. For meg var det helt utenkelig at han aldri skulle komme hjem igjen.

<strong>SAVNET ETTER FAR:</strong> Tony rakk aldri å bli kjent med faren. Han var bare 11 måneder da faren døde om bord på Scandinavian Star-skipet. FOTO: Privat
SAVNET ETTER FAR: Tony rakk aldri å bli kjent med faren. Han var bare 11 måneder da faren døde om bord på Scandinavian Star-skipet. FOTO: Privat Vis mer

I forkant av begravelsen fikk Anita og Marit mulighet til å se Nils.

- Jeg husker at han var rød, og at jeg tenkte at han var solbrent. Selv om jeg så pappa da han var død, kan jeg den dag i dag i noen sekunder tenke at «nei, det var jo ikke han som lå der død». Pappa er et eller annet sted og lever livet. Før jeg innser at jeg er på bærtur. Jeg er veldig glad for at jeg fikk lov til å se ham. Det er ikke noe jeg angrer på, forklarer Anita.

Tony derimot var bare en liten baby, og det var derfor naturlig at han ikke var med da familien var til stede under syningen.

- Jeg har heller ikke sett bilder av ham etter at han var død. Bildene lå hos foreldrene til mamma hele oppveksten. Jeg har alltid visst hvor de har vært, men jeg har ikke hatt behov for å se dem. Før nå.

For der Anita har forsøkt å legge lokk på ting, har Tony søkt mer informasjon om det som skjedde. Som liten guttunge kunne han sitte oppe på loftet, og se gjennom gamle avisutklipp om saken, som moren hadde tatt vare på.

- Jeg er rar der, sier Tony og ler lavt.

- Kall det gjerne selvpining. Jeg sliter med å få sove, det har jeg alltid gjort, og i dag kan jeg ligge på YouTube og se på klipp som omhandler Scandinavian Star hele natten. Hjernen min forsøker hele tiden å finne løsninger eller bevis på hva som kan ha skjedd. Jeg går dypt ned i materien, uten at det berører meg følelsesmessig.

Men dersom han ser en scene på TV der en fugleunge blir drept eller moren tatt av en hauk, da blusser følelsene opp.

- Da rakner det for meg. Tårene flommer ut. Hvis jeg ser på film, der et barn blir forlatt, enten i form av at foreldrene dør eller de blir borte, da blir det for mye for meg.

- Hvordan har dette vært for deg - at du var en liten baby, og dermed ikke har noen minner av faren din?

- Jeg har hatt veldig splitta følelser når det kommer til nettopp det der, for jeg har mange ganger ønsket at jeg hadde vært like gammel som Anita.

- Og jeg har mange ganger ønsket at jeg var baby da det skjedde, og ikke husket noe, skyter Anita inn.

- Jeg kunne ønske jeg hadde lært ham å kjenne, men samtidig er jeg glad for at jeg ikke rakk det. Men jeg har aldri vært redd for å spørre, og helt siden jeg var liten har jeg vært med mange av pappas kamerater og kolleger på jobb.

Tony har fulgt i farens fotspor, og er i dag selv lastebilsjåfør.

- Det er lastebil som har stått i huet på meg hele tiden. Når jeg har vært med pappas kolleger på jobb har jeg spurt og gravd. Jeg har laget meg mitt bilde av ham. Etter at Facebook kom, har det skjedd så mange ganger at det har tikket inn meldinger med bilder av pappa. Jeg er blitt veldig godt ivaretatt av pappas arbeidsgiver også. De har fulgt oss opp.

- Noen drepte kjæresten min. Noen drepte pappaen til ungene mine

Tony har engasjert seg i Stiftelsen etterforskning av mordbrannen Scandinavian Star (Stiftelsen), som ble opprettet i 2010. Det var spesielt ett funn i avisutklippene som lå i bananeskene på loftet, som fikk Tony til å engasjere seg og forsøke å få svar på hva som egentlig skjedde.

- Jeg så et bilde av en død unge i bleie som lå alene i korridoren på skipet. Det var etter dét at jeg kjente at det trigget noe i meg. At det er ikke greit at vi ikke har fått svar på hvem som står ansvarlig, sier Tony med engasjert røst i stemmen.

<strong>SISTEMANN OM BORD:</strong> Nils Midthuns lastebil (t.h.) var den siste som ble kjørt om bord på Scandinavian Star før det la ut fra Oslo. Her er lastebilen fotografert ved kaia i Lysekil i Sverige etter mordbrannen. FOTO: NTB scanpix
SISTEMANN OM BORD: Nils Midthuns lastebil (t.h.) var den siste som ble kjørt om bord på Scandinavian Star før det la ut fra Oslo. Her er lastebilen fotografert ved kaia i Lysekil i Sverige etter mordbrannen. FOTO: NTB scanpix Vis mer

Tony har også funnet ut hvordan faren Nils' siste sekunder i live mest sannsynlig har utspilt seg.

- Han bodde på lugar 741, og ble funnet tvers over gangen i knestående med hodet mot veggen. Det har vært mye røyk i lugar hans, og så har han sannsynligvis forsøkt å finne veien ut.

Nils hadde forvillet seg inn på en lugar der et par i slutten av 30-årene og en dame i av 50-årene bodde.

- Terje Bergsvåg og Gisle Weddegjerde i Stiftelsen har ganske sikre indikasjoner på at det ikke var mange sekundene han var i live. Det skal ha gått rundt 28 sekunder fra han våknet av røyken, til han ble bevisstløs. Etter to minutter er man ferdig, kan man si.

- Det er heldigvis veldig lite, men forestill deg hva som raser gjennom tankene på de sekundene, sier Anita og stirrer i bordplaten.

Hun erkjenner at lillebroren og moren har vært mye mer engasjert enn henne i saken. Selv har hun ikke orket å være med på møter og arrangementer, for da har hun sluppet unna å kjenne på skuffelsen.

- Jeg blir kvalm. Jeg orker ikke kjenne på det vonde, det er jeg skikkelig dårlig på. Jeg er så redd for at det skal rakne for meg, og så har jeg to unger som trenger meg.

Da Anita var 19 år ble hun mor for første gang, og det var da hun bestemte seg for å legge lokk på hendelsen.

- Jeg kjente at det var så vondt. Jeg tenkte at det var så jævlig urettferdig at sønnen min ikke skulle få mulighet til å bli kjent med bestefaren sin. Jeg følte at det tok bort litt av gleden over å skulle bli mamma for første gang, sier Anita før hun må stoppe for få tilbake pusten. Tårene triller nedover kinnet hennes.

- Jeg bestemte meg for at jeg ikke orket å ta stilling til det. Det var lettere for meg å bare dra ned rullgardina. Men samtidig har de alltid visst om pappa - bestefar Nils.

Marit har mange ganger vært bekymret over at datteren har stengt følelsene inne, og gruet seg til den dagen lokket spretter opp.

- Tony og jeg har jo fått ut litt og litt gjennom årene. For min del synes jeg det blir verre og verre, jo eldre jeg blir. Folk står og lyver for oss, og gir oss samtidig håp i små doser. Det er ett steg frem, og to tilbake. Jeg blir så lei meg og fortvila.

Marit mener at dersom det hadde vært en ulykke, eller at Nils hadde dødd av en sykdom, så hadde de vært nødt til å akseptere det på en helt annen måte. Da hadde de kommet seg videre på et vis.

- Vi hadde på en måte fått fred. Savnet etter Nils vil jo selvfølgelig alltid være der, men man hadde kanskje klart å akseptere det på en annen måte. Noen drepte kjæresten min. Noen drepte pappaen til ungene mine. Og så er det ingen som tar ansvar.

- Jeg mistet den store kjærligheten min

For nå 30 år senere, er det fremdeles en gåte hva det var som skjedde om bord på Scandinavian Star i april 1990. Hvordan startet brannen? Hvordan startet de andre brannene som etter hvert oppsto? Hvem eide skipet? Var det snakk om forsikringssvindel? Hvem har ansvaret? De ubesvarte spørsmålene de etterlatte sitter igjen med er mange.

- Jeg tenker på farmor og farfar også. De mistet barnet sitt. Jeg håper de får svar før de dør. Sett deg i den situasjonen selv: et av barna dine dør, og så skal du aldri få svar på hva som skjedde. Det er umenneskelig, sier Anita opprørt.

<strong>FORELSKET:</strong> Marit Melås var bare 16 år da hun ble forelsket i den 20 år gamle vossingen Nils Midthun. FOTO: Privat
FORELSKET: Marit Melås var bare 16 år da hun ble forelsket i den 20 år gamle vossingen Nils Midthun. FOTO: Privat Vis mer

I april 2018 skrev Marit et brev til politikerne på Stortinget, der hun luftet sin frustrasjon over behandlingen av kommisjonsrapporten som kom året før.

«Denne påsken har vore den vondeste siden 1990. Påsken har gått med til å tørke tårer både i fortvilelse, håpløshet, frustrasjon over urettferdighet og hjelpeløshet. (...) Her får dere det ene beviset etter det andre servert på «sølvfat», men dere gidder ikke en gang å ta dere bryet med å åpne øynene deres for å sjå galskapen i dette. Sendte en mail til samtlige medlemmer, fekk to tilbakemeldinger, der dere uttrykte deres medlidenhet. Dén trenger hverken mine to barn eller jeg. Det vi trenger er rettferdighet og at dei skyldige får sin straff. Dere uttrykte også att av hensyn til etterlatte var det best å legge bort saken(etter ønske fra etterlatte) !!! Vi har aldri blitt spurt eller ytret ønske om dette. Ta gjerne kontakt med meg og barna mine. Vi kan komme å fortelje åssen vi har det i hverdagen. Åssen livet mitt vart endra da jeg i en alder av 27 år vart enke, åssen livet til eldste dattera mi vart endra da ho som 8 åring mista pappaen sin. Åssen livet til sønnen min var da han som var kun 11 måneder mista pappaen som han aldri fekk bli kjent med. Tenk dere godt om. Hadde dere gjort like slett arbeid om det var noen av deres kjære som vart offer for dette massemordet?».

De vil ha seg frabedt bruken av strofen for å skåne de etterlatte, så legger vi saken død.

- De må respektere at vi aldri kommer til å gi slipp på saken, før vi får svar på hva det var som skjedde, like mye som vi skal respektere at noen etterlatte mener at det har gått så mange år at vi må legge saken bak oss, sier Tony engasjert.

- Det er mange som har spurt meg om det ikke er vondt å ta det opp om og om igjen, se den brennende båten og lastebilen til Nils - jo, det er veldig vondt, men det er enda vondere for oss å vite at det sitter folk som vet hva som skjedde. Folk som har tjent seg rike på vår elendighet og tragedie. Vi skylder Nils å få en oppklaring i saken. Ungene mine har rett på å vite hvem som drepte faren deres. For dette er massedrap.

Marit reiser seg opprørt fra bordet. Hun trenger frisk luft og går ut på terrassen. Utenfor skinner solen, og påskeliljene blomstrer. Tre tiår har ikke slettet hverken minner, følelser eller engasjement.

I ettertid har Marit giftet seg, og hun fikk datteren Pernille med sin nye ektemann. Datteren ble født fem år etter ulykken, og for henne har pappa Nils vært en naturlig del av oppveksten. Som barn deltok Pernille på minnemarkeringer sammen med foreldrene og halvsøsknene.

Etter 22 år ble paret skilt, men Marit ser på eksmannen Frode - som sønnen Tony kaller pappa - som en enorm støtte i årene før skilsmissen.

Når Marit kommer tilbake, fortsetter hun samtalen der den slapp.

- Man kan ikke sette sorg eller følelser opp mot hverandre, men jeg mistet den store kjærligheten min. Mistet den jeg skulle dele livet med. Pappaen til ungene mine, sier hun mens hun skjenker mer kaffe i kaffekoppen.

- Første skoledagen til Tony - da manglet det én. Konfirmasjonen til Anita. Første barnebarnet som kom til verden - da manglet Nils. Det er alltid én som mangler. Vi tre har en tradisjon på julaften, før vi spiser julemiddag, der vi tenner et lys på en lysestake formet som en engel. Engelen vår.

Marit smiler gjennom tårene.

«Lugarmøte» med barnebarna

Marit kommer på en hendelse som skjedde rundt fire måneder før samboeren Nils gikk bort. En hendelse hun ikke klarer å få bort fra minnet.

- Anita og jeg satt på ferja mellom Hella og Vagnsnes, og plutselig sier hun: «Åh, mamma, jeg tenker så fælt på pappa når han er på båten. Jeg er så redd for at det skal begynne å brenne». Så sier jeg noe som jeg har klandret meg selv veldig for i ettertid: «Nei, Anita, det begynner da ikke å brenne om bord i båten. De har så godt utstyr for å kunne varsle branner nå om dagen». Anita spurte om jeg kunne love henne det, og det svarte jeg «ja» til. Jeg har aldri lovet noe til noen etterpå. Det sitter veldig i at jeg lovet henne at det aldri kom til å begynne å brenne.

Marit har ved flere anledninger tatt med barnebarna på danskebåten, og sier at selv om hun føler seg trygg, sover hun alltid med ett øye åpent. Senest nå i vinterferien tok hun med seg sønnene til Tony på tur til Frederikshavn.

<strong>LUGARMØTE:</strong> Marit kalles Ma av barnebarna - og har tatt dem med på tur på danskebåten. Her med barnebarnet Jonathan. FOTO: Privat
LUGARMØTE: Marit kalles Ma av barnebarna - og har tatt dem med på tur på danskebåten. Her med barnebarnet Jonathan. FOTO: Privat Vis mer

Om bord på båten hadde hun et «lugarmøte» med barnebarna før båten tok av fra kai, og sammen med barnebarna fant hun nødutgangene og ungene måtte vise farmor hvilken vei som var raskest fra lugaren til dekk.

- Det var et voldsomt uvær, og han eldste ble litt redd for bølgene. Jeg forklarte at bølger ikke er farlig. Han har vært veldig opptatt av Titanic, men jeg sa at det ikke finnes isfjell her. Så sa han: «Men Ma, tenk om det begynner å brenne». Da sa jeg at det får vi ikke håpe. Jeg har passet meg vel, med tanke på det å love noe jeg ikke kan holde.

Selv om både Marit og Tony er fortrolig med å reise med danskebåten, har Anita en helt annen følelse rundt det.

- Jeg sover ikke hvis jeg vet at noen i familien er på danskebåten. Selv setter jeg ikke mine bein om bord. Det takler jeg virkelig ikke. Mamma hadde med barna mine på danskebåten til København en gang, og jeg har bestemt meg for at min frykt ikke skal gå utover dem.

Tony tenker at hans engasjement i Stiftelsen har gjort at han er blitt mer trygg.

- Jeg tror ikke det er én artikkel om katastrofen jeg ikke har lest. Jeg vet også hvilke tiltak som er gjort i etterkant av ulykken, med tanke på båtsikkerhet. Det er jo dessverre slik samfunnet er, det må som regel en ulykke til for at forbedringer trer i kraft. Selvfølgelig kan ting skje, men jeg tenker at sjansene er minimale for at noe sånt skal skje igjen med oss. Livet går videre. Man kan ikke låse seg inne, mener han.

Marit er glad for at sønnen har engasjert seg for saken gjennom Stiftelsen, og sier hun er evig takknemlig for deres innsats de siste 10 årene.

- Hadde det ikke vært for Stiftelsen, og da spesielt Gisle Weddegjerdet, Terje Bergsvåg og advokat Sigurd Klomsæt, som vi har hatt mest med å gjøre, så vet jeg ikke hvor vi tre hadde vært i dag. Det er de som holder oss oppe. De gir seg aldri.

<strong>STIFTELSEN:</strong> Marit Melås fikk en trøstende klem av Terje Bergsvåg, som har engasjert seg i Stiftelsen etterforskning av mordbrannen på Scandinavian Star. Sønnen Tony Melås Midthun til høyre. Bildet er tatt etter høringen om rapporten fra granskingskommisjonen i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité i 2017. FOTO: Heiko Junge / NTB scanpix
STIFTELSEN: Marit Melås fikk en trøstende klem av Terje Bergsvåg, som har engasjert seg i Stiftelsen etterforskning av mordbrannen på Scandinavian Star. Sønnen Tony Melås Midthun til høyre. Bildet er tatt etter høringen om rapporten fra granskingskommisjonen i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité i 2017. FOTO: Heiko Junge / NTB scanpix Vis mer

- Det er så enkelt: hadde det ikke vært for Stiftelsen etterforskning av mordbrannen på Scandinavian Star, så hadde det ikke vært noe å etterforske for da hadde saken vært foreldet. Det var de som fikk gjennomslag for, i absolutt siste liten, at foreldelsesfristen når det gjelder mordbrann ble opphevet, forklarer Tony.

Familien håper nå at saken på nytt kan gjenopptas etter at NRK-serien Scandinavian Star har gått i dybden og gransket saken over seks episoder, og at alle bevisene kan bli drøftet og nye vitner avhørt.

<strong>PÅ GRAVEN:</strong> Søsknene Anita og Tony på farens grav i Sogndal sommeren 2018. FOTO: Privat
PÅ GRAVEN: Søsknene Anita og Tony på farens grav i Sogndal sommeren 2018. FOTO: Privat Vis mer

Trebarnsmoren Marit er glad for at hun endelig har hatt samtalen med datteren, som hun i mange år har gått rundt og håpet at skulle skje.

- Anita og jeg har egentlig ikke snakket så mye om hvordan vi opplevde dette etter at hun ble voksen, og jeg har ventet på at hun ville begynne å snakke om det igjen. Etter samtalen i dag vet jeg mye mer om hvordan hun føler det, og hvordan hun oppfattet ting.

- Hva er det som gjør at du nå har valgt å åpne deg, Anita?

- Jeg vet ikke, egentlig. Jeg har sagt nei til alt jeg er blitt spurt om. Men det at jeg kan være hjemme og bare ha mamma og Tony her, det gjør det lettere. Jeg føler at pappa hadde fortjent at sannheten kom frem, og at vi fortjener å få vite hva som skjedde med ham.

Den en gang så viltre pappajenta Anita gløtter bort på kjøkkenbenken, og på bildet av seg selv og faren om bord på bestefarens fritidsbåt i Sogndal.

- Jeg er sikker på at han ville at vi skulle ha visst hva som egentlig skjedde.

FAKTA: Scandinavian Star-katastrofen

  • Fredag 6. april 1990 la skipet Scandinavian Star ut fra Oslo i retning Frederikshavn i Danmark.

  • Natt til lørdag 7. april, i 2-tiden, brøt det ut brann om bord på skipet. Brannen ble slukket, men i timene som fulgte oppsto det flere branner andre steder på skipet.

  • Om bord var det 383 passasjerer og et mannskap på 99 personer - av dem omkom 159 personer. Blant disse en gravid, norsk kvinne.

  • Scandinavian Star ble tauet inn til Lysekil i Sverige, hvor brannene ble slukket.

  • Brannstifteren - eller stifterene - er fremdeles ikke funnet, og en dansk mann med en tidligere pyromandom, som var om bord ble mistenkt av det norske politiet, som hadde ansvar for utredningen.

  • Men politiet har ikke funnet et eneste teknisk bevis som knytter den avdøde mannen til ugjerningen, og det ble ingen rettssak ettersom han var død.

  • Det er også blitt snakket om at brannene kunne være påsatt for økonomisk vinning. Hvem som var eier av skipet er fremdeles ikke avklart.

  • I 2013 ble det nedsatt en parlamentarisk granskningskommisjon av den daværende Justis- og beredskapsministeren Anders Anundsen, for å granske katastrofen.

  • I 2017 ble rapporten lagt frem for Stortinget, og det ble konkludert med at politiet ikke fant noen tekniske bevis som kunne bekrefte sabotasjeteoriene.

  • Nå, 30 år etter hendelsen, er det fremdeles utallige ubesvarte spørsmål om hva som skjedde den fatale aprilnatten.
Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer