Ingeborg Heldal:

Påskekrimmen

Jeg glemmer aldri første gang jeg leste en ordentlig krim!

PÅSKEKRIM: - Den gode påskekrimmen glemmer jeg aldri. FOTO: Astrid Waller
PÅSKEKRIM: - Den gode påskekrimmen glemmer jeg aldri. FOTO: Astrid Waller Vis mer
Publisert

Jeg var kanskje 11–12 år, og hadde fått låne den fra pappas meget velfylte bokhylle. Den var ikke så veldig tykk og hadde myke, slitte permer, tydelig preget av å ha blitt lest både én og to ganger før. Boken var skrevet av Agatha Christie og het «Ti små negerbarn», etter en gammel, morbid barneregle. I dag har den fått den langt mer spiselige tittelen «And then they were none», men husk at dette var rundt 1984, og boken var skrevet helt tilbake i 1939, så da visste man ikke bedre.

Med unntak av et allerede etablert kjærlighetsforhold til bøkene om Nancy Drew, med tilnavnet Frøken Detektiv, og hennes venninnegjeng, som uansett hvor de vendte sin velpleide nese, havnet i et eller annet mysterium, var Agatha Christie min første introduksjon til den ordentlige murder-mystery-sjangeren. Jeg begynte å lese den en lørdag formiddag og ble sittende. Time etter time. Jeg klarte rett og slett ikke å legge den fra meg. Uten å vite det hadde jeg oppdaget hva det ville si at en bok var en «pageturner». Språket og mysteriet drev meg framover, og jeg måtte lese «bare en side til og en side til».

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer