Ingeborg Heldal:

Påskekrimmen

Jeg glemmer aldri første gang jeg leste en ordentlig krim!

PÅSKEKRIM: - Den gode påskekrimmen glemmer jeg aldri. FOTO: Astrid Waller
PÅSKEKRIM: - Den gode påskekrimmen glemmer jeg aldri. FOTO: Astrid Waller Vis mer
Publisert

Jeg var kanskje 11–12 år, og hadde fått låne den fra pappas meget velfylte bokhylle. Den var ikke så veldig tykk og hadde myke, slitte permer, tydelig preget av å ha blitt lest både én og to ganger før. Boken var skrevet av Agatha Christie og het «Ti små negerbarn», etter en gammel, morbid barneregle. I dag har den fått den langt mer spiselige tittelen «And then they were none», men husk at dette var rundt 1984, og boken var skrevet helt tilbake i 1939, så da visste man ikke bedre.

Med unntak av et allerede etablert kjærlighetsforhold til bøkene om Nancy Drew, med tilnavnet Frøken Detektiv, og hennes venninnegjeng, som uansett hvor de vendte sin velpleide nese, havnet i et eller annet mysterium, var Agatha Christie min første introduksjon til den ordentlige murder-mystery-sjangeren. Jeg begynte å lese den en lørdag formiddag og ble sittende. Time etter time. Jeg klarte rett og slett ikke å legge den fra meg. Uten å vite det hadde jeg oppdaget hva det ville si at en bok var en «pageturner». Språket og mysteriet drev meg framover, og jeg måtte lese «bare en side til og en side til».

Det var avtalt at vi skulle på besøk hos noen naboer den samme kvelden, noe som vanligvis var en avveksling jeg satte pris på. Men ikke akkurat denne lørdagen. Jeg nektet plent å legge boken igjen hjemme, sa nei til brettspill og annen underholdning, og satt i stedet i en sofa alene og leste hele kvelden. Mamma og pappa syntes nok kanskje det var i overkant sært, samtidig som jeg tror de syntes det var litt gøy å se meg så totalt oppslukt av en bok.

Da morderen av det intrikate plottet endelig ble avslørt (og for et plott denne boken har!) og jeg kunne lukke boka etter siste side, var jeg helt tom. Den sluttet like genialt som den var begynt. Og siden den gang har jeg lest omtrent samtlige bøker Agatha Christie har gitt ut. Og noen hundre krimbøker til. Og spesielt når påskeferien melder sin etterlengtede ankomst, er jeg nødt til å ha en krimbok i veska, enten det er by-, fjell- eller sydenpåske som venter. Det er blitt en tradisjon, og tradisjoner skal man ikke kimse av!

Fremdeles synes jeg det er få som kan måle seg med Agatha Christie når det kommer til å bygge opp et mysterium, og uansett hvor mange kilometer krim jeg pløyer meg gjennom, er det vel knapt noe som har kunnet måle seg med den altoppslukende følelsen fra den lørdagen en gang på 80-tallet. Denne påsken har jeg ennå ikke bestemt hvilken krimbok som skal bli med meg på ferie. Men en tur innom Tronsmo, et par kvartaler unna der jeg bor, pleier å løse det ganske greit. Hvis ikke kan jeg alltids ta med en gammel traver. Med myke, utslitte permer som har begynt å smuldre i hjørnene, og verdens aller beste mordmysterium inni.

God påske!

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer