Keane: Under the Iron Sea
Karakter: kkkkkk
Neida, rolig nå: Keane har ikke byttet beite og blitt rock. Lyden av gitar hos det tidligere gitarløse bandet skyldes rett og slett at keyboardriffene kjøres gjennom gitareffektpedaler. Keane er dermed fortsatt intakt som trio bestående av bass, vokal og tangenter. Puh!
Singelen Is it any Wonder åpner med et gitarriff - eller altså: et gitareffektpedalriff - som gir sterke assosiasjoner til U2s Zooropa-plate. Koplingen er ikke overraskende, all den tid Keane startet karrieren med å spille blant annet nettopp U2-covre rundt omkring i Sussex. Men selv om singelen kunne glidd rett inn på en av irenes ferske utgivelser, har heldigvis resten av platen et mer distinkt Keane-sound.
Bandet fortsetter i stor grad der de slapp i forrige runde. Debuten Hopes and Fears ble en gigasuksess, og det er forståelig at man ikke forlater gullsporet. Likefullt er Under the Iron Sea et litt mørkere album som bærer preg av at bandet var på oppløsningens rand etter en lang periode med konserter og døgnet-rundt-jobbing. Låta Crystal Ball beskriver følelsen av å se seg i speilet og ikke gjenkjenne sin egen refleksjon:
The more I look the more I think that I am
Starting to disappear
Keane kan dermed heldigvis ikke sies å ha blitt gladpoppere siden sist. Og godt er det. På Under the Iron Sea er melankolien og selvransakelsen til stede i hvert eneste spor. Og det er jo nettopp grandios pop vi er så svake for her oppe i nord - Keane er et av flere band som lager musikk vi kan pleie knuste hjerter til, tenke på våre tapte drømmer, drømme om bedre tider.
Stemmen til Tom Chaplin er Keanes største fortrinn. Vokalisten med babyfjeset har en kraftig, krystallklar stemme og en fantastisk falsett - sammenlikninger med Morten Harket har vært hyppig forekommende og langt fra feilslåtte. Og i likhet med a-ha har Keane en forkjærlighet for storslåtte popmelodier og går ikke av veien for å høres pompøse ut innimellom.
Under the Iron Sea har ikke den samme umiddelbarheten som Hopes and Fears, men Keane kommer helt klart i mål på hederlig vis med «det vanskelige andrealbumet». Britene føyer seg inn i rekken av popsnekkere som er gode på å lage klassisk melodiøs musikk som favner bredt og har høyt radiopotensial. Keane lager rett og slett finfin sommerpop - og det passer jo bra akkurat nå.
LES MER:
