RUSMISBRUK: Pia Busk har lagt det ville livet bak seg, men sliter fortsatt med selvfølelsen - tross suksess om både dikter og designer. FOTO: Sif Meincke
RUSMISBRUK: Pia Busk har lagt det ville livet bak seg, men sliter fortsatt med selvfølelsen - tross suksess om både dikter og designer. FOTO: Sif MeinckeVis mer

Rusmisbruk:

Pias dobbeltliv

For 18 år siden la Pia Busk narkotika og ville sexfester bak seg. Så fant hun dagbøkene sine. Det ble det bok av.

Pia Busk har en skjørhet som får en til å tenke på en sommerfugl. En sommerfugl man har fanget i hendene og vil slippe løs, men er redd for å ødelegge vingen på i prosessen. Man skal være varsom med andre menneskers liv. Pia synes det er vanskelig å snakke om sitt. Faktisk hadde hun aldri trodd at hun ville måtte snakke om det – helt til dagbøkene fra dette andre livet dukket opp under en stabel med papirer.

Der fant hun historien om seg selv for 18 år siden. En historie om årevis med stoffmisbruk, dårlig selvfølelse, fetisjfester, jobbing som toppløs bartender og seksuell eksperimentering.

Møtet med kvinnen hun en gang var og knapt nok kjente igjen, inspirerte henne til å skrive den svært gripende diktsamlingen «Corinna og jeg». Fiksjon, fantasi og fragmenter fra hennes eget liv flyter sammen i diktene. Hovedpersonene er Corinna og professoren, som besøker henne på torsdager og legger igjen en konvolutt når han går. I kjellerlokalet til butikken Nordic Leather Goods i Ahlefeldtsgade i København lukter det godt av lær.

- Jeg har jo måttet bygge livet mitt opp på nytt. Nå har jeg denne fine butikken, men det har ikke vært lett.

Butikken er enkelt innredet med lyse sjatteringer av grått som går fint til de vakre, håndlagde lærtingene hennes. Her sitter Pia og forteller om før og nå. Hun har lært at det er en mening i å snakke om fortiden. Hun har sagt til seg selv: «Kom igjen, Pia, du er 51 år, og det der er 18 år siden. Du tar ikke skade av å snakke om det, det skjer ikke på nytt, og kanskje kan det hjelpe andre.» Allikevel er dette bare andre gangen hun snakker med en journalist om det, og det krever mot.

- Ja, jeg blir nervøs. Hva kommer det til å stå i artikkelen ... men så er det jo det at dette faktisk er livet mitt. Det er en del av meg. Det var altså en periode på 90-tallet at jeg tok dop. Det begynte med leken eksperimentering, men det endte med avhengighet. Den gangen skrev jeg dagbøker. Men siden da har de bare ligget der. Da jeg ble clean, bestemte jeg meg for å fortelle en nær venninne om hvordan livet som rusmisbruker var, og hvem jeg egentlig var som menneske da jeg misbrukte. Hun brøt sammen og gråt da jeg begynte å fortelle. Så da bestemte jeg meg: Det blir rett og slett for voldsomt. Det er ubehagelig for henne, og det er ubehagelig for meg. Det er for sårt. Nå legger jeg det bak meg. Nå bygger jeg meg selv i stedet opp, og går framover i livet.

Dermed ble dagbøkene liggende der i årevis helt til hun fant dem igjen.

- Da jeg leste, skjønte jeg jo hvor ulykkelig jeg hadde vært. Og det var en nerve, en intensitet ...

- Ble du glad for intensiteten?

- Nei, nei, nei! For den intensiteten hensetter deg tilbake i situasjonen. Jeg syntes bare det var trist. Men allikevel, på en eller annen måte, har det å skrive «Corinna og jeg» vært en måte å få det ut på. Jeg blander opplevde ting med ren diktning. Det har vært en måte å frigjøre meg fra det hele på. Det er en ny historie, en annen historie, men også min historie. Med denne diktsamlingen kan jeg se det på en annen måte.

LES OGSÅ: Vilde (31) har fått diagnosen schizofreni to ganger: – Man blir ansett som en tikkende bombe, som plutselig kan bli psykotisk

Begynte å eksperimentere med ulike stoffer

Småbyen Hørsholm på Nordsjælland på 70-tallet. Villaen er pen. Der inne bor en gutt, en jente, en pappa som jobber i bank og en mamma som jobber deltid som sekretær på skolen der gutten og jenta går. Deltid, slik at hun kan være hjemme når gutten og jenta kommer hjem fra skolen. En hund bor der også. Jenta i villaen heter Pia. Litt stille, men utadvendt. Hun er flink til å få seg venner. Hun føler seg elsket av foreldrene, som alltid stiller opp for henne. Det er definisjonen på en trygg og god oppvekst. Allikevel havner Pia på skråplanet.

SÅRT TEMA: Selv om hun synes det er sår og vanskelig å snakke om fortiden sin, mener Pia det både er forløsende for henne selv og forhåpentligvis til hjelp for andre. FOTO: Sif Meincke
SÅRT TEMA: Selv om hun synes det er sår og vanskelig å snakke om fortiden sin, mener Pia det både er forløsende for henne selv og forhåpentligvis til hjelp for andre. FOTO: Sif Meincke Vis mer

- Jeg vanket mye på Floss (en beryktet dansk punkerklubb på 70-tallet, red.anm), og det var der det startet. Vi var faktisk en hel gjeng som ble avhengige fordi vi begynte å eksperimentere med forskjellige stoffer. Jeg tenkte at dette klarer jeg fint; jeg tok stoff, jeg studerte, jeg levde et slags vellykket dobbeltliv. Jeg tror ikke folk kunne se på meg hva jeg drev med. Skole på dagtid, høye hæler på nattetid. Jeg trodde jeg lurte folk, men jeg lurte mest meg selv. Jeg gikk på Håndarbejdets Fremmes Seminarium, men jeg strøk til avsluttende eksamen. Jeg var for distrahert, for oppspilt. På den tiden hadde jeg begynt å gå på fetisjfester, og for meg handlet livet om sex i outrert tøy, latex og lær. Jeg elsket å være frekk og utfordrende på alle slags måter. Og narkotikaen var en del av det, den ga meg selvtilliten jeg egentlig ikke hadde.

På kveldene jobbet hun i en toppløsbar.

- Hva har du lært om seksualitet underveis?

- Det er forskjell på kjærlighet og begjær. I uforpliktende forhold og one night stands har jeg kunnet utfordre min seksualitet til det ytterste. Men et fast forhold er noe annet. Det er mer intimt, på mange måter.

- Hva skjer på sånne steder?

- For meg var det et fristed. Det handlet ikke om å bli elsket. Er du forelsket i noen, blir du sårbar. Du blir sjenert, alt er vakkert og skjørt. I fetisjverdenen handlet det bare om å utfordre mine egne grenser.

- Du opplevde en styrke du ikke hadde i verdenen utenfor?

- Ja, det ga meg styrke, selvtillit. En falsk selvtillit. En som ikke egentlig krevde at jeg selv var til stede. Det er ikke helt sammenlignbart med dop, men som med stoffavhengighet handler det om å fjerne seg, å slippe å være nærværende, til stede.

- Hvordan reagerte familien din på det med stoffene?

- Det var tungt for dem å se det. De så det jo etter hvert. I øynene mine ...

- Brukte du sprøyter?

- Ja, som med all avhengighet handler det mye om å flytte grenser. Noen ganger er det å flytte grenser en bra ting, man utfordrer seg selv og utvikler seg. Men i dette tilfellet var det ikke bra. Det er noe av problemet med avhengighet. Man begynner å gjøre unormale ting, og så blir de normale. Når vi sitter her og snakker om det, er det som det er skjedd med en annen jente. Det er to forskjellige liv. Heldigvis har jeg hatt styrke, og venner og familie som har bakket meg opp.

LES OGSÅ: Da Rigmor møtte Trude første gang tenkte hun at dette var en sjenert og pen dame. Snart forstod hun at den velstelte fasaden, skjulte store, indre problemer

STARTET SOM NOE USKYLDIG: Det som begynte som spennende eksperimentering med venner, endte med avhengighet. FOTO: FOTO: Sif Meincke
STARTET SOM NOE USKYLDIG: Det som begynte som spennende eksperimentering med venner, endte med avhengighet. FOTO: FOTO: Sif Meincke Vis mer

Ville bli clean før moren døde

Pia tok en avgjørelse for 18 år siden. Hun var blitt et par og tredve, og det skulle bli slutt på narkoen.

- Jeg sluttet. Moren min hadde fått kreft. Hun fikk kjemoterapi, men det hjalp ikke. Hun måtte ta morfin. Hun kjempet for livet og tok morfin. Jeg tok lignende stoffer og var i ferd med å ødelegge livet mitt. Ironien fikk det til å gå opp for meg. Der og da tok jeg avgjørelsen: Jeg ville bli clean, og jeg ville bli det før hun døde, slik at hun kunne se meg slik jeg egentlig var. Det at jeg sluttet, var for hennes skyld, ikke for meg selv.

- Hvordan klarte du det?

- Jeg kom til behandling hos noe som heter Prosjekt Menneske, som baserer seg på en italiensk behandlingsmetode. Det var veldig tungt. Tre måneder med motivasjonsgrupper, to timer hver dag. Man skulle vise at man var motivert. Og jeg klarte det. Etterpå ble jeg avgiftet. Behandling baserer seg på valgfrihet. Man kan når som helst gå, og begynne med dop igjen. Eller man kan bli og fullføre behandlingen. Det er tøft, men det var en metode som passet for meg.

- Selvkonfronterende?

- Ja. Nå tar jeg et valg. Jeg liker å ha valgmuligheter.

Pia klarte det. Og hun rakk det. Moren ble sjeleglad på datterens vegne.

- Jeg var der da hun døde.

På spørsmål om det er risikabelt å gjøre noe sånt for en annens skyld, om ikke faren for tilbakefall er større når man ikke gjør det for seg selv, svarer Pia:

- Jeg kjempet så hardt. Det var en tung tid. Det er forferdelig å gå og vente på at en man er så glad i, skal dø. Jeg snakket mye med moren min om det. Men det å gå inn i sorgen sammen med henne var på en måte forløsende. Jeg savner henne veldig. Hele tiden. Hun ble 58 år, og det er jo ingen alder.

LES OGSÅ: Moren til Jorunn forlot henne da hun ble født

- Ja, jeg måtte finne ut hvem jeg var

Men hvem er man egentlig når man ikke lenger er den man var så lenge at man glemte hvem man egentlig var? Pia måtte finne seg selv igjen etter at hun sluttet med stoff.

- Ja, jeg måtte finne ut hvem jeg var. Jeg begynte på Håndarbeidets Fremme igjen. Jeg skulle avslutte siste halvår. Læreren min sa: «Pia, du var jo så flink. Nå når du er clean og alt, er du sikkert enda flinkere.» Men jeg var jo ikke det, og selvfølelsen min var på bånn.

- Hvorfor det?

- Jeg var nervøs. Redd for ikke å være god nok. Samtidig sa jeg til meg selv at den selvtilliten jeg hadde når jeg var høy, den kunne jeg også ha som nykter. Jeg insisterte på å finne fram til den, og det skulle gå uten dop. Det som har hjulpet meg, er at jeg er kreativ. Når jeg går inn i kreativiteten, arbeider med læret, da går jeg ikke lenger i ring i mine egne følelser. Jeg får en distanse, et perspektiv.

Men hvorfor havnet egentlig Pia på skråplanet i første omgang?

- Ja, hva var det for noe tull, egentlig? Jeg har jobbet masse med meg selv for å få få innsikt i det, for å lære meg selv å kjenne. Det handler om å stole på seg selv. For det var nettopp det jeg ikke kunne da jeg tok dop. Da lover man seg selv hele tiden at «nå skal jeg slutte», og så gjør man det ikke. Man svikter seg selv hele tiden, og den tilliten tar tid å bygge opp igjen. Men hvorfor havnet jeg i det i første omgang? Jeg var nysgjerrig, og jeg syntes det var kult. Det var faktisk kult å ta stoffer i begynnelsen, å eksperimentere. Men jeg forsto aldri at jeg faktisk kunne bli avhengig. Det høres naivt ut, men du tror alltid at du er den som kan takle dette, at det ikke blir du som bukker under for avhengigheten. Problemet er bare at ingen kan leke med heroin uten å bli hekta. Det kan du bare ikke.

- Noe av det som skjedde, var at jeg kjente at dopet på en måte fylte opp tomrommet for den manglende selvfølelsen. Jeg hadde en følelse av ikke å være god nok, og dopet fjernet den følelsen. Og det rare er at jeg fortsatt har den følelsen. Selv om jeg eier en butikk, selv om jeg gir ut bøker ...

- Og får kjempekritikker.

Pias dobbeltliv

- Ja, men følelsen er der alltid. Av å gjøre ting feil og ikke være god nok. Det er jo ikke en korrekt følelse. Det er en skamfull følelse. Jeg jobber med å løse opp i det. Skrivingen hjelper, der får jeg mye ut. Men det er jo også sårbart, å blottlegge seg sånn.

Det er derfor hun ikke vil fortelle hva som er fakta og fiksjon i det hun skriver. I dag opplever Pia at historien hennes møtes med sympati. Hun behøver ikke å skamme seg. Hun trenger ikke lenger å skjule fortiden fordi en venninne en gang gråt da hun fortalte om den.

- Men er du noen gang redd for å få tilbakefall?

- Nei, det er ikke noe jeg tenker på engang. Lysten er der ikke, alt det der ligger så langt unna der jeg er i dag. Ikke kjenner jeg til det miljøet lenger heller. Men jeg har venninner som sier til meg: «Du må snakke med barna mine om det!» Og det gjør jeg selvsagt gjerne. Hvis det hjelper. Men man må dessverre også innse at det med å ta feil valg og komme skjevt ut, det kan skje alle. Og det er rett og slett noe man må gå igjennom selv. Det viktigste er å kunne snakke om det, at det ikke blir tabu. Mitt viktigste budskap er at det kommer et annet liv etter det livet. Det ER mulig.

LES OGSÅ: Hege (39) tok amfetamin flere ganger om dagen

LES OGSÅ: - En voldtekt kan ikke sammenlignes med et mislykket one night stand

Denne saken har vært publisert i KK34 som er i salg til og med torsdag 5. oktober.

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: