Babel
Karakter: kkkkkk
Mangel på kommunikasjon kommer til å ta livet av oss til slutt. Men er det i det hele tatt mulig å kommunisere til en annen hvem vi er? Slik kan man oppsummere den meksikanske regissøren Alejandro Gonzalez Inarritus' nyeste prosjekt Babel.
Brad Pitt, Cate Blanchett og Gael Garcia Bernal er de største navnene på plakaten i filmen som i kjent stil fletter sammen historier og viser hvordan mennesker påvirkes av hverandre, uavhengig av hjemstavn, språk og bakgrunn.
Et amerikansk ektepar rammes av en katastrofe mens de er på reise i Marokko. Storpolitikk og sosial urett påvirker utfallet på dramatisk vis. Også en fattig marokkansk familie er sterkt delaktig i tragedien som inntreffer. Samtidig møter vi en tenåring i Tokyo, som sliter med å finne seg til rette etter morens selvmord. Og i Mexico følger vi en illegal USA-immigrant på vei tilbake over grensen med de amerikanske barna hun passer.
Det er fire skjebnetråder som veves sammen og som viser seg å ha flere krysningspunkter enn man først skulle tro. Som i regissørens tidligere filmer, Kjærlighetens kjøtere og 21 gram, vises det med dette hvordan alt henger sammen med alt, og hvordan det er fullstendig umulig og grunnleggende naivt å tro at våre handlinger utføres i et vakuum, uten konsekvenser for andre. En rekke moralske spørsmålsstillinger reises, og pekefingeren pirker godt i vår vestlige, dårlige samvittighet overfor dem som vil inn og ta del i vår overflod.
Denne fortellingen har imidlertid Alejandro Gonzalez Inarritus fortalt mye bedre før. Babel er overhodet ingen dårlig film, misforstå meg ikke. Visuelt sett er den slående vakker, historiene er gripende og skuespillerne generelt meget gode. Men for å få fram desperasjonen, urettferdigheten, rotløsheten og tomheten som jeg oppfatter er hovedpunktene i regissørens prosjekt, er de to foregående filmene i «trilogien» langt mer vellykket. Babel er både vakker og vellaget. Men Kjærlighetens kjøtere treffer oss hardere.
LES FLERE FILMANMELDELSER:
