FELICIA NOELLE DONKOR: 28-åringen mener rasismen er verre i dag. – Den er mer innpakket og mer sosialt akseptert. Foto: Privat
FELICIA NOELLE DONKOR: 28-åringen mener rasismen er verre i dag. – Den er mer innpakket og mer sosialt akseptert. Foto: Privat Vis mer

Felicia Noelle Donkor:

– Plutselig mister man venner fordi «mamma ikke liker afrikanere»

Felicia Noelle Donkor har opplevd at rasismen endrer seg: - Å anta at alle svarte kvinner kan «twerke», å ta folk i håret og det å rope ut at du bare ligger med svarte menn «fordi de er større», er også rasisme!

Publisert

Kampen mot rasisme

KK ønsker gjennom en artikkelserie å sette fokus på likeverd og engasjere oss i kampen mot rasisme. Vi vil over flere uker intervjue en rekke personer som har kjent rasisme på kroppen, eller er sterke stemmer i debatten.

I dag: Felicia Noelle Donkor

Alder: 28
Yrke: PR og sosiale medier ansvarlig i Varnergruppen og influenser
Oppvekststed: Stavanger

Hvordan var ditt første møte med rasisme?

– Jeg prøver febrilsk å lete etter mitt aller første møte med rasisme, men jeg merker at jeg ikke husker så voldsomt mye. Det er som om hjernen min er blitt nummen og har fortrengt de aller verste minnene. Et som jeg kommer på i forbifarten, som jeg såvidt kan huske, var en gang da flere av nabobarna lagde apelyder etter at jeg nektet å forlate lekeplassen som de hadde okkupert. I starten prøvde jeg å ignorere lydene, men så ble de bare høyere og høyere. Eneste jeg kan huske er at jeg gråt meg selv i søvn, våknet opp neste dag og latet som ingenting av dette hadde skjedd. Dette ble grunnlaget for mitt selvhat og mitt desperate behov for å bli akseptert hos andre hvite nordmenn.

Har du opplevd andre hendelser i den retningen?

– Man tenker at apelydene blir en engangshendelse, men man blir aldri forberedt på hvor mye vanskeligere (og styggere) rasismen kan bli når man blir eldre. Apelydene møtte jeg oftere, n-ordet ble slengt ut i hytt og pine, jeg ble oftere fortalt at man ikke hørte til i Norge, men at man skulle ta første fly til Afrika. Plutselig mister man venner fordi «mamma ikke liker afrikanere» og ensomheten vokser. Mamma og pappa som stadig ble fortalt at både de (og jeg) misforsto hver eneste gang jeg opplevde rasisme på skolegården. Det var da jeg innså at jeg kanskje sto i denne kampene alene, og lurte på hvorfor jeg ikke kunne få slippe dette.

Foto: Privat
Foto: Privat Vis mer

Preges du av dette i dag?

– Om du stilte meg dette spørsmålet for fire år siden, hadde jeg ledd og sagt nei. Jeg hadde fortalt at jeg er en sterk, svart kvinne som tåler alt. Et skadelig narrativ som ikke stemmer. Hendelsene har gjort meg mer opplyst, mer bevisst, men også mer årvåken. Det har gjort at jeg måtte ta et oppgjør med mitt selvhat og hvordan jeg ønsket å se meg selv som en norsk-ghanesisk kvinne. Jeg merker også at det har formet meg på godt og vondt. Overraskelsen når folk innser at jeg har dialekt, at jeg stadig må tilpasse meg på jobb, blant venner og ukjente og så videre, for å «passe inn», og at jeg stadig overkompenserer for å ikke bli satt inn i en boks. Dette preger meg. Jeg innser at jeg må jobbe enda hardere enn en hvit nordmann for å bli «godkjent».

Er rasismen blitt verre?

– Rasismen i dag er verre, ja. Den er mer innpakket og mer sosialt akseptert. Rasistene finnes på ulike plattformer, gjerne med navnene sine og bildene deres klistret fast på pc-skjermen. Det strekker lengre enn å be folk om å dra hjem til Afrika eller disse apelydene. Det er å anta at alle svarte kvinner kan «twerke», at du kan ta i håret mitt fordi det ser «annerledes» ut enn ditt eget, og det er å rope åpenlyst at du bare ligger med svarte menn fordi de er større enn andre etnisiteter.

- Men dette er heldigvis mer akseptabelt å melde fra om enn før. Generasjonen vår er mer opplyst enn før, noe som også gjør at høyreekstremister vokser mer enn før. «DU ER SÅ SJUKT KRENKA» er ord som klinger igjen og igjen. Man kan lage en video på Snapchat som handler om at rasisme ikke finnes i Norge mens man spyr ut ulike rasistiske ord. Man kan dra på Sørenga og kalle unge afrikanske menn for «sotrør» mens man spør hvorfor akkurat de befinner seg i et så fint strøk som Sørenga. Om folk kunne anerkjent flere av disse holdningene som problematiske, hadde vi sikkert kommet lenger. Men fordi de fleste ikke klarer å sette seg inn i eller forstå hvor traumatisk en kommentar eller handling kan være, så kommer dette til å fortsette å være et problem.

Foto: Privat
Foto: Privat Vis mer

Hva vil du si til barn og unge som opplever rasisme?

– Jeg tror jeg må starte med foreldrene med å si: Bygg opp barnet ditt fra starten av. Få barnet ditt til å forstå hvor unik, magisk og fantastisk denne svarte huden er. Med denne lille spiren av kjærlighet, kan man trosse alt hat. Uansett. Det bare preller av seg. Ikke glem å melde i fra. Ikke vær redd for å ha motsvar til alt. Du er og vil forbli magisk - uansett hva som blir sagt.

Hvordan kan vi bruke sommerens oppvåkning til å skape en varig endring og likeverd?

– Start med deg selv! Les bøker om rasisme. Se dokumentarer som tar for seg strukturell rasisme og hvordan den har formet samfunnet vårt i dag. Ta et oppgjør med familien din, vennene dine, dine kolleger og andre. Sjekk din egen privilegium og LYTT. Jeg er heldig med de vennene jeg har, som er fantastiske allierte i denne kampen. De lytter, lærer og undergraver ikke følelsene mine eller stormen jeg står i 24/7. Dette er mer enn Instagram-aktivisme - det er våre liv det er snakk om.

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer