Til info: Du kan lese intervjuet med Trine Lise Olsen på samisk her.

Første gang hun ble kalt same, kom det som et skjellsord. «Du ligner på en finnunge», sa bestefaren til henne.

Da hun studerte til å bli førskole­lærer i Tromsø som 26-åring og lærte mer om den samiske kulturen, ble hun nysgjerrig. «Hvorfor har jeg ikke lært mer om dette før?» tenkte hun og begynte å undersøke om det kunne være noe i det bestefaren hadde kastet etter henne som liten ­jente. Det var da hun fant ut at både moren og besteforeldrene var samiske.

– Så fikk jeg kofta, og ­siden da har jeg sagt jeg er samisk.

Ella Marie om tenårene:- Angsten i meg eksploderte

Kofta er samedrakten hun fikk av sin fosterbestemor Margrethe, moren til kvinnen hun kaller mamma ­Ragnhild, som hun kom til da hun var ni år og som skulle bli bautaen i livet hennes.

– Plutselig sto jeg med noe i hånden som var mitt eget. Jeg var blitt flyttet fra fosterhjem til fosterhjem og fått så mange beskjeder om alt jeg burde gjøre annerledes. Å velge det samiske ble så ekstremt viktig. Det var noe jeg hadde savnet. Da fikk jeg røtter. Jeg fikk familie og slekt. Et familietre.

– Hvordan var det da du fikk kofta? Var det et «moment»?

De mørkebrune øynene blir blanke.

– Med kofta fikk jeg en slags kobling mellom meg, mamma Ragnhild og bestemor Margrethe. Det ble en bekreftelse på at jeg hørte til der jeg var.

Hun fører hendene opp til hodet, knytter begge ­nevene og visualiserer en eksplosjon med dem.

– At kofta til bestemor er på coveret av KK, er helt «insane». Det tror jeg aldri bestemor Margrethe hadde sett for seg. Så må jeg få si, fra hun som sto foran ­speilet i Indre Billefjord som liten jente, at hun også er veldig stolt.

Hun er smalere i ansiktet enn vi husker å ha sett henne. Hun kommer da også rett fra innspillingen av reality­serien «16 ukers helvete». Nå har hun tatt av seg den røde boblekåpen, er helt svartkledd under, og det er lett å tenke at kontrasten også kan være en metafor på livet hennes. Som komiker har hun hatt stor ­suksess, men hun kommer fra en mørk barndom.

Hun har delt mye om den allerede, både på scenen og i tidligere intervjuer. Vært åpen om selv de mest brutale traumer. Som at hun skal ha blitt forsøkt voldtatt som toåring og voldtatt som 19-åring. Eller at ­moren hennes ba barnevernet om å overta omsorgen for henne da hun var sju.

Hva mener hun om åpenheten? Og er det noe hun er lei av å prate om?

Trine Lise lytter alvorlig, og svarer ved å fortelle om alle meldingene og brevene hun har fått fra dem som sier at det å høre hennes historie, har hjulpet.

– Hvis jeg kan bruke den barndommen som var så fæl, så er det ikke bortkastet.

Hun retter på seg selv.

– Den fæle delen av barndommen, ikke alt var fælt. Men ingenting er så vondt at det ikke er godt for noe. Jeg føler det er litt sånn.

Den lille jenta foran speilet drømte om å stå på ­scenen, om å være på tv. Hver dag øvde hun seg på hva hun skulle si når hun vant priser. Hun ler litt når hun tenker på det nå.

– Det var store drømmer. Man skal drømme, for da skjer det.

– Hvordan hadde du det?

– Det var en usikkerhet og redsel og en egenverdi som var på minussiden. Det var ikke annet å forvente. Jeg har gått mye i terapi for å jobbe med det som skjedde.

– Når jeg ser på bilder fra den tiden, og ser bilder av den lille jenta, ser jeg at hun er trist. Da har jeg bare lyst til å klemme henne. Og si at det går bra. Du vet det ikke selv ennå, men det kommer til å gå bra.

Da hun kom til mamma Ragnhild og hennes familie, tok det noen år før hun klarte å stole på at de ville være der for henne, uansett. Hun var elleve og hadde testet mange grenser da hun fant fostermoren gråtende på senga.

Svaret hun ga da Trine Lise spurte hva hun gråt for, forandret alt. «Jeg gråter fordi jeg ikke når fram til deg. Fordi jeg ikke vet hvordan jeg skal få deg til å tro på at vi vil ha deg her. Men er det opp til meg, skal jeg være bestemor for dine barn.»

Hun vokste opp der som én av sju søsken, med Ragnhilds fire biologiske barn og to andre fosterbarn. Når Trine Lise snakker om familien, er det disse hun snakker om. Noen av dem er hennes beste venner i dag.

Den tunge bagasjen har hun likevel kjempet med hele livet. Å se det komiske i tilværelsens mange ­irr­ganger har vært en måte å overleve på.

Første gangen hun sto på en scene, var i første klasse, da hun spilte i en sketsj på skolen. Hun ble hektet på applausen allerede da. Som nylig utdannet førskolelærer med bare halvannet år bak seg i barne­hage, var hun konferansier under revyfestivalen på Høylandet.

– Der var det 4000 i salen som lo av meg, og det var da jeg visste at jeg måtte ha humor og scenen i livet mitt på en eller annen måte.

Dette var i 2009. Samme år ble hun med i NRK-­programmet «Den norske humor» – og vant. Som ­premie fikk hun lage sitt eget tv-sendte humorshow, som fikk navnet «Lille Billefjord».

Hun smiler.

– Seks måneder senere sa jeg opp jobben og satset alt.

Kjendisstatusen har hun ofte benyttet til å snakke om viktigheten av at vi alle ser dem som er rundt oss. Nå er hun også blitt ambassadør for Norsk Fosterhjemsforening.

– Da har jeg en enda større plattform til å nå ut. Jeg snakker for meg da jeg var sju, da jeg var tretten. Jeg snakker for dem som ikke kan snakke for seg selv. For hun som ikke har det bra, og som ikke har språket. Det er vi voksne som må gi dem ­språket.

Selv husker hun alle dem som ­lyste opp hennes egen barndom. Det ­fantes nemlig flere av dem før hun kom til mamma Ragnhild. Stemmen er høyere og smilet ­bredere da hun forteller om dem.

– Jeg husker hver eneste en. De har ikke skjønt hvor mye de betydde for meg. Det var lærere, nabokona, ­nabojenta … Det var helt nydelige folk. Og de så meg selv da jeg trodde jeg var usynlig.

Julie Strømsvåg: – Nå handler det om å holde hodet over vannet

Da hun var 20 år og jobbet i klesbutikk i Tromsø, sto det plutselig en bitte liten, gammel dame i butikken som begynte å gråte da hun så henne.

Det var nabokona, et helt spesielt menneske som ­Trine Lise hadde gått inn og ut hos som hun ville. ­«Herregud, jeg har tenkt så mye på deg!» utbrøt den gamle og ga henne en god klem.

– Det var så fint. Om vi bare ­hadde visst hvor mye finere vi er for andre enn vi tror vi er, ville vi hatt det mye bedre med oss selv.

Hun var 30 da hun skjønte at det ville være lurt å gå til en psykolog. Inntil da hadde Oprah og Dr. Phil vært hennes fremste læremestre.

– Jeg har skjønt at noe av det som skjedde i oppveksten, må jeg jobbe med resten av livet. Det er dype arr i kropp og sjel, og noe av det må jeg jobbe aktivt med hele tiden.

Som Bølla, den sterke indre kritikeren hun også har snakket om i showene sine.

– Den stemmen er supersnar. Om jeg er stresset eller sliten, så kommer den. Da må jeg vite at det hjelper meg ikke å velge den bort. Jeg må kjenne den igjen. Det er Bølla som snakker, det er ikke meg. Jeg er ­bevisst på mine ting nå, og det har hjulpet meg.

At hun har hatt så lett for å bli sint, har vært et ­problem. Det var som om noe falt på plass da psyko­logen sa: «Du har hatt mange gode grunner til å være sint.»

– Det som skjer med oss når vi er små, tar vi med oss når vi er voksne. Derfor er det så ekstremt viktig at barn blir sett og tatt vare på, sier hun.

Da Trine Lise begynte å undersøke, oppdaget hun at familien på morssiden har vært samiske i mange, ­mange generasjoner bakover. Skammen bestefaren ­hennes en gang kjente over å være same, er noe hun lett kan forstå. Det går en smertefull parallell mellom Trine Lises tidlige barneår og det samiske folkets historie. Følelsen av ikke å bety noe, av å være mindre verdt.

– Når du hele tiden blir fortalt at språket ditt og kulturen din ikke er verdt noe … Den skammen du blir påført som liten, tar du med deg inn i voksenlivet. Skammen besteforeldrene våre kjente på, ble videreført til neste generasjon.

Hun heier på jenter som Ella Marie Hætta ­Isaksen, som bergtok en hel nasjon med sin joik ­under «Stjernekamp» for noen år siden.

– Det har vært et veldig «før og etter Ella Marie». Hun klarte det ingen andre klarte: å gjøre joik mainstream.

Hun har tenkt mye på Mari Boine. Trine Lise blir blank i øynene da hun snakker om artisten hun mener brøytet veien for Ella Marie.

– Hun har stått så alene på barrikadene i så mange år. Hun har også vært med på å sette joik på kartet og vise at det er kunst. Mari Boine er verdensstjerne, men jeg synes ikke Norge gjør nok stas på henne.

Når hun snakker om det samiske, har hun ofte ­opplevd å bli kalt lettkrenket.

– Mange synes vi maser om det samiske, men det er vanskelig å la være. Inntil vår historie er anerkjent og blir lært videre som en del av den norske historien, så må vi snakke om det. Vi må mase.

Det går ikke å anerkjenne eller bearbeide noe du ­aldri har hørt om, fastslår hun.

– Generasjoner er berørt av fornorskingen, og det vil ta generasjoner for å rette det opp igjen. Flere trenger å få lære sin egen historie og få vite om og anerkjenne hva som egentlig skjedde. Jeg tror vi som land også vil ha godt av det, at vi ser og lærer av våre feil. Sånn kan vi heales sammen.

Da hun bodde i Tromsø, pleide hun å feire den samiske nasjonaldagen på Rådhuset. Hun møtte venner, spiste bidos og dro på samisk konsert. Nå som hun bor sørpå og er kjent same, handler dagen mer om å løpe fra intervju til intervju.

Hun ler.

– Så treffer jeg på Ella Marie og Erlend Elias. Da er vi tre travle samer i hovedstaden som så vidt rekker å hilse, før neste intervju, der vi forteller om hvorfor vi egentlig skulle feiret.

Da pandemien kom og feiet livsgrunnlaget vekk, satte hun seg ned for å lage øredobber. Mange av dem med samiske motiver. Håpet er at de kan brukes av alle som en samtalestarter. At det samiske ikke bare skal handle om kamp og rettigheter, men være noe fint alle kan ta del i.

I sitt nyeste show, «Æ elske Finnmark», hyller hun det hun mener er verdens fineste fylke. Ideen hadde hun og Thomas Leikvoll, bestevenn og kollega, hatt lenge. Da Troms og Finnmark ble slått sammen til ett fylke i 2020, forsto de at showet måtte se dagens lys. Nå har de turnert i Finnmark i flere uker og skal spille showet også i Trondheim og Oslo.

– Det å være finnmarking er en sterk identitet, så det er et lite spark til regjeringen som var og en hyllest til fylket som alltid har måttet stå i kamp.

Hennes biologiske mor lever fortsatt, men for noen år siden valgte Trine Lise å ta et endelig farvel med henne. Men Trine Lise har lovet henne å begrave henne i Båtsfjord.

– Jeg vil gjøre mitt ytterste for å få det til. Å få gi ­henne noe i døden som jeg ikke kunne gi henne i livet. Hun ville alltid tilbake til Båtsfjord. Den dagen gruer jeg meg til. Men jeg tror det blir en fin avslutning på vårt forhold.

– Har du vært sint på henne?

– Jeg har vært kjempesint på henne. Men så blir du voksen og forstår at hun også bare er et menneske som gjorde så godt hun kunne. At hun ikke klarte å ta vare på oss barna, var ikke personlig.

– Er du glad i henne?

– Ja. Jeg er kjempeglad i henne. Hun var utrolig snill. Jeg bare ser henne som et annet voksent menneske som ikke klarte det.

En dag vil hun kanskje lete opp noen flere svar om hvem hennes mor var. Hun er nysgjerrig på det, hva som gjorde at en kvinne med så ­mange talenter ikke fikk det til i ­livet. Hun som hadde den nydeligste kles­stilen, som var så flink til å tegne og sy egne klær at hun en gang vant en designkonkurranse og fikk fly til Paris, til kles­designeren Per Spook og motehuset hans der.

– Hun hadde ikke nok støtte rundt seg. Du trenger støtte. Nettverk og venner som liker deg, selv når du ikke er på topp. Der har jeg vært utrolig heldig. ­Familie og venner er nøkkelen til suksess. Jeg mener ikke suksess med karrieren, men å bli godtatt og elsket for den du er. Noen du kan speile deg i. Det blir ikke bedre enn det. Å speile deg i kjærlighet og vin.

Hun stopper litt opp, har minnet seg selv på noe.

– Gud jeg gleder meg til å drikke vin igjen.

I over fire måneder har hun levd med strikte ­rammer for kosthold og trening. Hun har slanket seg ­mange ­ganger tidligere, men alltid gått opp igjen. Nå har hun troen på at vektnedgangen kan bli varig.

– Jeg har ikke prøvd å slanke meg, men hatt ­fokus på å spise sunt og trene.

Det er noe annet som også er helt annerledes denne gangen.

– Det handler om å ta vare på seg selv og å ville meg selv vel. Det har jeg ikke klart før nå. For både hode, kropp og sjel har dette vært skikkelig, skikkelig bra for meg, sier hun og legger til:

– Det er det jeg har lært nå. Hver dag velger jeg noe som er bra for meg. Det gjør noe med meg.

Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no