Sara har lært at hvis det er noe hun virkelig vil, så får hun det til. At hun er blitt forfatter på tross av at hun er ordblind, er et bevis på det. FOTO: Les Kaner
Sara har lært at hvis det er noe hun virkelig vil, så får hun det til. At hun er blitt forfatter på tross av at hun er ordblind, er et bevis på det. FOTO: Les Kaner Vis mer

Sara Blædel:

- Plutselig var alle mine beskyttende engler borte

Foreldrene hennes døde med tre dagers mellomrom. Det ble vendepunktet for Sara Blædel.

Hva var den største omveltningen i ditt liv?

– Det har selvfølgelig vært flere, men det største var da mine foreldre og min tante døde for seks år siden. Foreldrene mine døde med tre dagers mellomrom, og det var helt riktig at de forlot oss sammen. De var begge svært syke og hadde ligget på sykehus. Faren min var på bedringens vei, men da moren min døde, begynte feberen hans å stige, og legen sa at nå måtte jeg innstille meg på at han hadde bestemt seg for å dø. Og det gjorde han. Seks uker senere døde tanten min, som jeg hadde et fantastisk forhold til. De tre var min nære familie. Det var dem jeg hadde vært sammen med på bursdager og julaftener. Og da de døde, var det ingen i den eldre generasjonen igjen. Alle mine beskyttende engler var borte.

– Men det ble også en åpning. For eksempel flyttet jeg til USA og bodde der i halvannet år etterpå. Det ville jeg aldri ha gjort hvis de hadde levd. I dag har jeg landet i livet mitt på en annen måte. Jeg har fått et nytt fundament og laget nye tradisjoner. Jeg er blitt ordentlig voksen.

– Hva har livet lært deg om kjærlighet?

– At livet gjerne kan være fullt av kjærlighet, selv om du ikke er gift eller har kjæreste. Det finnes andre typer kjærlighet enn den erotiske, og jeg føler meg ikke kjærlighetsløs selv om jeg ikke har en mann. Jeg har et nært forhold til min sønn, vi stoler på hverandre og vet at vi tar vare på hverandre, og samtidig prøver jeg ikke å klamre meg til ham. Og så har jeg kjærlighet til min bror og hans barn. Og kjærlighet til mine barndomsvenninner. De er mine livsvitner. Vi har så mye historie felles, og jeg blir aldri alene fordi jeg har dem. Så det finnes mange slags kjærlighet.

- Sara, hvis du virkelig vil, så kan du også

– Hva er det beste rådet du har fått?

– Jeg har fått så mange, men et av de første gode og viktige fikk jeg av mor. Hun sa: «Sara, hvis du virkelig vil, så kan du også.» Det er ikke mye jeg er særlig god til, men jeg er en god versjon av meg selv når jeg gjør en innsats. Jeg fikk rådet i forbindelse med ridning. Jeg har ridd fra jeg var fem år, og jeg var ikke briljant, men helt ok. Men på et tidspunkt ville jeg gjerne delta i konkurranser, og på grunn av rådet jeg fikk fra mamma, jobbet jeg skikkelig hardt, og jeg endte med å bli ordentlig god i konkurransene. Rådet har jeg brukt flere ganger senere. Jeg vet at hvis det er noe jeg vil, så må jeg bare gi det full oppmerksomhet. Jeg er jo også blitt forfatter, selv om jeg er ordblind. Det betyr også at jeg ikke kan gjøre andre ting samtidig. Når jeg for eksempel skriver en bok, kan jeg ikke på samme tid trene fire ganger i uken, bake og invitere til store middagsselskaper.

– Hvor og når er livet ditt aller best?

– Nå. Det er aller best nå. Men det har vært mange fantastiske øyeblikk: Da jeg fikk min sønn, rideturer i kveldssol, da jeg flyttet til New York … Men det som gjelder, er at jeg husker å være i øyeblikket. Jeg er ikke hele tiden på vei til noe annet. Den leksjonen lærte jeg da jeg i 2008 var på en tre måneders lang roadtrip i USA sammen med sønnen min, som da var 11 år. Jeg hadde leid en bil, og til å begynne med handlet det hele tiden om neste sted: «Om fem timer er vi der.» På et tidspunkt ble sønnen min syk og lå i baksetet. I stedet for å stoppe kjørte vi videre, for det var noe vi skulle se. Da vi kom fram, nærmest slepte jeg ham ut av bilen og ut på en eller annen strand, og der gikk det opp for meg: Slik kan jeg ikke holde på! Det var en idiotisk måte å opptre på, og det ble stående som et klart bilde av hvordan jeg holdt på. Det endret tankesettet mitt: Jeg lever også på turen mot målet, jeg er med hele veien. I dag skal jeg for eksempel til Odense og signere bøker, og det gleder jeg meg til, men jeg gleder meg også til turen dit.

- Jeg følte meg angrepet fra alle kanter

– Hvor og når har livet vært aller verst?

– Da foreldrene mine døde, og jeg like etterpå ble skilt, det brant i huset mitt, og i tillegg hadde jeg et innbrudd. Det føltes enormt sårbart å stå der alene med en sønn, og så føle meg angrepet fra alle kanter.

– Hva har gitt deg styrke?

– Det er det mye som har. Jeg har hatt foreldre som har sett meg og har tatt vare på meg når noe har gått galt. Og nære venninner. Da jeg var i begynnelsen av 20-årene, var jeg innlagt på sykehus i mer eller mindre tre måneder på grunn av lammelser i den ene armen. Legene visste ikke hva det var, og jeg hadde store nervesmerter og levde i en morfindøs. Men foreldrene mine og venninnene var der og fikk hverdagen til å fungere. De kom med julekalender før jul, alminnelig mat, så jeg ikke skulle leve av sykehusmat. Og hvis de skulle møtes, kom de alltid til meg. Det ga meg tro på at det ville ordne seg. Jeg kommer aldri til å være alene. Og det er en enorm styrke å vite at når det brenner på dass, så er jeg ikke alene. Senere fant legene ut at jeg hadde et ekstra halsribbein, og at det var det som blokkerte for nervene.

– Sønnen min sier at det ville vært fint om vi kunne spise én middag uten å snakke om å skulle dø, forteller Sara Blædel. FOTO: Les Kaner
– Sønnen min sier at det ville vært fint om vi kunne spise én middag uten å snakke om å skulle dø, forteller Sara Blædel. FOTO: Les Kaner Vis mer

- Når noe går bra, kan du være rimelig sikker på at det kommer noe og velter det over ende og omvendt

– Hva er din største utfordring?

– At jeg helst vil gjøre ting ordentlig. Det er ikke nødvendigvis negativt, men det betyr at jeg legger lista høyt for meg selv. De siste bøkene mine utspiller seg i USA, og jeg kunne kanskje ha nøyd meg med å leie meg inn et sted der i 14 dager for å kunne skrive om det, men nei, jeg syntes jeg ble nødt til å flytte dit. Så på den måten kan det å ville gjøre ting ordentlig bli litt anstrengende. Men kanskje har det noe å gjøre med at jeg ikke vil stå igjen å tenke at det var min skyld hvis ting ikke går bra. Jeg skal i hvert fall ha gjort det jeg kan.

– Hva har livet lært deg om suksess og fiasko?

– Det er ikke noe av det som varer evig. Når noe går bra, kan du være rimelig sikker på at det kommer noe og velter det over ende og omvendt. Sånn er det. Noen mener at du har skrevet en drittbok, og andre synes at den er god. Akkurat nå ser det ut til at leserne elsker den nye boken min, men det er en anmelder i Jyllands Posten som synes at den er skikkelig dårlig. Tidligere ville en slik dårlig anmeldelse fått all min oppmerksomhet, men nå er jeg kommet over slikt. I stedet gleder jeg meg over det som er å glede seg over. Jeg ser heller ikke på meg selv som en som er suksessrik, men en som har det hektisk og godt.

– Hva har livet lært deg om karriere?

– Jeg har aldri vært noe karrieremenneske. Hver gang jeg har vært på vei i en retning, har livet gjort noe så jeg måtte endre den. Jeg var i ferd med å utdanne meg til grafiker, men så ble jeg allergisk mot fikseringsvæske. Dette var før man gjorde alt på en datamaskin. Så tok jeg en utdannelse som servitør og fikk en drømmejobb på en fin restaurant. Men så fikk jeg lammelser i armen. Så i stedet for karriere har jeg fulgt med livet.

– Du skal tilgi. Livet er for kort til ikke å tilgi

– Hva har livet lært deg om tilgivelse?

– Du skal tilgi. Livet er for kort til ikke å tilgi, hvis det er snakk om mennesker du gjerne vil ha i livet ditt. Det ville være rart å dra rundt på noe du ikke kan tilgi. Men hvis folk gjør noe ille mot deg, kan du også bestemme deg for at de ikke lenger skal være en del av livet ditt og finne fred med det.

– Hvor og når gråt du sist?

– Da jeg satt på flyet til New York og så filmen «Me before you», som er basert på en bok av forfatteren Jojo Moyes. Noen ganger kan du diskré tørke vekk tårene, men da hulket jeg, og det var litt flaut. Jeg er ellers ikke redd for å gråte, jeg gjør det ofte, og det gir ingen mening, men jeg tror at det er hormonene. Jeg er jo i den alderen. Den siste gangen jeg gråt ordentlig, var i begravelsen til min tante. Da jeg skulle si noen ord i kirken, la jeg hånden på kisten, og jeg klarte ikke å slippe. Hånden satt fast, og så begynte jeg å gråte. Venninnen min kom opp og holdt meg til det var over.

– Hva liker du best ved deg selv?

– Ståpåmotet og viljestyrken. Og så liker jeg at jeg med årene vet at alt skal ordne seg. Usikkerheten er borte. Jeg hviler i meg selv, og jeg er blitt god til å være meg.

– Hva liker du ikke med deg selv?

– Jeg har ikke mange ting jeg ikke liker. Før sammenlignet jeg meg med andre og syntes at alle andre var bedre og flinkere enn meg, og da er det jo ikke lett å like så mye ved deg selv. Men i dag sammenligner jeg meg ikke lenger med noen.

– Hva vil folk si hvis de skulle baksnakke deg?

– «Så flink er hun da ikke.» Og det har de rett i, jeg er bare flittig, haha. Vennene mine ville si at jeg har det for travelt. Men det sier de også til meg. De ville ikke baksnakket meg. De sier fra hvis noe gjør dem irritert.

– Hvordan har du det med å skulle dø?

– Det har jeg det fint med, så lenge det blir lenge til. Jeg har sluttet fred med døden. Jeg har hatt den tett på i familien, og alle bøkene mine handler jo om døden. Sønnen min sier at det ville vært fint om vi kunne spise én middag uten å snakke om å skulle dø. Men jeg synes det er viktig å snakke om det. Det var for eksempel en stor fordel og kjempehjelp for meg at jeg hadde snakket med foreldrene mine om døden, slik at jeg visste hvordan de ville ha det, hva de ville skulle skje med dem. Selv blåser jeg i hva som skjer med meg, men jeg har spurt sønnen min hvordan han vil ha det, og han vil gjerne at jeg skal ha en grav. Vi har også nylig vært til en advokat for å få satt opp testamente. Det bør du, for du vet ikke når du dør. Og hvis du vil at noe av det du har, skal gå videre til noen bestemt, så må du ta stilling til det. Det er i det hele tatt befriende å snakke om døden. Det kommer jo til å skje.

– Hva er meningen med livet?

– Å være i det her og nå. Slutt å alltid hige etter neste trinn.

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: