-Hva tenker dere om en overskrift som « Falt for en drapsmann?»

Andreas ser på Ingrid, som tar ordet.

- Jeg har ikke falt for en drapsmann. Jeg blir ganske provosert når noen sier det. Det var på tross av det, for å si det sånn.

- Det gjenspeiler synet på dette i samfunnet. Én gang kriminell alltid kriminell. I mitt yrke er vi imot en slik tenkning. Jeg ville heller ha kalt ham …

- Andreas?

Det er Andreas selv som kaster inn forslaget. Et lite smil dukker opp hos Ingrid.

- Først og fremst er han Andreas. Han er ektemann, far, sønn, bror, filosof og forfatter. Hun stopper opp noen sekunder før hun fortsetter.

- Han er en mann som er tilgitt.

Nyskilte Eva satset alt på ferieflørten: - Jeg ville leve her og nå

Ble ikke trodd i retten

Vi sitter rundt kjøkkenbordet hjemme hos Ingrid og Andreas Ribe-Nyhus.

Kanskje husker du dem fra TV2 programmet Vårt lille land, som først fortalte historien om presten som falt for en drapsdømt.

I februar 2010 drepte Andreas eksmannen til sin daværende kjæreste. I retten forklarte han at drapet skjedde i nødverge, at det var en ekstrem situasjon der han måtte beskytte kjæresten.

Han ble ikke trodd på dette, og ble dømt til fjorten års ubetinget fengsel. Retten mente at det forelå særdeles skjerpende omstendigheter og at drapshandlingen langt på vei hadde karakter av en avretting.

Denne høsten kommer Andreas med boken Fengslet, på Cappelen Damm. Om det brutale møtet med fengselslivet, om det store vendepunktet - og om møtet med Ingrid.

- Hvis alle skulle fulgt dette rådet ville vel ingen av oss funnet en kjæreste?

Hadde aldri drømt om å falle for en i fengsel

Det er en forunderlig historie dette, om både et mord og om sterk kjærlighet. Begge deler skjedde.

Nå ser Andreas på Ingrid som sitter ved siden av ham ved kjøkkenbordet.

Vi har spurt om hva de to har betydd og betyr for hverandre.

- Ingrid har betydd alt for meg. Hun er kjæreste, min beste venn, mor til mitt barn. Hun er mitt livsvitne. Vi prater om alt som er vanskelig, alt som er lett. I stor grad er det hun som har ført meg tilbake til samfunnet.

- Jeg tror alle skjønner at du ikke er typen som faller for en tøff fengselsgutt. Det har vært en grunnleggende anerkjennelse av meg som menneske. Ingrid fortsetter.

- Jeg kan også følge opp med store ord, fordi det er sant. Andreas er det beste som har skjedd meg. Jeg hadde vært singel lenge, og det skulle mye til for at jeg skulle falle for noen. Jeg hadde vært på mange Tinderdates.

Ingrid smiler før hun fortsetter med alvor.

- Jeg hadde aldri drømt om å falle for en i fengsel, det var ikke der jeg lette. Mot og ærlighet er viktige verdier for meg, det så jeg i Andreas. Han er sannhetssøkende, og da blir samtalene spennende med en gang.

- Jeg har aldri møtt en som er så solid rock. Jeg er mye mer opp og ned. Det er lett å være alt jeg er. Vi har det ganske fredfullt sammen. Vi krangler vi også, men vi er flinke til å bli venner igjen. Vi har det veldig godt sammen.

Norske Roda måtte skjule kjærligheten

Ingen mulighet til å bearbeide

Han var akademikeren og filosofen man sist av alle ville ha gjettet på at kunne ta livet av et annet menneske. Nå ble han låst inn i et høysikkerhetsfengsel på Østlandet.

Han som hadde jobbet som konsulent i næringslivet og aldri før gjort noe kriminelt, satt nå innelåst på en celle 20 timer i døgnet, vegg i vegg med tunge forbrytere.

Mellom de innsatte var regelen klar: Du sier aldri noe som er viktig til en fengselsvakt, snakker de kun etter munnen. Og mellom de innsatte selv var det lite rom for å vise sårbarhet.

Det var ingen mulighet til å bearbeide ugjerningene eller komme videre.

Andreas opplevde det som dypt urettferdig å ikke bli trodd av retten. Han ble fylt av selvrettferdighet, men også av et grunnleggende spørsmål: Hvordan leve videre med seg selv etter å ha gjort noe sånt?

I boken framstår spesielt de første årene han sonet i høysikkerhetsfengsel som sterkt dehumaniserende.

- Det er overraskende og brutalt å lese om hvor uvennlige mange av fengselsvaktene er. Hvor inhumant hele systemet framstår som.

- Ja? spør Andreas nysgjerrig tilbake, med en overraskende stor ro i stemmen.

- Jeg er redd mange går glipp av den store kjærligheten på grunn av dette

Skaper enormt mye lidelse

De siste årene han sonet, skrev han en avhandling om sin egen soning, om skyld og straff. Nå er det filosofen og akademikeren i ham som svarer.

- Fengselsvaktene har ansvaret både for sikkerhet og rehabilitering. Så er rehabiliteringen så dårlig definert. Mens sikkerheten innebærer mange vurderinger.

- Jeg tenker det grunnleggende problemet, er at de har fått en umulig oppgave. Det går ikke an å ha både sikkerhetsoppgaver og rehabiliteringsoppgaver samtidig. Det er mange gode mennesker i systemet, men de blir tatt av sikkerhetstenkningen.

- Det er lett å forstå at sikkerhet da alltid kommer først. Selv om det betyr at innsatte kommer ut i samfunnet som de samme menneskene de var som da de ble fengslet?

Andreas skutter seg litt.

- Ja, eller enda verre. Som tidligere praksisstudent i Oslo kretsfengsel, har også Ingrid et stort engasjement for innsatte.

- Jeg er kritisk til hvordan fengslene drives i dag. Det er et dilemma at fengselet i seg selv skaper enormt mye lidelse. De låses inn og blir deprimerte og angstfulle.

Dette bør du aldri fortelle partneren din

Vendepunktet

Det var i 2014, etter fire år i høysikkerhetsfengsel, et tilbud til langtidsdømte dukket opp. Noen fengselsprester arrangerte et kristent retreat, der de kunne få snakke om forbrytelsene de hadde gjort.

Når vi spør om hva som har gjort det mulig å komme tilbake, og nå sitte her ved et kjøkkenbord med en kaffekopp og være midt i barnehageinnkjøring, er det dette Andreas umiddelbart trekker fram.

- Der ble jeg tilgitt av Gud og kunne kanskje tilgi meg selv. Da det begynte å falle på plass, var det lettere å tenke framover. På at jeg kunne bidra positivt til samfunnet igjen. Det var første gang jeg fikk en vilje til å komme tilbake.

Ingrid ser på ham mens han snakker.

- Det var vel først da du tillot deg å tenke at du ikke skulle straffe deg selv lenger? Første gang du ikke var i evig minus?

- Jeg hører at du prater, men forstår ikke hva du sier

Måneder med frykt og konflikter

De skulle skrive alle sine synder på et ark. Så skulle de feste arket på et trekors, for deretter å brenne det. I boken skriver Andreas om hvordan nettopp dette øyeblikket også ble et øyeblikk han erkjente for seg selv at han ville drepe.

- Hvordan var det å erkjenne det?

- Det var fælt. Jeg hadde omskrevet en del for meg selv, til at det var noe som impulsivt skjedde. At jeg bare ville stoppe det som skjedde.

- Hva var det som gjorde at du ville drepe? Jeg vet ikke om dette er noe du kan svare på, eller om det skal med i artikkelen, men spør likevel.

Andreas slår blikket ned.

- Det er vanskelig å svare på. Sinne, frykt …

Ingrid bryter inn.

- Det tenker jeg kommer ganske bra fram i boken. Det hadde vært måneder med frykt og konflikter. Det var en slags desperasjon etter at det skulle stoppe.

Dette er historien om Emil og Silje, som nesten ble kjærester

«Jeg har tatt livet av en mann»

Herrens veier er i sannhet uransakelige. Ingrids far var en av fengselsprestene som arrangerte retreaten, og skrev bok om den i etterkant.

Der var Andreas en av flere som bidro anonymt med sin historie. Da Ingrid skulle arrangere en samtale i kirken om skyld og tilgivelse, og spurte faren sin om han visste om innsatte som kunne snakke om temaet, var det han som tipset henne om Andreas. Da samtalen fant sted i Paulus kirke i Oslo, åpnet Ingrid med å be ham fortelle litt om seg selv.

«Jeg har tatt livet av en mann», sa han.

- Da ble det helt stille i kirken. Den stillheten husker jeg så godt. Den tror jeg rommet både sjokk, nysgjerrighet og spenning.

Andreas hadde grudd seg til samtalen, til å fortelle om det vondeste i sitt liv, en historie han sjelden delte med andre. Men sammen med Ingrid gikk det lett.

Da de var ferdige med samtalen, reiste publikum seg og klappet. Det var noe med motet og ærligheten hans hun likte. Etter samtalen i kirken gitt de ut og tok en øl sammen med noen av hennes venner, tonen var god, samtalen fløt lett.

– Sorg tar lang tid

Kysset ryddet veien

Noen uker senere ba hun ham på middag neste gang han hadde permisjon, for å takke for at han hadde stilt opp. Han hadde lettere soningsforhold nå, og hadde jevnlig permisjon.

Det ble flere dater, men begge var usikre på den andre.

- Jeg var usikker på om Andreas bare var høflig og følte han skyldte meg noe. Og Andreas tror jeg lurte på om han bare var et slags veldedighetsprosjekt for meg?

Hun ser spørrende bort på ham, som smiler tilbake.

- Det kysset ryddet veien. Det var etter å ha truffet hverandre jevnlig over flere måneder, der Ingrid forgjeves ventet på at Andreas skulle ta initiativ til et kyss, hun selv tok motet til seg.

Rett før han skulle dra tilbake til fengselet, etter et besøk hjemme hos henne, kysset hun ham. Et kyss som ble gjengjeldt, og feide all tvil vekk.

Så måtte han kaste seg på sykkelen for overholde permisjonsavtalen.

Ingrid smiler.

- Vi rakk ikke å prate om det kysset for å si det sånn. Jeg stod igjen ganske fortumla. Begge prøvde å romme sin egen jubel for seg selv.

- Jeg tror det er vanskelig å forstå hvor tomt det blir - lenge etterpå

Vil både forstå drapet og fordomme det

Sammen med den sterke indre jubelen, var det også et stort alvor. Da de ble et par, var noe av det første Ingrid gjorde, å lese dommen fra Eidsivating lagmannsrett.

Å lese dommen endret ikke Ingrids følelser for ham.

– Det var ingen store overraskelser for meg på det tidspunktet - men senere hadde jeg behov for å si, at det at du har tatt et liv, er helt forferdelig. Jeg kjente at det var helt forferdelig. Det var ikke sånn at jeg hadde sympati for det.

- Jeg vil både forstå drapet og fordømme det. Jeg hadde behov for å si at jeg slutter meg ikke til dine ugjerninger. Når jeg elsker ham, trenger jeg å si det som er sant. Det har jeg alltid gjort, sier Ingrid.

- Vi gikk rett inn i det verste. Det var ikke sånn at vi satt på ti dater og snakket om yndlingsmusikken, fortsetter Andreas.

- Vi måtte begynne der, fastslår Ingrid.

- Ellers hadde vi blitt værende i et fengsel. Det er bare når man sier det som er sant, man kan bli møtt og det kan endres eller leges.

Mistet hver sin mann: - Vi vil elske livet slik de elsket oss

Ble tilgitt av sønnen

På et tidspunkt ble Andreas også forsonet med den eldste sønnen til mannen han drepte. På retreaten handlet det ikke bare om tilgivelse fra Gud, men også om å søke tilgivelse fra de som var berørte av ugjerningene.

- Forsoningsarbeidet må også gå utover. Sånn må det være, ellers blir det for enkelt, påpeker Ingrid.

- Hvor viktig har tilgivelsen vært?

Andreas svarer raskt.

- Den har vært utrolig viktig. Både den jeg fikk av Gud og den jeg fikk fra sønnen. At vi er to som kan forholde oss til hverandre, bekrefter for meg at det går å komme tilbake til samfunnet.

- Kanskje spesielt fra ham, siden han er den som har hatt det aller verst med det jeg gjorde. Han er et direkte offer for den handlingen.

(KK har vært i kontakt med sønnen, som bekrefter det Andreas forteller her. Journ. anm. )

– Jeg spurte meg selv om jeg satte en stopper for hans drømmer

Gikk ned på kne

4. Juni 2019 hadde Andreas sonet ferdig. Han holdt en stor løslatelsesfest den gangen. Foran alle gjestene, gikk han ned på kne og fridde til Ingrid.

For et år siden kom lille Olava til verden, det lille underet, som Ingrid beskriver henne som, som også ga en helt ny hverdag.

Rundt bordet kjennes både drapet og de tunge årene med soning som et fjernt minne.

I tillegg til forsoningsarbeidet, har Andreas bearbeidet mye både gjennom dagbøkene han skrev i fengsel, og gjennom arbeidet med doktorgraden. I dag er han i liten grad preget av det som skjedde.

Men når han nå skriver på ny bok, Vann og brød, der han sammen med fotograf Marcel Lelienhof reiser rundt til innsatte i ulike fengsel, kjenner han det fortsatt i kroppen når det rasles med nøkleknipper.

Han som vokste opp i en bygd med rånekultur og tok avstand fra den, ler litt nå av hvor glad han selv har blitt i å kjøre bil.

-Jeg tror det er noe med å kunne ha fullstendig styring selv over sin egen celle. Det gir en enorm frihetsfølelse.

Et siste spørsmål gjenstår, til Ingrid: Hvilken overskrift ville hun ha hatt til denne artikkelen, om hun selv kunne velge?

-Det var et godt spørsmål.

Hun må tenke seg litt om, før hun fortsetter.

-Vår historie er ikke unik, den har noe allmenngyldig i seg. Kjærlighet finner de rareste veier. Kanskje kan vår historie være til trøst for andre som på en aller annen måte står på utsiden. Overalt vinner kjærlighet fram, i de merkeligste konstellasjoner.

- Jeg ønsket at han skulle slå i stedet

Toinis mensensmerter var ulidelige: - «Dør jeg nå?». Det kom så mye blod

Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no