Thea

Pus skjønte at Thea var syk

Da Thea ble alvorlig leversyk, viste katten Rosy usedvanlig omsorg. Hver dag lå han tett inntil henne og trøstet som bare han kunne.

Pus skjønte at Thea var syk
Publisert
Sist oppdatert

«Jeg tror at Rosy var den første som forsto at jeg var alvorlig syk. Jeg sov aldri uten at Rosy var hos meg. Da jeg var bedre etter et halvt år, begynte han å jakte igjen. Jeg vil aldri få vite om det var slik det var, men en ting vet både mamma og jeg: I den akutte sykeperioden var Rosy alltid i sengen når jeg la meg. Han passet på.»

Dette skrev Thea Charlotte ­Brusevold sammen med mamma Gry Andersen Brusevold til Allers’ fotokonkurranse «Katten min».

I desember dro de på vinnertur til London, vel fortjent etter en lang og slitsom sykdomstid.

VINNERJENTA: Thea vant fotokonkurransen, og en morsom tur til London sammen med mamma.
VINNERJENTA: Thea vant fotokonkurransen, og en morsom tur til London sammen med mamma. Vis mer

Les også: Gatekatten som reddet gategutten
The (13) bor på Fjellstrand på Nesodden utenfor Oslo med familien sin: storebror
Christian (15), mamma Gry (44) og pappa Lars Henning (44). Kattene Rosy (9)
og hans mor Liz (10) er viktige familiemedlemmer.

Alle som har katt selv, vet hvorfor. For katter er katter, og gjør seg uunnværlige på de koseligste vis. Av og til kan det også virke som om de skjønner mer enn vi tror. Slik var det muligens med Rosy.

Ingen andre i familien skjønte at Thea var syk. Kjernesunne Thea som var skitalent og tennisspiller, og aktiv med venner. Så begynte hun å klage over å ha vondt i kroppen.

– Jeg tror at hun ble syk i november 2009. Hun fikk ­vaksine mot svineinfluensa og ble syk rett etterpå, sier Gry.

I desember hadde Thea smerter i føtter, armer og ledd. Det var på dette tidspunktet at Rosy begynte å legge seg hos Thea.

– Han kom inn hver eneste kveld. Hvis han ikke var inne, så visste han når jeg la meg og kom inn da, sier Thea.

Rosy la seg mye ved hodet ­hennes.

– Det var veldig rart. Vanligvis sover Rosy på magen eller ved beina hennes. Rosy må ha skjønt at han skulle ligge unna milten og leveren, sier Gry.

VINNERBILDET: Tatt i mars 2010, før legene fant ut hva som feilte Thea. Slik pleide Thea og Rosy og ligge i sengen. Vanligvis sover Rosy på magen eller ved beina hennes. I denne perioden sov han ved ansiktet, og aldri slik at han trykket mot Theas lever.
VINNERBILDET: Tatt i mars 2010, før legene fant ut hva som feilte Thea. Slik pleide Thea og Rosy og ligge i sengen. Vanligvis sover Rosy på magen eller ved beina hennes. I denne perioden sov han ved ansiktet, og aldri slik at han trykket mot Theas lever. Vis mer

For Thea var mye sykere enn noen skjønte.

– Vi trodde først at skoene var for små og byttet dem ut, sier Gry. – Så
oppdaget de små prikker i huden.

– Vi reagerte mest på at hun hadde vondt, og trodde en stund det var
voksesmerter, sier Gry.
Både hun og mannen, Lars Henning, var bekymret. Spiste hun riktig?
Trengte hun vitaminer? Nye sko? Kunne det være leddgikt? Var hun bitt av flått?

I uke åtte 2010 reiste familien på vinterferie til Rondane. 

– Thea er en veldig god skiløper og liker å gå lange turer. Nå greide hun nesten ikke å gå, sier Gry, som rett etter ferien tok henne med til fastlegen. Hun ba dem ta røntgenbilder for å utelukke brudd.

– Jeg ba dem om å ta alle ­prøver. Thea var dessuten ­veldig tynn, sier Gry.

Det tok ikke lang tid før Gry ble oppringt av legen: 

– Thea hadde veldig høye leverprøver, og de ville gjerne at hun dro på sykehuset, sier Gry.

På Akershus universitetssykehus (Ahus) gjorde de omfattende undersøkelser.

– De ville utelukke farlige sykdommer som kreft, sier Gry.

Etter fire dager var Thea utskrevet.

– Jeg syntes det var rart, for hun hadde jo fremdeles forstørret milt, store kjertler og betent lever. Jeg var veldig bekymret for leversvikt, sier Gry, som selv er sykepleier.

TØFF JENTE: Thea blir undersøkt på Ahus, og en diagnose er fremdeles et stykke fram i tid.
TØFF JENTE: Thea blir undersøkt på Ahus, og en diagnose er fremdeles et stykke fram i tid. Vis mer

Legene ved Ahus ønsket å følge opp Thea poliklinisk, men Gry følte det ikke var nok. Hun ville at Thea fremdeles skulle være innlagt.

Da påskeferien kom, var familien veldig oppgitt og frustrert. Thea selv var utslitt
og lå mye. Hele tiden hadde hun sin gode venn, Rosy, i senga. Det var rørende
for de andre å se hvordan han passet på.

– Noen ganger tror jeg kanskje at jeg gråt litt, og da gråt jeg på Rosy. Han la seg
helt inntil meg, sier Thea.

– Var du redd?

– Jeg var redd for at jeg hadde kreft eller noe enda farligere. Jeg var redd for
å dø en periode, sier Thea.

– Vi snakket mye om de tingene. Og vi lærte at Rikshospitalet og Barne-
og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP) tar vare på barn, sier Gry.

Mandagen i påskeuken ringte Gry til fastlegen igjen. «Nå tar dere alt av blodprøver!» sa jeg. 

Det viste seg at leververdiene fremdeles var veldig høye. ­Prikkene hadde ikke gitt seg, og ørevoksen var rennende.

Rett etter påske ble Thea innlagt på Rikshospitalet.

Legene der skjønte raskt at det var noe alvorlig galt med leveren. Etter å ha utelukket sykdommer i forbindelse med hjerte, revmatisme eller kreft, var de klare for behandling.

– Alle symptomene jeg hadde oppgitt, hadde med leveren å gjøre, sier Gry, som følte hun hadde kjempet seg til en sykehusinnleggelse for datteren. – Jeg er glad jeg er sykepleier, ellers tror jeg ikke vi hadde kommet så raskt til diagnose, sier Gry.

«Autoimmunhepatitt». Dette er en sjelden, kronisk leverbetennelse som er langt hyppigere blant kvinner enn menn. Forløpet kan variere fra akutt og livstruende til langvarig og snikende. 
Etter fire dager fikk Thea medisin. Gry kaller den for «en hestekur», og forklarer at den holder immunforsvaret nede.

Thea fikk også store doser med betennelseshemmende medisin.

– Den var veldig bra for betennelsen, men ikke for psyken, sier Gry.

– Jeg ble lett lei meg. Jeg husker jeg hadde en matteprøve og begynte bare å gråte. Jeg slapp heldigvis den prøven, sier Thea.

Medisinen gjorde at Thea ble i mye bedre form. I april må Rosy ha tenkt at dette gikk veien, for da begynte han å være mer utendørs.

– Han hadde nok savnet jakting, for han er en ram hannkatt som flyr rundt i nabolaget og ordner opp, sier Gry og smiler.

Medisinen gjorde også at Thea ble mye større enn før.

– Hun gikk fra 30 til 44 kilo på en måned, sier Gry. Thea synes det var vanskelig:
– Jeg er egentlig litt liten, og så plutselig hadde jeg bollekinn og mage, sier Thea og smiler. Hun ble vant til det etter hvert, og hadde fine venner på skolen som forsto.

PAPPA LARS HENNING OG THEA: Medisinen gjorde Thea nokså stor i kroppen.
PAPPA LARS HENNING OG THEA: Medisinen gjorde Thea nokså stor i kroppen. Vis mer

Les også: Var døden nær flere ganger
– Det var ingen som mobbet henne for at hun var blitt så stor, sier Gry.

– Noen som var mindre enn meg, kommenterte det, men det brydde jeg meg ikke om, sier Thea og ler litt. Dessuten hadde hun jo storebror Christian på skolen, det hjalp også.

– Læreren hennes var også helt fantastisk da det sto på som verst. Det gjør alt så mye bedre når man har skole, sykehus, familie og ­venner som stiller opp, sier Gry.
 
Gry og Lars Henning inviterte til åpenhet.

– Vi hadde et møte med alle foreldrene, og hele klassen. Noen foreldre fortalte at til og med guttene kom hjem og snakket om Thea. Det er godt å vite at de bryr seg, sier Gry.

Thea var stor hele mai og juni, og var fremdeles noe ugjenkjennelig da skolen startet i august. Etter hvert som Thea trappet ned på medisinen, ble også kroppen mer normal. Thea tar fremdeles medisin som senker immunforsvaret for å holde det i sjakk. Det gjør henne spesielt utsatt for sykdommer som influensa.

– I fjor fikk hun lungebetennelse, og hele skisesongen var ødelagt, sier Gry.

Fremdeles følges Thea tett av legene, men det er mye de ikke vet om den sjeldne sykdommen.
– Kan det påvirke at hun er ungdom i pubertet? Må hun leve med sykdommen? spør Gry, men får ikke noe svar.

Familien prøver å ta ting som de kommer.

– Vi trenger ikke å bekymre oss for det vi ikke vet. Det ­nytter ikke å gå rundt og tro det verste, sier hun.

STERKE MINNER: Theas album er fullt av bilder fra sykehuset og tiden etter. Mamma Gry er enormt lettet over at Thea er så frisk som hun er i dag.
STERKE MINNER: Theas album er fullt av bilder fra sykehuset og tiden etter. Mamma Gry er enormt lettet over at Thea er så frisk som hun er i dag. Vis mer

Les også: – Utfordringene har gitt meg ny styrke
Thea er til kontroll på Rikshospitalet fire ganger i året.

– Man blir sliten når man holder på med disse tingene. Thea må ta det mer med ro enn før, og det er ikke alltid så lett, sier Gry.

– Det går fint med meg nå, forsikrer Thea.

Thea går fremdeles på ski og spiller tennis. Hun må bare ikke bli for sliten, og hun må hele tiden være bevisst på hva hun gjør. Hun må for eksempel legge seg til rett tid, og kjenne etter hva hun selv orker.

Dessuten har hun sin gode venn Rosy, som får henne til å slappe av. I den verste sykdomsperioden var han der hele tiden. Nå er hans visitter tilbake til det normale: Han koser seg i fanget, og han sier god natt. 

SMIL! Rosy finner seg i det meste, også blitz.
SMIL! Rosy finner seg i det meste, også blitz. Vis mer

– Rosy har aldri bitt eller klort. Han er bare snill, han, sier Thea og smiler.

Fotokonkurranse
I høst arrangerte Allers i samarbeid med Bastion forlag en fotokonkurranse inspirert av historien om ­James og Bob. Vennskapet dem imellom ble redningen for begge, og James Bowen har siden skrevet ­boken «En gatekatt ved navn Bob» (Bastion forlag). Vi etterlyste andre rørende kattehistorier og fikk inn massevis av bidrag. Historien om Thea og Rosy var den som rørte oss aller mest. De vant hovedpremien, en reise til London, og i desember var Thea og mamma Gry på tur.

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

KK er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer