<strong>KJØNNSSKIFTE:</strong> Etter en usikker og tøff ungdom for begge to, fant det gamle venneparet endelig lykken med hverandre for omtrent ett års tid siden. Rebecca ble født som gutt og Lukas ble født som jente - nå har de begge skiftet kjønn. FOTO: Privat
KJØNNSSKIFTE: Etter en usikker og tøff ungdom for begge to, fant det gamle venneparet endelig lykken med hverandre for omtrent ett års tid siden. Rebecca ble født som gutt og Lukas ble født som jente - nå har de begge skiftet kjønn. FOTO: Privat Vis mer

Transseksuell

Rebecca og Lukas har begge skiftet kjønn - nå er de kjærester

- Vi trenger aldri å skamme oss over å ha blitt noe annet enn det vi biologisk er - det er en befrielse.

Publisert

Dette er historien om Rebecca Stjernen (23) og Lukas Mikkelsen (25). De er kjærester og har begge gått gjennom tøffe valg, vanskelige samtaler og inngripende behandlinger på hver sin kant.

Rebecca ble født som gutt. Lukas ble født som jente.

Vi intervjuer paret over en videosamtale. De er spente før vi setter i gang, men har likevel bestemt seg for å snakke om det å være annerledes. De ønsker å være frempå og vise til alle at «de finnes de også».

Åpenbaringen

Det var i 2013 at de kom i kontakt med hverandre for første gang. På et sted hvor «sånne som dem» oftest finner hverandre - et nettsted for skeiv ungdom. På dette tidspunktet hadde Rebecca akkurat byttet navn fra sitt biologiske guttenavn, til et navn hun endelig kunne identifisere seg med.

Hun følte seg lettet og glad over å være enda et steg nærmere målet. Lukas på sin side var litt tregere i prosessen. Han visste at det fantes transseksuelle personer der ute, men han var rundt 19 år gammel da han innså at han selv var nettopp det.

Å være trans vil si å ikke føle deg som det kjønnet du biologisk ble født som. Du kan enten oppleve at du er det motsatte kjønn, eller du kan oppleve at du verken er mann eller kvinne, men noe flytende i midten – en såkalt ikke-binær.

Den store åpenbaringen for Lukas skjedde på et helt tilfeldig sted, på et helt tilfeldig tidspunkt. Han trekker frem en episode som oppsto da han var 18 år gammel - og fortsatt jente:

- Plutselig var det et lite barn som pekte på meg og sa «han var kul!». Der sto jeg, med sort sminke, tights og langt hår - det føltes så bra på en underlig måte.

- Kort tid etter det skjønte jeg at jeg var trans. Da sa det pang. Alt ga mening, sier han åpenhjertig til KK.

Siden har de aldri sett seg tilbake. Ei heller vært redd for å ombestemme seg på veien mot en omfattende hormon- og kjønnsbekreftende behandling. Fra nå av brukes begrepene «kjønnsskifte» og «skifte kjønn» i denne artikkelen - det er det intervjuobjektene selv sier når de forteller om sine historier.

Høye topper og dype daler

Lukas og Rebecca gir dette intervjuet for å åpne dører.

- For oss er jo ikke dette annerledes, da. Det er normalen, påpeker Rebecca.

Lukas er enig:

- Det er bedre å snakke høyt om hvordan ting egentlig er, så unngår vi kanskje de verste kommentarene. Jeg gjør ikke dette intervjuet for å overbevise hele verden om at alle skal like oss, det handler mer om at haterne ikke blir kvitt oss. De får bare hate så mye de vil, men vi er her uansett - og det må de tåle, sier han.

Rebecca peker på kjæresten sin og smiler. «Det han sa».

Transseksulisme/kjønnsinkongruens:

  • Oslo Universitetssykehus, Rikshospitalet har siden 1979 hatt landsfunksjonen for behandling av pasienter med diagnosen transseksualisme/kjønnsinkongruens.

  • Målet for behandlingen er at pasientene opplever samsvar mellom identitet og kropp, færre begrensninger for livsutfoldelse og økt livskvalitet.

  • Symptomer på kjønnsinkongruens kan oppstå i barndom, i ungdomsårene eller i voksen alder, og er en tilstand hvor personen opplever en konflikt mellom opplevelse av kjønnsidentitet og fødselskjønn. Dette fører ofte til en utvikling av sterk kjønnsdysfori og med et påfølgende ønske om hormonell og/ eller kirurgisk behandling

  • Hvordan fenomenet oppstår, er ikke kjent.

  • Utredning- og behandling av kjønnsinkongruens er en omfattende og krevende prosess som krever at personen er stabilt psykososialt fungerende. Personen må også fremvise høy grad av frustrasjonstoleranse.

Negative kommentarer

Til daglig er de travelt opptatt med full jobb begge to. Rebecca jobber som lastebilsjåfør og skrur bil på fritiden. Lukas jobber i flyttebyrået Dinflytting - en jobb som krever mye innsats og energi.

- Det er et givende og interessant yrke. Det som er litt fint er at jeg faktisk har hatt den jobben siden før jeg startet med behandlinger, og så jobber jeg der fortsatt som den mannen jeg er i dag, sier han stolt.

- Tilbake til negative kommentarer. Er det mange av dem?

- I enkelte miljøer finnes det en del kraftige innsigelser, hvor vi plutselig kan bli omtalt som «en sånn en». Det kan oppstå i alt fra arbeidsmiljøer til familie og omgangskrets, sier Rebecca, som har opplevd ubehagelige slengkommentarer i nær krets opptil flere ganger tidligere.

I dag er de trygge i seg selv - de har lært mye på godt og vondt. Lukas og Rebecca beskriver reisen mot kjønnsskifte som lærerik, men den har kostet mye. Høye topper og dype daler, som de sier.

Lukas konstaterer tidlig at det er den lange ventetiden som har vært det verste.

Han venter fortsatt.

- Stengte meg inne

Rebecca og Lukas vil fortelle og de vil lære bort. Vise verden at de finnes. Men det er én ting de ikke vil dele med noen: Deres tidligere navn.

- Det er så mye lettere å assosiere oss med det gamle navnet, så det står vi over. Vi er rett og slett Lukas og Rebecca - noe vi egentlig alltid har vært, bare ikke biologisk.

Rebecca kaster et blikk tilbake til barndommen. Allerede i barnehagealder kan hun huske små drypp som kunne tilsi at hun var noe annet enn det utseendet viste.

Hun trekker frem kveldene hjemme - ofte fikk hun beskjed av mamma og pappa om å gå og legge seg, men for dette lille barnet ble det alltid litt for sent. Rebecca var fullt opptatt med å leke Disneyprinsesse. Det var Snøhvit og det var Askepott. Langt hår og rosa kjoler.

- Det var ikke snakk om å være Spiderman eller Batman, som de andre gutta var opptatt av. Det appellerte liksom ikke til meg i det hele tatt.

På dagtid var det lekekjøkken i barnehagen som gjaldt - du vet, typiske husmorgreier, hvert fall om vi ser for oss de standardiserte kjønnsrollene. Å sitte rundt bordet med de andre guttene og lage figurer av modell-leire var aldri noe for henne.

Lukas ser for seg kjæresten sin som barn og smiler bredt. «Du va nu søt», sier han, på kav nordnorsk.

Lite feminin

Disneyprinsesser og lekekjøkken er noen av de tidligste minnene Rebecca har. Videre er det speilbildet av seg selv hun husker best. Hun minnes godt da hun sto foran speilet på rommet sitt og det kun var håret hun festet blikket på - ventet utålmodig på at det skulle vokse. Hun skulle jo selvsagt ha langt hår som hun kunne stelle og dulle med. Sette i strikk eller krølle om hun ville.

- Disse egenskapene er artige å tenke på nå. Jeg er jo så lite feminin av meg - ser ikke en gang forskjell på maskara og eyeliner.

Rebecca fremstår utadvendt foran kameraet når vi snakker. Selvsikker og trygg. Men sånn har det ikke alltid vært - å gjøre et intervju over FaceTime ville vært livets største skrekk for bare noen år siden. I ungdomsårene valgte Rebecca ren chatting foran alt annet i kommunikasjonen med venner.

- Jeg hatet virkelig å prate med bilde og lyd. Jeg både så og hørtes ut som noe helt annet enn det jeg ville være.

På bilder gjemte hun seg eller dekket til ansiktet sitt.

- Jeg har egentlig hatt et særs lite sosialt liv, og heller valgt å fokusere på min egen helse. Jeg har kun konsentrert meg om målet - å kunne leve 100 prosent som meg selv.

Lukas nikker bekreftende.

- Man går mange år og bare venter på at livet skal starte på ordentlig, og så har man liksom bare ett valg: Å smøre seg med tålmodighet, sier han.

<strong>REBECCA:</strong> Dette er Rebecca som 14-åring, før hun ble satt på kjønnskorrigerende behandling. Her hadde hun også et annet navn. FOTO: Privat
REBECCA: Dette er Rebecca som 14-åring, før hun ble satt på kjønnskorrigerende behandling. Her hadde hun også et annet navn. FOTO: Privat Vis mer

Dokumenterte overgangen

Det var i 2012 at Rebecca endelig ble henvist fra fastlegen til Rikshospitalet. Prosessen var i gang, men i løpet av en periode på 3-4 år fikk hun det dårligere med seg selv. Hun minnes den første perioden i behandling som ekstremt krevende, også da hun byttet navn.

Redningen fra mange mørke tanker ble imidlertid et speilreflekskamera. Den konfirmasjonsgaven ga større glede enn hun noen gang hadde forventet. Hun trengte det tydeligvis for å ha noe annet å fokusere på, så hun valgte å dokumenterte sin reise fra å være gutt til å bli jente.

- Også kroppslig, ja. Disse bildene kan jeg fortsatt vise til folk som er nysgjerrige. Jeg liker egentlig når folk spør om ting. Jeg tror man får mer respekt om man oppklarer det folk lurer på på en ordentlig måte, og jeg er veldig åpen av meg, sier hun.

Når hun viser frem bildene, er det noen som blir satt ut, mens andre reagerer med takknemlighet. Da slipper de i alle fall å trekke sine helt egne konklusjoner.

- Noen svarer også nei takk, men da lurer jeg på hvorfor de spør hvordan det ser ut «der nede» i utgangspunktet. Dette er min måte å vise at jeg er trans på. Og hallo - man viser da bilder om man har brukket ankelen også. Hva er forskjellen?

I fjor ble Rebecca ferdig kjønnsoperert og har derfor gjennomført alt av behandlinger. Det eneste hun skal gjøre nå er en brystforstørrelse.

- Hvordan føles det?

- Ubeskrivelig.

Kjærlighet

- La oss gå tilbake til 2013, da dere to ble kjent. Var det kjærlighet ved første blikk?

De ser på hverandre og smiler bredt. «Den hær e din, Rebecca», sier Lukas.

«Det er det vel», svarer hun lattermildt.

- Om det var kjærlighet ved første blikk er jeg usikker på, vi har jo bodd 130 mil unna hverandre. Men at vi har flørtet mye gjennom mange år? Det har vi virkelig.

Lukas fortsetter:

- Det tok jo fire år før vi møttes fysisk. Før det spilte vi mye sammen over nett og snakket om alt mellom himmel og jord. Dette var en periode hvor vi begge vokste opp og begge var usikre. Jeg tror samtalene gikk mye på hva vi gjorde og hvordan vi hadde det. Rebecca var forøvrig den første jeg fortalte at jeg var trans til.

Han hadde flere nære venner han luftet tankene sine til, men Lukas kjente på dette tidspunktet ingen andre som var transseksuelle. Han har derfor alltid gått til henne - også før de ble kjærester. Det har vært en trygghet.

- Rebecca var tidligere ute med ting enn meg. Jeg kom vel ikke ordentlig ut før jeg var 20 år, og så begynte jeg med kjønnskorrigerende behandlinger for cirka fire år siden.

<strong>LUKAS:</strong> Dette er Lukas da han var rundt 15 år gammel, og før han ble satt på testosteron. FOTO: Privat
LUKAS: Dette er Lukas da han var rundt 15 år gammel, og før han ble satt på testosteron. FOTO: Privat Vis mer

Glemmer aldri kommentaren

Han snakker åpent om tiden før behandlingene ble igangsatt. Dagene bestod stort sett av dype tanker og urolige nerver. Han visste ingenting om hva han gikk til og heller ikke hvor fort dette kom til å gå. Kommentarer fra andre var også en frykt som lå og murret i bakhodet.

- Jeg husker spesielt én kommentar, den kom fra en kompis. «Jeg kommer aldri til å se på deg som en ordentlig mann», sa han. Heldigvis er jeg nordlending, så jeg svarte med samme mynt - men jeg glemmer faktisk ikke de ordene, sier Lukas.

Videre kom det store spørsmålet: Hvor lenge måtte han vente før han kunne starte på hormoner? I Lukas's tilfelle tok det to og et halvt år fra han ble henvist til han ble satt på testosteron.

- Navn byttet jeg for fem år siden, og selve kjønnsoperasjonen venter jeg fortsatt på. Og fjerning av livmor og eggstokker, men aller mest venter jeg på brystreduksjon.

- Hvordan er det å gå og vente?

- Det er ganske tungt til tider, svarer han kontant.

Større pågang

KK tok kontakt med leder ved Avdeling for kjønnsidentitetsutredning av voksne (AKV), Nasjonal behandlingstjeneste for kjønnsinkongruens (NBTK) OUS, Rikshospitalet, Kjersti Gulbrandsen.

Hun sier at lengden på et utrednings- og behandlingsløp varierer fra pasient til pasient, men at det kan strekke seg over åtte til ti år, inkludert fem års postoperativ oppfølging ved AKV.

- Selve behandlingsfasen har et snitt på cirka fem år, avhengig hvilken gruppe (kjønn) vi snakker om og hva slags behandlingsønske den enkelte pasienten har.

- Hvor mange er det som venter på kjønnsbekreftende behandling i Norge i dag?

- Det er om lag 120 pasienter som aktuelt venter på genital kirurgi. Ventetidene på kirurgi har økt i takt med økende antall henviste pasienter de senere årene.

For pasienter som går fra mann til kvinne vil genital kirurgi innebære at testikler og svamplegeme fjernes og at neovagina og neoklotioris konstrueres. For de pasientene som er født kvinne og skal bli menn betyr det fjerning av bryst, eggstokker og livmor, samt konstruksjon av penis.

Gulbrandsen fortsetter:

- Fokuset er ofte på operasjonskapasiteten, men man glemmer at pasientene også har et krevende postoperativt forløp - det vil si tiden etter operasjonene. Av og til kan de bli på sykehuset lenger enn opprinnelig planlagt grunnet komplikasjoner, i tillegg til at de skal følges opp tett med jevnlige kontroller etter at de er skrevet ut av sengeposten.

Når pasientene er ferdigbehandlet, starter en ny prosess, som for mange pasienter kan by på nye utfordringer. Da handler det om å finne sin plass og å slå seg til ro med en aksept for sin situasjon. Dette er en livslang prosess som krever mye av pasientene.

- Mange ferdigbehandlede pasienter sier faktisk på dette stadiet at de er takknemlig for at prosessen tok tid, til tross for at de var svært utålmodige før behandlingsstart, sier Gulbrandsen.

- Hvorfor det?

- Dette er ikke behandling som skal skje over natten eller som skal skyndes på. Lang ventetid på utredning og behandling har i utgangspunktet ingen verdi i seg selv, men akkurat i denne sammenhengen kan det gi pasientene tid til refleksjon og tid til å jobbe med eventuelle utfordringer. Mange pasienter som henvises til NBTK har sammensatte utfordringer i livet, psykisk og somatisk, noen har falt ut av arbeidsliv eller skolegang og noen mangler støtte i nære relasjoner og må jobbe med å få dette på plass. Det er utrolig viktig å ha et solid rammeverk med tanke på langtidsprognosen etter behandling.

Ble nysgjerrig

Rebecca og Lukas tar en god slurk av energidrikken «Battery» begge to.

- Hvordan vil dere beskrive kjæresteforholdet deres?

De dulter borti hverandre - begge vil at den andre skal svare først.

- Er det nå jeg skal si kranglete?, spøker Lukas.

Han henter seg inn igjen:

- Jeg tror hvert fall det er positivt at vi har kjent hverandre så lenge - at forholdet er basert på mange år med vennskap. Vi kjenner hverandre ut og inn. Men av og til er faktisk Rebecca kranglete altså, spesielt når hun er sulten. Heldigvis er hun mer fantastisk enn sulten.

- Vår største styrke er at vi kan legge oss uten å være sure på hverandre, uavhengig om vi har kranglet eller ikke. Vi krangler som venner og legger oss som kjærester - det viktigste vi kan gjøre er å legge uenigheter til siden og bli ferdig med det, sier Rebecca.

Hun trekker frem den unike sjargongen de har seg imellom. Siden begge er trans, kan de spøke med temaet og gjøre narr av seg selv.

- Jeg kan mobbe min egen kropp og min egen identitet foran han, og han til meg. Det er fordi vi forstår humoren og vet hvordan alt henger sammen. Vi trenger aldri å skamme oss over å ha blitt noe annet enn det vi biologisk ble født som - det er befriende.

Intimitet

- Kan jeg spørre hvordan intimitet har vært for dere opp gjennom årene?

- Det har vært utfordrende for meg hvert fall, sier Rebecca og utdyper:

- Vi vet vel alle hva som skjer med en penis når man blir interessert i andre. Det å føle at noe som ikke er en del av meg likevel synes - det har vært vanskelig. Jeg har vært utrolig redd for hva andre skal tenke og bevisst valgt klær som dekker nedentil og ikke synes.

Hun understreker likevel at hun kun har gode, intime erfaringer med andre - hun har vært åpen og ærlig med dem det gjelder.

«Hva har du mellom beina?»

Å være transseksuell kan virke fremmed for mange. Det er mye uvitenhet ute og går og enda flere misforståelser. Det kan resultere i en del upassende spørsmål. Lukas drar frem noen eksempler som «hva har du mellom beina?» eller «hvorfor velger du å være mann når du like godt kan være jente?».

- Da svarer jeg enten med «vil du se?», eller så lar jeg rett og slett å være å svare. Hva jeg har mellom beina forblir en privatsak - uavhengig om jeg er trans eller ikke. Sexlivet mitt utover det har i store deler av livet vært vanskelig og utrolig ukomfortabelt, men jeg føler meg mye tryggere med Rebecca.

25-åringen forteller at han forøvrig var en helt annen type enn Rebecca som barn. Faktisk helt motsatt. Ifølge moren var han rimelig «guttete» av seg fra tidlig alder, og barbiedukkene ga han videre til noen andre andre.

- Det gikk i biler og traktor. Barnevognen brukte jeg til å frakte stein.

Han ler.

- Men jeg er faktisk flinkere enn Rebecca til å sminke meg i dag!

- Og jeg skrur biler bedre enn han. Lukas ser fire hjul og en motor - jeg er nok litt mer praktisk anlagt, skyter Rebecca inn.

De erter hverandre støtt. Det er åpenbart mye humor i forholdet - og de spiller på mye selvironi. Det må de ha for å stå i de verste stormene.

- Som lastebilsjåfør jobber jeg i et veldig mannsdominert yrke, så jeg er vel kanskje litt vel utsatt for utsagn av den ubehagelige sorten. Men jeg er ganske hardhudet - «jeg har baller nok» er en kommentar jeg har brukt mye, sier hun mens latteren sitter løst igjen.

Store hull i CV'en

Lukas og Rebecca har gått gjennom livets store spørsmål både to og tre ganger. De har humor rundt kjønnsskifte og tuller med hverandre.

Men denne selvironien har ikke alltid vært der. Rebecca droppet eksempelvis ut av videregående etter fem måneder, og har i dag store hull i CV'en. Hun ser tilbake på en tøff ungdomstid med mengder av frustrasjon og søken etter en forklaring. Som ung voksen var hun som mange andre rådvill og usikker på hvordan hun skulle gå frem.

Hullene i CV'en er fra da hun måtte ta hånd om sin egen helse. Det har vært en «skjult måte» å forklare at hun har vært mye borte fra skolen. Rebecca hadde nok med å finne ut av hva hun ville og fortsette å bli den hun følte hun hadde vært hele livet.

- Jeg visste jo hva jeg ville, men det var en lang vei dit. Jeg tror jeg stengte meg inne i et helt år i strekk og bare svettet. Byråkrati, system, papir og alvorlige samtaler på sykehuset. Det var både tidkrevende og psykisk belastende, særlig for meg som begynte med dette i så ung alder, sier hun.

Rett eller galt

Norge utvikler og oppdaterer behandlingsløpet for transpersoner hvert år. Det er stadig ny informasjon og nye retningslinjer, så det å henge med i svingene på sin egen behandling beskriver de som vanskelig. Rebecca sier at hun ikke kjenner til hvordan disse behandlingene er i dag, men håper flere deler av den er forbedret.

Hun var bare 15 år gammel da hun satt foran leger, psykologer og kirurger på sykehuset for å bli den jenta hun er i dag.

- Jeg måtte svare rett eller galt på alle spørsmålene de stilte meg. Spesielt vanskelig var det da 90 prosent av disse spørsmålene omhandlet seksualiteten min. Det har da ingenting med kjønnet mitt å gjøre.

Hun tar en liten pause. Fortsatt frustrert over situasjonen.

- Jeg ville bare ta de operasjonene jeg trengte for å leve et fullverdig liv, fortsetter Rebecca.

En sentral del av behandlingen

Vi går tilbake til Gulbrandsen ved AKV (NBTK) på Rikshospitalet. Hun poengterer at hun jobber med voksenpasienter, altså pasienter over 18 år, så behandlingsløpet for barn er ikke hennes spesialfelt. Hun kommenterer heller ikke enkeltsaker, men kan på generelt grunnlag begrunne hvorfor det er viktig at seksualitet og intimitet har en sentral plass i utredningen ved AKV:

- Alle pasienter som skal gå gjennom en irreversibel kjønnsbekreftende behandling blir informert om at de må innstille seg på spørsmål som er både private og intime. For oss er det viktig med en god dialog og et godt samarbeid med pasientene, og under utredningen er det viktig å kartlegge alle pasienters livsområder, også seksualitet, som er et av livsområdene behandlingen har stor innvirkning på - både positivt og negativt, sier Gulbrandsen.

- Det er ikke slik at våre behandlere er mer interessert i pasientens seksuelle funksjon, vaner og preferanser enn andre ting - selv om det kanskje kan oppleves slik for noen som er i en sårbar situasjon. Det handler likevel om langtidsprognosen. Skal man la seg operere i kjønnsorganene dersom man har et velfungerende sexliv i utgangspunktet? Hvordan vil en operasjon påvirke seksualiteten resten av livet? Det er store spørsmål og grunn til å bruke tid på dette, sier Gulbrandsen.

- Vi ønsker det beste for våre pasienter.

Spørsmål om barn

I dag lever Rebecca og Lukas et godt liv begge to. De jobber mye og er på en god vei hvor de føler seg både bekvemme og akseptert i samfunnet. Noen dager er tyngre enn andre, men som nevnt innledningsvis: Her bruker de selvironien for å overleve.

- Det er klart at vi begge to har en del problemstillinger som kan være trøblete å forholde oss til. Graviditet, skolegang, jobb, sier Rebecca.

Lukas trekker frem forsoning. Om at det er en del ting man bare ikke kan få oppleve når man har valgt å tråkke den stien som han og Rebecca har gjort. Barn er et av temaene de har snakket mer om den seneste tiden. Til neste år endres de norske reglene og det blir lov å fryse ned egg. I forbindelse med lovendringen har Lukas fått muligheten til å midlertidig utsette behandlingsløpet sitt for å hente ut eggceller i et forsøk på å få barn på et senere tidspunkt.

- Denne bomben ble sluppet foran meg for kort tid siden og satte i gang et tankespinn, sier han.

De hadde lenge, egentlig hele livet, tenkt at de ikke kom til å få egne, biologiske barn og konkludert med at det var helt greit. Likevel ble de nysgjerrige da de fikk beskjeden om at det kanskje var mulig likevel.

- Men etter mye om og men har jeg funnet ut at å utsette den behandlingen jeg har ventet så hardt og lenge på, og i tillegg bli satt på østrogen er helt uaktuelt for meg, sier Lukas åpenhjertig.

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer