Nå har det aldri vært vanskelig å kjenne igjen Red Hot Chili Peppers. Spesielt har Fleas eminente basspill vært bandets tydelige signatur, og det er ikke å forvente at et band stadig gjenoppfinner seg selv. RHCP bygger på formelen som gjorde låta Californication til en megahit i 1999. På mange måter byr dobbeltalbumet på 28 varianter av denne låta - likte du Californication kan du altså trygt legge Stadium Arcadium i spilleren. Funkrockpreget som var dominant på bandets tidlige utgivelser er betydelig redusert på årets slipp - her er det melodiøse poprocklåter med sterkt sommerpreg som gjelder.
Gamle fans vil kanskje også savne de grenseoverskridende tekstene - gamle Red Hot Chili Peppers var fulle av faen og frekke som få. Nå har gutta sluttet med dop, fått seg damer og barn og ser lysere på livet enn på lenge. Dette speiles i tekstene til en viss grad, men her og der stikker gamle troll hodet fram. Heldigvis.
Innvendingene til tross, Stadium Arcadium er overhodet ingen dårlig plate. Vokalist Anthony Kiedis har fortsatt en av rockens kuleste stemmer, med upåklagelig sans for timing og flyt. Vokalen er perfekt harmonisert med John Frusciantes gitarspill, som er et eksempel på hvor utmerket det kan høres ut med en gitarist i fri dressur. Frusciante spiller så man ser for seg hvordan han må være på scenen; stadig løpende, svaiende, som en mann som klamrer seg til gitaren med fingertuppene og gjør sitt beste for å følge instrumentets krumspring.
Stadium Arcadium er en plate som er lett å like, men som sjelden føles viktig. Musikken er sjarmerende, slentrende og sommerlig - platen irriterer sjelden, med unntak av det forferdelige sporet Hump de Bump, en tullesang som gir grusomme assosiasjoner til Verdens Verste Band, Black Eyed Peas. Ser man bort fra denne sangen, er Stadium Arcadium en hyggelig Red Hot Chili Peppers-reprise. Jeg liker den, men vil likevel tippe at platen neppe blir spilt mange ganger før den støver ned. Jeg har rett og slett ikke noe behov for Stadium Arcadium. Det føles som jeg har hørt den før.
