En av folkrockens absolutte enere, Joni Mitchell, hevdet i 2002 at hun kastet inn håndkledet. Hun hadde fått nok av en overflatisk bransje, av blingbling, av kommersialisme - ja, av musikken selv. Nå har hun imidlertid kommet på bedre tanker, og signert kontrakt med kaffekjeden Starbucks' plateselskap Hear Music. Et pussig valg for en samfunnskritiker, men hun er i godt selskap: også Paul McCartney solgte sjelen sin til kaffegiganten med sitt siste album.

Lysende plate
«Shine» er et lysende eksempel på at de gamle ofte er eldst. I alle fall i voksenpop-land, hvor Joni nå har trådt inn. Hun synger bedre enn på årevis, modent, klangfull, raspete, med en stemme full av varme og sjel. Fortsatt liker hun seg i folksjangeren, men jazzinnflytelsen er svært tydelig og svøper inn Jonis vokal på vakkert vis. Neddempet og elegant synger hun oss gjennom platen, som for øvrig hviler på Jonis nydelige, intense pianospill.

Sterkt kritisk
Jonis comebackalbum er rolig, melankolsk, og preget av artistens sorg over en verden hun mener er gått av hengslene. «Shine» kan høres som en engasjert artists klagesang - et ektefølt oppgjør med aggressiv krigføring, overflatesamfunnet og manglende respekt for Moder Jord. Tidvis blir det litt småklamt, men for det meste lyder det bare tankevekkende, vakkert og ekstremt sofistikert. Særlig er åpningssporet, instrumentalen «One Week Last Summer» et glitrende eksempel på at Joni Mitchell er en musiker med en særegen evne til å skape eleganse av det enkle.

Litt mer frekkhet, takk!
Når det hele blir litt for pessimistisk, tar vi oss i å savne Jonis smarte tongue-in-cheek-observasjoner fra tidligere mesterverk. Men i det store og det hele - et meget sterkt comeback fra en artist i en helt egen klasse.