TUR SOM MEDISIN: For Bodil er turene i fjellet den aller beste medisinen. – Å vandre i fjellet er helt spesielt. Jeg føler meg fri og trygg. Jeg kan ikke få det bedre enn når jeg setter meg ned og lytter til stillheten.   Foto: Privat
TUR SOM MEDISIN: For Bodil er turene i fjellet den aller beste medisinen. – Å vandre i fjellet er helt spesielt. Jeg føler meg fri og trygg. Jeg kan ikke få det bedre enn når jeg setter meg ned og lytter til stillheten. Foto: Privat
Følge Drømmen

Reisene som endret livet

KKs journalist kjøpte hus i Brasil, Bodil fikk livet til å funke i fjellheimen, mens Vivian gjorde reising til jobb og livsstil. Noen reiser gir nytt liv i bagasjen.

Februar 2005. Jeg husker fortsatt den varme, dirrende kveldsluften. Etter å ha prutet ned taxiprisen er jeg endelig på vei inn til mitt aller første møte med Brasils storbyperle, Rio de Janeiro. Skyhøye forventninger. Skyfri himmel. Gjennom bilruta ser jeg lysene fra flere av favelaene i fjellsidene rundt byen. Opp dit man ikke må bevege seg av sikkerhetsgrunner.

Men her nede kjenner jeg meg trygg. Trygg på at jeg har havnet på rett sted. Dette er mitt sted. Følelsen ble sterkere for hver dag. To uker senere var det en motvillig kropp som igjen returnerte til flyplassen. Og tilbake i Norge kjente jeg et konstant savn, og begynte straks planleggingen av en ny reise.  Slik ble jeg en årlig trekkfugl. Fra vinter til varme. Over havet. 

Mitt liv tok en uventet vending, som du skal få høre mer om senere. Møt først to modige damer som opplevde at livet tok en ny, spennende vending. 

LES OGSÅ: Heidi og Eivind solgte alt de eide og dro ut på havet

Fjellet ble redningen for Bodil  

Bodil Daae (37) slet med angst, depresjon, ensomhet og selvmordstanker. Så møtte hun fjellet. Fra hun var liten jente, hadde Bodil hatt angst og konsentrasjonsproblemer. Skole og sosiale sammenkomster var et mareritt, og hun presset seg alt hun maktet, i visshet om at det ikke var sånn det skulle være. Frykten skjulte hun som best hun kunne. Utover i ungdomstiden meldte også depresjonen seg. 

– Angsten rev og slet i meg. Det gjorde ikke situasjonen bedre at jeg brukte mye krefter på å skjule store deler av meg selv for omverdenen. Jeg ble utslitt, forteller Bodil.

Hun var fanget i en ond og skummel sirkel. 

– Ettersom jeg ikke følte at jeg kunne vise fram hele meg, ble jeg veldig ensom. Det igjen gjorde depresjonen enda tyngre. Jeg sank så langt ned i mørket at jeg helst ville dø.

LES OGSÅ: Hva gjør man for å kjenne friheten?

Selvmordstankene ble tyngre og tyngre etter som årene gikk. Det var imidlertid ett sted hun fikk litt fri fra de vonde tankene, på fjellet. Som 18-åring forelsker Bodil seg i Tom. Han gir henne tryggheten hun trenger for å slippe fram også de vonde sidene av seg selv. Tom har heller ingen problemer med å la henne dra av gårde på langtur i fjellet med søsteren Merete, mens han pusser opp parets nykjøpte leilighet.

– Jeg hadde gått mange dagsturer i Valdresfjellene og blitt kjent med Turistforeningen. De små turene jeg allerede hadde hatt, ga mersmak. De ga meg en følelse av frihet, ro og glede som jeg ikke hadde kjent andre steder. Når vi skulle hjem, kom ofte tårene. Både av savn til fjellet og frykt for hverdagen. Så en ukes sammenhengende tur fristet veldig!

Bodil og søsteren er spente i forkant av turen, men stiller godt forberedt. 

– Fordi jeg har sosial angst og er livredd for å dumme meg ut, er jeg også perfeksjonist, sier Bodil. 

– Pappa hadde derimot ingen tro på at dette skulle gå bra, så han fikk lite søvn denne uka, forteller hun.

Tross i pappas skepsis: En overskyet julidag i 2003 parkerer søstrene bilen ved Gjendesheim og legger ut på eventyr med tunge ryggsekker. Jentene føler seg som sinker når de like før Glitterheim blir forbigått av en gjeng japanere. De lærer seg etter hvert å legge inn pause hver time, og det bidrar til at de klarer å holde høyere marsjfart.  

LES OGSÅ: Jeanette solgte alt hun eide og flyttet til Mongolia

Ble roligere psykisk 

Vel framme på Glitterheim overrasker Bodil seg selv med å gå rett i resepsjonen og spørre om teltplass og andre praktiske ting, noe hun vanligvis ville overlatt til Merete. 

– Jeg oppdaget at det å bli skikkelig fysisk sliten, gjorde meg roligere psykisk, sier 37-åringen. 

Turen forløper gjennom både kraftig regnvær og strålende sol, ned i dalsøkk og opp igjen. Underveis unner jentene seg en «luksusovernatting» på en fin hytte med eget tomannsrom, treretters middag og kaldt øl. Det primitive naturlivet gir ekstra mening og glede til tørt sengetøy og varm mat. Etter hvert går også etappene lettere, siden jentene blir mer erfarne og lærer hvordan de skal spise, drikke, ta pauser, pakke sekken mer effektivt og lese kartet bedre. 

Siste etappe er den berømte Besseggen. Bodil med høydeskrekk sliter litt, men kommer seg opp, og siste del av turen flyter de fram. Helt til de er framme ved Gjendesheim, der de begynte turen sju dager tidligere.

– Jeg kjente meg ruset på lykke. Vi hadde klart det, akkurat som planlagt! Mestringsfølelse var ikke akkurat noe jeg var bortskjemt med, i alle fall ikke så sterk som denne. 

– Hva var den viktigste lærdommen turen ga deg?

– Jeg skjønte at også jeg kan få til noe, samtidig som jeg innså at det finnes ting jeg liker. Ting som er verdifulle for meg, uavhengig av hva jeg måtte tro at andre tenker og mener. Turen startet prosessen med å bygge opp en sårt tiltrengt selvfølelse. For første gang på lenge var jeg lykkelig. Følelsen av ro, mestring og lykke overgikk alt jeg hadde kjent tidligere.  

Bodil kommer tilbake til kjæresten med stjerner i øynene.

– Han skjønte at han hadde gått glipp av noe, forteller hun.

Bodil var på langt nær mett av fjell.

- Turen var bare en forrett. 

– Lengselen etter fjellet meldte seg raskt. Derfor begynte vi egentlig planleggingen av neste sommer med det samme. Rett før turen i 2004 fridde jeg og fikk ja. Turen denne sommeren, sammen med mannen i mitt liv, var et par dager lenger enn den jeg hadde med søsteren min. Fantastisk er igjen det ordet som best kan beskrive opplevelsen. 

Tom forelsker seg også raskt. 

– Etter denne felles opplevelsen gikk vi fjelltur hver sommer og høst, med unntak av en sommer hvor kroppen min streiket fullstendig. 

LES OGSÅ: Det kom til et punkt der jeg tenkte: Er dette alt?

Flyttet til Skjåk

2011 gjennomførte de turen som også skulle føre til et nytt og stort veivalg i livet. De hadde lekt med tanken om en langtur som fylte hele sommerferien. Til slutt falt valget på hytte-til-hytte-tur fra Vassbygdi, nederst i Aurlandsdalen, til Skjolden. 15 dagsetapper og fire hviledager. Totalt 400 kilometer.

På denne tiden bodde de på Kløfta, men Bodil hadde så smått begynt å tenke tanken om å flytte nærmere fjell og natur. Etter hvert våger hun å nevne det for kjæresten. 

«Ja, kanskje det», lyder reaksjonen. 

– Det startet som en drøm hos meg, og gradvis vokste det fram til en felles drøm. 

Underveis på fjellet modner tanken. Bodil og Tom bestemmer seg for å flytte.

– Jeg kjente gleden inni meg vokse, og da vi stoppet på vei hjem og fikk en prat med ordføreren i Lom om muligheter, steg håpet enda mer. 

En tid senere finner Tom jobb. Paret pakker sammen, selger leiligheten og 1. mai 2012 flytter de til Skjåk. 

– Da drømmehuset kom for salg bare tre måneder senere, var all forsiktighet blåst bort. Vi handlet, forteller Bodil.

Den avgjørelsen har de ikke angret på ett nanosekund.

– Det er mer ro her, mindre jag. Folk er ikke så opptatt av statussymboler. Livet er godt for oss begge, men samtidig har vi også realistiske forventninger til hva et godt liv skal være. Vi har vanlige hverdager som alle andre med jobb, husarbeid og plikter, men vi bor i et hus med vanvittig flott utsikt, og vi fyller fritida vår med alt vi drømmer om: Turer med fjellsko, ski, klatring og middager med gode venner. 

Selv om livet smiler til fjells, må Bodil fortsatt jobbe for å ha kontroll på angsten. 

– Jeg må finne en balanse. Passe på ikke å bli for sliten, slik at jeg holder depresjonen unna. Men gode venner, familie og ikke minst Tom har vært nøkkelelementer for framgangen min. Jeg er åpen og føler meg ikke ensom lenger. Endelig kan jeg si at jeg har et godt liv. 

Bodil smiler. 

– Jeg har aldri følt meg så hjemme noen gang som jeg gjør nå. Her håper jeg vi skal bli gamle sammen.

SATSET PÅ NYTT LIV: Reisen til Mexico ble et vendepunkt for Vivian. – Vi forsto at det virkelig var mulig å leve det livet vi drømte om. Dermed våget vi å satse, sier hun. Foto: Vivian Songe
SATSET PÅ NYTT LIV: Reisen til Mexico ble et vendepunkt for Vivian. – Vi forsto at det virkelig var mulig å leve det livet vi drømte om. Dermed våget vi å satse, sier hun. Foto: Vivian Songe Vis mer

LES OGSÅ: Kristina tok noen utradisjonelle valg

Bestilte aldri annet enn enveisbilletter

Vivian Songe (38) har to store lidenskaper: å skrive og å reise. Under en familietur til Mexico skjønte hun at hun fra nå hadde adresse «verden». 

Da Vivian møtte Roy (38), viste det seg heldigvis at han delte reiselidenskapen. For fire år siden, da de fikk sitt første barn, Arion, visste paret at de ville fortsette å reise ut på eventyr. Mot slutten av barselpermisjonen i august 2013 lar de det stå til og tar med seg sin åtte måneder gamle sønn til Mexicos vakre kyst – nærmere bestemt Playa del Carmen og Tulum.

– Både jeg og Roy hadde vært her før og var blitt forelsket i stedet, og følte det var et spennende reisemål, samtidig som det var trygt nok til å reise med en liten baby, forteller Vivian.

Verken Vivian eller Roy har planlegging som sin fremste egenskap. De har derimot god erfaring med å reise på lykke og fromme, slik de gjorde under en seks måneder lang Asia-turné noen år tidligere.

– Roy reiste med 57 kroner på konto, mens jeg hadde én månedslønn som frilansjournalist stående. Vi måtte livnære oss underveis ved å lage reisereportasjer. Jeg skrev, han tok bilder, forteller Vivian.

Før de fikk barn, bestilte de aldri annet enn enveisbilletter. 

– Hotell tok vi på sparket. Siden vi nå hadde barn med oss, bestilte vi leilighet for de første ukene. Deretter var planen å kjenne etter hva vi følte for.

Ettersom det første leieforholdet opphører rundt juletider, er det ikke lett å finne noe nytt. De blir kjørende rundt i en kassebil med sjåfør i flere timer med all bagasjen og babyen, mens de leter etter et sted å bo. Det ordnet seg til slutt, slik det pleier.

Også på denne turen var paret avhengig av å tjene penger underveis på å skrive og ta bilder. De hadde dessuten begynt å snuse på muligheten for å skape en online-business. 

– Da vi hadde kommet til Mexico og kjente verdensvinden rive i hår, tanker og sjel, ble det plutselig veldig virkelig. Klart vi kunne gjøre det, sier Vivian entusiastisk. 

Dermed går de i gang med å lage et kurskonsept. Resultatet er «Bli magasinjournalist» – et onlinekurs med praktisk trinn-for-trinn–guide som lærer skribenter å skrive og selge artikler til magasiner og aviser.

– Mens vi var i Mexico, gjennomførte jeg den første kursrunden med femti deltakere. Siden er det blitt åtte kursrunder, samt utvikling av tilleggskonsepter, forteller Vivian fornøyd.

– Målet helt fra starten i Mexico var at vi skulle kunne leve et fritt liv, der vi kunne reise store deler av året og jobbe fra hvor som helst i verden. Det har vi klart, og det føles fantastisk!

Stedet og reisen hadde mye å si for at de torde satse, uten å tenke for mye fornuft og konsekvenser. 

– Når du står med tærne i sanda, hodet i skyene og ser hvor mye rart og spennende folk finner på ute i verden, var det til stor hjelp. 

I etterkant har også Roy skapt sin egen business innen online-kursing og digital markedsføring. I dag har han åtte ansatte. 

Så da klarer du kanskje å gjette deg til hvor familien befinner seg i skrivende stund? Nettopp. Playa del Carmen. Nå har de også en elleve måneder gammel prinsesse med på lasset.

– At vi er fire på turen, er både litt rart og veldig fint. Lite har føltes riktigere. Dette stedet er blitt vårt andre hjem.

FANT DRØMMEN I BRASIL: – Rio er stedet i mitt hjerte. Etter ti år som trekkfugl har jeg endelig fått eget rede i byen, forteller KKs journalist Tommy Halvorsen. Foto: Privat
FANT DRØMMEN I BRASIL: – Rio er stedet i mitt hjerte. Etter ti år som trekkfugl har jeg endelig fått eget rede i byen, forteller KKs journalist Tommy Halvorsen. Foto: Privat Vis mer

LES OGSÅ: Flyttet fra byen for å drive gård

Casa i favelaen

Så til min egen fantastiske reise som jeg lovet å fortelle mer om.

Over ti år etter første besøk har jeg vært i Rio ofte og lenge nok til å se skyggesidene: store sosiale forskjeller, fattigdoms-problemer, kriminalitet og gjennomkorrupte politikere for å nevne noen av dem. Men byen er for meg først og fremst store smil, sosiale, imøtekommende mennesker, uslåelig utsikt fra fjellene rundt byen, folkelivet langs Ipanema-stranden, soloppgang over Arpoador, solnedgang bak Dois Irmaos, den vakre bohemåsen Santa Teresa, de elleville gatefestene i den tidligere så lysskye bydelen Lapa; samba, cerveja, helt til solen lyser vei og folket danser hjem. 

Og sist, men ikke minst er Rio for meg Vidigal, favelaen i fjellsiden nedenfor fjellene «To brødre» (Dois Irmãos). Dette stedet som hadde en nesten magisk tiltrekning på meg i mange år. På avstand. Det var nemlig regnet som altfor farlig å bevege seg dit mens stedet ble styrt av narkotikakarteller.

I 2011 begynte imidlertid politiet å ta kontroll over favelaene, og siden har Vidigal med sin spektakulære beliggenhet og utsikt blitt et populært sted.

I fjor falt jeg for en casa her, nesten helt på toppen. Etter en prosess som varte og rakk i både uker og måneder, kunne jeg endelig sette navnetrekket mitt på kjøpskontrakten på det lokale rådhuset. Endelig var jeg eier av en av Rios råeste utsikter, i den aller frekkeste favelaen.

Da var det vel bare rett og rimelig at det sto en bedagelig type, sannsynligvis innehaver av byens høyeste afrofrisyre, og tonsatte kontraktseansen med lystig ukulelespill. Prisen for herligheten? Knapt en halv garasjeplass hjemme i Oslo. Og her er jeg nå. I mitt eget hus. I min favorittby. Mens jeg skuer utover mot blått hav, blå himmel. Jeg drømmer ikke.

redaksjonen@kk.no  Denne saken står også i KK nr 18, 2017

Til forsiden