MISTET MOREN: Ingvild Lilletvedt Nordstoga (44) mistet moren sin i 2014, men rakk målet om å gi ut sin første plate før hun døde. Foto: Geir Dokken
MISTET MOREN: Ingvild Lilletvedt Nordstoga (44) mistet moren sin i 2014, men rakk målet om å gi ut sin første plate før hun døde. Foto: Geir DokkenVis mer

Ingvild Nordstoga

Rett før moren døde, måtte Ingvild Nordstoga love henne én ting: Aldri å gi seg med musikken

- Sorgen over å miste en mamma er kanskje mye dypere enn man tror … Jeg visste ikke at det kunne gjøre så vondt så lenge. Musikken har vært redningen.

Det er i den aller siste stunden de to har sammen, etter sju seige år med kreft, at Ingvilds mor en aprildag i 2014 løfter hånden mot naturbildet over sykehussenga, mot det vestlandske motivet av et fjell og en foss, og sier: «Der Ingvild, der skal du holde konsert. Lov meg at du aldri gir opp musikken. Ikke gi deg.»

– Sorgen over å miste en mamma er kanskje mye dypere enn man tror … Jeg visste ikke at det kunne gjøre så vondt så lenge. Musikken har vært redningen. Gjennom den kunne jeg best få alle følelsene ut, forteller Ingvild stille. 

Vi møter henne hjemme på gården Plassen i Vinje i Telemark, i grønn skinnjakke, i det gamle, brune tømmerlaftede sveitserhuset, der pianoet står og Ingvild har spilt inn den siste plata si, «Ringen», som kommer ut i mars. Gården overtok hun i 2005 sammen med ektemannen Åsmund Nordstoga – tidligere kanalvert i NRK, musiker og bror til den heller ikke helt ukjente Odd. Helt siden tenårene hadde også Ingvild laget musikk – men utdannet seg med årene til musikkterapeut. 

LES OGSÅ: Odd Nordstoga: - Jeg husker jeg tenkte "jøss, så flott livet er" når hun var i nærheten

– Fornuften og det rasjonelle tok over. Jeg glemte det hjertet sa, konstaterer Ingvild enkelt på vestlandsdialekten fra hjembygda Stamnes i Vaksdal kommune.

Da hun 32 år gammel forlot Bergen til fordel for odelsgutten i Vinje, kom det også på bare tre og et halvt år intet mindre enn tre barn. Det var midt i den mest intense småbarnsperioden at Ingvilds mor fikk en kreftdiagnose, i 2009. 

– Jeg kunne ikke forstå det, hun hadde alltid vært der for meg, sier Ingvild.

Så hva gjør du når moren din får kreft? Når hun som introduserte deg for musikken i livet ditt, sakte, men sikkert forsvinner foran øynene dine? Hun som spilte svensktopper på hammondorgelet i stua, som aldri klagde over at du øvde i timevis på trompet fra klokken fem om morgenen, som alltid oppmuntret deg til å fortsette? 

For Ingvild var det ikke lenger et alternativ å velge bort musikken. Den bare kom til henne, i form av følelser, stemninger og historier. Og slik vokste det sterke ønsket fram, om å la det hele manifistere seg i en plate mens moren ennå levde – som en takk for alt, som en takk for musikken i livet. 

– Det ble et viktig mål for meg å få gitt ut en plate før hun døde. Jeg kunne ikke si det til noen – for det hørtes helt feil å bruke hennes død som et mål … Men hun hadde betydd så mye for meg musikalsk og hadde oppmuntret meg hele livet. «Ikke gi deg», sa hun alltid. Hun var den som kjente meg aller best. Jeg ville takke henne for alt hun hadde gitt meg.

MED MANNEN: – Helst ikke noe klisse­bilde, ønskes det fra Ingvild. Så ektemannen Åsmund setter seg ned med høflig avstand mellom dem.  Foto: Geir Dokken
MED MANNEN: – Helst ikke noe klisse­bilde, ønskes det fra Ingvild. Så ektemannen Åsmund setter seg ned med høflig avstand mellom dem. Foto: Geir Dokken Vis mer

LES OGSÅ: -Men så tenker man også at det er patetisk å være 50 år og snakke om at du savner moren din

Hun var min beste venn

Eg sku ha ringt te deg og sagt alt eg sku ha sagt

Eg sku ha reist te deg anten det var dag eller natt

Eg sku ha komt med ein båt som var lasta med gull og diamant

Og du sku få vært fremst i båten og sett på alt det fine som fanst

I Ingvilds oppvekst i den lille bygda mellom Voss og Bergen var det alltid musikk. Enten spilte moren på hammondorgelet – eller det var Ingvild som øvde iherdig.

– Musikken tok meg veldig tidlig. Jeg spilte kornett fra jeg var sju år. Mens andre sluttet å spille, så var den min verden. Etter hvert spilte jeg trompet, og jeg øvde i timevis, det var aldri snakk om at «nei nå holder det». Hun var ufattelig tålmodig som lot meg holde på. Hun så at det var min store lidenskap. 

– Mor-og-datter-relasjonen kan jo være kompleks – var det noe som var vanskelig mellom dere?

– Nei, hun var min beste venn. Jeg kunne fortelle henne alt, hun lyttet og forsto. Hun satte aldri krav om prestasjon. Hun var opptatt av at livet kunne være vanskelig og utfordrende, og var derfor også ærlig og fortalte ting som det var. Hun var en utrolig god og varm mor som lot meg får prøve meg fram i livet på egen hånd, samtidig som hun alltid var der, forteller Ingvild.

LES OGSÅ: Maria Mena (30) om skilsmissen: -Det ble en mulighet til å ta grep

Det sterkeste barndomsminnet er fra den ene gangen i året familien dro på ferie. Ingvild, den to år yngre lillebroren og foreldrene var en hjemmekjær gjeng, men hver sommer pakket de seg inn i familiens gule Mercedes og kjørte nordover til slekta i Trøndelag. For hvert vann de passerte, måtte de stoppe for å jakte på vannliljer, morens besettelse.

– Vannliljene er blitt symbolske for meg – de står for noe uoppnåelig og vakkert, slik mamma er for meg i dag. 

Da moren ble syk, dro Ingvild for å besøke henne så ofte hun kunne. Besøk for besøk så hun den moren hun kjente, forsvinne.

– Hun forandret karakter da hun ble syk, hun ble veldig bekymret for alt og alle. Annethvert år fikk hun tilbakefall. Etter noen år forsto jeg at dette kom hun ikke til å overleve.

Det var i spennet mellom ventesorg, og fylt opp av gode barndomsminner og takknemlighet, at sangene vokste fram, over en treårsperiode. Under hvert besøk til moren dro Ingvild også til sin favorittkafé et steinkast unna Fløibanen, satte seg ned med kaffe, penn og papir – og lot musikken komme til seg. 

Me sku ha seilt te ein stad du aldri hadde vært

Og alle me møtte dei sa du var det vakraste dei hadde sett

Og båten var så liten og havet var så mektig

Og vannliljene me fann

Dei tok me opp på ripa så dei fekk turke til me kom i land 

GODE MINNER: Minnene om moren som Ingvild var så inderlig glad i, lever videre både i musikken og i bildene Ingvild tar godt vare på. Foto: Privat
GODE MINNER: Minnene om moren som Ingvild var så inderlig glad i, lever videre både i musikken og i bildene Ingvild tar godt vare på. Foto: Privat Vis mer

LES OGSÅ: -Da mamma døde mistet jeg meg selv

En rå sorg

I januar 2014, 40 år gammel, debuterte Ingvild med «Den minste caféen». Av kritikerne ble hun sammenlignet med artister som Kari Bremnes og Joni Mitchell. Men for Ingvild var det dette som betydde aller mest:

– Mamma sa ikke så mye om plata, men støttet meg hele veien på sin måte. Men de siste to ukene hun levde, hørte hun masse på den. Det var den eneste plata hun tok med seg til sykehuset. Det var en god følelse å vite at hun fikk ta med seg den videre, sier Ingvild.

For bare et halvt år etter utgivelsen ble Ingvilds mor svært syk. Flere ganger i uka tok Ingvild den lange turen fra Vinje til Bergen. For å snakke med henne, stryke henne over håret, for å ta farvel. I over sju år hadde Ingvild forsøkt å forberede seg på å miste moren sin – sorgen ble likevel langt råere enn hun hadde forventet. Igjen ble musikken redningen, og løftet hun ga på morens dødsleie, ble en sterk drivkraft til å fortsette.

– Jeg gikk ofte hit til stua, for det er her pianoet står. Jeg kunne bare sitte og hulke, jeg kunne ikke alltid synge eller spille. Men da jeg bare satt der, så kom historiene til meg. Da skjønte jeg også hva som var vanskelig – og hva jeg skulle skrive om. 

 Foto: Privat
Foto: Privat Vis mer

– Sorg over foreldre er kanskje en sorg det i større grad forventes at man skal takle?

– Det er kanskje en måte å skyve den vekk på. Vi er jo så opptatt av å ta oss sammen og å være sterke – men det er bedre å få ting ut enn å gjemme det vekk, mener Ingvild. 

Og slik vokste plate nummer to fram. En av tekstene kom til over noen poser med morens klær, som Ingvild hadde tatt med seg for å hjelpe sin far. 

– De luktet fortsatt så godt av henne. Det var en blå og rød bluse jeg husket hun hadde på seg da jeg var to år. Jeg skulle rydde dem vekk i et skap, men klarte det ikke. Det ble til «Gøyme alt i eit skap».

LES OGSÅ: Maria (25) mistet moren i kreft

Ringen hun fikk etter moren – som hun fikk av Ingvilds far da de giftet seg, har gitt navnet til plata.

– Jeg kan nesten ikke gå med den ringen, det er for vondt, for mange følelser.

For Ingvild er albumtittelen «Ringen» også symbolsk. Med andreplata ute i løpet av mars, og med begge beina igjen godt plantet i musikken, er ringen på sett og vis sluttet. Og moren hennes – hun er fortsatt med.

– Hun er med meg hele tiden, på en eller annen måte. Når ungene er lei seg, sier jeg «hun er jo med i hjertene deres».

– Hva tenker du om det løftet du ga?

– Jeg gir meg jo aldri. Det har jeg etter faren min. Han har jeg også fått mye trygghet fra. Jeg er veldig glad for at jeg nå får gitt ut enda en plate. Det er min takk til henne. 

 Foto: Privat
Foto: Privat Vis mer

– Hva vil du takke henne for?

– For at hun har lært meg å lytte og bli glad i og ta del i musikk. Hun var min døråpner til musikken. Og den ekstreme tålmodigheten hennes – jeg skjønner ikke hvordan hun klarte det. 

– Tror du hun så at musikken var noe du trengte?

– Ja, jeg tror det. Å få skape musikk har vært avgjørende for meg. Det er ikke alltid jeg har klart å forholde meg til livet – da har musikken alltid hjulpet meg til å se ting utenfra. 

– I perioder har jeg søkt meg vekk fra den skapende delen av musikken, tenkt at jeg må skaffe meg en «skikkelig jobb» – men nå har jeg gitt et løfte om aldri å gi meg med den. Jeg tror man blir sterkere av å følge hjertet. Jeg tror man kan miste litt av styrken om man ikke gjør det. Jeg gjør i hvert fall det. 

Min båt er så liten

Og havet er så stort

Og han som styrer båten han tok deg med litt for fort

Og om eg lukker augo

Så ser eg at du står der framfor meg

Så opnar du hendene

Og eg fell innte

redaksjonen@kk.no

Sangteksten heter «Vannliljene me fann», og er hentet fra Ingvilds første plate, «Den minste caféen». 

redaksjonen@kk.no Denne reportasjen står også i KK nr 13/14, 2017

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: