Gymnaslærer Pedersen er basert på Dag Solstads kritikerroste roman fra 1982. Det er naturlig nok mindre lange, politiske møter i filmen enn i dens litterære forelegg, og mer oppmerksomhet er viet kjærlighetshistorien mellom tittelens gymnaslærer Knut Pedersen og AKP (m-l)-aktivisten Nina Skåtøy. Vi går rett inn på den brennende engasjerte venstresiden i Larvik, og følger deres 70-tallsdrøm om væpna revolusjon i Norge.
Kristoffer Joner spiller gymnaslærer Pedersen, som frelses til politikken av en av sine elever, Werner - glimrende spilt av fin-fine Jan Gunnar Røise, kjent fra Hawaii Oslo og poporkesteret Nicolai. Pedersen har egentlig satset på et bedagelig middelklasseliv med sin bibliotekkone Lise (Anne Rygh), men planene går rett øst når legen Nina Skåtøy i Ane Dahl Torps skikkelse, ankommer byen og AKP (m-l). Nina brenner for saka, og blir raskt en ledestjerne i laget.
Det er store skjær i sjøen, både for Larviks kommunister og for kjærligheten mellom Nina og Knut. Viktige valg må tas - enkelte av dem kan vise seg å bli fatale.
Fortellingen om de unge revolusjonære er god underholdning, Molands fortellergrep er både interessante og overraskende - spesielt godt liker jeg de mange magisk-realistiske øyeblikkene som inntreffer idet gymnaslærereren og hans medsammensvorne drømmer seg bort til større steder - Maos Kina, med andre ord.
Joner er naivt engasjert og troverdig som Knut Pedersen, og Ane Dahl Torp gjør en mer enn godkjent innsats som Nina Skåtøy. Min eneste innvending mot henne er at man tidvis får følelsen av å se henne gjøre samme rolle som hun har gjort i tidligere produksjoner - hun bør ikke bruke opp det litt slitne draget i ansiktet riktig ennå.
Av birolleinnehaverne vil jeg spesielt trekke fram Jan Gunnar Røise, som er glimrende i rollen som ung, engasjert skoleelev. Han lyser opp hver scene han deltar i, og jeg gleder meg til å se ham i en hovedrolle igjen.
Hans Petter Moland behandler AKP (m-l)-erne med en slags overbærende, kjærlig latterliggjøring. Man ler mye av dem, deres iver og strenghet. Jeg skulle gjerne sett at det var større glimt av alvor, særlig fordi den dramatiske avslutningen ikke får tilstrekkelig motivasjon idet latteren sitter så løst tidligere i filmen.
Dette er imidlertid ingen stor innvending - summa summarum er Molands store prosjekt blitt særdeles vellykket, dog mer som kjærlighetsdrama enn historisk dokument.
