Nordstrand, Oslo. Februar 2002. Det er tidlig morgen. Vinterkulden glefser mot de av hovedstadens innbyggere som allerede er ute av husene, på vei til jobb. Smerten de føler idet vinden treffer ansiktet, er ingenting sammenlignet med det helvetet Trude Bjercke Strøm våkner til.
Smale øyne nekter å slippe inn det lille daglyset som har funnet veien inn gjennom vindusruta. Hun merker at senga er våt. På gulvet ligger tomme vinflasker. Det lukter svidd. Sigaretten har satt fyr på sengen en gang i løpet av den mørke natten. Hun er våken, men likevel midt i et mareritt. Akkurat i dette øyeblikket kjenner Trude at hun er nødt til å ta et valg: «Vil jeg fortsette å leve, eller skal jeg gjøre det slutt nå»?
LES OGSÅ: Moren til Jorunn forlot henne da hun ble født
Barndommen
Hun vokser opp i Horten sammen med mamma og pappa, og etter hvert sin fem år yngre bror. Hun husker oppveksten som ganske turbulent.
De snakker ikke om ting som er vanskelig hjemme, og et ungt barnesinn kommer tidlig i kontakt med sorg, selv om hun er for ung til å vite hva ordet betyr, ja knapt at det eksisterer et ord på fire bokstaver som bærer i seg så mye smerte. Når faren får jobb i hovedstaden, pakker familien flyttelasset. 7-åringen tar det tungt. Hun har ikke lyst i det hele tatt til å forlate rekkehuset, venner, og ikke minst Bestemamma og Bestepappa sitt koselige hjem i Pedersgata. Å komme hit, til en hage full av blomster, trær, bær og trygge voksenfang, er som å komme til himmelen, tenker Trude.
Ingen ser hva hun bærer på. Trude er nemlig svært flink til å skjule smerten, noe som gjør det vanskelig for omgivelsene å forstå. På skolen er hun populær. Elevrådsformann, flink i idrett, alltid velkledd. Og hun har en sterk rettferdighetssans. Trude er ikke redd for å stå opp når andre blir dårlig behandlet.
På hjemmebane er ungjenta den som ofte går imellom når foreldrene krangler. Likevel tar hun det tungt når foreldrene forteller at de skal skilles, og klumpen i magen vokser igjen fram. Bedre blir det ikke når moren får ny mann.
LES OGSÅ: Suksessforfatter løy om hiv-diagnose til kjæresten
Skjør
Den vevre jenta er ikke redd for å gå i opposisjon, og Trude blir derfor familiens «syndebukk». 14 år gammel, utslitt og fortvilet, tenker Trude: «Nå orker jeg ikke mer».
Hun tømmer sitt første pilleglass. Alkohol hadde hun fått smaken på allerede to år tidligere. Når hun endelig får flytte hjemmefra og inn på hybel i en alder av femten, blir det enda lettere å ruse seg, både på alkohol og hasj. Hun røyker så mye at enkelte perioder skal bli visket bort fra hukommelsen. Rusen gir henne nærmest en åndelig opplevelse. Endelig kjenner hun ro i kroppen. Trygghet. Selvtilliten vokser også i takt med promillen. Trude lever hardt, frem til hun blir gravid i starten av 20-årene. Da slutter hun midlertidig å ruse seg. Det er den beste perioden i livet hennes.
En tid etter at Caroline blir født i 1988, kommer imidlertid angsten krypende. Det hjelper heller ikke at forholdet Trude lever i går svært dårlig. Hun er så sliten. Sinnet så skjørt etter alle de opprivende opplevelsene, allerede mange nok for et langt liv. Bortsett fra pillene, slutter hun å spise. På det verste veier hun kun 42 kilo. Angsten derimot vokser seg stor og sterk. Hun tør ikke en gang gå på kafé.
Trude skjønner at noe må gjøres, og tar tak i skuespillerdrømmen hun har båret på så lenge. Å flykte inn i andre roller enn sin egen, gir henne en ny form for rus, slik at hun kan legge bort piller og alkohol. Etter å ha gått teaterlinje her hjemme, slipper hun gjennom et trangt nåløye i USA. Av tusen søkere blir hun en av 16 utvalgte til Burt Reynolds teaterskole i Florida. Aberet er at hun må være lenge borte fra datteren.
Selv om hun drar hjem til Norge hver tredje måned, er det tungt. Hun biter tennene sammen. Ser scenelyset langt der fremme. Så, idet skoleåret og USA-oppholdet nærmer seg slutten, utsettes hun for en hendelse verre enn noe av det hun har opplevd så langt i livet.
Når livet rakner
Skolehverdagen er tøff. Det er ikke rom for mange utskeielser. Denne helgen har imidlertid Trude og noen venner unnet seg en sjelden tur på byen. Hun blir full. Når det er tid for å dra hjem, tilbyr en fyr å kjøre henne. Så fort teaterstudenten er inne i bilen, kjenner hun det kalde, sterke jerngrepet. Hun forstår umiddelbart at hun er i fare, men det er for sent. Denne natten blir hun voldtatt. Blåmerkene på kroppen er ingenting i forhold til sårene innvendig. Hendelsen får det til å tippe over for en allerede nedkjørt, sliten og skjør, norsk jente.
Et par dager senere smeller Trude inn i en psykose. Hun forsøker å hoppe ut av et vindu, og blir innlagt på psykiatrisk sykehus i en uke. Full av tabletter klarer hun utrolig nok å bestå eksamen, men hun er helt ute å kjøre når hun vender tilbake til Norge. Angsten herjer inni henne, og hun klarer ikke å skille mellom fiksjon og virkelighet. Det blir derfor bestemt at Caroline skal fortsette å bo hos faren. Når de står og pakker ned Carolines ting hjemme hos Trude, sier 7-åringen: «Mamma, tror du jeg kan kalle den nye kjæresten til pappa for mamma?» Trude klamrer seg til kjøkkenbenken. Klarer ikke å snu seg mot datteren. Kjenner det begynner å banke inne i hodet.. «Selv om du flytter til pappa, har du bare en mor, og det er meg. Det er ingen som kommer til å elske deg så høyt som jeg gjør», svarer Trude.
Snart ser hun museflettene på det lille hodet, og hånden som vinker fra baksetet i bilen, idet datteren kjøres bort fra Tors gate på Frogner. «Nå er det ikke mer å leve for», tenker moren. Hun går opp på soverommet, tenner et stearinlys og tømmer i seg alle tablettene hun har. Ved en tilfeldighet blir Trude funnet av en venninne, og sendt til sykehus for pumping. Smerten inne i henne, får imidlertid ikke de hvite frakkene fjernet. Den blir om mulig enda verre i tiden som følger. Hun bader i angst, mens demonene danser i ring rundt henne. Så gryr en ny morgen. En kald februardag i 2002. Dagen da alt skal begynne på nytt.
Rop om hjelp
Trude våkner i ettroms-hybelen sin på Nordstrand som rommer en liten kjøkkenkrok, ett bord, to stoler og en skakkjørt 35-åring. Senga er våt, og det lukter brent. En gang i løpet av natta har sigaretten hennes antent dyne og pute. Hun minnes ikke at hun slukket flammene.
Akkurat der, i kulissene av et liv på det aller mørkeste, tar Trude telling. Mens hun spør seg selv «vil jeg leve, eller dø?» flerrer bildet av Caroline opp på netthinnen. Det er tanken på datteren som får vektskåla til å tippe over på «leve».
Hun fisker frem mobilen med skjelvende fingre og sender ut nødsignalet: «Hei Rigmor, jeg ønsker å leve, men da trenger jeg hjelp!» Venninnen setter seg umiddelbart i bilen. Kjører Trude til legevakten, og insisterer på at hun får nødvendig hjelp raskt. Allerede fem dager senere legges Trude inn til avrusning ved Trasoppklinikken.
Bekymret
Det har gått 15 år. Trude og Rigmor sitter tett i en god sofa på Bristol, stedet de to venninnene møttes aller første gang da de hadde fått roller i samme stykke på Riksteatret. En rolle som for Trude kom svært overraskende.
– Kvelden i forveien hadde jeg blitt tatt for fyllekjøring. Da telefonen ringte og stemmen presenterte seg som regissør og sa han hadde en rolle jeg var ment for, trodde jeg det var en dårlig spøk. Jeg la på, forteller Trude og ler.
Under den ni måneder lange turneen som fulgte, ble hun godt kjent med Rigmor Galtung. De to kunne sitte i timevis i senga og skravle. Det gikk ikke lang tid før Rigmor forstod at Trude slet tungt.
– Jeg husker en episode der Trude nesten panisk trengte å oppsøke lege for nakkesmerter, sier Rigmor.
– Ja, da var jeg tom for piller vet du, skyter Trude inn, før Rigmor fortsetter:
– Bak den pene fasaden, så jeg at hun ikke hadde det bra. Selv om turnelivet bringer med seg mye alkohol for mange, var det ekstra påtagelig hos Trude. Vi hadde flust av hyggelige stunder også. Tilsynelatende fungerte hun bra, men problemene og de destruktive sidene hennes skinte gjennom, sier Rigmor.
Trude nikker gjenkjennende, sier:
– Jeg husker du sa «jeg er redd for deg, Trude».
LES OGSÅ: Andrea Voll Voldum til KK: - Mellom linjene leser jeg: «du er voldtatt, men ikke voldtatt nok»
Druknet smertene
Rigmor, som selv har vært åpen om sin bipolare lidelse, anbefalte psykologen sin til Trude, uten at det gjorde susen. Problemene fortsatte, også etter at turneen var over.
- Jeg forsøkte å drukne smertene ved hjelp av piller, alkohol, sex og selvskading. Selvdestruktiv så det holdt.
Liten og redd, merket etter selvskading, ankom Trude avrusningsklinikken i jeans og grå hettegenser med en Snoopy-bamse i armene. Helt annerledes enn den jenta folk var vant til å se: Velstelt, iført høye hæler, leppestift og perfekt lakkerte negler.
– Hun har alltid sett bra ut og vært glad i vakre ting. Det er ikke for ingenting jeg kaller henne Norges fattigste diva, sier Rigmor og åpner latterdøra. Trude ler med.
På klinikken lo hun derimot ikke. Her skrek hun heller. Slamret med dørene, mens rusen gradvis forlot kroppen. De første tolv ukene befant hun seg i benektelsesfasen. Til slutt ble hun nærmest dratt inn i samtale-grupperommet av en av terapeutene:
– Der inne, omgitt av de andre, brøt jeg endelig sammen og erkjente problemene. Det var som å fjerne tusen kilo fra skuldrene, forteller Trude.
Tre måneder senere møtte hun verden i rusfri utgave, selv om hun hadde aller mest lyst til å bli.
Tilbakekomsten
– Det var skummelt å forlate stedet hvor jeg følte meg trygg, omgitt av mennesker som forstod meg.
Utenfor bestemte Trude seg for å søke videre innover i sinnet, og utdannet seg til rusmiddelterapeut, samtidig som hun aktivt oppsøkte selvhjelpsgrupper.
– Til å begynne med var valget motivert av å forstå meg selv bedre, men etter hvert gikk det over til et brennende ønske om å få gi tilbake. Hver gang jeg opplever at noen med rusproblemer får hjelp til å komme på rett vei i livet, gir det meg enormt stor glede, forteller Trude.
– Til å begynne med skulle hun «frelse» alt og alle. Det var litt slitsomt, Heldigvis roet hun seg etter hvert, tilføyer Rigmor, og sender et lett ertende smil mot venninnen.
– Hun er en fantastisk terapeut. Jeg har sett henne i arbeid. Det er ikke mye divafakter i terapirommet. Da er Louis Vuitton-veskene lagt bort!
Rigmor lener seg over, slik at skulderen dulter borti Trude. De smiler. To venninner som begge vet hva det vil si å falle. Og reise seg igjen. For Trude sin del var det helt vesentlig å ha Rigmor ved sin side i den prosessen.
- Hva har Rigmor betydd for deg?
– Hun har reddet livet mitt. Minst to ganger, forteller Trude.
Tenker seg om noen sekunder og fortsetter:
– Kanskje hadde det vært like greit om jeg ikke ble reddet.
Venninnen responderer raskt:
– Nei, nå må du faen meg gi deg! Sier Rigmor og sender ut en ny tsunamilatterbølge, som får lønsjgjestene i lokalet, hvorav de fleste har passert middagshøyden, til å snu seg mot hjørnebordet vårt.
LES OGSÅ: Hanne mistet lillebroren i blind vold: - Da jeg så ham, skjønte jeg at dette ikke kom til å gå bra
Livsviktig tillit
Galgenhumoren sitter løst hos venninnene, samtidig som alvoret heller aldri er langt unna.
– Selv når jeg var som lengst nede, viste Rigmor meg tillit. Hun lot meg for eksempel være barnevakt, kun to uker etter at sønnen var født, sier Trude.
– Jeg har aldri hatt noen grunn til ikke å stole på deg. Det var rusen og sykdommen som var problemet, ikke deg som person. Jeg var hundre prosent trygg på at du aldri ville røre en flaske, så lenge du hadde ansvar for et barn, responderer Rigmor.
– Tilliten du viste meg betydde veldig mye. Ja, jeg vil si at den var helt avgjørende, sier Trude, og fortsetter:
– Rigmor er fantastisk. Ekstremt sjenerøs. Hun tok meg til seg fra første dag. Det er ingen jeg er så trygg med som Rigmor. Selv om hun er en energibombe, er det ingen jeg kan hvile hos på samme måte.
De fine ordene får Rigmor til å vri seg lett i sofaen:
– Nei, nå får det være nok her altså, sier hun, lener seg fram, og snart møtes de to i god venninneklem.
Så er tiden kommet for å reise seg. Gå ut i verden. Kjenne solen prikke mot huden. Rigmor forsvinner inn i teateret, Trude av gårde til time med en rusklient. Snart er de borte, men disse ordene henger igjen i høstluften: Når man vet hvor mørkt det kan bli, oppleves lyset enda sterkere.
