ET SJOKK: Kort tid etter at Mari og Roar ble samboere, fikk Roar beskjed om at han hadde fått testikkelkreft med spredning. Livet ble snudd på hodet for paret, men nå sier de at de har kommet styrket ut av det. FOTO: Silje Helgesen
ET SJOKK: Kort tid etter at Mari og Roar ble samboere, fikk Roar beskjed om at han hadde fått testikkelkreft med spredning. Livet ble snudd på hodet for paret, men nå sier de at de har kommet styrket ut av det. FOTO: Silje HelgesenVis mer

Sjekk deg:

Roar gikk med smerter i lang tid uten å sjekke seg, til slutt satte Mari foten ned: - Da jeg hørte ordet kreft fikk jeg sjokk

Det er like viktig at menn sjekker seg for kreft som at kvinner gjør det, sier Mari Spjelkavik (35) og Roar Strandman (42).

Det var sent på høsten, nesten vinter. Roar hadde akkurat fylt 40, og for noen måneder siden hadde han og Mari blitt samboere. Nå skulle de til Oslo en helg for å nyte livet - Roar skulle bare på et kurs gjennom jobben på Danskebåten først. Men denne helga, og de neste månedene, skulle vise seg å bli noe helt annet enn livsnyting og det å kose seg med å bo sammen.

Alt skulle være bra, men så ble de tatt tak i, røsket ut, og når de kom tilbake til seg selv igjen befant de seg på et trist hotellrom i Trondheim. Det utenkelige skjedde. Du vet, det som aldri skjer oss. Roar fikk påvist testikkelkreft med spredning til bekkenet.

- Kreft. Det ordet gir meg grøsninger. Fortsatt i dag så tenker jeg at det ikke har skjedd. Jeg kan ikke skjønne at jeg har vært gjennom dette, sier Roar åpenhjertig til KK.

Vi møter han og kjæresten Mari hjemme hos dem i Ålesund. I døra venter et smilende og tilsynelatende lykkelig par. Idet jeg går inn i gangen blir jeg tilbudt det vestlendinger trolig liker aller best: sveler med en god dose sukker på. «Du rakk jo ikke å ta ferga, så du må nesten få det servert her istedenfor», ler Roar.

Til tross for at stemningen virker lett og god, innrømmer paret at de har lagt en ekstremt vanskelig periode bak seg. Mari beskriver syksdomsperioden med tre ord: kaos, fortvilelse og sorg. Det å få den sjokkbeskjeden alle frykter var hardere enn de noen gang hadde forestilt seg - og det er fortsatt noe som sitter dypt i.

- Vi har et bilde av at jeg står og henger opp navneskiltet vårt på postkassen i slutten av september. Første november sitter Roar på sykehuset og får cellegift. Plutselig kan man liksom få livet rett i trynet, sier Mari.

Begge to har mye på hjertet denne dagen. Dette er noe de lenge har villet prate om, rett og slett fordi de ikke unner noen å gå gjennom det samme.

Gjenkjennelig smerte

Det hele begynte med at Roar merket en lett murring i lysken, men som menn flest går han sjelden til legen. Dessuten hadde han og broren leid en bil og kjørt langt noen uker i forveien, så han hadde sikkert bare sittet litt skjevt under kjøreturen. Mari insisterte på at han måtte dra og sjekke det opp, men Roar ville ikke.

En stund etterpå dro de på 40-årstur til London. Der ble det mye gåing - og smertene forverret seg. Han kastet i seg smertestillende, men måtte til slutt ta flere pauser fordi han hadde så vondt. Så gammel hadde han vel ikke blitt?

- Samtidig var smertene så gjenkjennelige. Det var som om at det lå en nerve i klem eller at jeg hadde fått en betennelse. Jeg følte liksom at jeg hadde kjent noe lignende før, og trodde fortsatt at det ikke var noe alvorlig.

Vel hjemme i Norge dro Roar omsider til legen. Dette etter et oppsiktsvekkende øyeblikk på stua en tidlig morgen. Kun iført boxershorts la han en dag plutselig merke til at det ene låret hans var nesten dobbelt så stort som det andre. Da kjente han et snev av bekymring og ringte ned med en gang.

Legen utelukket ikke betennelse, men sendte ham til sykehuset for undersøkelser. Jeg husker jeg tenkte at «ja, betennelse. Det var det jeg skjønte», forteller Roar.

Kort tid etter fikk de beskjeden.

Mari husker dagen hvor mannen hennes fikk påvist diagnosen veldig godt:

- Det var jeg, Roar og legen som satt på sykehuset den dagen vi fikk vite det. Legen var svensk og brukte først uttrykket «cancer tumor». Da husker jeg at jeg tenkte «men hva er det da....?» Så fort jeg hørte ordet kreft, ble jeg helt sjokkert.

LES OGSÅ: Nicola Mendelsohn: - Å få uhelbredelig kreft var et sjokk, for jeg følte meg helt frisk

Tabu å snakke om

Frem til da hadde ingen av de vært inne på tanken om kreft, så plutselig sto de der og ante ingenting. Det kom som et lyn fra klar himmel, og Mari trekker frem viktigheten av at menn også går og sjekker seg, ikke bare kvinner.

- Det er kjempebra at brystkreft og livmorhalskreft er jevnlig i media. Men testikkelkreft og prostatakreft for eksempel, det er noe man ikke snakker så mye om. Det er nesten som at det virker litt tabu blant menn å snakke om det, men det er så utrolig viktig.

- Konsekvensene av at man ikke har fokus på det kan jo være å bli alvorlig syk, skyter Roar inn.

Når han ser tilbake på perioden før han fikk påvist kreft, så husker han at han var mer sliten enn vanlig. Kroppen sa ifra, men han lyttet ikke godt nok.

- Vi menn er jo dødssyke når vi er forkjøla, men når det er noe som virkelig plager oss, så er vi redd for å oppsøke lege. Det har jeg lært at jeg ikke skal være igjen. Det er noe med det å innrømme overfor seg selv at det er noe som ikke stemmer med kroppen.

NYOPERERT: Dette bildet ble tatt rett etter en omfattende operasjon Roar gjorde etter at cellegiftbehandlingen var over. FOTO: Privat
NYOPERERT: Dette bildet ble tatt rett etter en omfattende operasjon Roar gjorde etter at cellegiftbehandlingen var over. FOTO: Privat Vis mer

Livet sto stille

Dagene hvor Roar gikk på behandling og lå innlagt på sykehuset i Trondheim går over i hverandre. Paret minnes kommunegrå vegger og mange timer med venting. Livet sto stille. Ingen av dem var kjent i Trondheim fra før. Familien var langt unna. Mari visste så vidt hvor hun var i verden på det tidspunktet. En dag fikk de også beskjed om at denne sykdommen kanskje kunne gjøre Roar steril.

- Legene dro fra jobb, og vi satt igjen og så på hverandre. Plutselig knakk Roar helt fullstendig sammen. Tårene rant nedover kinnet og han sluttet omtrent å puste. Da fikk jeg panikk selv og ropte ut at «du må puste! du må puste!». Jeg var sikker på at han skulle dø, sier Mari.

I løpet av behandlingstiden gikk han ned 16 kilo på kort tid og var helt grå i ansiktet. Selv mener han at han så ut som en krigsfange. En som hadde opplevd en grusom urettferdighet i livet:

- Jeg husker så godt et øyeblikk hvor jeg sto på rommet mitt og så ut vinduet. Rett bak sykehuset kjørte det et tog forbi, og jeg tenkte at det var så sinnsykt urettferdig. Skulle livet liksom bare gå videre mens jeg sto midt i en krise?

Tenkte mye på døden

Mari beskriver denne perioden som en strøm av skuffelser. Det var tunge beskjeder å få hele tiden, og hun ante aldri hva hun gikk til. Plutselig ble døden et faktum.

- Jeg hadde aldri tenkt på døden før, men plutselig var det det jeg tenkte på. Jeg var fadder i barnedåp og kom inn i kirken med bunad. Jeg rakk ikke en gang å se meg rundt før jeg braste ut i gråt. Jeg så ikke noen barnedåp, jeg så en begravelse. Da ble jeg så overrasket over min egen reaksjon. Der skulle jeg bære dette vakre lille barnet opp kirkegulvet, og så sto jeg der og gråt.

- Hvorfor tror du det gikk så hardt innpå deg?

- Å være nærmeste pårørende til en kreftpasient er utrolig vanskelig. Det var jo Roar som var syk, og det var han som gikk gjennom smerten i den forstand at han følte det på kroppen. Men det var utrolig smertefullt for meg også. Jeg følte jeg kjempet hans sak, men etterhvert innså jeg at jeg måtte ta min plass i prosessen. Legene gikk liksom hjem og levde normalt etter at vakta var ferdig, men vi hadde sykdommen på oss døgnet rundt. Jeg klarte aldri å legge det fra meg, all tid ble brukt til dette, sier hun og ser bort på Roar.

Han legger til:

- Det å være pårørende når noe så alvorlig skjer, er mye verre enn å stå i det selv. Når man er syk, så er man bare syk. Du stoler på de i hvit frakk, de forteller at det kommer til å gå bra og så satser man på det. Har du vondt, får du smertestillende, er du kvalm får du kvalmedempende, har du kreft, får du cellegift. Å sitte ved siden av må være utrolig tungt. Den du elsker har det kjipt, og du kan ikke gjøre noe for å gjøre det bedre.

Paret uttrykker stor takknemlighet overfor familie, venner, kolleger og sjef på jobben for god forståelse etter hendelsen.

- Alle disse personene har vært gull verdt for å finne veien tilbake til hverdagen. De stiller opp, trøster og viser omsorg. Sjefen jeg hadde da så meg på ekte, og forsto at dette var et menneske i krise. Det setter jeg stor pris på, sier Mari.

LES OGSÅ: Christine følte seg ung og udødelig. Så fikk hun kreft

Tilbake til normalt liv

I dag er Roar friskmeldt og tilbake i både jobb og vanlig hverdag. Men tiden etter sykdommen har ikke akkurat vært en dans på roser - for noen av dem.

- Det har vært en indre kamp for min del. Da vi endelig kunne sette oss ned her i stuen og ha tacokveld igjen, så var vi først overlykkelige - men så fikk vi liksom aldri den ordentlig livsgnisten igjen.

PÅ TOPPTUR: Dette bildet er tatt fra en topptur, like etter at Roar ble friskmeldt. FOTO: Privat
PÅ TOPPTUR: Dette bildet er tatt fra en topptur, like etter at Roar ble friskmeldt. FOTO: Privat Vis mer

I tillegg til de sosiale utfordringene sitter Roar igjen med et 40 centimeter langt arr på magen som han har komplekser for. Dette arret kommer av en omfattende operasjon han gjorde etter at siste cellegiftbehandling var overstått.

- Arret er fortsatt en kamp. Jeg kjenner på det hver gang jeg ser meg i speilet, og selv om Mari sier at det ikke synes så godt, så ser jeg det veldig godt selv. Det har også vært med på å ødelegge litt når det kommer til det intime forholdet vårt.

Det er noe begge er enige om at har vært utfordrende.

- Det er selvfølgelig en rot til frustrasjon. Man kjenner på den følelsen av at vi vil så gjerne, men så går det ikke. Da trekker man seg litt fra hverandre, fordi man ikke vil såre den andre parten. Hvem går og tenker på at testikkelkreft kan påvirke intimiteten senere? spør Mari.

- Har det gått utover mulighetene for å få barn - som legene påpekte at kunne skje?

- Jeg har ikke blitt steril, men det kan være vanskeligere å få barn nå, sier Roar.

Ikke unormalt

Vi har tatt en prat med sexologisk rådgiver Ulla Aasland. Hun forteller at om den ene parten i et forhold blir rammet av enten kronisk og/eller alvorlig sykdom, vil det uansett påvirke samlivet i større eller mindre grad. Sykdom knytter seg til følelser, tanker, selvtillit og hvordan man tenker om seg selv.

- Sykdom kan med andre ord omrokkere på tryggheten i forholdet. Mange kan kjenne på redsel og frykt fordi man eksempelvis ser fysisk annerledes ut enn man har gjort før. Tanker som at man ikke er bra nok, at partneren sikkert ikke er like tiltrukket av en lengre og følelser som sinne og frustrasjon er ikke uvanlig, sier Aasland.

Det er heller ikke unormalt at partneren til den som er rammet kjenner på bekymring. De færreste vet hvordan man skal møte sin elskede i sorgen.

- Det jeg tenker i situasjoner som dette er å gi hverandre tid til å stå i det, bli trygge i den nye situasjonen og kom sammen over dette med sorg og usikkerhet. Selv om man ikke har sex så er det viktig å være nærme hverandre og fokusere på åpenhet.

- Hvorfor er det så vanskelig å snakke om problemer knyttet til sex?

- Sex er det mest personlige vi har og gjør, i tillegg til at det ligger mye tabu rundt seksualitet. Utfordringer rundt det kan derfor føles som en stor skam, og er vanskelig å snakke om. Mitt tips til alle som står i en sånn situasjon: benytt instansene du har rundt deg. Det er kjempeviktig at helsetilbudet rundt oss er i bruk, og ikke tenk at noen spørsmål ikke kan spørres om. Man må på et eller annet tidspunkt ta det første skrittet, og åpenhet er alltid alfa omega - uansett situasjon.

«Vent til dere får barn»

Mari legger til at de ofte får kommentarer som «bare vent til dere får barn, da vil dere oppdage hva livet egentlig dreier seg om».

- Det er sårende, fordi vi skulle mer enn gjerne hatt barn. Vi tviler ikke på at livet forandrer seg da, men jeg opplever at vi på mange måter, på både godt og vondt, vet hva livet dreier seg om.

Nå ønsker paret å formidle hvor viktig det er for menn å gå å sjekke seg. Kreft tar ingen hensyn, men om man kommer sykdommen i forkjøpet kan mye være gjort.

- Vi tror man kunne unngått mange dramatiske behandlinger om menn hadde tatt grep litt tidligere.

LES OGSÅ: Ida (25) har uhelbredelig livmorhalskreft: - Jeg er et levende eksempel på at det kan være for sent å vente til man er 25

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: