Colombia

Rørende gjenforening i Colombia

På flyplassen ble Linda møtt av utallige slektninger. Jubelen var ­overdøvende og følelsene sterke. 30 år etter å ha blitt adoptert til Norge, møtte Linda sin biologiske mor.

Rørende gjenforening  i Colombia
Publisert
Sist oppdatert

Ganske tidlig etter at jeg i 2009 møtte min kone, Linda Martha Ines Andreassen Stenberg, fortalte hun meg om sin store lengsel i livet. At det antakelig fantes familie i Colombia som hun aldri hadde møtt. Hun ble nemlig adoptert til Norge i 1984. Håpet var at hun kanskje hadde søstre i hjemlandet.  

Opp gjennom årene er det blitt gjort forsøk på å finne mer informasjon, uten resultat. For å hjelpe Linda klekket jeg ut en plan. Det tok ikke lang tid før planen ga resultater.

Den første samtalen mellom mor og datter gikk gjennom Skype 17. februar 2013. Kontakten kom i stand etter at vi opprettet en blogg vi kalte «Where is Mom?» Vi begynte forsiktig å legge ut informasjon, men holdt tilbake det mest personlige av hensyn til dem som måtte leve i Colombia.

Responsen kom likevel raskt, og det viste seg at hjelpen var nærmere enn vi trodde. I Harstad satt en mann ved navn Juan Gabriel. Han er fra samme hjemby som Linda, Armenia, og her hadde han gode kontakter. 

Etter bare ni dagers søk sto vår kontakt i Colombia på gården til Lindas biologiske mor, med en iPad i hånda og fri internettilgang.

FAMILIEFEST: Et livlig utsnitt av familien med Linda og sønnen Nikolai i front under en av flere fester som ble arrangert for Linda.
FAMILIEFEST: Et livlig utsnitt av familien med Linda og sønnen Nikolai i front under en av flere fester som ble arrangert for Linda. Vis mer

Les også: – Lille Ludvik er vår store glede


Dagbok 17. februar 2013
«Jeg er helt satt ut. Hva har jeg vært med på i kveld? I forkant var jeg så nervøs som jeg aldri har vært før, og det viktigste for meg før samtalen, var å se fin ut for Liliana. Da jeg endelig fikk pratet med henne, var det ikke lenger så viktig. Under samtalen ble jeg mest sittende og se på kvinnen som hadde født meg. Jeg ville se med egne øyne om det fantes noen likhet. Selv klarte jeg nesten ikke si noe som helst.»

Tilbake i 1983 fikk mor og datter kun to døgn sammen etter fødselen. Linda måtte adopteres bort på grunn av morens vanskelige livssituasjon. Det eneste Linda har visst om sin familie i Colombia, er at det eksisterte en eldre søster.

Dagbok 1. desember 2013
«Nå starter mitt livs reise. Jeg skal reise tilbake til mitt fødeland, og bli kjent med kvinnen som fødte meg. Samtidig får jeg oppleve det som jeg kunne vært en del av, om jeg ikke hadde blitt satt bort.» 

I løpet av månedene mellom den første kontakten på internett og vår flyavgang i desember, rekker vi å bli godt kjent med den nye delen av Lindas familie. I Armenia ventet en mor, tre søstre, fire tantebarn, bestemor og et utall tanter og onkler. Kun én annen person i familien visste om Linda fra før; onkelen Gabriel Antonio, som var med under fødselen. 

Å krysse Atlanteren fra Paris til Bogotá tar nesten 12 timer. Etterpå venter en kort flytur til Armenia. Pulsen og nervene til kona mi var i høyspenn hele veien. Til slutt landet vi på flyplassen i den lille byen Armenia. Mens vi ventet på koffertene, satt Linda stille og rolig på en benk i et hjørne, sammen med sønnene, Martin (12) og Nikolai (16 mnd). Hun visste godt at utenfor dørene sto et kobbel forventningsfulle familiemedlemmer. 

FØRSTE BILDE: Slik så Linda ut da de norske adoptivforeldrene så henne første gang i 1983.
FØRSTE BILDE: Slik så Linda ut da de norske adoptivforeldrene så henne første gang i 1983. Vis mer

Les også: – Det handler ikke om at jeg ikke vil


Dagbok 2. desember 2013
«Før vi gikk ut av dørene tenkte jeg; hva kommer til å skje nå? Hvem står utenfor dørene? Hvor skal vi, og hvordan kommer vi dit? Situasjonen var svært stressende, og jeg var langt utenfor min komfortsone. Det var kaos, og oppi alt forsvant Espen ut i folkemengden. Jubelbruset – «Nikolai sover, ikke vekk han». Det var min første tanke. Alle skulle dra i meg, gi meg en klem, fortelle hvem de var. Jeg klarte bare si hei. Samtidig måtte jeg følge med Martin, min eldste sønn, at han ikke kollapset i alt styret.»

Jubelen var overdøvende. Følelsene tok overhånd. Mor, søster, onkler, tanter, og 76 år gamle bestemor Melba var på plass. Trallemannen skulle ha betalt, familien ville ha klemmer, jeg filmet, og passet bagasjen. Linda forsvant inn i folkemengden, blitsene haglet.

De første dagene gikk med på å føle seg fram. Vi ble innlosjert i onkel Luis Miguels villa i utkanten av byen. Da vi ankom huset, var det bekmørkt, og regnet høljet ned. Vi så på hverandre med skepsis i øyene. Spesielt da nattsvermere så store som putetrekk kom flygende inn.

Den første morgenen var vanskelig for min kone. Hun trivdes ikke og ville hjem til Norge. Tre uker i det ukjente lå foran henne. 

LYKKELIG: Utflukten til Valle del Cauca er en av de mest minnerike øyeblikkene under oppholdet i Colombia. For Linda var det en fantastisk opplevelse å ri oppe i fjellene.
LYKKELIG: Utflukten til Valle del Cauca er en av de mest minnerike øyeblikkene under oppholdet i Colombia. For Linda var det en fantastisk opplevelse å ri oppe i fjellene. Vis mer

Les også: Laila ble enke som 35-åring


Dagbok 6. desember 2013
«Endelig har jeg begynt å venne meg til levesettet i Colombia. Det hygieniske er ikke dårligere, men anner­ledes. I begynnelsen følte jeg at det var skittent over alt, men etter noen dager skjønte jeg at det var bare uvant. Nå trives jeg mye bedre, og hjemlengselen har gitt slipp.»
Liliana, Lindas mor, driver en liten lunsjrestaurant i byen hvor hun og døtrene bor, Jamundi. Liliana overlot ansvaret til kokken. De tre ukene vi var i Colombia, ville hun være sammen med oss stort sett hele tiden. 

Tidvis ble det som å være tenåring igjen, med en overbeskyttende mor som trådte i hælene på deg. På den andre siden er hun svært omtenksom, og sørget hele tiden for at vi ikke gikk sultne eller tørste. 

Etter en uke i Armenia tok vi turen til Jamundi, men ikke før vi hadde vært innom bestemor ­Melbas leilighet. Der feiret vi fødsels­dagen til onkel Gabriel Antonio. På disse dagene var det én svært viktig leveregel vi hadde lært oss: Det nytter ikke å planlegge noe i Colombia. Om dette gjelder kun Lindas familie, eller om det er typisk kolombiansk, skal være usagt. 
Dagene i Jamundi var langt mindre stressende. I Armenia måtte vi ha taxi til stort sett alt. I Jamundi var det gangavstand til butikker, og Lilianas restaurant. Her bodde vi på gården til storesøster Luisa. Ikke like godt utstyrt som hos onkel Luis Miguel, men roligere. 

FØRSTE SAMTALE: Mor og datter har sin første ordentlige samtale. En venn av familien stilte opp som tolk.
FØRSTE SAMTALE: Mor og datter har sin første ordentlige samtale. En venn av familien stilte opp som tolk. Vis mer

Les også: Vidunderplanten


Dagbok 9. desember 2013
«For to dager siden hoppet jeg ut av bilen med min yngste sønn sovende i armene mine. Der sto storesøsteren min som jeg har tenkt på hele livet, men som jeg ikke ­visste om var i live. Det første jeg så etter var likheter, og vi hadde mange sammenlignbare trekk. 
Samtidig er det vanskelig å kommunisere. Den første kvelden ble vi bare sittende og se på hverandre og smile. Barna hennes, David og ­Brihana, var helt i ekstase da vi kom. Det var også Kevin, min nest yngste søsters seks år gamle sønn.»

Ukene i Colombia gjorde noe med Linda. Uroen hun trodde skulle forsvinne, har heller vist seg å bli forsterket. Ja, hun har fått de fleste svarene hun ønsket seg. Lange samtaler med moren. Latter, gråt, fortvilelse og forsoning. Tilgivelse var aldri noe spørsmål for Linda sin del. Hun har aldri båret nag overfor kvinnen som fødte henne, og senere bestemte seg for å adoptere henne bort. Gjennom en tolk fikk mor og datter pratet skikkelig ut. De fikk fortalt hverandre om livets opp- og nedturer. 

Dagbok 12. desember 2013
«Jeg tenker fortsatt på den lange samtalen vi hadde. Først følte jeg at det ble veldig unaturlig, og det kom brått på meg at Liliana ville prate. Jeg var totalt uforberedt da tolken dukket opp og sa at hun ville prate med meg. Det jeg fikk vite, gjør at jeg er enda mer takknemlig over at jeg kom til Norge. Samtidig synes jeg veldig synd på Liliana. Det livet hun har hatt, og alt hun har gått gjennom. Som kvinne, mor og datter gjør det inntrykk på meg, og det må ha vært utrolig vanskelig for henne å fortelle dette til meg.»

Nå som vi er tilbake i Norge, lengter vi tilbake til Colombia. Og familien der nede lengter etter oss. Samtalene går som vanlig på Skype, hvor vi sitter foran hvert vårt kamera og mimrer. Drømmer og håp om engang å kunne komme ­tilbake, tar også plass i samtalene. 

SAVN: Under besøket i Colombia fikk søstrene svært god kontakt med hverandre. Linda stråler her sammen med sin nest yngste søster Eriica (28), og mamma Liliana.
SAVN: Under besøket i Colombia fikk søstrene svært god kontakt med hverandre. Linda stråler her sammen med sin nest yngste søster Eriica (28), og mamma Liliana. Vis mer

Les også: – Det er et under at jeg lever


Dagbok 24. desember 2013 
(etter hjemkomst) 
«Jeg savner søstrene mine spesielt. Vi har gått glipp av et helt ungdomsliv sammen. Slikt som søstre normalt gjør sammen, har vi aldri fått anledning til. Tre uker i Colombia er på langt nær nok til å ta igjen det tapte. Heldigvis fikk vi en kveld alene på byen, bare vi søstre. På tross av begrensede spanskkunnskaper forsto vi hverandre, og lo av de samme tingene. Neste gang vi møtes skal jeg være mer åpen. Veggen jeg har bygd opp rundt meg må bort. Neste gang vi møtes skal jeg få revet ned i hvert fall litt av veggen.»

Lengter tilbake
– Jeg er kjempeglad for at jeg dro! sier Linda. 

– Det som var mest fælt og trist, var å dra fra dem igjen. Nå som jeg vet hva jeg savner, lengter jeg enda mer tilbake, særlig etter søstrene mine. Vi fikk veldig god kontakt, det var rart å oppleve at det kom så naturlig. Nå følger jeg dem på Skype og Facebook, og hver gang de legger ut noe de opplever, skulle jeg ønske jeg var der sammen med dem.

– Hvordan var det å møte moren din?

– Overveldende. Noen ganger ble det nesten litt for tett. I etterkant skulle jeg kanskje ønske at jeg ­hadde vært mer åpen, tatt henne mer inn, sier Linda, som fant flere likheter med moren Liliana. – Særlig personligheten, ting vi gjør. En av de første dagene måtte jeg snu meg mot Espen: «Herregud, vi spiser helt likt!» 

Lindas adoptivforeldre har alltid vært veldig åpne om at hun er adoptert. 

– De har sagt at de ville hjelpe den dagen jeg ville begynne å lete. De har gjort det veldig 
enkelt for meg å lete etter moren min, sier hun.

Mamma Bjarnhild Andreassen må innrømme at det føles litt rart for morshjertet. 

– Men vi har bestandig villet at barna skulle vite om sitt opphav, og nå har vi også pratet med 
Liliana og de andre, og betrakter dem som en utvidet familie, 
forteller Bjarnhild. – Det er jo et eventyr, dette her! 

SISTE FARVEL: Mor og datter har sagt sitt siste farvel, men klarer ikke helt å slippe taket i hverandre ved sikkerhetskontrollen.
SISTE FARVEL: Mor og datter har sagt sitt siste farvel, men klarer ikke helt å slippe taket i hverandre ved sikkerhetskontrollen. Vis mer

Les også: – Endelig er jeg kvitt migrenen!

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

KK er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer