Rusavhengighet:

- Rus går gjerne i arv. Det stopper med meg

Celine Vår Sollie vokste opp med en rusavhengig mamma. Nå vil hun endre ruspolitikken.

AKSEPT: Kvitte seg med skamfølelsen og å ha noen som lytter til deg, har vært Celines oppskrift på å håndtere den vanskelige barndommen. FOTO: Astrid Waller
AKSEPT: Kvitte seg med skamfølelsen og å ha noen som lytter til deg, har vært Celines oppskrift på å håndtere den vanskelige barndommen. FOTO: Astrid Waller Vis mer
Publisert

- Unge Høyre var det som vippet over livet mitt.

Det er sjelden man hører akkurat den setningen bli sagt, at et politisk parti kan være det som kaster lys inn i livet ditt, ja løfter det over i noe helt annet. Celine var 18 år den gangen, strevde med å håndtere overgangen til voksenlivet, samtidig som hun også skulle bearbeide traumer fra det hun beskriver som en tapt barndom.

Hun hadde droppet ut av alle fritidsaktiviteter, av alt egentlig, da bestefaren hennes foreslo, at hun kunne bli med i et politisk parti, hun som var så engasjert i så mye.

Under en skoledebatt på Nesodden videregående i 2015, bestemte hun seg for å grille alle partiene i det som var hennes hjertesaker - ruspolitikk og barnevern.

- Jeg tror det hadde gjort en stor forskjell for meg å lese et intervju som dette. Det er ikke min skyld, det handler ikke om at jeg ikke er god nok. FOTO: Astrid Waller
- Jeg tror det hadde gjort en stor forskjell for meg å lese et intervju som dette. Det er ikke min skyld, det handler ikke om at jeg ikke er god nok. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Høyre var partiet hun syntes svarte best for seg. «Dette kan jeg jobbe med» tenkte hun, dro på et møte i fylkeslaget Akershus Unge Høyre og ble bitt av basillen.

- Jeg elsket alt. Jeg møtte folk som tok imot meg akkurat som den jeg var. Det var aldri et problem at jeg var et barnevernsbarn. For første gang ble jeg lyttet til. Jeg møtte respekt for den jeg var, og ble ikke sett på som rar.

- Jeg kom med et gledeshyl

«Kult. Du kan være en ressurs - få høre hva du tenker» sa de til henne som så mange ganger hadde opplevd seg mistrodd av barnevernet, følt seg som en belastning, at hun var i veien.

Hun foreslo å lovfeste retten til ettervern for barnevernsbarn også etter fylte 18 år - en krevende alder der mange fortsatt trenger oppfølging, mener hun. Kort tid senere ble forslaget vedtatt til stående applaus.

Derfra gikk forslaget videre til Høyres landsmøte, i mars 2017. Også der gikk forslaget gjennom og ble til et nytt punkt i partiprogrammet. Celine var tilstede for å hjelpe til med arrangementet, og så selv hvordan den ene delegaten etter den andre stemte for hennes forslag.

- Jeg skjønte nesten ikke hva som skjedde. Jeg tror jeg kom med et gledeshyl.

- Det var helt ufattelig. Jeg var 18 år, et barnevernsbarn med en elendig oppvekst - så klarer du å endre lovverket. Det var fantastisk å bli lyttet til.

- Det ga en enorm motivasjon. Det var da jeg bestemte meg for at det var politikk jeg ville drive med. Vi trenger slike som meg i politikken. Det er få politikere som har hatt halve livet sitt i barnevernet. Det er viktig med mangfold. Og min gruppe er ikke de som snakker så høyt.

Celine forteller med glød og engasjement om møtet med politikken, med krefter man kan ane viktigheten av at hun har klart å mobilisere i løpet av oppveksten.

KJÆRLIGHET: Celine vil få frem kjærligheten man også kan føle til foreldre som sliter. FOTO: Astrid Waller.
KJÆRLIGHET: Celine vil få frem kjærligheten man også kan føle til foreldre som sliter. FOTO: Astrid Waller. Vis mer

Sår som åpner seg

Men intervjuet startet i en annen modus. Når vi møter henne på Zoom, innleder hun litt forsiktig med å si at hun er glad for å få dele sin personlige historie, men for å være helt ærlig, så har det vært en ræva uke så langt.

En snau uke har gått siden hun fikk publisert en kronikk på nrk.no, et flammende forsvar av rusreformen som regjeringen prøver å få et flertall for i Stortinget. Kjernen er en avkriminalisering av bruk og besittelse av mindre mengder narkotiske stoffer.

«Ruspolitikken kostet meg to foreldre og en barndom» var overskriften på Celines kronikk. «Jeg legger meg ofte med en stor klump i magen, og lurer på når jeg får en telefon som forteller meg at en av foreldrene mine har dødd av overdose. Vi må behandle rusavhengige, og ikke straffe dem», skrev hun.

Siden har telefonen knapt stått stille. Flere aviser har allerede ringt henne for intervju. Nå ligger det en matthet over ansiktet hennes.

- Alt kommer tilbake. Det er mange sår som åpner seg. Men om det kan bidra til at rusreformen går gjennom, og at flere barnevernsbarn får det bedre, er det verdt det.

Hvor mye vil vi at hun skal fortelle om barndommen?, spør hun. Skal hun fortelle om mobbingen på skolen også? Hun og foreldrene er uenige om oppveksten, sier hun. Hun har kuttet all kontakt nå.

Vanskelig i fosterhjem

Men la oss ikke her dvele ved kaoset, uforutsigbarheten eller de mange smertefulle erfaringene - men ved kjærligheten, som er grenseløs, og har overlevd alt.

Moren, som hun vokste opp hos, fram til hun ble flyttet i fosterhjem åtte år gammel, er alltid med henne uansett.

- Jeg tenker på henne hver dag. Jeg vet hun er stolt av meg, og alt jeg får til. Men for meg er det lettere å ikke ha kontakt. Da er det lettere å slutte å bekymre meg, og heller fokusere på mitt eget liv.

- Det er sterkt å høre om kjærligheten du fortsatt har til moren din.

Tårene begynner å renne hos Celine.

- Jeg er kjempeglad i mamma. Hun er min akilleshæl. Det er vondt. Jeg er bare et menneske - men det har blitt lettere å være åpen om det som har vært.

For henne var det en traumatisk opplevelse å bli flyttet til fosterhjem, hun beskriver det som et stort tap - selv kaos kan kjennes trygt, når det er det eneste du har erfart. Det tok lang tid for henne å venne seg til den nye fosterfamilien. I mange år stod hun i en emosjonell spagat.

- Jeg følte jeg måtte beklage meg for å være glad i mamma, og at jeg måtte beklage meg for å bli glad i fostermoren min.

Hun har vært åpen om at hun synes barnevernet bommet på svært mye, og er sterkt misfornøyd med dagens barnevernstjenester.

- Ingenting kan gjøre opp for tapet av en barndom. Mamma var syk og trengte hjelp. Samtidig var jeg et barn som fortjente bedre. Jeg var et barn. Det er jeg som har betalt den høyeste prisen av alle.

- Åpen om at jeg sliter

Det er noe som heter posttraumatisk stress, men det er også noe som heter posttraumatisk vekst. Hos Celine viser den seg blant annet i en sjelden åpenhet rundt det å slite med vanskelige følelser.

- Jeg vil ikke tegne et bilde av at jeg bare har det bra. Jeg er åpen om at jeg sliter - det gjør meg ikke til en dårligere ansatt, politiker eller student.

- Jeg sliter med bivirkninger fra en vanskelig barndom. FOTO: Astrid Waller
- Jeg sliter med bivirkninger fra en vanskelig barndom. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Hun har sagt til kolleger, at denne uken må de klarer seg uten henne, for det gjør så vondt å åpne sårene.

- Det er irriterende at jeg ikke kan fungere, men jeg vil ikke si at jeg er psykisk syk. Jeg har bivirkninger fra en vanskelig barndom. Panikkanfall er noe jeg lever med. Det kan skje hvor som helst. Det er ikke noe galt i det. Jeg skammer meg ikke over det. Jeg måtte lære at ingen av mine reaksjoner er feil.

- Jeg har jobbet med å sortere tanker og følelser, legge dem vekk i bokser, lært meg å godta at panikkanfall kan komme rett før et møte - og jobbet med å klare å legge det vekk.

Å kombinere vanskelige følelser med et helt vanlig liv kan by på utfordringer.

- Det er det som er det vanskeligste. Jeg må klare å ha det vondt, samtidig som jeg jobber med politikk og går på skole. Det passer aldri å møte veggen, men jeg møter den rett som det er.

«Du har hatt så flaks», har noen sagt til henne. Da har hun blitt sint, vet så godt hvor mye det har kostet henne å komme dit hun er i dag.

Hun mener det handler om at hun har vært nødt til å være robust, et sterkt indre driv, en stort håp om en bedre framtid - og om mange, mange timer sammen med en terapeut hun ikke kan få fullrost nok.

- Deilig å bli sett på som normal

Hun som brenner for lavterskeltilbud innen psykisk helse, har selv erfart viktigheten av det. De siste tre årene har hun gått til en psykiatrisk sykepleier nesten ukentlig. Med henne kan hun snakke om alt, fra å ha blitt dumpet, til eksamener og tunge barndomstraumer.

- Hun viste meg respekt og forståelse. Hun lar meg være sint og lytter uansett. Det har vært fantastisk å bli møtt på den måten.

Dit går det helt fint å komme ustelt og å gråte, forteller hun.

«Det er en helt normal reaksjon Celine», kan sykepleieren si. «Det er en periode, vi jobber oss gjennom det.» «Du er som alle andre barn - dere er forskjellige alle sammen.»

- Det er så deilig å bli sett på som normal. Når du har følt deg så annerledes hele livet, vil du bare være normal. Bare det å føle at jeg ikke er en belastning, og at mine følelser er greit å ha …

- Jeg gikk fra å være psykisk preget til å kunne ta kontroll over angsten, og slutte å være redd for mine egne reaksjoner. Og det å ikke skamme meg. Nå er jeg ganske skamløs.

Hun ler litt og fortsetter med en fasthet i stemmen.

- Jeg har alltid vært sky, forsiktig, redd for å ta plass, være en belastning, redd for hva andre skal tenke at nå er det nok med den sytinga. Men jeg holder faen ikke kjeft. Det er 10.000 barn i året som er under omsorgsovertakelse.

Ved å være åpen selv, håper hun å skape større aksept for det å slite psykisk, og gjøre det lettere for andre å være åpen om rusavhengighet.

- Jeg gleder meg vanvittig til å få mann og barn og skape min egen familie. FOTO: Astrid Waller
- Jeg gleder meg vanvittig til å få mann og barn og skape min egen familie. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Søk hjelp! vil hun si til andre unge som sliter. En voksen du stoler på eller en helsesøster.

- Jeg vil så gjerne si at det er helt ok å kjenne på vonde følelser, og at du fortjener hjelp.

Å søke hjelp, var noe hun selv måtte lære seg, og som hun vet kan være en prosess i seg selv for mange.

- Jeg er så full av drivkrefter selv, men noen ganger trenger jeg hjelp. Det gjør meg ikke noe mindre verdt. Det gjør meg sterkere, at jeg klarer å si stopp, og be om hjelp når jeg trenger det.

- Lavterskeltilbud er så undervurdert. Det trenger ikke være den beste psykologen eller psykiateren - så lenge du har noen som lytter og som du stoler på. For meg har det holdt med terapeuten og fastlegen min.

At hun fant politikken, har også vært med på å henne redde, har hun mange ganger tenkt - og lurt på hvor hun ville ha vært uten å ha funnet den som 17 åring - i den krevende overgangen til voksenlivet, en periode hun ikke hadde det så bra.

- Å håndtere all bagasjen samtidig som du blir voksen, var ekstremt vanskelig. Jeg føler jeg er en som lett kunne ha havnet utpå. Det er mange dårlige tall for barn med min oppvekst. Mange går på NAV og tar seg ikke utdanning.

Både fostermoren og moren hennes har alltid sagt til henne at hun kunne nå langt, bli hva hun ville. Først da hun ble 18, begynte Celine å tro på det - og tok sitt livs tøffeste valg.

- Det var da jeg gikk inn i politikken jeg valgte å kutte kontakten med foreldrene mine. Jeg tok et hardt valg. Ingen skulle få ødelegge for meg. Det kan kanskje høres egoistisk ut. Rus går gjerne i arv. Det stopper med meg.

Hun bare konstaterer det, som et faktum. Lenge har hun snakket høyt og engasjert, mens vi har notert oss den store kraften som strømmer ut fra henne, som et ekspresstog som når som helst kan komme gjennom skjermen. Det er med de kreftene hun også vil skape seg det livet hun lenge var usikker på om hun kom til å få. Hun smiler når hun tenker på det.

- Jeg gleder meg ufattelig mye til å få mann og barn og gi dem et liv som jeg aldri fikk. Med politikken fikk jeg en følelse av at det kan gå bra med meg også.

KK har ikke lykkes med å få en kommentar fra Celines mor. Både hun og Celines far har forøvrig godkjent NRK-kronikken som KK refererer til i denne saken.

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer