Tobarnsmoren Kari Bremnes knuger konvo­lutten hun har mellom fingrene. Hånda er halvveis nedi postkasse­åpningen, og hun bruker flere ­lange sekunder før hun gir slipp.

Hun hører den svale lyden som oppstår idet brevet treffer posten som ligger på innsiden av den ­firkantede, røde kassen.

Inni konvolutten ligger en opp­sigelse Kari har vært i tvil om hun i det hele tatt skal sende. To år ­tidligere har hun fått den brutale ­beskjeden om at hun har lymfekreft. Nå står valget mellom fast jobb som journalist eller å følge drømmen og satse på musikken.

– Jeg husker det øyeblikket utrolig godt. Jeg står der med brevet i hånda. Det tok lang tid før jeg ­turte å slippe oppsigelsen. Det var jo galskap, sier hun.

- Jeg elsket det livet!

Scenen utspiller seg i 1994. Kari er mor til Anna på to år og August på seks. Hun er godt gift og jobber i Aftenposten.

– Jeg hadde veldig fine kolleger, og morgenmøtene var en fest. Jeg elsket det livet.

– Hva var det med musikken som gjorde at du valgte å fortsette på ­akkurat den veien i livet?

– Når du får en slik diagnose, blir det tydelig hva man ikke kan gi slipp på. Det ble det i alle fall for meg. Jeg klarte ikke å slippe musikken i livet mitt. Jeg måtte forfølge den. Ordentlig.

Legen har gitt Kari beskjed om at det er 50/50 sjanse for å overleve. Hun har forsøkt å sjonglere både jobben som journalist og drømmen om å bli musiker, men har innsett at hun er nødt til å prioritere. Spesielt også fordi hun har to små barn.

– Jeg måtte si nei til noe. Ungene mine kunne jeg ikke si nei til, og heller ikke musikken. Da var det opplagt: Jeg måtte si opp jobben.

Kari ler.

– Men det var en veldig ufornuftig ting å gjøre! For hvem sier nei til fast jobb når man har fått en kreft­diagnose? Det vil jeg si til alle i samme situasjon: Hold på jobben!

Hun rister oppgitt på hodet av seg selv, og strekker seg mot kaffekoppen. Hun tar en god slurk.

– Men jeg hadde en veldig fin mann som støttet meg, slik at jeg kunne følge drømmen. Det er jeg takknemlig for.

Norske kvinner donerte brudekjolene sine til soldatene

Kari har levd med kreftdiagnosen i tre tiår, og hun har, ifølge seg selv, hatt enormt flaks. Det kunne briste eller bære.

– Flaksen, når man får en slik ­diagnose, handler rett og slett om hvordan man responderer på behandlingen. Har du flaks, responderer du godt. Har du uflaks, gjør du ikke det. Det er utrolig urettferdig.

Kari responderte godt på behandlingen.

– Jeg tålte det godt psykisk også, og det er ikke en selvfølge. Mange blir knust og klarer ikke å tenke på noe annet. Det er også en form for flaks, hvordan man er laget og om man klarer å flytte fokus. Jeg er veldig takknemlig for at jeg er konstruert slik.

– Tror du det ligger i de nordnorske genene dine, eller blir det å sette det på spissen?

– Jeg er veldig nordnorsk av meg, så det skal man ikke se bort ifra. Jeg tror nok at evnen til å kunne «gå inn og ut av rom» er ganske nordnorsk.

– Hun er et rævholl, men det sier man jo ikke høyt

- Et veldig fint familiefellesskap

65-åringen trekker fram det at man plutselig kan flire midt i noe tragisk.

– Det å prøve å se et lys i det som er mørkt og en slags fandenivoldsk holdning til ting. Galgenhumor. Det har alltid vært mye av det hjemme hos oss, både i oppveksten og senere.

Kari er oppvokst i Svolvær, ettersom begge lærer­foreldrene hennes fikk jobb der. Faren, Ole Hagbart ­Bremnes, kom fra kummerlige kår på Bremnes i ­Kvæfjord, mens moren, Randi Karoline Arntzen, vokste opp i et borgerlig miljø i Narvik. Foreldrene ­giftet seg og fikk etter hvert fem barn. Deriblant Kari, Ola og Lars Bremnes. Søskentrioen som er blitt viden kjent for sitt musikalske talent.

Interessen for musikk er det mamma Randi, som gikk bort høsten 2021, som skal ha æren for å ha overført til de tre eldste barna.

– Mamma var veldig åpen musikalsk sett. Hun kunne like alt fra revy og gode, gamle 40- og 50-tallsslagere til jazz. Mamma og jeg sang mye i lag, og vi hadde veldig glede av det.

Familien samlet seg gjerne rundt pianoet i stua, som stort sett alltid var i bruk.

– Vi hadde et veldig fint familiefellesskap, med storebror Ola som alltid kom med ny musikk. Lars spilte ­saksofon. Mamma og jeg sang. Det var veldig levanes, bryter Kari engasjert ut på klingende nordlandsk.

Igjen trekker hun fram ordet flaks. Denne gangen om det å ha foreldre som har mange sammenfallende ­interesser som en selv.

– Vi kom nær hverandre gjennom musikk og litteratur. Jeg vil absolutt si at jeg var et barn som ble sett og som fikk lov til å utfolde meg. Det har vært fint å ha foreldre som man ser har funnet noe som gir dem ordentlig glede.

Der moren Randi var opptatt av revy og musikk, var rektorpappa Ole en inspirasjon når det gjaldt litteratur og det skrevne ord.

Allerede som 10-åring fattet Kari interesse for skue­spilleryrket, og da hun på slutten av 1970-tallet flyttet fra Svolvær til Oslo, var det denne drømmen hun jaktet på.

Liv Ullmann: - Jeg angrer på et liv jeg ikke satte til verden

Skrev brev til Liv Ullmann

Da hun nylig ryddet i tingene til sin avdøde mor, kom hun over noen gamle brev hun selv hadde ­skrevet, deriblant til skuespiller Liv Ullmann.

– Jeg skrev for å høre hva jeg kunne gjøre for å bli skue­spiller. Jeg tror ikke at jeg turte å søke Teaterhøg­skolen. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle gripe det an.

– Hva svarte Liv Ullmann på henvendelsen din?

– Jeg fikk et veldig hyggelig svar tilbake. Liv ønsket meg lykke til, og foreslo at jeg måtte søke Teaterhøg­skolen, sier hun og ler.

Det ble aldri til at Kari søkte den prestisjetunge ­skolen. Det hun i stedet gjorde, var å oppsøke skuespiller Per Aabel i hans eget hjem på Oslos beste vestkant.

– Det var ingenting som kunne stoppe meg. Jeg fant adressen hans og ringte på døren.

Skuespilleren i Kari kommer fram. Hun gestikulerer og legger om til en dyp østlandsdialekt.

«Du kan jo ikke bare komme hit og ringe på! ­Dessuten skal jeg til tannlegen. Men siden du nå ­likevel er her, kan du komme inn litt», gjengir Kari.

– Det ble to timer med full omvisning. Han spilte mange revysanger, og han fikk skikkelig publikum i meg. Jeg heiet på alt han gjorde!

Per Aabel ga beskjed til den unge skuespillerspiren om at hun burde ha ringt på forhånd, men da ville neppe ­resultatet blitt det samme.

– «Dersom jeg hadde gjort det, ville jeg aldri fått ­komme inn», sa jeg. «Nei, det har du helt rett i!» svarte han, sier Kari med den mørke røsten.

- Jeg var den første kvinnen som ble torturert på Grini

Kroken på døra for skuespillerdrømmen

Men jakten på skuespillersvar stopper ikke der, og unge Kari, som på dette tidspunktet befinner seg i begynnelsen av 20-årene, «durer» opp til skuespiller Toralv Maurstad.

– Jeg traff på ham og teatersjef Bartold Halle.

Det er sistnevnte som tipser henne om at hun kan søke som elev ved et teater – uten å gå gjennom nåløyet på Teaterhøgskolen. Av Halle får hun utdelt manuset til rollen Agnes i Ibsens «Brand».

Kari begynner å lese med en skuespiller, men dette skulle sette kroken på døra for lysten til å følge skue­spiller­drømmen.

– Agnes ligger veldig langt unna mitt temperament, altså, sier Kari og ler.

– Hun er gift med denne besatte presten, han som skal gjøre alt rett i Guds øyne. Hun må ofre sitt eget barn ­fordi alt skal legges i Gud hender. Ikke gå til doktor. Hun tvinner tomler. Gråter. Ser på barneklærne, men følger sin mann. Agnes er egentlig ganske handlingslammet, og jeg hadde store problemer med å gestalte den rollen.

Kari innså raskt at det kom til å bli vanskelig å gå inn i roller hun ikke kunne stå inne for.

– Jeg ble rett og slett litt avtent rundt det å bli skuespiller, fordi jeg følte at det var så «hårda» bud. Da jeg begynte å lese med skuespilleren, følte jeg at alt jeg hadde inni meg, sto så langt unna det jeg klarte å få ut. Jeg hadde en lang vei å gå, og jeg orket ikke å gå den veien.

Karoline Krüger: – Man slutter ikke å være lidenskapelig etter å ha blitt 50

Samtidig med at hun gir slipp på skuespillerdrømmen, jobber Kari på psykiatrisk avdeling ved Gaustad. Hun ville lære mer om menneskesinnet. Utfordre redselen i seg. Angsten for mennesker i psykose.

– Jeg var veldig fascinert av psykiatri og litt engstelig av meg, og jeg hadde et brennende ønske om å vite mer om det, forteller Kari.

- «Ei real hurpe»

På Gaustad jobber hun som ufaglært pleiemedhjelper. Hun går turer med pasientene, serverer middag og spiller gitar. Sistnevnte ble hun nylig påminnet at hun gjorde.

– For ikke så lenge siden møtte jeg en på butikken som sa at hun hadde vært innlagt på Gaustad. Hun fortalte at jeg hadde hatt med gitaren og spilt for pasientene. Det husket jeg ikke i det hele tatt. Men det er jeg veldig glad for. Skjebnene jeg møtte på Gaustad, gjorde inntrykk på meg.

I denne perioden bor Kari på hybel hos en dame hun omtaler som «ei real hurpe». Hun har også akkurat fått seg kjæreste.

– Jeg hadde rommet som var bak kjøkkenet, og det innebar at hun fikk med seg alt jeg gjorde, fordi jeg måtte gå gjennom hele leiligheten for å komme dit.

På rommet hadde hun en seng og en kassettspiller.

– Jeg eide kun én kassett. Det var Bob Dylans ­«Desire», minnes hun.

Muligens til stor irritasjon for «hurpa» innenfor ­leilighetens fire vegger.

En gang, da faren Ole ringte for å snakke med datteren, var det den sure utleieren som tok telefonen og svarte: «Kari er ikke hjemme. Hun er ute hele natten.»

Nok en gang finner 65-åringen fram sin indre skuespiller. Denne gangen høres hun ut som en snerpete dame med østlandsdialekt.

– Faren min syntes også at hun var hurpete. Han sa bare: «Ja, selvfølgelig er hun det!» Hun fikk null gehør hos ham, sier Kari og ler.

Se de historiske bildene tatt i Norge rett etter den tyske invasjonen

Kunne ikke si nei til krigsfilmrollen

Til tross for at skuespillerkarrieren ble lagt på hyllen og fokuset på musikken ble forsterket, har Kari Bremnes likevel spilt i to spillefilmer. «Kings Bay» fra 2017 og «Kampen om Narvik», som har premiere andre juledag i år.

I den sistnevnte filmen, som er blitt utsatt flere ganger på grunn av pandemien, spiller Kari hotellbestyrerinnen Polly – basert på en kvinne som eksisterte under krigen. Filmen tar for seg angrepet på Narvik under andre verdens­krig og hvordan dette påvirket lokalbefolkningen. En hendelse Karis mor Randi husket svært godt.

9. april 1940, da tyskerne invaderte Narvik, var Randi 10 år.

– Besteforeldrene mine bodde rett over gaten for Grand Hotel Royal i Narvik, der Polly jobber i filmen. Jeg har mange minner fra området og har gått mye med mamma der, forteller Kari.

Dette sammentreffet gjorde at hun ikke kunne si nei til rollen.

– Det ble en måte å ære de som kjempet. Jeg gestalter en person som har eksistert, og som jeg er helt sikker på at mamma må har truffet. Jeg synes at det er stort å få lov til å være med og portrettere nordnorsk stamina.

Slaget om Narvik er siden blitt omtalt som Hitlers første nederlag i andre verdenskrig.

– Hva sa din mor til at du takket ja til rollen?

– Jeg tror hun syntes at det var kjempestas. Hun var veldig engasjert rundt tematikken. Det er synd at hun ­aldri fikk sett resultatet.

Samtidig synes Kari at det er viktig å bidra til å fortelle kvinnenes krigshistorie.

– Det er så underfortalt hvor mange kvinner som ­faktisk var med å kjempe under krigen. De var sterke, drivende krefter i dette. Vi har overlatt til andre å fortelle ­historien, og det er det vi ikke må gjøre.

Kari snakker engasjert.

– Kvinnenes krigshistorie ble fullstendig marginalisert. Er det fordi at vi er lært opp til at vi skal være for ­beskjedne til å snakke om det?

- Vi hørte mye om krigen i oppveksten

Selv vokste hun opp med at foreldrene snakket med henne og søsknene om det som var skjedd i løpet av de fem ­lange krigsårene.

De hadde vært barn under krigen, og de hadde derfor ikke inngått samme «pakt» som de som hadde vært ­voksne – om ikke å snakke om det som var hendt.

– Vi hørte mye om krigen i oppveksten. Moren min opplevde jo bombingen selve 9. april. Det var ­skremmende når de voksne ble så redde. Hun fortalte at kjøkken­vinduer ble knust, og at moren samlet sammen noen ­sølvskjeer, så evakuerte de og dro til slektninger på Ankenes, utenfor byen.

– Mamma fortalte også om leketøysbutikken i Narvik som var eid av noen jøder. Plutselig var den stengt, og ingen visste hvor den jødiske familien var blitt av.

For unge Kari var det som å høre på en eventyr­fortelling da foreldrene fortalte om krigen. Hun følte at det var utrolig lenge siden det var skjedd, til tross for at det bare var noen få år siden den gangen.

– Det er jo ting man egentlig ikke kan forstå ordentlig om man ikke har opplevd det selv. Hvordan jeg kunne få det til å virke lenge siden, det skjønner jeg ikke. Jeg ble født 11 år etter krigens slutt, det er ikke lenge. Men for meg var det en helt annen verden.

På hjemplassen til faren Ole på Bremnes flyttet tyske soldater inn hos lokalbefolkningen. Han og familien måtte leve med unge tyske soldater tett på kroppen.

I «Årbok for Kvæfjord 2016», utgitt av Kvæfjord Historie­lag, finnes det et bilde av faren Ole utenfor et stabbur på Bremnes sammen med tyske soldater. Ole er på dette tidspunktet i tiårsalderen. Både soldater og barn smiler til fotografen, den tyske soldaten Johannes Hecht, som er stasjonert på Bremnes.

– Det bildet har jeg aldri sett før! Og med sikspensen på hodet! utbryter Kari da hun får se fotografiet av sin smilende far.

– De står altså utenfor offisersbrakka på Bremnes. Den finnes ikke mer. Tenk på det, at det kom 200 soldater til bygda. Det er jo egentlig helt ubegripelig, og må ha vært helt vanvittig for de lokale. Og mange flyttet inn i husene, bare annekterte stua.

Kari husker at faren fortalte om russerfangeleiren som var på Bremnes, og hvordan barna forsøkte å hjelpe ­fangene ved å sende dem mat under gjerdet.

– Fangene lagde trefugler i bytte mot mat. Pappa eide en blå trefugl han hadde fått av en fange. Den ble smuglet ut fordi ungene ofte kom med mat til fangene når vokterne snudde ryggen til. Noen voktere lot dem få gi mat til fangene, mens andre igjen var helt jævlige. Den fuglen har vi fremdeles, og den var noe av det kjæreste pappa hadde.

Og det var slik låten «Blå fuggel» ble til, med tekst skrevet av far Ole, melodi av Ola og framført av søskentrioen Kari, Ola og Lars i 1992.

I andre vers beskrives møtet mellom barn, fangevokter og fange:

To onga sykle på en damesykkel
De stanse fremfør piggtrådport og mur
De veit at Fritz i dag har fangevakta
De veit at han tar pausa når han snur
Mens ryggen hans e synlig i sekunda
Så puttes brød inn under gjenlåst grind
Og Ivan tar imot med magre hender
Og skyve ut den spinkle fugel’n sin
Og Fritz han laufe opp mot piggtrådgrinda og brøle
Donnerwetter! schnell heraus!
Men ungene de roper
Hast du bong-bong
Og så kan også Fritz få vist sæ raus.
Han ska sjøl en gang erobre freden

– Pappa var en flink forteller og kulturbærer. Han fortalte hvordan opplevelsene preget folket på Bremnes, og hvordan det endret lokalsamfunnet. Han skrev en hel forestilling om krigen, «Høgsarsteinen», og jeg tror at han var blant de første til å skrive om tyskerjentene som ble klippet håret av for sitt forhold til tyske soldater.

Kari forsøker å forestille seg hvordan det var å være ung jente under krigen. Spesielt på en liten plass som ­Bremnes, som plutselig fikk flere hundre nye innbyggere i bygda på kort tid.

– Tenk deg å være ungjente i en grisgrendt bygd, og så kommer alle disse flotte guttene i uniform. Hva det gjør med en ung jente. De fleste av dem var ikke engang ­nazister. Det er helt grusomt hvordan jentene ble ­behandlet etter krigen. Datidens shaming!

Møtte sitt livs kjærlighet etter to år i konsentrasjonsleir

- Mister tidsvitnene når foreldrene går bort

I 2018 gikk faren Ole bort i en alder av 87 år, og tre år senere sovnet moren Randi inn. Hun ble 90 år. Selv om Kari er forsonet med at foreldrene nå er døde, er det likevel rart å være uten en mamma og pappa.

– Man mister tidsvitnene sine når foreldrene går bort. Det er ingen andre man kan spørre om visse ting, om ­deres og egen barndom, om oss som familie, besteforeldre, slekt. Det er en hovedkilde til eget liv som blir ­borte. Man blir mer alene om mye. Men heldigvis har jeg søsken.

Mens Kari snakker, spilles klassisk musikk i bakgrunnen. Vi befinner oss i restauranten «To søstre» på Sommerro Hotel i Oslo, der et Steinway-piano, identisk med det ­familien hadde i stua i Svolvær, står midt i lokalet.

Kari stopper resonnementet sitt og lytter.

– Den låten der spilte mamma på pianoet! Så rart at den kom akkurat nå, mens jeg snakker om henne. Jeg tror det er «Sommerfugl» av Grieg.

Hun summer seg.

– Hvor var jeg?

Jeg minner henne på at vi snakket om døden. Det å miste foreldrene sine.

– Har din egen kreftdiagnose gjort at du har levd mer, fordi du har vært bevisst på at ting kan snu?

– Det kan nok godt hende at jeg har gjort det, og ­kanskje spesielt med tanke på det valget jeg tok da jeg sa opp avis­jobben. Når man er yngre, tror man at man har all verdens med tid, men etter hvert begynner dører å lukke seg. Man har ikke all verdens tid. Det blir man påminnet når man får en slik diagnose. Da kan ­gongongen gå ganske fort.

Serien har sterke paralleller til deres private kjærlighetshistorie

Kreftfri

I dag er Kari kreftfri, men det er ikke lenger enn to år siden siste kontroll på Radiumhospitalet. Hun minnes utallige timer på venterommet. Side om side med ­mennesker med samme diagnose som henne. Mennesker som ikke er her i dag.

– Noen av dem klarte seg ikke, brutalt nok fordi at de ikke responderte like bra på behandlingen som meg. Det er en voldsom loddtrekning. Kreft for meg er ikke «hun eller han kjempet og vant», det er rett og slett blind vold.

Kari ville ikke fortelle de små barna sine at hun ­hadde kreft, fordi hun mente at det var det siste de hadde bruk for å vite.

– Tror du at de merket at mamma var syk?

– Det er ikke sikkert. Jeg er ganske god til å late som.

– Var du redd for å dø fra barna?

– Ja, det var jeg. Jeg husker at jeg tenkte at jeg kanskje kunne få lov til å overleve fram til de var blitt konfirmert.

Da datteren Anna skulle konfirmeres, fikk Kari et nytt tilbakefall, men også den nye behandlingen responderte hun godt på.

– Jeg oppdaget at det gikk fint å leve med en slik diagnose. I alle fall har det gjort det for meg.

Hun takker musikken, litteraturen, barna og menneskemøtene for at hun klarte å flytte fokus da hun trengte det som mest.

– Jeg har mye meningsfylt i livet og mye å leve for, noe jeg også tror er svært helsebringende. Diagnosen er ikke blitt gående i en loop i hodet mitt.

Barna Anna og August er i dag blitt 30 og 34 år. Hun har et barnebarn på sju år, og dagen etter invasjonen av Ukraina ble hun samboer med sibirkatten Midas.

Eksmannen, som hun skiltes fra for 22 år siden, har hun et godt forhold til.

Svarer kryptisk på kjærestespørsmål

Når hun ikke driver med musikk, enten hjemme på Adamstuen eller i skrivestua på Bremnes, leser hun bøker, trener styrke og kokkelerer.

– Og hvordan står det til med kjærligheten?

Kari ler sin klingende latter igjen.

– Det jeg kan si om det, er at jeg har en mann i livet mitt, og det har jeg hatt lenge. Og det er i grunn det jeg har lyst til å si, sier hun kryptisk og lar latteren henge i luften.

Kari kjøpte det gamle nordlandshuset på Bremnes av foreldrene. Det ligger over veien til farens barndomshjem, og det er dette huset hun bruker som skrivestue. Et steinkast unna har brødrene Lars og Ola henholdsvis et stabbur og en gammel skolestue, som også de bruker som kreative krypinn.

– Vi har hvert vårt hus, men møtes ofte der for å skrive. Vi drikker kaffe og snakker, viser hverandre ting og får direkte tilbakemeldinger. Det er ved sjøen. Det er midnatts­sola rett inn i stua og reinsdyr utenfor stue­vinduet på vinteren. Det er helt fantastisk å ha noe sånt sammen, men likevel hver for oss.

Da Kari fikk kreftdiagnosen i 1993, plantet broren Ola et tre utenfor huset sitt på Bremnes. Det har vokst seg til å bli hva Kari beskriver som et stort og flott tre.

– Hvorfor gjorde han det?

– Jeg tror han ville at noe skulle vokse. At noe skulle gro. Og at noe fint skulle komme ut av det her til slutt.