Rasisme:

- Saken til Sumaya er helt hjerteskjærende

For bergensjenta Lisa Esohel Knudsen (24) er rasisme personlig. Hun har selv fått føle det på kroppen i oppveksten.

FØRSTE MINNE: Forfatter og samfunnsdebattant, Lisa Esohel Knudsen (24) har minner fra barnehagen som ingen bør måtte ha. Noe av det første hun husker er å bli kalt n-ordet. Foto: Ellen Reiss
FØRSTE MINNE: Forfatter og samfunnsdebattant, Lisa Esohel Knudsen (24) har minner fra barnehagen som ingen bør måtte ha. Noe av det første hun husker er å bli kalt n-ordet. Foto: Ellen Reiss Vis mer
Publisert

- Saken til Sumaya er helt hjerteskjærende.

Det sier forfatter, samfunnsdebattant og rådgiver i Minotenk, Lisa Esohel Knudsen til KK om hendelsen som har preget det norske nyhetsbildet det siste døgnet.

Tirsdag la Samfunnsdebattant Sumaya Jirde Ali ut en post på Facebook hvor hun fortalte at hun hadde blitt skreket til, tatt tak i og blitt kalt "for mørk i huden til å være her" av komiker Atle Antonsen. Opptrinnet skjedde på en bar i Oslo med flere vitner til stede. Jirde Ali har nå politianmeldt Antonsen for rasistiske ytringer.

Fortsatt rasisme

Lisa Esohel Knudsen er en bekjent av Sumaya Jirde Ali og gjestet dessuten NRK Nyhetsmorgen onsdag 16. november hvor hun uttalte seg om sin reaksjon på innlegget og det som kom frem der.

– Det første som slo meg var måten Sumaya skildret hvordan denne hendelsen har påvirket henne, personlig, psykisk og fysisk, sier hun til NRK.

Videre forteller hun at det Sumaya opplevde dessverre ikke er unik empiri for dem som jobber mot rasisme. Men at rasistiske ytringer er mer vanlig enn hva man ønsker å tro i Norge.

Knudsen blir spurt om Antonsens uttalelse om at det var «et klønete forsøk på å være morsom» unnskylder han på noe vis.

– Nei, altså, rasisme forkledd som humor, er fortsatt rasisme.

Videre sier hun at dersom man er mottaker av rasistiske ytringer, så tar man dem på alvor og at det ikke hjelper at de som ytrer seg etterpå sier at det bare var tull.

For Lisa er ikke ukjent med den type oppmerksomhet selv. Den unge forfatteren har mor fra Norge og far fra Nigeria. Hun har kjent på kroppen hvordan det er å bli rammet av hatske ord, som går på hvordan hun ser ut.

Tidligere i år gav hun ut boken «Det er personlig» som handler om rasisme og ytringsfrihet.

– Et av mine første barndomsminner er fra barnehagen hvor noen kalte meg n-ordet, forteller hun.

Men det var ikke hennes første møte med følelsen av å ikke passe inn fordi man har en annen valør i huden enn det folk er vant til å se.

«Fant ikke noe galt»

Allerede på fødestuen, ble hudfargen hennes en kilde til forvirring. Lisa måtte forløses med keisersnitt, noe som betød at den nybakte moren først fikk holde babyen sin etter at hun selv våknet fra narkosen.

Først kommer sykepleierne bærende på en hvit guttebaby. Moren til Lisa blir overrasket og forklarer pleierne at hun er ganske sikker på at det var en jente hun hadde fått. Omsider blir lille Lisa båret inn. Pleierne sier at de sikkert har tatt 20 prøver av henne, men ikke kan finne ut hva som er galt med henne. De var sikre på at hun hadde gulsott, siden Lisa var så gul i huden.

«Kan det hende at det har noe å gjøre med at faren hennes er fra Afrika?» skal moren ha spurt sykepleierne, som deretter ble veldig flaue.

– Heldigvis husker jeg ikke det, smiler bergensjenta.

Boken, som kom ut i januar, tok Lisa ett og et halvt år å skrive. Og den er, som tittelen sier, personlig.

PERSONLIG: Lisa Esohel Knudsens bok om rasisme og ytringsfrihet. Foto: Nedlastet fra respublica.no
PERSONLIG: Lisa Esohel Knudsens bok om rasisme og ytringsfrihet. Foto: Nedlastet fra respublica.no Vis mer

Lisa skriver om hvordan det er å gå på en barneskole der bare tre av 300 elever har en annen hudfarge enn hvit. Hun sier at det var en prøvelse for henne å skrive om den tiden. For etter hvert som ordene fant veien fra tankene og ned på papiret, dukket det også opp nye minner fra den tiden.

– Plutselig husket jeg ting jeg ikke hadde tenkt på før. Hvor mye jeg gruet meg til å gå på skolen og hvor vanskelig det var å få venner. Jeg måtte hele tiden bevise at jeg var et ok menneske, og disse delene av tiden på barneskolen er nok minner jeg har undertrykt lenge.

FIKK STØTTE: Fra Lisa begynner på skolen blir moren og den eldre halvbroren hennes viktigste støttespillere. De har betydd utrolig mye for henne gjennom oppveksten. Foto: Privat.
FIKK STØTTE: Fra Lisa begynner på skolen blir moren og den eldre halvbroren hennes viktigste støttespillere. De har betydd utrolig mye for henne gjennom oppveksten. Foto: Privat. Vis mer

Føler skam og utenforskap

Lisa vokser opp sammen med mamma og pappa og en 13 år eldre halvbror. Rundt den tiden hun begynner på skolen, skiller foreldrene lag og faren hennes flytter til Storbritannia for å jobbe med IT.

Dermed ble moren den viktigste omsorgspersonen de kommende årene. Det er moren som tar kampen med skolen, for å forsøke å få slutt på mobbingen som foregår jevnlig. Men til tross for dette, tar det ikke slutt. Lisa føler på et enormt utenforskap.

Samtidig som hun åpenbart har bruk for all støtten hun kan få, kjenner hun også på en ansvarsfølelse og en skam over det som rammer henne.

– Mye av det som skjedde gjemte jeg for mamma, for jeg så at hun ble lei seg. Ofte sa jeg heller ikke noe, fordi jeg skammet meg. Men mamma så jo at jeg slet, forteller hun.

En dag blir det holdt et møte på skolen, både foreldre, lærere og elever er samlet. Årsaken til møtet er en mobbesak. En jente er blitt mobbet over tid på skolen, men jenta er ikke Lisa. Til tross for gjentatt varsling om Lisas situasjon på skolen, har det ikke blitt holdt noe møte for å ta tak i hennes situasjon. Dette sier moren hennes på møtet, og det blir tatt imot med overraskelse fra de andre.

– Jeg ble så rørt og glad for at mamma støttet meg så sterkt, som hun gjorde, forteller hun.

Hun tror noe av grunnen til at den rasistiske mobbingen hun ble utsatt for på barneskolen, fikk florere uhemmet, er at det ikke fantes språk for det, og at det heller ble ignorert fordi man ikke visste hvordan man skulle ta tak i problemet.

SOM ANDRE BARN: Lisa vokste opp i Bergen, lærte seg å sykle og gikk på skole, som andre barn. Likevel ble hun holdt utenfor. Foto: Privat.
SOM ANDRE BARN: Lisa vokste opp i Bergen, lærte seg å sykle og gikk på skole, som andre barn. Likevel ble hun holdt utenfor. Foto: Privat. Vis mer

«Hva gjør du i Norge?»

Flere ganger var det som om det var Lisa selv, som var problemet, og hun ble flere ganger tatt ut av situasjonene og plassert i spesialklassen istedenfor at mobbingen fikk konsekvenser.

I boken forteller Lisa om den verste hendelsen hun kan huske:

«En eldre elev på skolen hadde plaget meg en god stund og ble mer og mer aggressiv. Han spyttet og ropte "dra tilbake dit du kommer fra". Han truet meg og la lapper på plassen min. En dag dyttet han meg inn i en vegg og skrek "dra tilbake til Afrika, din skitne ape". Han fortalte meg hvor svidd jeg var, og spurte meg om hva jeg gjorde i Norge. Han gjorde det ikke for å få svar, selvfølgelig, men for å si tydelig ifra om at jeg ikke hørte hjemme i mitt eget land. "Vi skal bare ha hvite her", sa han.»

Lisa var elleve år da hun ble utsatt for dette. Gutten ble utvist, men var snart tilbake igjen på skolen.

Nettopp det å tørre å se at rasismen er til stede i samfunnet, lokalmiljøet og kanskje i omgangskretsen, er noe Lisa legger vekt på sin bok. Og hun kaller det berøringsangst når man ikke tør.

– Vi ser på rasisme som noe onde og kanskje dumme mennesker driver med. Derfor ønsker vi ikke å ta i det. Men rasisme som konsept er et onde og et samfunnsproblem, som vi ønsker å få bort.

Begynte å tenke på samme måte

Lisa mener at ingen er født rasistisk. Men at det er noe man lærer. Av foreldre, omgangskrets og media. Hun innrømmer at hun også selv har tenkt slike tanker om andre med samme hudfarge, som henne selv.

– Jeg ble behandlet dårligere på grunn av min egen hudfarge. Det førte til at jeg også begynte å tenke på samme måte.

Når man snakker med Lisa, kan man forstå hvordan en ung jente, som sliter med å finne sin plass hvor få er villig til å slippe henne inn, forsøker å jekke seg selv ned for å bli en del av fellesskapet.

MOBBET: Lisa opplevde selv å bli utsatt for rasistisk motivert mobbing som barn. Nå ønsker hun å oppfordre til videre debatt gjennom boken sin. Foto: Privat.
MOBBET: Lisa opplevde selv å bli utsatt for rasistisk motivert mobbing som barn. Nå ønsker hun å oppfordre til videre debatt gjennom boken sin. Foto: Privat. Vis mer

N-ordet er noe hun aldri har vært positiv til. Likevel har hun latt venner bruke det om henne.

– I mange år lot jeg folk, som var venner, kalle meg n-ordet. Og jeg har også blitt kalt det av folk som absolutt ikke var venner. Hvis man selv vet hvordan det føles å bli kalt det ordet, så vet man også tyngden og alvoret av det, forteller Lisa, som sier at hun nå ikke lar folk bruke det ordet om henne lengre.

Kakao og kolonialisme

Da hun begynte på ungdomsskolen, ble hverdagen smått om senn bedre for Lisa. Hun hadde også et nært forhold til sin 13 år eldre bror, som hun forteller at alltid har vært et viktig forbilde for henne.

– Jeg har alltid sett opp til han. Etter at jeg begynte på ungdomsskolen, pleide vi å møtes på kafe. Han spanderte kakao på meg og vi diskuterte kolonialisme.

Broren, som er samfunnsgeograf, har alltid vært interessert i samfunnskunnskap og har vært en yndet samtalepartner for Lisa. Noe som kanskje var en ekstra dytt i den retningen livet hennes skulle ta. Som 14-åring hadde hun et innlegg på trykk i Bergens Tidende, som handlet om rasisme og hvordan det var å vokse opp i Bergen som halvt afrikaner.

Videre var hun også engasjert i samfunnsdebatten etter drapet på George Floyd i 2020. Hun har studert sosiologi og sammenliknende politikk ved Universitetet i Bergen. I dag er hun forfatter og rådgiver i den minoritetspolitiske tenketanken Minotenk.

MANGE JERN I ILDEN: Som voksen har Lisa nok å henge fingrene i. Hun er rådgiver i tenketanker Minotenk, foredragsholder, samfunnsdebattant og forfatter. Foto: Privat.
MANGE JERN I ILDEN: Som voksen har Lisa nok å henge fingrene i. Hun er rådgiver i tenketanker Minotenk, foredragsholder, samfunnsdebattant og forfatter. Foto: Privat. Vis mer

Åpner for debatt

– Hvordan vil du definere rasisme?

– Oi det er vanskelig å si det med få ord, men jeg vil si at det er ideen om at mennesker har iboende egenskaper som er spesifikke for den «folkegruppen» de hører til.

Lisa sier hun er klar over at mange opplever det som splittende at det kastes lys over rasisme. Men om målet er å leve i et likestilt og rasismefritt samfunn, så må det kjempes mot det som er splittende. Og da må rasismen snakkes om. Hun sier at boka er hennes lille bidrag til den videre diskusjonen.

– Jeg skjønner at det er opp til offentligheten hvor lenge debatten skal vare. Det jeg er redd for er at folk skal misforstå hva jeg forsøker å si med boken min og at debatten skal komme ut av kontroll. Derimot syns jeg det er bra hvis vi kan ha gode diskusjoner, avslutter hun.

Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

KK er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer