Majorstua-drapet

– Samtidig som jeg planla begravelse, jaktet politiet på gjerningsmannen

– Det var ikke bare det at Heikki var død, han var drept. Noe verre tror jeg ikke kan skje en mor.

– Samtidig som jeg planla begravelse, jaktet politiet på gjerningsmannen
Publisert

– Jeg er fryktelig sliten. Samtidig føler jeg meg sterkere enn jeg har gjort på lenge, sier Inger-Marie Bjørklund.

– Den siste gangen Heikki var hjemme, lå vi på sofaen og snakket sammen til klokka 03 om natten. Han fortalte om jobben, om kjæresten og om kameratene i kollektivet i Oslo. Jeg har alltid lagt stor vekt på å snakke mye med barna mine.

KK besøker Inger-Marie hjemme på Mysen, der hun bor i et stort hus sammen med schäferhunden Gutz og katten Tassen. Det er mange minusgrader ute. Inger-Marie fyrer med ved, og det er lunt i den koselige stua, som bugner av grønne planter.

Inger-Marie sitter med varmepute under den vonde hofta, som gjorde henne ufør i 2015. Hun forteller nøkternt om de siste to årene, de tyngste i hennes liv.

Den verste beskjeden

2018 er det året hun aldri kan glemme. Etter at hennes syke mor bodde hjemme hos henne et halvt år, måtte Inger-Marie selv ha en operasjon. Hun er enebarn, og da moren døde i januar, var det Inger-Marie som måtte ta seg av alt. Hun var lettet da hun endelig var ferdig.

– Jeg bestemte meg for å gjøre noe hyggelig på 51 års dagen min i oktober, og min daværende samboer og jeg dro med danskebåten til Frederikshavn. Det ble en fin tur, inntil jeg så at mobilen hadde ringt, sier Inger-Marie rolig.

– Vi hadde så vidt begynt å seile tilbake til Oslo, og deltok på quiz. Jeg hadde derfor telefonen på lydløs. Da quizen var ferdig, sjekket jeg telefonen, og skjønte fort at noe måtte ha skjedd siden jeg hadde ti tapte anrop på en liten halvtime.

Heikki ble bare 25 år. Han ble offer for blind vold i det såkalte Majorstua-drapet. FOTO: NTB
Heikki ble bare 25 år. Han ble offer for blind vold i det såkalte Majorstua-drapet. FOTO: NTB Vis mer

Inger-Marie tok med seg mobilen til et roligere sted og ringte datteren. Det var dårlig dekning på båten, men hun oppfattet at Marika (30) sa at broren Heikki var drept. Han var knapt 25 år. Marika hulket og gråt og Inger-Marie tenkte at dette ikke kunne være sant. Samtidig skjønte hun at det måtte være det.

Det var 15. oktober 2018. Hvorfor Heikki ble drept var helt uforståelig for moren. Senere skal det vise seg at han ble et offer for blind vold.

Gikk på autopilot

Inger-Marie ba om en lugar med tv, så hun kunne følge med på nyhetene. Hun sov ikke et sekund, bare gråt og følte det var uvirkelig at det var hennes sønn de snakket om.

Da de la til kai neste morgen, kjørte samboeren Inger-Marie direkte til politihuset på Grønland, der hun ble avhørt og fikk tatt DNA-test. Hun fikk en hyggelig, kvinnelig politibetjent som kontaktperson i politiet, og fikk alltid beskjed i forkant av nyhetssendinger, så hun skulle være litt forberedt.

– Jeg satte i gang med et grusomt tankekjør og kunne ikke komme på en eneste person som ville Heikki noe vondt. Han var jo så snill mot alle, sier Inger-Marie.

- Å miste ungen sin på den måten tror jeg er det verste en mor kan oppleve. FOTO: Geir Dokken
- Å miste ungen sin på den måten tror jeg er det verste en mor kan oppleve. FOTO: Geir Dokken Vis mer

Paret kjørte hjem til Mysen. Samboeren satt bak rattet. De hentet hunden, som snille naboer hadde passet. Folk strømmet til huset, både familie og venner. Det føltes som om alle ønsket trøst fra henne, selv kjente Inger-Marie at det var hun som trengte den trøsten. Pluss søvn. Inger-Marie er utdannet hjelpepleier og vernepleier med videreutdanning innen rusomsorg, og hun hun var vant til å hjelpe og støtte andre. Nå hadde hun ikke noe å gi.

– Akkurat da var jeg vel i grenseland til å bli psykotisk. Det hadde blitt for mye for meg. Det ble ikke mye søvn, og de neste dagene føltes det som om jeg hadde bly i kroppen og jeg fungerte nærmest på autopilot. Det var fortsatt folk i huset, forteller Inger-Marie.

– Jeg kontaktet legen som tok imot meg med åpne armer. Han ga meg innsovningstabletter og beroligende, så jeg skulle klare å fungere. Jeg trengte det der og da, men sluttet med medisiner etter tre måneder, livredd for å bli avhengig.

Åpen kiste – et siste farvel

Inger-Marie forteller om et vell av blomster, og viser frem noen av plantene hun fremdeles har. Hun forteller at folk kom med mat og kaker, at huset ble støvsuget og holdt i orden. Selv snakket hun med folk, mens hun planla sin eneste sønns begravelse.

– Jeg hadde ikke greit å vanne en blomst en gang i den fasen, sier Inger-Marie ærlig.

Hun er takknemlig for all hjelp og omsorg hun fikk. Bestevenninnen har stått støtt ved Inger-Maries side hele veien.

– Det var ikke bare det at Heikki var død, han var drept. Noe verre enn å miste ungen sin på den måten tror jeg ikke kan skje en mor. Samtidig med at jeg planla begravelse, jaktet politiet på gjerningsmannen.

Inger-Marie ønsket at alle som hadde behov for det, skulle få ta farvel med Heikki. Han hadde kjæreste og mange kamerater, og var en godt likt gutt. Hun forteller at han lå i åpen kiste og var fint sminket, så ikke knivstikkene skulle synes. Inger-Marie satt en time sammen med sønnen, mens bestevenninnen holdt henne i hånden. Han fikk med seg Pelle kanin og et par babysokker i kisten.

– Jeg tok farvel med Heikki der. På trappen utenfor Mysen kapell var jeg helt tom i hodet, sier Inger-Marie.

I begravelsen i Eidsberg kirke noen dager senere, var kirken fylt til randen. Det var pyntet med blå og hvite blomster, det var vakker solosang og Inger-Marie hadde lagt ut en kondolanseprotokoll. Den ligger nå i en postkasse ved Heikkis grav, så folk kan skrive i den når de føler for det. Politiet sørget for å holde pressen unna selve begravelsen.

Fem dager etter begravelsen tilsto gjerningsmannen å ha knivstukket Heikki 45 ganger. Saken ble i media omtalt som «Majorstuadrapet». Gjerningsmannen hadde knivranet en mann i en bank før han tok seg inn i kollektivet på Majorstuen og drepte Heikki.

GLEDER: Minnene etter Heikki er mange, og Inger-Marie har bestemt seg for å glede seg over dem i stedet for i minnes drapet med gru. FOTO: Geir Dokken
GLEDER: Minnene etter Heikki er mange, og Inger-Marie har bestemt seg for å glede seg over dem i stedet for i minnes drapet med gru. FOTO: Geir Dokken Vis mer

Folk var snille – før de forsvant

De første 14 dagene etter at Heikki døde, var det folk tilstede for Inger-Marie hele tiden. Så ble det stille. Veldig stille. Hun var mye alene. Hun opplevde at bekjente forsvant bak neste reol hvis de så henne i Coop Extra.

– Jeg forstår at folk syntes det var vanskelig å vite hva de skulle si. Men et «hei» hadde vær så mye bedre enn total avvisning, sier Inger-Marie.

Hun legger til at hun har beholdt noen av de gamle vennene, og også fått noen nye. Men hun er glad hun trives i sitt eget selskap.

– Jeg har fått fantastisk god hjelp av psykologen min, som jeg fremdeles går til. Jeg har jobbet med å finne kjærligheten i meg selv og stå støtt i meg selv. Dessuten hadde jeg stor nytte av sorggruppen, i regi av Kirkens Bymisjon, der vi var fem foreldre som alle hadde mistet voksne sønner.

Inger-Marie forklarer at hun har fått hjelp til å ta mer hensyn til seg selv. For mange er det uvant at hun ikke er den som er på giversiden med hjelp og støtte bestandig, slik hun var før. Hun unngår å ha personer i nettverket sitt som suger energi.

– Vennskap må pleies og være toveis. Begge må både gi og ta, sier hun bestemt og roser kameratene til Heikki, som hun fremdeles har kontakt med.

Hunden Gutz har vært Inger-Maries beste venn i denne tiden. Hun sier at dyr gir ubetinget kjærlighet, noe mennesker ikke alltid gjør. De to har gått milevis i skogen, og disse turene vil Inger-Marie fortsette med. Det er terapi å komme seg ut og få klarnet tankene.

Har klart å sette punktum

Inger-Marie ventet i to år på rettssaken. Hun var selv tilstede, og da gjerningsmannen ble dømt til tvungent psykisk helsevern, bestemte Inger-Marie seg for å sette punktum. Hun vil tenke på hvor heldig hun var som fikk ha den hjertegode sønnen i 25 år, og på de gode minnene om ham. Hun kan både le og gråte når hun snakker om Heikki. Nå vil hun være der for datteren sin. Livet må gå videre.

– Jeg trives på Kirkens Bymisjon, og tar ofte en tur dit, dessuten jobber jeg litt på puben, sier Inger-Marie, som er sosial og liker å prate med folk.

BESTEVENN: Turene med hunden er en av tingene som holder Inger-Marie oppe. FOTO: Geir Dokken
BESTEVENN: Turene med hunden er en av tingene som holder Inger-Marie oppe. FOTO: Geir Dokken Vis mer

I tillegg til alle turene med Gutz, går hun fortsatt til psykologen, hun går til kiropraktor for hofta og til fysioterapeut for nakken. Dessuten besøker hun gravene til Heikki og sin mor minst en gang i uken. Om kvelden fyrer hun i ovnen og ser mye på Netflix. Det er helt fint. Inger-Marie trenger ikke å ha folk rundt seg hele tiden. Hun har funnet en balansegang mellom å være sosial og alene. Hun ønsker seg bare fred og ro og gleder seg til våren og til det går an å gi hverandre en klem igjen.

– Jeg har ikke blitt sterk av å løfte vekter. Det er livets erfaringer som har gjort meg sterk, sier Inger-Marie, som synes det er skremmende at folk er så redde for å vise følelser.

– Selv om drapet på Heikki har endret meg på mange måter, er jeg fortsatt personen Inger-Marie, ikke bare «moren til han som ble drept». Det skulle jeg ønske folk forsto.

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer