SORBET SISTERS: Sanaà flyktet fra Syria til Norge som 18-åring helt alene, og kjente verken til landet, språket eller kulturen. FOTO: Astrid Waller
SORBET SISTERS: Sanaà flyktet fra Syria til Norge som 18-åring helt alene, og kjente verken til landet, språket eller kulturen. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Flyktning

Sanaà (22) satt alene på asylmottaket: - Å få jobb var viktig

Hun reiste alene fra Syria til Norge. Den første tiden her var mørk og tung. - Jeg ville bidra med noe fornuftig.

Vi ser det på nyhetene med jevne mellomrom. Skyting og uro i Syria. Opptil 100 mennesker drept i et bombeangrep. Flyktningkrisen forverres. Livredde mennesker rømmer fra husene sine. Småbarn løper gråtende alene blant ruiner og ødelagte landskap.

Det er forferdelig å høre, men for oss i trygge Norge er det «kun» på tv dette skjer. Sånn er det derimot ikke for Sanaà Tamin (22). Hun har kjent krigen på kroppen, måttet flytte på grunn av angrep og hun rømte fra Syria alene som tenåring med et indre håp om å en dag kunne føle seg ordentlig trygg.

KK møter henne for intervju på en kafé i Oslo sentrum i forbindelse med hennes første betalte jobb - som en del av søsterbedriften til «Sandwich Brothers»-satsingen, altså «Sorbet Sisters». Mer om det senere.

Et utfordrende møte

Nå kan hun fortelle at hun bor trygt i en leilighet i Oslo sammen med sin mor, far, søster og to brødre. Hun ser tilbake på en oppvekst som for de fleste av oss er vanskelig å kunne forestille seg.

- Jeg hadde det faktisk ikke særlig bra rett etter at jeg kom over grensen til Norge heller. Jeg minnes den første tiden i Norge som ekstremt utfordrende. Det er vanskelig å flykte, og spesielt hit, så jeg kom alene med en liten bag som jeg slepte med meg inn døra på politistasjonen med pass og persondokumenter i lomma.

20 dager hadde Sanaà brukt på ferden hit. Etter ankomsten ble hun raskt plassert på asylmottak hvor hun ikke snakket med noen av de andre. I lang tid følte hun seg ensom og alene på mottaket. Hun opplevde snø og kulde for første gang, og prøvde forsiktig å utforske en verden som var helt fjern fra det hun var vant med - så selv om hun endelig var i trygge omgivelser var hun trist.

- Jeg kjente ingen, klarte ikke å kommunisere på grunn av språket, i tillegg til at jeg måtte tilvenne meg et nytt liv med mye ansvar. Det var tøft, sier Sanaà og ser mot meg med sine mørke, runde øyne.

Det er rart å tenke på hvor mye tragedie og sorg disse øynene har sett på nært hold. Likevel snakker hun om opplevelsene fra Syria på en måte som får det til å virke helt hverdagsliv. Hvordan er det egentlig å leve et liv der?

LES OGSÅ: Verdens første abortflyktning: - Ble dømt til 40 års fengsel for spontanabort

Våknet av bombenedslag

Sanaà hadde mange venner i Syria, en stor familie og hun gikk periodevis på skole. Før krigen inntraff levde hun et helt normalt liv, ganske likt som det vi kjenner til her i Norden. Dessverre skapte urolighetene komplikasjoner for dem, de måtte flytte til en annen leilighet på grunn av farenivået og livet ble vanskelige økonomisk. Familien bodde enkelt og hadde verken mat, vann eller strøm hjemme.

Hun forteller at hun også har mistet både onkler og tanter i krigen.

- Det jeg husker best fra fortiden var å våkne midt på natten til lyden av bombenedslag. Det er mange farlige mennesker i Syria, forteller Sanaà åpenhjertig.

Hun tegner et bilde av seg selv liggende i senga med hodet under puta, hvor hun presser hodet så hardt ned i madrassen som hun bare klarte i forsøk på å dempe støyet som kom utenfra. Noen ganger kunne hun ligge og se for seg at lydene kom fra et tv-spill, slik at de ikke skulle bli så brutale.

TRIVES I NORGE: Sanaa er opprinnelig fra Palestina, men har bodd i Syria hele oppveksten. Nå har 22-åringen bodd i Norge i fire år. Hun går på skole, har fått seg venner og drømmer om å en dag bli dyrlege. FOTO: Astrid Waller
TRIVES I NORGE: Sanaa er opprinnelig fra Palestina, men har bodd i Syria hele oppveksten. Nå har 22-åringen bodd i Norge i fire år. Hun går på skole, har fått seg venner og drømmer om å en dag bli dyrlege. FOTO: Astrid Waller Vis mer

- Føles ikke virkelig

I spørsmål om hun tenker mye tilbake på barndommen, svarer hun at hele oppveksten og flukten hit føles uvirkelig, som en «drøm». Hun tenker mer på de stakkars, uskyldige menneskene som fortsatt bor i krigsrammede land - og hvordan de greier å takle det i dag.

- Med en gang jeg kom til Norge ble det helt rart å tenke på det jeg hadde vært gjennom. Hele veien hit tenkte jeg at «nå skal jeg dø» - det gikk gjennom hodet mitt en million ganger.

Sanaà sov på gata tre dager i strekk i kulde og belastede områder. Hun gikk dagevis uten mat og på sin vei møtte hun mennesker som ville henne alt annet enn godt. Dette tærte på kroppen, og til slutt ble hun så dårlig at hun spydde alt hun spiste. Det hun fikk inn som næring gikk stort sett i vann og sjokolade.

- På veien til Norge fra Syria stoppet jeg også en uke i Tyrkia, hvor jeg bodde hos en ukjent familie. De var heldigvis snille mot meg, men jeg visste jo ikke da om de tok meg i mot av gode hensikter eller ikke. Man tenker alltid det verste i en sånn situasjon.

I huset deres sov hun sammen med hele familien i samme rom. I flere netter var hun redd for å lukke øynene i fall noe ugreit skulle skje mens hun sov. Den da 18 år gamle jenta «lå på vakt» og håpet på det beste. Hun var redd for å gå på do og redd for å si noe feil.

Mørkt og kaldt

Etter de sju nettene i Tyrkia hadde hun 13 dager igjen av flukten til Norge. På veien ble hun grovt utnyttet i forbindelse med penger. Det er en av ulempene ved å være en ung jente på reisefot alene. I butikker og på gata jugde voksne mennesker til henne og sa at ting kostet mer enn det egentlig gjorde. Hun turte ikke å si i mot, betalte og bare kom seg videre til neste mål.

- Hva var egentlig førsteinntrykket du fikk da du ankom Norge?

- Norge var mørkt, kaldt og masse snø. Jeg ante ikke hva Norge var, og selv om landet bød på demokrati og frihet, og er et fantastisk land, så var ikke den første perioden så bra for meg.

Nå trives derimot Sanaà godt i Norge. Hun tar opp fag for å kunne starte å studere, og drømmer stort om å en gang bli dyrlege. Endelig tør hun å se for seg en fremtid.

- Jeg elsker dyr og har seks katter hjemme. Å jobbe med å hjelpe dyr som trenger det hadde vært utrolig givende. Samtidig ønsker jeg at årene fremover skal gå sakte. Jeg trenger tid for å lære nye ting, og jeg vil lære mye, sier hun og nikker.

Samfunnet er bygd opp av at folk jobber

Seniorrådgiver i NOAS (Norsk organisasjon for asylsøkere), Jon Ole Martinsen, sier til KK at det å få arbeidserfaring i Norge som flyktning nærmest er nøkkelen for å bli godt integrert i det norske samfunnet. Kommer man raskt ut i arbeid er det bra både for det økonomiske, det sosiale og språket.

- Selvsagt vil man kunne bli integrert om man ikke får jobb med en gang også, mange flyktninger bærer jo for eksempel på en balast som gjør at det tar tid før de evner å komme ut i arbeid, og noen har enkelte begrensninger for å jobbe i det hele tatt. Men det er ingen tvil om at det norske samfunnet er bygd opp av at folk jobber - da blir man sett og veien til å bli integrert er mye kortere, sier Martinsen.

LES OGSÅ: Barndommen kan påvirke voksenlivet - gjerne mer enn du tror

Ble tatt godt i mot

Sanaà snakker forbilledlig godt norsk til å kun ha bodd her i fire år, og jeg forstår hvert eneste ord hun sier. Hun sier hun har tvunget seg selv til å lære fort for å bli en del av samfunnet.

Norske ordbøker har kommet godt med. Kveldene har gått med til pugging av tall, ord og bøyinger i sofakroken.

- Jeg var bekymret og stresset for språket helt i starten, men etter at jeg begynte på skolen og fikk meg to venner, så gikk det bedre. Nå har jeg én venn som er fra Norge, og én fra Palestina.

Før krigen inntraff i Syria levde hun et bortimot normalt liv sammen med familien. Men på grunn av fare og økonomiske årsaker måtte hun flytte flere ganger. Til slutt flyktet hun alene. FOTO: Privat
Før krigen inntraff i Syria levde hun et bortimot normalt liv sammen med familien. Men på grunn av fare og økonomiske årsaker måtte hun flytte flere ganger. Til slutt flyktet hun alene. FOTO: Privat Vis mer

22-åringen har også vært heldig å få jobb i den nystartede bedriften «Sorbet Sisters», som går ut på å selge is på stands og ulike arrangementer rundt omkring. Første arbeidsplass for Sanaà var på Øyafestivalen i Oslo i år.

Bedriften ønsker å skape en plattform der eks-flyktninger får muligheten til å jobbe og tjene egne penger. Sorbet Sisters er ment som et springbrett ut til arbeidslivet, og gir flyktninger mulighet til å jobbe og snakke med folk.

- Denne jobben føles utrolig viktig for meg, og jeg er takknemlig for å kunne ta del i arbeidslivet i Norge og gjøre noe fornuftig ut av meg. Kundene vi hadde på Øyafestivalen var utrolig hyggelige mot oss også, sier Sanaà med et smil om munnen.

Hun har stor tro på at denne jobben kan hjelpe henne i arbeidslivet videre, og er glad for at noen orker å legge til rette for at man skal bli integrert i et land så godt det lar seg gjøre.

- Hvordan ble du tatt i mot av nordmenn da du kom hit?

- Stort sett på en god måte! Noen kan virke skeptisk og litt sjenert til meg, med en holdning hvor man ser at de kanskje ikke orker å bli kjent med meg fordi jeg er flyktning. Kanskje tenker de at alle muslimer er som det forferdelige man ofte ser på tv. Det er litt synd.

Et ønske om å ville

Martinsen i Noas sier det varierer stort om hvor lang tid det stort sett tar før at flyktningene som kommer til Norge er ute i arbeid. Man har først et toårig introduksjonsprogram, og det er ofte i løpet av den tiden man lærer seg å kommunisere. For noen tar dette med jobb noe tid, men man ser også suksesshistorier hvor man er ute i jobb med en gang.

- Det som uansett er viktig for å gå gode arbeidstakere, er å finne arbeid som er i samsvar med personens kvalifikasjoner. Vi vil heller se et arbeidsforhold som varer fremfor at det skal gå så veldig fort.

- Hva mener du flyktninger selv bør gjøre for å integreres?

- Det som er viktig er mye av det Sanaà sier hun har gjort. Man må ta initiativ, lære seg språket, ta jobber og følge opp. Gjør en aktiv innsats for å bli en del av samfunn. Det er fullt forståelig at det oppstår utfordringer, men et ønske om å ville er avgjørende. Gjennom min jobb ser jeg at de aller fleste jeg møter ønsker å bli mest mulig integrert.

Sanàa har lagt merke til er at nordmenn på generell basis snakker ganske lite med fremmede, men tror det har noe med den norske kulturen å gjøre - ikke at nordmenn er så skeptisk til flyktninger.

- Det er annerledes fra Syria, der snakker man veldig mye med alle. Jeg prøvde meg på litt «small-talk» på bussen her i Norge for eksempel, men det fungerer tydeligvis ikke så bra her. Nå har jeg lært det da, ler hun.