Sandra Lyng:

Sandra Lyng om overgrepene: – Ingen skal få bruke kroppen min igjen

Sandra Lyng vil vise hvordan virkeligheten egentlig er. Derfor snakker hun åpent om spiseforstyrrelser og psykiske problemer, selv om hun egentlig ikke vil.

– For meg har det vært en skam at jeg ikke har tatt utdannelse, og jeg har følt behov for å motbevise at jeg er blond og dum, sier Sandra. Skjorte fra Munthe, jeans fra Levis, øredobber fra Petit Perles og armbånd fra Enamel. FOTO: Truls Qvale
– For meg har det vært en skam at jeg ikke har tatt utdannelse, og jeg har følt behov for å motbevise at jeg er blond og dum, sier Sandra. Skjorte fra Munthe, jeans fra Levis, øredobber fra Petit Perles og armbånd fra Enamel. FOTO: Truls Qvale Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

Sandra Lyng (33)

Artist og barnebokforfatter
Samboer med Lasse Langerud. Sammen har de sønnen Sander (2).
Står bak suksesspodkastene «Smelt på tjukka» og «Podepodden». Kom på 2. plass i «Stjernekamp» i høst.
Aktuell med fjerde bok i serien om enhjørningen Corny

- Å takk, det her va’ stas. Så deile’ å kom se litt ut!

Sandra Lyng kaster et takknemlig blikk på tallerkenen og legger ut en snutt på Insta-­story for sine 120 000 følgere. «Intervju med KK. Det kommer til neste år», sier Sandra, og filmer både villfisk og petit fours. Ikke sånn å forstå at hun har et uanstrengt forhold til mat. Under inter­vjuet skal vi innom både spiseforstyrrelser, angst, redsel og ­depresjon. Og vi skal snakke om noe enda verre. Noe som i perioder har formørket Sandras liv ­totalt, og som hun aldri før har snakket om i media.

Men tro ikke at det er en slagen kvinne journalisten har til bords. Riktignok snakker Sandra med myk stemme, men den litt spede tonen må ikke forveksles med svakhet. Foran meg sitter en kvinne med meningers mot, ­ansiktstrekk det ikke går 13 av på dusinet, og en styrke det har tatt henne år å opparbeide seg.

Men la oss ta det sånn noenlunde fra starten. 16 år gamle Sandra fra Mosjøen slo ned som en bombe da hun kom på fjerdeplass i «Idol» i 2004. Ungjenta med den sprudlende personligheten og kinnbeina til Cameron Diaz gikk rett fra ungdomsskolen i Mosjøen til kjendisliv i Oslo. I et halvt år var hun innlosjert på Hotel Bristol med de andre deltakerne.

– Om jeg hadde tort være åpen om overgrepene da jeg var yngre og snakket med noen om det, ville jeg kanskje hatt et bedre selvbilde og tatt andre valg i livet, sier Sandra. Jakke fra One & Other og øredobber og smykke fra Enamel. FOTO: Truls Qvale
– Om jeg hadde tort være åpen om overgrepene da jeg var yngre og snakket med noen om det, ville jeg kanskje hatt et bedre selvbilde og tatt andre valg i livet, sier Sandra. Jakke fra One & Other og øredobber og smykke fra Enamel. FOTO: Truls Qvale Vis mer

Med seg gjennom nåløyet hadde ­Sandra en mørk hemme­lighet vi skal komme tilbake til. Men ­kofferten var også pakket med dårlig selvbilde og et anstrengt forhold til hjembyen:

Jeg hatet skolen og ble jo mobbet, og telte ned dagene til jeg var ferdig. Jeg ­likte jo å stikke hodet fram og synge, og hadde i tillegg den fineste kjæresten i ­klassen. Det kostet å være skoleflink.

– Du var skoleflink?

– Ja, veldig, sier Sandra.

– Jeg har tatt en intelligenstest, og jeg skåret så høyt at jeg fikk vite at jeg kunne blitt tatt opp i Mensa.

– Ja?

– Jeg kan finne tallet for deg. For meg har det vært en skam at jeg ikke har tatt utdannelse, og jeg har følt behov for å motbevise at jeg er blond og dum. I «Stjernekamp» kom en av deltakerne bort og sa: «Første gang jeg møtte deg, var jeg usikker på om du kunne snakke i hele setninger.»

Sandra nikker.

– Mye av kritikken var kanskje berettiget. Jeg datet eldre menn og virket kanskje ikke så smart, og det kan jeg ­faktisk forstå. Jeg sa sikkert mye rart og hadde digre pupper og hadde ikke tenkt å gjemme meg. Alle jeg datet, har vært skrevet om, og hver gang sa jeg: «Dette er mitt livs store kjærlighet.» Du tror jo det når du er ung. Det er sikkert lett å bli stemplet som dum da.

KK1 er i salg fra 4. januar.
KK1 er i salg fra 4. januar. Vis mer

Jeg har vokst opp i verste #MeToo-tiden

«Fine du.» «Så vakker du er.» Hver gang Sandra legger ut et bilde, fylles kommentarfeltet med lovord. Man må nesten klype seg litt i armen over at hun har rukket å runde 33, og har 17 år bak seg i musikkbransjen. Siden debuten har Sandra gitt ut ett album, to EP-er, 45 låter og har vært gjenganger på VG-lista og Sommerturneen.

Navnet «Idol-Sandra» fulgte henne i mange år. Selv om hun i dag har podkast på topplistene, er barnebokforfatter og spiller julekonserter for Frelsesarmeen, ble hun lenge ­assosiert med formfullendte bilder og smektende videoer. En stund kom forsidene tett: Sandra Lyng i Los Angeles. Sandra Lyng med kjærester som var dobbelt så gamle. Sandra i hete musikk­videoer der utringningen hadde en mer framtredende plass enn stemmen. Ifølge Sandra ble møtet med musikkbransjen hardt.

– Jeg ble fortalt hva jeg skulle si. På photoshoots allerede som 17-åring måtte jeg ha på meg skjørt som så vidt dekket tissen, og de dro glidelåsen nesten ned til navlen. Jeg ­kjenner at jeg blir forbannet når jeg snakker om det. Jeg ble fortalt at jeg var for tykk til å lage musikkvideo og fikk inntrykk av at jeg måtte ligge med noen for å få suksess.

– På alvor?

– Ja, herregud. Jeg har vokst opp i verste #MeToo-tiden. En stor del av mennene jeg har jobbet med, har MeToo-et meg. Jeg har opplevd å sitte med menn i bil på vei til studio og blitt kjørt hjem til ham i stedet. Jeg har fått spørsmålet: «Hva kan du gjøre for meg?» Det med Harvey Weinstein og Jeffrey Epstein, sånn er det. Det er ikke bare i utlandet. Jeg har sett det selv. Jeg ble prøvd utnyttet seksuelt fra jeg var 16 år, av bransjefolk og artister.

– Som tenåring, følte du at du måtte gi etter?

– Nei. Musikken har hjulpet meg mye, og jeg ville gjort alt for å synge. Bortsett fra å ligge med noen. Det fikk de ikke av meg. Jeg har jo opplevd overgrep, og ingen skal få bruke kroppen min igjen.

Det fører oss rett til Sandras hemmelighet. Lenge satt hun og holdt journalistens blikk og så ut som om hun veide for og imot. Skulle hun si noe? Men så falt det ut av henne, som en forklaring på helseproblemene hun har vært åpen om de siste årene: bulimien. Panikkangsten. Den alvorlige fødselsdepresjonen. Og den lammende angsten for å føde.

– Det er vanskelig i si det høyt, men jeg har opplevd overgrep. Et par ganger, sier Sandra.

– Det var utrolig trist å høre.

Sandra nikker, med blanke øyne.

– Ja. Det er kjipt og urettferdig. Ja.

– Takket være følgerne mine har jeg fått en plattform, og det har jeg ikke tenkt å kaste bort, sier Sandra. T-skjorte fra American Vintage, jeans og støvletter fra Zara, perlesmykke og øredobber fra Petit Perles, smykke med bokstavanheng fra Jane Kønig og armbånd fra Enamel. FOTO: Truls Qvale
– Takket være følgerne mine har jeg fått en plattform, og det har jeg ikke tenkt å kaste bort, sier Sandra. T-skjorte fra American Vintage, jeans og støvletter fra Zara, perlesmykke og øredobber fra Petit Perles, smykke med bokstavanheng fra Jane Kønig og armbånd fra Enamel. FOTO: Truls Qvale Vis mer

Hun orker ikke å snakke om detaljene. Tar seg til brystet, omtrent på samme sted som åndenøden meldte seg da hun fikk angstanfall rett før direktesendt tv under «Stjernekamp».

– Men håpet mitt er at åpenheten min kan hjelpe andre. Om jeg hadde tort være åpen om overgrepene da jeg var yngre og snakket med noen om det, ville jeg ­kanskje hatt bedre selvbilde og tatt andre valg i livet.

- Jeg vil vise hvordan virkeligheten egentlig er

Sandra er ikke typen som gestikulerer i vei. Kropps­språket fører snarere tankene til yoga og avspenning. Men selv om hun veier sine ord, gir hun av seg selv, like mye over lunsjen som fra scenen. I 2020 endte hun på andreplass i «Stjernekamp». Etter å ha briljert gjennom ti uker sto hun nå i et konfettidryss som var delvis hennes. Riktignok etter en dupp der hun ble utstemt, men snart var hun tilbake. På Instagram delte Sandra bilder av seg selv i alt fra spandex-­trikot til operakjoler, men også bilder på dårligere dager. Hun har nemlig gjort det til en kampsak å lange ut mot kroppspress.

– Takket være følgerne mine har jeg fått en plattform, og det har jeg ikke tenkt å kaste bort. Jeg vil vise hvordan virkeligheten egentlig er. Det er nok av glansbilder der ute.

Følgerne har kalt henne både forbilde og uredd, fordi hun tør vise de uryddige rommene, både i huset og i sjelen.

– Fra tidlig alder fikk jeg bevist at jeg ikke var verdt noe. Det er nesten umulig å ha selvtillit etter å ha opplevd overgrep. Men man finner måter å takle det på. Jeg kunne fort havnet i feil miljø, med dop og alkohol, men i stedet overspiste jeg og selvmedisinerte meg med mat, sier Sandra og forteller at hun var 20 år da hun ble innlagt med spiseforstyrrelser.

– Jeg hadde smilt og trent og holdt meg opptatt for ikke å kjenne på det, men nå kom overgrepene tilbake. Spiseforstyrrelser og depresjon er jo som regel bare et selvforsvar. Jeg hadde det vondt inni meg, så jeg overspiste. Sukker og godis gir en kortvarig lykkefølelse.

Hun forklarer:

– Spiseforstyrrelser kommer sjelden av slanking. I dag har jeg lært meg å deale med det der og da. Gråte, brøle, slå i en pute om jeg trenger det. Man kan bli syk av å holde sånne ting inni seg.

Sandra var 20 år da hun fikk diagnosen bipolar lidelse. Den kroniske diagnosen tynget henne, for hva om hun fikk barn? Ville hun gi den videre? Da hun ble gravid som 30-åring, skulle hun imidlertid få en annen diagnose.

– Jeg har en kompleks posttraumatisk stresslidelse som et resultat av at jeg er blitt utsatt for mye skit, forteller Sandra, og sier hun er lettet.

– Hver høst har jeg visst at jeg kom til å bli deprimert og at det kom en mani. Jeg visste at det var arvelig, så jeg var redd for å få barn. Jeg visste at det var vanskelig å få forhold til å vare. At manien kunne føre til at du brukte opp alle pengene. Det var så mange historier som satte meg i bås. Men det at den var kronisk, var kanskje det verste. Å vite at det var ingenting jeg kunne gjøre noe med.

Egentlig er hun imot psykiske diagnoser som setter folk i bås. For man er ikke diagnosen sin.

– Vi er bare forskjellige mennesker som reagere ulikt. Jeg er frisk og har ingen kronisk sykdom. Jeg har bare vært uheldig, og nå har jeg lært meg å takle det.

– Hva slags råd har du fått om å være åpen om disse tingene?

– Jeg er blitt anbefalt ikke å dele for mye når jeg står midt oppi det, men nå føler jeg meg sterk. Det er som med ­muskler: Når du trener, slites fibrene ned, og musklene ­bygger seg sterkere opp igjen. Men jeg har nesten 120 000 følgere, og statistisk sett er det over 10 000 av dem som ­sliter med psyken. Og da må vi jo stå sammen.

«The Black dog» kalte Winston Churchill sine tilbakevendende depresjoner. Sandra mener at hun har vært «deprimert nok til å vite hva som hjelper».

Jeg har mange ganger lyst til å legge meg under dyna, men å gi opp er ikke noe alternativ, så da kan du like godt jobbe med det med det samme. Når jeg kjenner på at jeg har det litt sånn, sier jeg det høyt til noen jeg er glad i og søker hjelp, jo før, jo heller. Jeg kommer meg ut i naturen, tvinger meg opp av senga. Jeg går og ser på stjernehimmelen og ser hvor ubetydelige vi mennesker er. Det kan være trist, men også litt deilig, for man kan bli egoistisk når man er deprimert og bare ser seg selv og mørket. Og så hjelper det å høre på meditasjons-apper. Jeg holder meg unna alkohol og mat som jeg overspiste da jeg hadde bulimi. Det er lett å havne i samme mønster en gang til. Og så trener jeg.

Hun nikker.

– Og jeg holder meg unna negative folk og filmer. Noe av det viktigste jeg har gjort i livet, er å renske bort folk som ikke har bidratt positivt.

- Jeg er fortsatt dødsforelsket

Da Sandra møtte Lasse, var hun nysingel og «drittlei etter å ha hatt kjærester siden barnehagen», som hun lattermildt omtaler det.

– Jeg har følt meg mye ensom. Når jeg har hatt kjæreste, har jeg i hvert fall hatt noen som kunne si at de var glad i meg, selv om jeg ikke var glad i meg selv. Men første gang jeg kjente ordentlig på lykke, var da jeg ble sammen med Lasse.

Sandra stråler når hun snakker om samboeren og viser bilde av en kjekk kar med vennlig blikk. Lasse er jurist. De møttes på byen på Sandras 27-årsdag, da en venninne plutselig fikk melding fra en kar som skrev at «Sandra er mor til barnet mitt».

– Jeg tenkte, hva er dette for slags cocky fyr. Det var jo ganske søtt sagt, og da han kom til utestedet, inngikk jeg et veddemål med venninnen min om jeg torde gå bort og kysse ham før vi hadde hilst.

Sandra viser hvordan hun tok ansiktet hans mellom hendene og smasket til, før hun sa: «Va ikje dæ kosele, ­kanskje?» og presenterte seg som Sandra.

– Alt i meg sa at Lasse var «marriage material». Men jeg var jo ikke der i det hele tatt. Jeg prøvde å dytte ham bort, men Lasse ga seg ikke: «Har vi det ikke hyggelig, ler vi ikke, har vi ikke de samme verdiene, har vi det ikke trygt? Og alt det har du lyst til å kaste bort?» Da skjønte jeg det. Etter seks år er Lasse fortsatt det fineste mennesket jeg vet om. Jeg er fortsatt dødsforelsket.

– Mannen min er feminist, og jeg oppdrar Sander til å bli feminist, forteller Sandra, som stadig langer ut mot kroppspress mot kvinner på sosiale medier. Kjole fra One & Other, smykke fra Enamel, armbånd fra Petit Perles og støvletter fra Zara. FOTO: Truls Qvale
– Mannen min er feminist, og jeg oppdrar Sander til å bli feminist, forteller Sandra, som stadig langer ut mot kroppspress mot kvinner på sosiale medier. Kjole fra One & Other, smykke fra Enamel, armbånd fra Petit Perles og støvletter fra Zara. FOTO: Truls Qvale Vis mer

Diamantringen vitner om et bryllup i Kroatia som ble koronautsatt. Frieriet foregikk på samme utsted som de møttes. Sandra trodde de skulle ut og spise, hun og Lasse, men så strømmet venner og familie til – og snart gikk Lasse ned på kne.

– Jeg gråt i strie strømmer. Jeg hadde virkelig ingen ­mistanke om at han kom til å fri, forteller Sandra rørt og ­viser fram ringen.

Snart flytter de i seksjonert bolig hos Lasses foreldre, der de to pudlene kan løpe fritt i hagen og Sander kan tusle inn til bestemor og bestefar. Sandra kan ikke få fullrost for­loveden, både som far og som kjæreste. De to deler til og med musikkinteressen.

– Da vi var nyforelsket, pratet vi i telefonen hele natten, mens Lasse spilte piano i bakgrunnen. Og da Sander var ­plaget med kolikk, laget Lasse en egen sang til ham som roet ham ned.

Ingen må forveksle fødselsdepresjon med mangel på kjærlighet

Sander kom til verden i 2018 ved hastekeisersnitt etter en blødning. Han er oppkalt etter henne, for Sandra ønsket å snu det at sønner alltid skal oppkalles etter sine fedre.

Hun hadde gledet seg til å være mamma og nyte småbarnstiden, men sånn skulle det ikke gå.

– Jeg hadde prøvd å legge overgrepene bak meg, men da jeg ble gravid, kom de tilbake. Jeg visste ikke at det plaget meg så mye. Jeg fikk både depresjon og insomnia.

Problemene tiltok da fødselen nærmet seg. Spiseforstyrrelsene hun hadde lagt bak seg, gjorde det vanskelig å takle det å miste kontroll over kroppen. Lenge var hun innstilt på å føde naturlig, men etter hvert ble tanken uoverstigelig:

Overgrepene har gjort at det å være naken foran noen er kjempeskummelt. Det visste jeg jo ikke at jeg slet med før jeg skulle føde. Jeg hadde fortrengt det og visste ikke at det plaget meg sånn, forteller Sandra.

Hun fikk hjelp av både psykiater, psykolog og på et tidspunkt også coach. Sandra bedyrer at hun elsker å være mamma. Ingen må forveksle fødselsdepresjon med mangel på kjærlighet.

– Jeg har alltid drømt om å bli mamma. Jeg måtte bare finne den perfekte pappaen først. Det er så avgjørende med gode foreldre for hvordan barna får det. Sander er så heldig som har Lasse som far. Jeg ser hvor godt han har det.

Hun legger til med en latter:

– Det er nesten så jeg er litt sjalu på ham!

Hun unnskylder seg og sier at hun er nødt til å svare på en tekstmelding. Den er til søvnterapeuten, som de etter lang tids overveielse og utallige våkenetter har bestemt seg for å bestille time hos.

Jeg har egentlig ikke sovet på tre år, sier Sandra, med en svak treghet i stemmen som vitner om at det faktisk er sant.

– Sander er veldig aktiv og våken fem til ti ganger hver natt. Det er jo ikke et barn som ikke får sove, men en hel ­familie. Det er ikke sunt å bli vekket så mange ganger. Man blir ganske rar og treig av det.

Hun viser bilder av en bedårende tass med mammas blikk.

– Men uansett hvor mye det stormer, så har du en liten fyr som skal ha deg til å lese for ham om kvelden. Da glemmer du alt annet. Alt det du trodde var viktig før, blir uviktig når du får barn.

- Det å ha hatt et tøft liv har gjort meg sterk

I år kommer Sandra ut med femte og sjette bok i serien om enhjørningen Corny, en liten helt som ikke er redd for å snakke om følelser. Hornet i panna til Corny skifter farge etter sinnsstemningen, og i arbeidet har Sandra gått grundig til verks:

– Jeg har hatt samtaler med barnepsykologer mens jeg har skrevet, og jeg har spurt: «Hva er det optimale en voksen kan gjøre i den og den situasjonen?» Jeg vil at voksne også skal få tips når de leser for barna sine. Jeg har fått tilbakemeldinger fra barnehagen om at barna sier de har «en blå følelse», eller at de er sinte. Og det er jo akkurat det jeg er ute etter. Lærer man tidlig nok å snakke om følelser, kan det være forebyggende for en dårlig psykisk helse.

– Om du hadde hatt boken om Corny da du vokste opp …

– Ja, da kunne det vært helt annerledes! Det er jeg helt sikker på. Da jeg vokste opp, måtte guttene være barske og ikke gråte, og jentene pertentlige, høflige og behjelpelige. Jeg var jo flink til ting, og jeg klandrer jo ikke foreldrene mine for det. Men i dag har jeg skjønt at å være flink ikke er viktig, og det forsøker jeg å lære Sander. For hva skjer når du ikke er flink? Hva er ­verdien din da? Dette har jeg lært av psykologen min, Hedvig.

Hedvig Montgomery har vært psykologen hennes av og på siden Sandra var 16. Hun kan ikke få fullrost samtalepartneren. Faktisk kunne Sandra tenkt seg å jobbe som psykolog eller psykiater selv dersom hun ikke var artist. På fredag er det aller siste time med Hedvig. Et langt lerret er bleket – i fellesskap.

– Det føles deilig. Jeg har fått gode verktøy for å takle vonde ting. Det å ha hatt et tøft liv har gjort meg sterk. Beinsterk. Sårbar også, men sterk. Før forbandt jeg det å gråte og å ha angst med å være svak, men jeg har skjønt at det er motsatt. Om du prøver å holde det inne, kommer det tilbake og biter deg i ræva.

Da Sandra som 20-åring sto fram i et intervju og fortalte at hun led av bulimi, fikk hun brev fra både gutter og jenter. Siden hun våget å fortelle det til så mange, våget de å fortelle det til sine nærmeste.

– Det var så fint, og der og da bestemte jeg meg for å være åpen. Egentlig har jeg jo ikke lyst til å være åpen, for det er så skambelagt fortsatt. Men jeg gjør det ikke for å få sympati, kun for å hjelpe, understreker Sandra.

Sandra forteller at hun ble mobbet da hun gikk på skolen. Hvordan ble det tatt imot da hun slo gjennom i «Idol»? – Det var ganske ekkelt. Jeg måtte jobbe hardt for å vise at jeg ikke forandret meg. Det ligger ikke i min natur å være høy på meg selv, sier hun. Bluse og bukse fra Munthe og sko fra Zara. FOTO: Truls Qvale
Sandra forteller at hun ble mobbet da hun gikk på skolen. Hvordan ble det tatt imot da hun slo gjennom i «Idol»? – Det var ganske ekkelt. Jeg måtte jobbe hardt for å vise at jeg ikke forandret meg. Det ligger ikke i min natur å være høy på meg selv, sier hun. Bluse og bukse fra Munthe og sko fra Zara. FOTO: Truls Qvale Vis mer

I dag merker hun at sosiale medier-plattformene hennes har gitt henne stor påvirkningskraft. Da hun i podkasten sin, «Podepodden», tilegnet en episode graviditet og psykiske lidel­ser, hadde hun som gjest fødselslegen Thorbjørn Brook Steen, som tilfeldigvis også skulle bli den som forløste Sander.

På bakgrunn av min historie ble det laget nye nasjonale retningslinjer for hvordan behandle fødende kvinner med psykiske lidelser. Så jeg har sett hvordan åpenhet kan føre til hjelp. Jo flere vi er som er åpne, desto mindre tabu blir det. Jeg gir meg ikke før det er like normalt å ha en ­psykisk lidelse som en fysisk lidelse.

Åpenhet var også valget Sandra tok da hun i midten av 20-årene oppdaget fire kuler i brystene. Til alt hell var kulene ikke ondartet. Sandra legger håndflatene over brystet og trykker smilende til:

– Jeg elsket å få mindre pupper. Før brukte man ordet bimbo, og det var mye skriverier om glamourmodeller, og jeg følte ofte at jeg havnet i samme båt som dem.

Da hun flyttet inn på Bristol som 16-åring, svarte hun på hvert eneste fanbrev. Det har hun fortsatt med, og i dag svarer hun på i overkant av 300 meldinger. Daglig.

– Folk som vil lytte og følger meg, er jo grunnen til at jeg har fått mulighet til å leve ut min drøm om å stå på scenen, lage podkast og skrive bøker. Jeg svarer de ikke fullt så hyggelige også. En fyr skriver stadig til meg at jeg har lang panne. Det har jeg jo ikke, så jeg svarer at jeg beklager om det han skriver, bunner i hans egne usikkerheter. Etter at jeg begynte å svare dem, har hetsen gitt seg.

– Når du ser tilbake, har du noen gang angret på at du ble med i «Idol»?

– Nei! sier Sandra med ettertrykk.

– Det er noe av det beste som har skjedd meg. Det fikk meg jo bort fra alt det som var vanskelig.

- Om jeg går i kjelleren, blir Lasse far til tre

Hjemme hos Sandra, Lasse og Sander kan stua være både ryddig og rotete. Sandra mener graden av ryddighet speiler hvordan hun har det inni seg. For øvrig er trivsel viktigere enn stil. Det flotte bordet fra singeldagene har måttet vike til fordel for et praktisk fra Ikea som tåler å tegnes på. For Sander skal få lov til å være barn og ikke lide under stressende formaninger fra stilsikre foreldre.

Likevel, hun tror nok ikke at sønnen får søsken.

– Det ble for tøft sist. Jeg er litt redd for å utsette Sander for risikoen for at jeg skal bli fødselsdeprimert igjen. For hva slags mamma blir jeg for ham da? Om jeg går i kjelleren, blir Lasse far til tre. En baby, Sander og meg.

Hun smiler, som bare den som har overvunnet mye, og ­aller mest seg selv, kan:

– Man skal aldri si aldri. Men vi har det kjempebra, vi tre musketers.

Styling: Anne Cecilie Olavesen
Hår og makeup: Cecilie Krogh

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer