SEKTMEDLEM I 20 ÅR: Nadja lot sekten styre livet hennes i to tiår. Nå har hun klart å løsrive seg.  Foto: NTB-Scanpix
SEKTMEDLEM I 20 ÅR: Nadja lot sekten styre livet hennes i to tiår. Nå har hun klart å løsrive seg. Foto: NTB-Scanpix Vis mer

Sekt

- Sekten stjal 20 år av livet mitt

«Nadja» (38) vurderte å ta sitt eget liv for å slippe unna.

Publisert

ALLERS.NO: Har man vokst opp i et hjem uten kjærlighet, vil fellesskapsfølelsen i en liten, sammenknyttet bevegelse virke forlokkende.

Så da Nadjas søster inviterte henne med på et møte hos den religiøse gruppen, var det nettopp dette hun følte. 

– Jeg var femten år, og søsteren min ville ha meg med i en bevegelse der kjæresten hennes og hans familie var med, sier Nadja, som i dag er 38. 

Den svenske kvinnen ønsker å være anonym i intervjuet med Allers.

LES OGSÅ: Kaja var redd for å havne i helvete

Som å komme hjem

På det første sektmøtet opplevde Nadja for første gang en følelse av å høre hjemme. Det var sterkt for en villfaren tenåring som lenge hadde prøvd å finne seg en identitet.

– Medlemmene i forsamlingen tok meg imot med åpne armer. Jeg følte at jeg betydde noe i deres øyne. Det var første gang jeg følte noe sånt, sier Nadja, som vokste opp med en alkoholisert mamma og en fraværende pappa. 

Etter hvert ble Nadja selv et medlem i gruppen, og livet hennes fikk en ny mening.

EIDE IKKE SITT EGET LIV: – Læren til bevegelsen var full av regler. Som alle andre medlemmer gjorde jeg mitt ytterste for å følge alle til punkt og prikke. Jeg levde med en sykelig redsel for å gjøre noe feil. Jeg var nærmest en slave av reglene – jeg eide ikke mitt eget liv, forteller Nadja.  Foto: hikdaigaku86 - Fotolia
EIDE IKKE SITT EGET LIV: – Læren til bevegelsen var full av regler. Som alle andre medlemmer gjorde jeg mitt ytterste for å følge alle til punkt og prikke. Jeg levde med en sykelig redsel for å gjøre noe feil. Jeg var nærmest en slave av reglene – jeg eide ikke mitt eget liv, forteller Nadja. Foto: hikdaigaku86 - Fotolia Vis mer

– Jeg følte at jeg hadde fått en rolle som budbringer for et viktig budskap. Plutselig hadde jeg en oppgave i livet. Jeg kjente meg utvalgt.

Men det hvilte noe falskt over bevegelsen, forteller Nadja nå i ettertid. Alle i bevegelsen var ulastelig antrukket og framsto som en slags elite i lokalsamfunnet. Men innad forfektet de et fullstendig forkvaklet verdensbilde og verdisyn.

Allerede i begynnelsen kom tidvis en ubehagsfølelse over Nadja, men hun valgte å fortrenge den.

– Læren til bevegelsen var full av regler. Som alle andre medlemmer gjorde jeg mitt ytterste for å følge alle til punkt og prikke. Jeg levde med en sykelig redsel for å gjøre noe feil. Jeg var nærmest en slave av reglene – jeg eide ikke mitt eget liv. 

Etter 20 år med manipulering og hjernevasking vurderte Nadja rett og slett å avslutte livet for å bli kvitt angsten og ubehaget. Hun satt bak rattet i bilen og styrte rett mot et tre.

– Det kunne vært slutten, hvis det ikke hadde vært for en liten stemme bak i hodet mitt som ymtet om at det kunne være noe mer å leve for, noe godt som kunne være i vente, sier hun ettertenksomt.

En helt ny verden

Nadja visste ingenting om religiøse bevegelser da hun ble med. Hun var ikke engang interessert i religiøse spørsmål da jeg først ble med. 

Det var menneskene og følelsen av å være ønsket som lokket henne.

– Jeg så at søsteren min og kjæresten hennes og hans familie alle var lykkelige over å ha funnet «den eneste sannheten». Så jeg lot som jeg skjønte hva det gikk ut på, bare for å få beholde det jeg som barn ønsket meg mer enn alt annet i livet: En familie.

Livet hennes endret seg totalt etter innmeldelsen. Hun flyttet hjemmefra og begynte å jobbe. Og hun sluttet å studere.

– Studier var ikke populært i bevegelsen, man skulle bruke tiden sin på å spre budskapet. Det å forkynne budskapet ble nesten et yrke i seg selv. Livet mitt ble fylt opp av møter og foredrag. Jeg ble skolert i en helt ny verden som var helt annerledes enn den jeg kjente fra før.

Men hun trivdes, fordi hun ikke lenger kjente seg ensom. Da hun var nitten, giftet hun seg med en gutt fra bevegelsen.

– Ekteskapet var nok mer tuftet på en slags indre logikk i bevegelsen enn ekte kjærlighet. Det var ikke rom for å utforske egne følelser, så ville man ha en kjærlig relasjon til noen, måtte man være gift. Veldig mange inngikk ekteskap i ung alder for senere å finne ut at de overhodet ikke passet sammen, forteller Nadja. 

Som medlem måtte hun leve et oppofrende liv.

– Jeg kunne aldri sette egne behov eller ønsker først. Jeg fikk bare ha én interesse, og det var å lære om troen og budskapet. Det var regler for hvordan jeg skulle tenke, snakke, te meg og kle meg. Og framfor alt var det viktig at jeg unngikk kontakt med folk og tradisjoner utenfor bevegelsen. Fulgte jeg disse reglene, var jeg garantert «evig lykke».

Noe skurret

Helt fra begynnelsen følte Nadja at budskapet ikke stemte. Men hun fortrengte de følelsene.

SKILSMISSE: Var helt uakseptabelt i sekten. Da ville man bli utestengt.  Foto: John Gomez - Fotolia
SKILSMISSE: Var helt uakseptabelt i sekten. Da ville man bli utestengt. Foto: John Gomez - Fotolia Vis mer

– Det var lettere å overbevise meg selv om at jeg var lykkelig. Men da jeg nærmet meg tretti, skjønte jeg at ikke ett eneste punkt i bevegelsens lære stemte overens med den virkelige verden. Det vi medlemmer forkynte, stemte verken med vitenskap, historie, psykologi eller noen annen kunnskap mennesket har skaffet seg. Hvem hadde rett? Bevegelsen eller resten av verden?

Hun visste jo svaret, men bevegelsen var hele livet hennes. Hun var livredd for å løsrive seg fra fellesskapet. Da ville hun igjen stå helt alene – kanskje enda mer enn før. 

Ekteskapet syntes hun imidlertid var en belastning. Hun hadde ikke den følelsesmessige ballasten til å kunne elske et annet menneske. Spesielt ikke en hun ikke egentlig passet sammen med. 

– Skilsmisse var ikke akseptabelt i bevegelsens øyne. Man kunne bli utestengt fra bevegelsen, og det var nærmest som et selvmord.

Det fikk ikke hjelpe. Etter tjue år orket ikke Nadja mer av selvutslettelse og selvoppofring.

– Ikke noe utenfor bevegelsen kunne være verre enn dette. Så jeg sa til min mann at jeg ville skilles, og forberedte meg på å bli utestengt. Det var sinne og hatske reaksjoner. Utestengelse innebar at ingen skulle ha noen kontakt med deg – ikke engang søsteren min. Jeg ville ikke eksistere for dem lenger. Ingen ville ringe meg for å høre hvordan jeg hadde det, ingen ville hilse på meg på gaten. Et par uker etter skilsmissen ble jeg kastet ut. Det var en tirsdag, husker jeg. Navnet mitt ble lest opp på et møte, og etter det øyeblikket eksisterte jeg ikke lenger i deres verden.

På egne bein

Nadja hadde en mamma, men henne hadde hun egentlig aldri hatt noen relasjon til. Derfor bodde hun hos en tante i starten.

– Hele livet mitt var på en måte demontert, alt måtte bygges opp. Men jeg var likegyldig. Jeg satte meg selv i håpløse og farlige situasjoner, handlet på impuls og brydde meg lite om hvorvidt jeg levde eller døde.

Men en dag var det noe som sa henne at det fantes noe å leve for. Og det var det hun trengte for å begynne på nytt.

– I begynnelsen var det veldig hardt. Det å bli et fritt, eget individ er ikke lett. Det er som å gå av et tog på en stasjon du ikke kjenner, og stå der på perrongen og si til deg selv: «Og så da? Hva gjør jeg nå?»

Men det var også hennes livs mulighet. Ettersom hele hennes gamle liv var slettet, og hun ikke hadde verken plikter eller gjeld, sto hun fri til å gjøre det hun ville.

– Jeg fikk meg en jobb, det var det viktigste aller først. Dermed hadde jeg et økonomisk fundament som jeg kunne bygge på. Så fikk jeg egen leilighet – det var enormt viktig for meg. Det som manglet i livet mitt da, var mennesker. Så jeg oppsøkte steder der det var mye folk. Biblioteket, treningssenteret, kafeer. I løpet av et halvår hadde jeg fått meg to venner. Og nå, tre år senere, har jeg til og med en kjæreste. 

Men hun er forsiktig, og tar ett steg av gangen.

– Det tar tid å lære seg å leve på nytt. Nå lever jeg bare etter én regel: Gi aldri fra deg retten til å velge selv!

Innholdet i denne artikkelen er hentet fra spalten «Betroelsen – Fortalt til Allers». 

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer