FAMILIETUR: Alle fem på sykkel: (f.v.) Erik, Arne (Helene bak), Christine og Pia-Camilla. Sykkelferien, som varte i 3,5 uke, ble deres lengste og siste sammen. Bildet er tatt i 2008 på en teltplass i Sverige.
 Foto: Privat
FAMILIETUR: Alle fem på sykkel: (f.v.) Erik, Arne (Helene bak), Christine og Pia-Camilla. Sykkelferien, som varte i 3,5 uke, ble deres lengste og siste sammen. Bildet er tatt i 2008 på en teltplass i Sverige. Foto: Privat
Drukningsulykke

Sekunder etter at han hoppet i vannet, forsto Pia-Camilla at noe var galt

Arne (40) fikk hjertestans i det kalde vannet. Brått ble Pia-Camilla (39) enke og alene med tre barn.

– Vi utfylte hverandre. Vi hadde flere av de samme interessene. Han skulle ha vært her. Jeg savner ham. Tilstedeværelsen. Spontaniteten. Han var den som sa: «Ja, la oss dra» hvis jeg foreslo en ekspedisjon, sier Pia-Camilla Tømmernes (39).

Saksofonisten er egentlig fra Asker, men har vært bosatt i Bergen i mange år. Helt siden de møtte hverandre, elsket de ekspedisjoner. Hver sommerferie dro de på lange sykkelferier.
Allerede etter at de hadde vært sammen et halvt år, syklet de fra Bergen til København. Året før han døde, dro de på sykkelferie i nesten en måned i Danmark og Sverige med tre små barn. Underveis var det viktig for dem ikke å planlegge alt på forhånd.

– Det var en del av spenningen. Vårt motto var: «Veien blir til mens vi trår». 

LES OGSÅ: Ragnhild har nettopp blitt mamma for tredje gang - så får hun sjokkbeskjeden: Mannen din er død

Skulle isbade

Senhøsten 2009. Arne har følt seg i dårlig form en stund, men mener det helt sikkert vil gå over. Symptomene er diffuse. Like ved der han og samboeren bor, har de sjøen i nærheten.

En kveld bestemmer han og Pia-Camilla seg for å ta et isbad. Det er ikke første gangen de isbader. Det begynner alltid med det samme: Først i badstua, så uti. Hvem av dem tør å hoppe først? «Åh, for et deilig og friskt bad», roper Arne fra vannet.

Det skal vise seg å bli det siste han sier. I neste øyeblikk er det som noen har trykket på lysbryteren, dratt ut stikkontakten. Pia-Camilla står på bryggekanten og ser at Arne synker ned i vannet. 

GÅR VIDERE: Sorgen var bunnløs da Pia-Camilla mistet samboeren sin i 2009. Nå har hun lært seg å leve med tapet. Foto: Marianne Otterdahl-Jensen
GÅR VIDERE: Sorgen var bunnløs da Pia-Camilla mistet samboeren sin i 2009. Nå har hun lært seg å leve med tapet. Foto: Marianne Otterdahl-Jensen Vis mer

LES OGSÅ: Laila ble enke som 35-åring

Hoppet etter mannen

«Herregud, hva skjer!», tenker Pia-Camilla desperat. Hun må etter ham. Hun må ikke miste ham av syne. Sjøen er mørk og bunnløs. Sporenstreks hopper hun etter og dykker ned, får hentet ham opp til vannoverflaten igjen.

Pia-Camilla, som kan førstehjelp, får åpnet luftveiene hans, men får ingen reaksjon. Han er livløs, leppene begynner å bli blå. «Hjelp, hjelp!» roper hun så høyt hun bare kan. Hun svømmer med ham innover i det iskalde vannet. Det er tungt, og hun begynner å bekymre seg for hvordan hun skal få ham opp. 

Til slutt er det en eldre dame som hører skrikene. Da de får løftet Arne på land, er det ikke antydning til liv.

Stort hjerteinfarkt noen dager før

Obduksjonsrapporten viste at Arne antagelig hadde hatt et stort hjerteinfarkt noen dager før, og at han døde momentant av hjertestans i det iskalde vannet. Men det Pia-Camilla ikke visste, og som også kom fram, var at Arne led av hypertrofisk kardiomyopati, også kjent som voksende hjerte og som er en sykdom der hjertemuskelen er forstørret. 

Den sykdommen hadde allerede kommet så langt, at de antagelig ikke kunne ha hjulpet ham. Han ville sannsynligvis ha dødd ung uansett. 

Det var en dramatisk opplevelse. I dagene fram mot begravelsen stilte venner og familie opp for Pia-Camilla og barna Erik (15), Christine (12) og Helene (10). 

– Jeg var urolig og sov ikke på tre døgn. Adrenalinet i kroppen pumpet, og alt jeg var opptatt av var å passe på barna. 

Legen ville gi henne sovepiller. Pia-Camilla sa nei. Hun hadde ikke tro på å døyve smerten med piller. Å gå tur på kvelden hadde en bedre effekt. 

– I starten var det tungt, men godt. Å bevege meg ga meg godfølelse. 

FAR OG SØNN: Erik og Arne på tur i Alpene, 2800 meter over havet. Foto: Privat
FAR OG SØNN: Erik og Arne på tur i Alpene, 2800 meter over havet. Foto: Privat Vis mer

LES OGSÅ: Mina Enerly hyller moren etter mannens ulykke

Utviklet vannskrekk

Lenge holdt Pia-Camilla seg unna vann. Vann vekket gamle minner til livet igjen. Men for å overvinne skrekken, var hun nødt til å møte den. Hun tok kontakt med en profesjonell trener, som lærte henne å svømme på nytt. Hun skulle bli sjef over vannet igjen. 

– Jeg ville ikke at barna skulle arve min redsel for vann. Som mor må jeg jo orke å dra i svømmehallen med ungene uten å få panikk. 

Det tok flere måneder før Pia-Camilla innså at Arne var borte. De skulle jo ha tilbrakt alderdommen sammen. De pleide å spøke med at når de ble gamle, kom de til å sitte ved et langbord, med fullt av barn og barnebarn rundt. Året Arne døde, fylte han 40. 

– Vi fikk 13 år sammen. Fordi jeg hadde tre små barn som trengte meg, klarte jeg å holde meg oppreist. De hadde bare meg og trengte meg mer enn noen gang.  

Den første sommeren uten Arne tok hun med seg barna og dro på sykkelferie til Danmark i nesten tre uker. De bodde i telt. Det var i hans ånd. 

– Så lenge vi opprettholder ting vi pleide å gjøre sammen, er han med oss. Jeg tror han ville ha vært stolt av oss for måten vi klarer å leve videre på. 

Musikken har hjulpet

Pia-Camilla jobber frilans og komponerer og arrangerer musikk. Flere har sagt til henne at musikken hun spiller er så melankolsk. 

– Musikken min har substans og har vært en del av prosessen for å komme videre. Jeg komponerer fra hjertet. 

Ti dager etter begravelsen kom en gjeng venninner innom. De lurte på om det var noe Pia-Camilla trengte hjelp til. «Bli med meg på en løpetur», foreslo Pia-Camilla til alles overraskelse. 

– Jeg trengte å komme ut, men ville ikke dra ut alene. All frustrasjon, redsel, sorg og sinne måtte få komme ut av en ventil. 

Første turen var på ti kilometer. Da Pia-Camilla kom hjem, var kroppen proppfull av endorfiner. Det ga mersmak. 

– Vi løp mye den vinteren. Det ga oss alle godfølelse. 

SPORTY GJENG: Både Erik, Helene og Christine er med i Bergen Cykleklubb. Her står de på havna i Bergen og er på vei til Danmark på sykkelferie i 2012. Foto: Privat
SPORTY GJENG: Både Erik, Helene og Christine er med i Bergen Cykleklubb. Her står de på havna i Bergen og er på vei til Danmark på sykkelferie i 2012. Foto: Privat Vis mer

LES OGSÅ: Ragnhild klarte å skape mening i det meningsløse

Deltok i Ironman

I 2010 løp hun Berlin Marathon sammen med venninnene. Dette er et av verdens største maratonløp. Pia-Camilla løp sammen med 40.000 andre. I fjor deltok hun i blant annet Bislett 24h Indoor Challenge og Ironman Kalmar, som er en konkurranse hvor man skal svømme 3,8 km, sykle 180 km og løpe 42 km. For hvert løp setter hun seg nye mål. 

En liten joggetur holder ikke for meg. Jeg er nødt til å pushe meg selv, for at det skal ha effekt. Det må være litt ekstremt, innrømmer hun. 

Nå har hun løpt 32 maraton og blir også sponset av løpeskomerket Hoka OneOne.

– Å løpe har vært terapi for meg. Andre må finne sin metode. Det er individuelt hva som hjelper. Jeg kjenner det på humøret om jeg ikke får løpt. Når jeg sliter meg ut fysisk, ønsker kroppen min også å sove innimellom. Det er min vei videre

Alle barna er i dag med i Bergen Cykleklubb og Bergen Triathlon Club. 

– Det er mye fokus på at voksne skal bruke trening for å komme videre i livet, men det er like viktig for barn. 

I MÅL: Pia-Camilla i mål etter å ha fullført Ironman Kalmar høsten 2014. – Det var en stor seier, sier hun. Foto: Privat
I MÅL: Pia-Camilla i mål etter å ha fullført Ironman Kalmar høsten 2014. – Det var en stor seier, sier hun. Foto: Privat Vis mer

LES OGSÅ: 30 år og enke

 

Minnene lever

Under høytider kommer savnet tilbake. Til jul pleier Pia-Camilla å ta med barna og reise bort. 

– Lenge skjøv jeg, spesielt julen, unna. Nå har jeg tatt julen mer og mer tilbake.  
Når det skal tas viktige avgjørelser, savner hun mannen hun pleide å diskutere med. Hun vet hun kan ringe en god venninne eller et familiemedlem, men det blir ikke det samme.
 
– Det kan være små ting eller store ting som gjør at jeg tenker på ham. Skjedde det noe positivt i barnas liv, var han alltid den jeg delte det med først. Det savner jeg. Det er alltid en som mangler, selv om minnene lever. 

I tunge stunder ser Pia-Camilla Arne for seg. Han sitter på en benk, alltid den samme, og smiler til henne. Det gir henne styrke til å fortsette uten ham. 

– Han er lyset mitt. Gjør jeg noe bra, tenker jeg at han heier på meg. Han er fortsatt med i livet mitt, bare i en annen form. 

Av natur er Pia-Camilla optimistisk. Uansett hva som skjer, så har hun bestemt seg for ikke å gi opp. 

– Jeg traff bunnen, men jeg motiverte meg selv til å gå videre. Når du løper, handler det om å holde ut, så kommer du til mål til slutt. Sånn er livet også. Gir du ikke opp, kommer du videre. Til slutt.

TRENING GIR MENING: Løping er mer enn bare trening for Pia-Camilla, det er terapi. – Det må gjerne være litt ekstremt. Da har jeg det best. For hvert løp, setter jeg meg nye mål, sier hun. Foto: Marianne Otterdahl-Jensen
TRENING GIR MENING: Løping er mer enn bare trening for Pia-Camilla, det er terapi. – Det må gjerne være litt ekstremt. Da har jeg det best. For hvert løp, setter jeg meg nye mål, sier hun. Foto: Marianne Otterdahl-Jensen Vis mer

LES OGSÅ: - Jeg er så glad for at vi kysset farvel
 

Til forsiden