Som lege hadde Kari Løvendahl Mogstad møtt mange med spiseforstyrrelser. I 2017 skrev hun bok om temaet, og var en markant samfunnsdebattant på feltet.
Tre år senere stod hun foran sin egen datter, på vei inn til en time på Barne og Ungdomspsykiatrisk avdeling (BUP). I flere måneder hadde de to kriget om for eksempel to små biter med brød og en melkeskvett.
Selmas søsken hadde grått. Faren hadde kjørt til Selmas skole med sushi og smoothie i langfri - og fått henne til å sverge på å spise det.
Kari hadde tryglet og bedt, skreket og grått for å få med sekstenåringen sin på å kontakte Barne og Ungdomspsykiatrisk avdeling. For å få hjelp med spiseforstyrrelsen. Nå hadde hun endelig klart det.
Rett før de skulle inn til timen, møtte Kari datterens lyseblå blikk, det blikket som nå kjentes så fremmed. Det var som om det var umulig å få kontakt med sin egen datter.
Da Selma åpnet munnen, frøs blodet til is i årene hos Kari:
«Jeg er ikke motivert for behandling» sa Selma.
Først som 31-åring skjønte Lina hvilken diagnose hun hadde
Som å stå foran en robot
Mor og datter sitter ved siden av hverandre på kaféen vi møtes på, flybåren fra Trondheim til hovedstaden.
De har skrevet bok sammen, Vår vei ut - En fortelling om spiseforstyrrelse, skam og håp.
- Det var som å stå foran en robot. Å se de kreftene i barnet ditt … Det er vanvittige krefter i sving i den sykdommen. Jeg var livredd for hun bare skulle gi opp, og følge sykdomskreftene.
De er på et annet sted nå. Livet er fint og stabilt, sier Selma. Mor Kari på sin side bedyrer at det går bra, men at hun er dønn sliten.
- Når du står i stormen rekker du ikke å kjenne etter. Nå er jeg inderlig glad for å se at det er verdt kampen.
Kari er den typen det er lett å lure på hvordan i h****** får til alt sammen: Fembarnsmor, lege, universitetslektor, forfatter og samfunnsdebattant.
Selma har fullført videregående, og har et friår. Tidligere har hun vært aktiv ungdomspolitiker, nå har hun tre jobber som tilkallingsvikar og ønsker etterhvert å studere medisin i Danmark.
At de kan sitte her nå, og fortelle åpent og ærlig om de verste årene i sitt liv, var ikke gitt.
- Bare tre av fire jenter kom ned akebakken. Emilie manglet.
Ville krype under bordet
Lenge var spiseforstyrrelsen en hemmelighet de to delte. Selma var redd folk kom til å se annerledes på henne om de fikk vite om det.
- Nå kjenner jeg at det ikke er så farlig. Jeg har fått så mange meldinger. Jeg føler at jeg gjør noe viktig, sier Selma med lyseblått blikk.
At moren Kari først kjente på skam, er noe hun er helt ærlig på i boken.
- At jeg, som var en markant fagperson på feltet selv hadde en datter som fikk spiseforstyrrelse … Det var en sterk følelse av å ikke ha lyktes som mor. Det var pinlig. Det var nederlagsfølelse, sinne og redsel.
Hun smiler mens hun gjemmer hodet i hendene.
- Jeg hadde lyst til å krype under bordet. Jeg følte meg så miserabel. Jeg tenkte etterhvert at ok, jeg kan sitte her og skjemmes, men det hjelper ingen. Det skjedde med meg.
- De hadde funnet Trude. Vi hørte et skrik som skar gjennom alt
Fikk komplimenter og følte seg vellykket
Selma var femten år og gikk i tiende klasse på ungdomsskolen da familien dro til Gran Canaria i romjulen 2018. Det var da hun skulle pakke til turen, hentet fram sommerklærne og prøvde dem foran speilet, at hun oppdaget at de var blitt litt for trange.
Hun som hadde vært fornøyd med å ha utviklet former, så nå bare en jente i speilet som hun syntes så tjukk ut.
«Jeg må slanke meg!» tenkte hun.
Til høsten skulle hun begynne på videregående og møte mange nye folk. Til da måtte hun ha gått ned i vekt.
I mars 2019 bestemte hun seg for å gå «all in.»
På YouTube og Instagram så hun den ene videoen etter den andre. Stolte blindt på alle selvutnevne trenings og kostholdseksperter. Spiste bare en brøkdel av det hun hadde spist, trente intenst, kuttet sukker og fett.
I I løpet av kort tid raste hun ned i vekt, fikk komplimenter og følte seg vellykket.
- Nå får hun knapt en paracet av oss
Trodde hun hadde funnet en mirakelkur
Da hun startet på videregående, på musikklinja høsten 2019, var dagene lange og intense. Det ble mindre tid til trening.
Frykten for å legge på seg ble større, tankene rundt mat mer ekstreme.
En natt våknet hun og følte seg elendig, kaldsvettet og hadde hjertebank. Hun ble redd, og forstod at hun måtte få i seg mat. Normalt pleide turen opp til kjøkkenet å ta ti sekunder - nå brukte hun en halvtime.
Trinn for trinn nærmest krabbet hun seg oppover, mens hun brekte seg på helt tom mage. Da hun endelig kom seg inn på kjøkkenet, klarte hun ikke holde seg oppreist, men la seg over kjøkkenbenken.
Der ble hun liggende en liten stund, mens hun gikk ut og inn av bevissthet. Så klarte hun å åpne kjøleskapsdøren - og spiste en tomat, det eneste «trygge» hun fant.
Først kom sjalusien. Så tok kjæresten til Karoline fullstendig kontroll
Som å få en toåring i hus
At Selma besvimte nesten hver morgen når hun stod opp for å kle på seg, visste verken Kari eller ektemannen noe som helst om.
Helt siden hun begynte å mistenke at datteren hadde spiseforstyrrelse, hadde Kari vært i beredskap natt og dag.
Hun maste og kjeftet, godsnakket og lirket for å få i henne mat.
- Det var kjempekrevende. Det var som å måtte mate en toåring som ikke ville ha mat og heller aldri viste noen tegn til sult.
På jobb forsøkte Kari å være tilstede for pasientene sine - men i kropp og sjel var hun livredd for at datteren ikke kom til å få i seg mat denne dagen heller.
- Jeg kunne våkne midt på natten og kjenne på meg at hun hadde lurt oss. Det var full beredskap, hele tiden.
- Jeg manglet selvkontroll
Besvimte nesten daglig
I en periode så Selma foreldrene som ondsinnede mennesker som ville ødelegge det mest vellykkede prosjektet hun noensinne hadde hatt.
- Jeg trodde jeg hadde funnet en mirakelkur for å gå ned i vekt uten å trene. Jeg forstod ikke at mirakelkuren var en sykdom.
Da Selmas venninne klarte å overtale henne til å dra til fastlegen i januar 2020, dro hun først og fremst med et håp om at legen kom til å ta hennes parti, at hun kunne ringe foreldrene og be dem roe seg kraftig ned.
Det var det motsatte som skjedde. Hun fikk diagnosen anoreksi, og en lovnad fra fastlegen om god oppfølging og støtte på veien.
Hun fikk timer hos en psykolog og en plan over måltidene hun måtte spise.
På dette tidspunktet hadde Selma lite krefter, hun hadde hårtap, blåmerker over hele kroppen og besvimte nesten daglig. Men erkjente fortsatt ikke at hun var syk.
Hjemme sa at hun skulle spise med venner. Til vennene at hun hadde spist hjemme.
«I dag starter ditt nye liv. Lykke til!», sa stemmen i telefonen
Hele familien blir dysfunksjonell
Hva som var det vanskeligste? Den evige ambivalensen, mener Selma.
- De fleste som har en sykdom, ønsker å bli kvitt den sykdommen, men slik var det ikke for meg. Selv om jeg hadde lite energi og kranglet og gråt, så var det ofte ingenting jeg heller hadde lyst til enn å beholde sykdommen. Selv om jeg følte at jeg ødela så mye.
Kari blir tenksom over spørsmålet.
- Det vanskeligste? Det var jo alt. Som pårørende … Det er kanskje vanskelig for andre å skjønne hvor inngripende det er i et familieliv.
- Vi hadde tre barn som bodde hjemme da Selma var syk. Det er en sykdom som rammer hele familien, og som vi står sammen om.
- Du blir så sint på barnet ditt, for du blir så redd for å miste det. Også blir du så sinna og lei at du bare får lyst til å kaste hele jenta i dass. Hele familien blir dysfunksjonell.
Hun stopper litt opp før hun fortsetter.
- Jeg blir nesten kvalm bare jeg snakker om det. Det var tre erter og en potet som kunne bli krigens kjerne.
«Et år senere var jeg tvangsinnlagt fordi jeg nesten hadde sultet meg selv til døde»
Klikket over en pizza
Sommeren 2020 skulle det bli langt verre før det ble bedre. Selmas mormor, som også var hennes bestevenn, fikk en kreftdiagnose og beskjed om at det bare var kort tid igjen å leve.
Da august måned kom, gikk det mot slutten.
Familien var samlet på sykehuset, og på en av disse lange vonde dagene, da ingen hadde spist noe, bestilte Kari pizza til familien.
Det var da det klikket for Selma. Tenk å bestille så usunn mat!
I boken skriver hun om hvordan hun fortsatt skammer seg over dette, at hun gråt og kranglet om den pizzaen, og nektet å spise den, selv om hun så sorgen og utmattelsen i morens øyne - som måtte kjempe for å få i henne mat, samtidig som hun stod der med sin døende mor.
Kanskje var dette bunnpunktet de måtte komme til før det kunne snu.
Uken etter at Selmas elskede mormor ble begravet, hadde hun sin første time hos BUP.
Det var rett før de skulle inn til den første timen her, Selma ga den brutale beskjeden til Kari, om at hun ikke var motivert for behandling.
Men noe skjedde i møte med sykepleieren Gunn og psykologen Beate, to erfarne behandlere som hadde jobbet mye med spiseforstyrrelser.
At Selma fikk tillit til dem, ble avgjørende.
Katrine kunne spise for tusenvis av kroner om dagen: - Fylte et følelsesmessig tomrom
Fikk ikke noe valg
Anoreksi er en psykisk sykdom med en alvorlig fysisk side. For å kunne jobbe med det psykiske, med angsten for å spise og den økende tvangen rundt maten, måtte hun først komme opp i normalvekt.
- Terapien fungerer ikke når du ikke spiser. Maten må på plass for å kunne jobbe med det psykiske, forklarer Selma.
Behandlerne satte opp en detaljert liste sammen med henne, over maten Selma måtte spise.
- Jeg fikk ikke noe valg da jeg fikk behandling. Jeg måtte spise, det var ikke et alternativ.
- Hjernen består av 60% fett, og det «slanker» man ofte bort når man har anoreksi. Jeg slet med hukommelsestap, at hodet var tåkete og at jeg ikke klarte å ta innover meg informasjon. Derfor måtte jeg også opp på normalvekt for å rent fysisk klare å henge med på det behandlerne sa til meg, forklarer Selma.
Paradoksalt nok gjorde også pandemien det lettere for henne. At det meste foregikk digitalt, gjorde det mulig å fullføre første klasse på videregående. Hun klarte også å beholde både vervet som ordfører i Ungdommens bystyre og plassen i Nidarosdomens jentekor.
– Sorg tar lang tid
Livsviktig å jobbe med tankene
Da sommeren kom i 2021, var spiselistene i ferd med å bli historie. De viktigste grunnene til det, mener Selma er foreldrene, familien og de to behandlerne hun møtte på BUP.
- De passet på at jeg spiste. Da jeg kom opp i normalvekt, begynte de spiseforstyrrede tankene etterhvert å ta mindre plass. Da så jeg hvor mye jeg hadde gått glipp av og hvor mye som stod på spill. Jeg ønsket å få vitnemål og å være på skolen.
- Hvordan har det vært å gradvis forstå hva det har kostet for de rundt deg?
- Det har vært en øyeåpner. Jeg har kjent mye på dårlig samvittighet for at jeg ikke klarte å uttrykke takknemlighet og forståelse for hvor mye tid og krefter mine nærmeste har lagt ned for å hjelpe meg med å bli frisk.
- Samtidig vet jeg at det var den syke stemmen som gjorde at jeg tok hjelpen for gitt, og at det ikke var meg, Selma.
- Var jeg et vanskelig barn som trigget mammas spiseforstyrrelse?
Ventet på en åpenbaring
Stadig flere utvikler spiseforstyrrelser, uavhengig av alder og kjønn - med boken håper de å knuse noen av mytene og fordommene som finnes om lidelsen, og bidra til økt kunnskap og åpenhet.
Kan man for eksempel kalle seg frisk fra en spiseforstyrrelse? Eller vil den lille stemmen som mener noe om maten alltid være der?
Selma smiler når hun forteller om hvordan hun i begynnelsen av behandlingen ventet på en dag der noe ville åpenbare seg og forandre alt.
- Den lille stemmen er der fremdeles, men i mye mindre grad enn før, og jeg klarer å ikke lytte til den. Før tenkte jeg på mat døgnet rundt, nå er det mer sporadisk.
Kari har sittet litt urolig i stolen mens Selma har snakket, ivrer etter å få komme til orde som lege.
- Jo, man kan bli frisk fra spiseforstyrrelse! Det er en myte at man ikke kan bli frisk. Men det avhenger av at man kommer raskt i behandling, og på hva man har i bagasjen av sårbarhet.
- Når spiseforstyrrelsen blir en løsning på andre og alvorlige problemer kan det kreve mer å bli frisk.
- Jeg sluttet på diett, og fokuserte på følelser i stedet
Den største suksessfaktoren
Det har vært en lang prosess med å bearbeide det hele - å skrive bok har vært en del av det.
At skriving kan være god terapi, vet Kari som lege godt. Tillit er likevel det hun mener er den aller største suksessfaktoren i deres historie.
- Jeg er takknemlig for at vi har en dialog. Vi har hatt mange krangler - det har føltes som krig av og til, men vi har hatt tilliten i bunnen.
- Hva har dere lært om dere selv og om hverandre?
Mor og datter ser på hverandre.
- Jeg har alltid vært en engasjert og aktiv person, men jeg har lært at jeg er faktisk ganske tålmodig, for dette krever tålmodighet å stå i, mener Kari.
Selma ler litt når hun skal svare på spørsmålet.
- Litt teit å si kanskje, men jeg er sterkere enn jeg tror. Også det her med tillit, hvor viktig det er i vårt liv. Og det å ikke skjule ting, men å være åpen.
Kari nikker til det datteren sier og fortsetter.
- Tillit er essensielt i vår historie. Det må man hele tiden jobbe for å ha, og for å fortjene den også. Vi må ikke slippe taket, beholde tilliten og være gode rollemodeller.
Hun stopper litt opp, mens det alvorlige ansiktsuttrykket glir over i smil.
- Og er det nå så farlig da, og være åpen og vise såkalte svakheter?
Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no
