DØDFØDSEL: Kine Olsen og Steffen Ensrud med datteren Thelma Louise som døde i mors liv i uke 38. Storesøster fikk hilse på Thelma på sykehuset. FOTO: Trine-Lise Henriksen
DØDFØDSEL: Kine Olsen og Steffen Ensrud med datteren Thelma Louise som døde i mors liv i uke 38. Storesøster fikk hilse på Thelma på sykehuset. FOTO: Trine-Lise Henriksen Vis mer

Døde i mors liv

– Selv om barnet er dødt, er man like stolt

Kine og Steffen mistet datteren sin i mors liv mindre enn tre uker før terminen. En eske på nattbordet skulle bety alt for dem i tiden som fulgte.

Publisert

Desember 2019. Kine og Steffen var på julebord da Kine merket at noe ikke stemte. Plutselig hadde hun sterke kynnere, og barnet i magen var litt stille. Thelma Louise, som hadde fått navn allerede, uten at verken Kine eller Steffen visste at det fantes en film som het noe lignende. Det var bare så fint, det navnet. Dersom datteren fortsatt passet til det når hun kom ut, var det hun skulle hete. Terminen var om tre uker. Alt var fint på siste ultralyd. Thelma lignet på Steffen, kunne de se.

Kine har en datter fra før. Det hun kjente på julebordet var ikke som forrige gang hun var gravid. Dagen etter holdt venninnene babyshower. En glad gjeng og høygravide Kine som ble overøst med gaver. Men så, dagen etter var kynnerne tilbake.

– Legen ville ikke si noe, men vi så jo på ultralyden at hun lå veldig rolig, sier Kine Olsen (29).

Rørte seg lite

Hun og Steffen sitter i den lyse, trivelige stua hjemme på Skiptvet. De to barndomsvennene ble et par for drøyt to år siden, og er en liten familie, sammen med Kines tre år gamle datter.

VENTETID: Kine har en datter fra før, men Thelma Louise var Steffens første barn. FOTO: Camilla Bjørklund
VENTETID: Kine har en datter fra før, men Thelma Louise var Steffens første barn. FOTO: Camilla Bjørklund Vis mer

Fire måneder har gått siden den gledelige ventetiden snart var slutt. Siden jenta deres snart skulle komme. Steffens første barn.

– Hun så livløs ut på ultralyden. Men samtidig var jo hjertelyden fin, forteller Steffen Ensrud (29).

Under CTG-målingen samme dag stusset de over at barnet beveget seg så lite. Kine drakk glass på glass med saft, uten at bevegelsene tok seg særlig opp. Da hun ble undersøkt morgenen etter, beveget barnet seg mer, men Kine hadde en dårlig følelse. Etter en samlet vurdering ble det besluttet at fødselen skulle settes i gang. Mens de ventet på fødeplass valgte paret å reise hjem. Om natten våknet Kine av sterke smerter.

– Jeg tenkte at det kanskje var rier og jeg gikk litt frem og tilbake. Men jeg kjente at hun liksom bare skvulpet fra side til side og fløt rundt inni meg.

Ingen hjerteslag

En halvtime senere var de på sykehuset. Det var natt til 6. desember og vannet hadde gått. Personalet finner vanligvis hjertelyden ganske fort, men etter tre minutter var det fortsatt ingen hjerteslag å finne.

– Jeg skjønte at hun ikke levde, forteller Kine.

– Jeg husker jeg holdt meg for øynene og sa: «Nei, nei. Kjære Gud ikke la det skje». Da legene bekreftet det, knakk jeg sammen. Alt bare sto stille. Rommet var fullt av jordmødre og leger og jeg ba dem skjære henne ut for å prøve å redde henne, men det ble helt stille. Jeg snudde meg mot Steffen, men han satt der helt tom og med røde øyne. Vi var i en sjokktilstand.

Hun rister på hodet.

– Det sjokket du får i kroppen din når du får vite at barnet er dødt. Det var mye verre enn å føde et dødt barn. Da jeg skulle føde tenkte jeg at det kan ikke bli verre enn den smerten som er inni meg.

Å skulle føde

Å føde et dødt barn, fullbårent i uke 38. Der andre fødende får mot av jordmors oppmuntrende ord om at «Snart er babyen din ute!», var det ingen sprellende belønning i den andre enden for Kine. Bare livløse lemmer, smerte og sorg. Da hun fikk valget om å føde nå med en gang, eller vente til dagen etter, valgte Kine og Steffen å få det overstått.

– Akkurat det valget har jeg angret litt på. Jeg skulle ønske vi hadde reist hjem sånn at vi kunne forklart dette til storesøster og hun kunne sett magen en siste gang.

Steffen nikker.

– Vi var enige om at vi ønsket å få det overstått, men det hadde vært fint å kunne reist hjem, slik at vi alle kunne fått sjansen til å la dette synke litt inn og ta farvel med magen.

Stille fødsel

I to timer satt de som i en døs på sykehuset og ventet på at fødselen skulle starte. Kine knakk sammen gang på gang.

– Først kom jo sjokket over at hun var død. Deretter begynte jeg å grue meg noe grusomt til fødselen. Tanken på å måtte gå igjennom en helt vanlig fødsel uten premien i enden, pluss tanken på synet av et dødt barn, skremte meg. Jeg fikk skjelvinger i hele kroppen fra jeg fikk beskjeden om at hun var død til etter at jeg hadde født henne.

Snart begynte de riefremkallende midlene å virke. Snart jobbet Kines kropp tappert, uten å vite at belønningen skulle utebli. Steffen beskriver det som en stille fødsel.

– Du hadde gitt helt opp. Kroppen presset på, men du var så stille.

Kine nikker:

– Tårene rant hver gang en rie tok seg opp. Jeg tenkte bare: «Spiller det egentlig noen rolle? Hun er død uansett og ingenting kan gjøre vondere enn hvordan det føles innvendig».

Mye omsorg

Paret beskriver en underlig stemning i rommet. Sorg. Men også enormt mye omsorg.

– Det høres kanskje rart ut, men det var den fineste fødselen av de to jeg har hatt. Man får den smertelindringen man trenger. Jordmoren tok en ekstravakt for å hjelpe oss gjennom det. Hun ofret fredagskvelden sin for oss. Vi gråt alle sammen. Til tross for at det ikke var noen premie i den andre enden, var det en veldig fin atmosfære.

I journalen står det at det tok 20 timer før Thelma var ute. Før Kine fikk jenta si lagt på brystet. Jordmoren mente det ville styrke båndet. For hun var jo datteren deres. Et familiemedlem.

– I det Thelma kom ut rant tårene av glede, men også så forferdelig mye over sorgen. Selv om barnet er dødt, er man like stolt og glad over barnet sitt, som om det skulle vært født levende. Morskjærligheten er der fra første øyeblikk. Samtidig blir alt sønderknust fordi barnet er så fullkomment og perfekt, en helt ferdig utviklet baby, uten noen sykdommer eller skader, forteller Kine.

– Perfekt datter

Thelma hadde masse mørkt hår. 3155g og 51cm. Men uten en eneste lyd. Uten pust.

– Det var så grusomt stille, sier Kine.

– Det er nok derfor det kalles en stille fødsel. Man kjenner både glede, men også den største sorgen. Rommet består både av livets begynnelse og livets slutt på en og samme gang.

Thelma var så vakker. Hun passet til navnet sitt, det så de med en gang. Og hun lignet ikke bare på Steffen. Hun hadde arvet de høye kinnbeina etter Kine, de som ligger til familien. Og kroppen var så sterk. Kine tegner i luften.

– Hun var så muskuløs, og hadde nesten trekantet ryggtavle.

Steffen smiler.

– Ja, og hun hadde så lubne, fine armer. Man kunne se at hun har hatt det bra der inne og fått alt hun trengte. For oss var hun en perfekt datter, så klart.

Lå mellom mamma og pappa

Hva skjer etter at barn er dødfødt? Kine og Steffen kan ikke få fullrost hjelpen de fikk. De forteller at de kunne ha Thelma hos seg på rommet så lenge de ønsket. At de stelte henne og kledde på henne og hadde henne mellom seg i sengen om natten.

HÅND i HÅND: Kine og Steffen er takknemlige for dagene de fikk til å skape minner med datteren Thelma Louise. FOTO: Privat
HÅND i HÅND: Kine og Steffen er takknemlige for dagene de fikk til å skape minner med datteren Thelma Louise. FOTO: Privat Vis mer

Steffen forteller om kjølebagen, formet som innerkurven i en barnevogn. De fikk den utdelt på barselavdelingen, fra Landsforeningen for uventet barnedød. Bagen hadde kjøleelementer i sidene.

Her la de Thelma. Her hadde de datteren sin i tre dager, mens de skapte så mange minner de kunne. Kjøleelementene ble byttet to ganger i døgnet, og bagen var laget slik at den lille kroppen fortsatt hadde bevegelser i lemmene når de løftet henne opp.

– Jeg vet at det høres ut som galskap, men vi ville gjerne skape minner, og det var jo disse dagene vi fikk med henne, sier Steffen.

– Men da vi skulle bade henne ble det for mye for meg, forteller Kine.

– Det slo meg: «Hva er det vi driver med? Å gå rundt her med en død baby?». Men man kan ikke sette seg inn i det, og jeg synes det er viktig å være åpen. De minnene vi skapte er minner jeg ikke ville vært foruten. Jeg føler ikke at det er noe jeg ikke fikk gjort med henne. Ja, bortsett fra å reise hjem, da. Noen par ønsker det, og det har jeg full forståelse for, men der gikk grensen for oss.

Steffen nikker:

– Du sa det så fint: At vi har et hjem fylt med glede. Om vi hadde tatt henne med oss hjem, ville det blitt for mange vonde minner der.

Esken på nattbordet

Da Kine og Steffen våknet første morgenen etter fødselen hadde pleierne hentet Thelma for å ta bilder, veie og måle henne i løpet av natten. På nattbordet sto det en liten eske. Ikke større enn en skoeske. «Adjø Bitteliten» sto det på.

Det tok en stund før Kine og Steffen orket å åpne den. Men der, oppi esken, lå alt det som skulle bety så mye for dem. Den lille bamsen de kunne legge i Thelmas armkrok, og som fortsatt lukter av håret hennes. Posen med forglemmegeifrø de skal strø på plenen når våren kommer. Et lys de kunne tenne for Thelma.

«ADJØ BITTELITEN»: Storesøster på sykehuset, med esken som skulle bety så mye for Kine og Steffen etter at barnet i magen gikk bort. FOTO: Trine-Lise Henriksen
«ADJØ BITTELITEN»: Storesøster på sykehuset, med esken som skulle bety så mye for Kine og Steffen etter at barnet i magen gikk bort. FOTO: Trine-Lise Henriksen Vis mer

I esken lå også det lille hjertet «Georgs Gave», et prosjekt igangsatt av Jannike Mittet, som selv mistet ti barn i dødfødsel. Hjertet er av tre, og kan legges i barnets hånd og bli med på den siste reisen. Selve rammen til hjertet blir igjen hos foreldrene, som en påminnelse om at de hører sammen.

– Den esken betydde så utrolig mye for oss, sier Kine, og forteller at det er hele grunnen til at de velger å fortelle sin historie: Å sette lys på all hjelpen de har fått, og hvor fantastisk arbeid de gjør i det frivillige prosjektet.

Steffen slutter seg til:

– Vi satte utrolig pris på alle brosjyrene som lå oppi, med alt vi trengte å vite. Det siste man orker i en sånn situasjon er jo å begynne å google.

Vant julekonkurranse

Mens hun var gravid hadde Kine vunnet i en julekonkurranse på Facebook. Premien var halv pris på en nyfødtfotografering.

– Etter at jeg fikk beskjed om at Thelma var død og at jeg måtte igjennom en fødsel, tok jeg kontakt med fotografen, oppi alt kaoset. Ikke vet jeg hvordan jeg klarte å komme på det, og det er kanskje galskap å be om noe sånt, men jeg spurte om hun kunne påta seg å ta bilder etter en dødfødsel.

Fotografen, Trine-Lise Henriksen, hadde aldri gjort noe slikt før, men sa hun ville komme. Hun ville ikke engang ha betalt for det! Klokken ti dagen etter kom hun kjørende fra Oslo.

– Tenk at hun ville gjøre dette for en fremmed familie. Å ville sette seg selv inn i en sånn situasjon, sier Kine.

SØSTRE: Kine valgte å la storesøster se lille Thelma.

– Vi ble anbefalt på sykehuset at storesøster burde få møte Thelma, for at ikke fantasien skal lage spøkelser og gjøre det enda mer skummelt. FOTO: Trine-Lise Henriksen
SØSTRE: Kine valgte å la storesøster se lille Thelma. – Vi ble anbefalt på sykehuset at storesøster burde få møte Thelma, for at ikke fantasien skal lage spøkelser og gjøre det enda mer skummelt. FOTO: Trine-Lise Henriksen Vis mer

Steffen forteller hvor glade det gjorde dem, å se fotografen behandle datteren deres akkurat som ved en vanlig nyfødtfotografering.

– Hun flyttet på Thelma og var ikke redd for å ta i henne. Det var så godt å se. Vi tok et familiebilde også, der vi alle satt i sengen. Thelma ser ut som om hun sover. Noen synes kanskje det er rart. Men hun er datteren vår uansett, så jeg er ikke så opptatt av hva andre tenker.

Kine smiler.

– Og hun jobbet med lyset og gjorde det fint, sånn at Thelma så så naturlig ut.

STOLT FAMILIE: Kine, Steffen og storesøster, sammen med Thelma Louise, som døde i mors liv. Etter fødselen hadde Kine og Steffen Thelma hos seg i tre dager. – Før i tiden tok man de døde barna bort. Det er så godt at det har blitt bedre. Jeg tenker på all den smerten de måtte tåle før, sier Kine. FOTO: Trine-Lise Henriksen
STOLT FAMILIE: Kine, Steffen og storesøster, sammen med Thelma Louise, som døde i mors liv. Etter fødselen hadde Kine og Steffen Thelma hos seg i tre dager. – Før i tiden tok man de døde barna bort. Det er så godt at det har blitt bedre. Jeg tenker på all den smerten de måtte tåle før, sier Kine. FOTO: Trine-Lise Henriksen Vis mer

Laget forening

Fotografen har siden laget foreningen «Stille» sammen med en fotografkollega, og målet er et nettverk av fotografer landet rundt som kan gi et tilbud om profesjonell fotografering av dødfødte.

– Vi er så takknemlig for hva fotografen gjorde for oss, og de minnene vi sitter igjen med. Foreningen har behov for flere fotografer og fortjener oppmerksomhet. Det hadde vært så fint om det kunne ligget en brosjyre om det i esken vi fikk på nattbordet, sier Kine.

Planen for deres del er å lage album. Et til dem, og et eget til storesøster, som hun kan bla i om hun får lyst.

– Men vi har ikke helt kommet i gang. Enkelte ting er litt vanskelig å komme i gang med, sier Steffen.

FIN STUND: Storesøster hjelper mamma med å kle på Thelma. Det er farmor som har strikket sokkene, som skulle vært en fødselsgave. Kine og Steffens datter døde i mors liv. FOTO: Trine Lise Henriksen
FIN STUND: Storesøster hjelper mamma med å kle på Thelma. Det er farmor som har strikket sokkene, som skulle vært en fødselsgave. Kine og Steffens datter døde i mors liv. FOTO: Trine Lise Henriksen Vis mer

Avskjeden

Hvordan tok de farvel med Thelma på sykehuset? Når skjønte de at det var kommet til slutten? At dette var de minnene de fikk? At tiden var inne for å reise hjem?

– Sykehuspresten hintet vel litt etter tre dager, om at vi måtte komme oss videre. For å hjelpe oss ut av det. Men det var vanvittig tungt å levere henne fra oss, forteller Steffen.

Paret roser sykehuspresten. Beskriver det som en sorgstøtte, snarere enn noe religiøst. For dem ble presten ekstra viktig da rommet på sykehuset hadde blitt som et fort. Et sted de ikke turte å forlate, av frykt for å møte alt det levende der ute.

– Det var nyfødte barn overalt. Vi fikk angst bare av tanken på å gå ut døra, og satt på rommet med Thelma i to dager. Jeg tenkte: «Går jeg ut den døra, så ser alle hvor knekt jeg er», sier Kine og forteller om kvinnen som sto bak henne i køen i kantina, med babyen i en bæresele.

– Jeg måtte bare snu meg unna, og tårene silte. Å se barnet var fint, men å se stolte foreldre gjorde vondt. Det har vært det vondeste i etterkant.

TRØST: Storesøster og mamma. I fanget ligger også den lille bamsen, som fortsatt dufter av Thelma Louise, og som betyr så mye for Kine. FOTO: Trine-Lise Henriksen
TRØST: Storesøster og mamma. I fanget ligger også den lille bamsen, som fortsatt dufter av Thelma Louise, og som betyr så mye for Kine. FOTO: Trine-Lise Henriksen Vis mer

Nå var de alene på rommet. Kurven var tom, men minnene skapt. Paret forteller at de er dypt takknemlige for de nybakte foreldrene som lot dem få låne barnet deres inn til seg en stund.

– Vi ville så gjerne se en levende nyfødt, og barnepleieren kom inn med barnet. For oss var det så godt å få se et levende barn.

Thelma en del av familien

For Kine og Steffen ble det viktig å la familie og nære venner få møte Thelma. De valgte en bisettelse med åpen kiste før begravelsen. Paret hadde lest i en av brosjyrene i esken at barnet kunne få velsignelse av presten, som en slags dåp, og det fikk Thelma nå.

– Vi er så glad for dem som kom i bisettelsen og det var fint å føle at Thelma var en del av familien. Men vi forstår også de som ikke orket å komme. Det kan være tøft for mange å se et dødt barn.

Thelma var så fin i kisten, i det strikkede reisesettet fra farmor. Den strikkeglade bestemoren hadde spart på de små klærne for å gi det til henne i fødselsgave. Bukser, sokker, jakke og et tykt babyteppe i forskjellige farger.

– Klærne var ment til henne og ikke noe vi skulle sitte igjen med. Så det hadde hun på seg i kisten, forteller Steffen.

La hjertet i hånden

Begravelsen var 18. desember. Kine og Steffen så Thelma en siste gang før det, for å ta farvel. La det strikkede teppet godt rundt henne en siste gang.

– I hånden hennes la vi hjertet fra «Georgs gave». Det hjertet betyr utrolig mye for oss.

Kine viser frem den lille trerammen, med Thelmas fødselsdag på. «Alltid elsket, aldri glemt», står det.

– Det er så fint å sitte igjen med den ene delen av noe hun fikk med seg.

EVIG MINNE: Det betydde enormt mye for mamma Kine og pappa Steffen at Thelma Louise fikk med seg det lille hjertet fra «Georgs gave» da hun ble begravet. FOTO: Privat
EVIG MINNE: Det betydde enormt mye for mamma Kine og pappa Steffen at Thelma Louise fikk med seg det lille hjertet fra «Georgs gave» da hun ble begravet. FOTO: Privat Vis mer

Styrket båndet

Hvordan har de hatt det som par i tiden etterpå? Hva har krisen gjort med dem? Kine og Steffen mener de har kommet hverandre mye nærmere. Ja, så nær det går an.

– Men jeg har følt veldig at Steffen må være sterk. Om han mister grepet, så mister jeg også grepet.

Hun snur seg mot mannen sin.

– Men du har stått støtt hele veien.

– Det er jo tyngst for Kine, som har båret babyen i ni måneder. Men vi har møtt hverandre på det mest sårbare, sier Steffen.

SAMMEN I KRISEN: Kine og Steffen føler at sorgen og sjokket over å miste Thelma Louise har ført dem enda tettere sammen. FOTO: Privat
SAMMEN I KRISEN: Kine og Steffen føler at sorgen og sjokket over å miste Thelma Louise har ført dem enda tettere sammen. FOTO: Privat Vis mer

Årsaken

For tre dager siden var de på sykehuset og gikk gjennom obduksjonsrapporten. De fikk bekreftet det de allerede hadde fått vite på sykehuset: Deler av den innerste fosterhinna hadde løsnet og viklet seg rundt navlestrengen og snevret den av.

Dødfødsel etter såkalt amniotic band syndrome inntreffer så sjelden at det knapt finnes statistikk på det, ifølge paret. Likevel, at det faktisk skjedde, har gitt en uro.

– Legene sier det ikke er gjentakelsesrisiko, men hvordan kan de være så sikre når det knapt finnes noe forskning på det? Og hvor mange andre risikoer er det ved å være gravid som man ikke er klar over?

Gravid igjen

Da Kine ble gravid igjen over nyttår var gleden stor, men de var på vakt. Var det for godt til å være sant at det skulle klaffe så tidlig? Det var det. I uke ti fant de to fostre i magen, men begge uten hjerteslag. Til tross for smerten over spontanaborten, greide paret å se rasjonelt på det. At det var naturen som ordnet opp. Kine roser oppfølgingen fra helsevesen da hun ble gravid igjen.

MOR OG DATTER: Kort tid etter at Thelma gikk bort, tok Kine med seg datteren til fotografen. Sommerfuglene har fotografen satt inn, som et symbol på Thelma. FOTO: Anita K. Photo
MOR OG DATTER: Kort tid etter at Thelma gikk bort, tok Kine med seg datteren til fotografen. Sommerfuglene har fotografen satt inn, som et symbol på Thelma. FOTO: Anita K. Photo Vis mer

– Men om jeg blir gravid igjen nå, blir det nok et svangerskap fylt med frykt, sier Kine.

Fakta om dødfødsel

I 2018 var det 194 dødfødte i Norge. Det utgjorde 3,5 dødfødsler per tusen fødte barn. En dødfødsel er definert som fødsel av et barn som ikke viser livstegn (hjerteaktivitet, puste- eller muskelaktivitet) fra og med svangerskapsuke 22 eller over 500 gram (WHO). Dersom barnet fødes dødt før dette, kalles det senabort. Antallet dødfødsler har sunket jevnt de siste tiårene. I 1967 var det 13,9 dødfødsler pr tusen fødte.

Kilder: Medisinsk Fødselsregister, Landsforeningen for uventet barnedød

Har vært heldige

Fire måneder har gått siden Thelma døde. Steffen er litt tilbake i jobben med maskinutleie. Kine studerer psykologi og jobber som personlig assistent, men er ennå ikke tilbake. Paret beskriver tiden som gikk som å leve i en boble.

– Det er blitt til en hjertesak for oss å få lov til å snakke om dette, og få frem hvor heldige vi har vært oppi det hele. Vi ønsker å hjelpe andre som dessverre kommer etter oss, til å kunne få de samme mulighetene. Takket være «Adjø Bitteliten» fikk vi mer hjelp til å skape minner i den tiden vi hadde med Thelma, enn det som er vanlig. Den boksen på nattbordet har hatt enormt betydning for oss.

Vil hjelpe andre

Esken er i dag et tilbud på kun et fåtall sykehus på Østlandet. Kine og Steffens håp er at den skal bli et tilbud landet rundt.

– Det er ikke mange boksene man trenger. I ettertid har vi hørt om flere som skulle ønske at de hadde visst om det lille hjertet fra «Georgs gave». Man må bare få mest mulig inn i den boksen. Det er jo ikke dyrt det som ligger oppi. Det er ikke så mye som skal til. Bare en liten boks. Om vi hvert fall kan hjelpe ett par med vår historie, så er det verdt det.

Kine forteller om den lille bamsen de valgte å la bli hos seg.

– Da jeg hadde Thelma inntil meg og kjente det silkemyke håret mot kinnet, tok jeg bamsen inntil det andre kinnet. Da jeg lukket øynene tenkte jeg at bamsen kjentes nesten like myk som hennes fløyelsmyke hud. Det var da jeg bestemte meg for at bamsen skulle være med oss hjem.

Hun smiler.

– Vi har pakket den godt inn i en pose for å bevare lukten. Og de gangene jeg trenger å minnes Thelma tar jeg den opp, lukker øynene og kjenner den fløyelsmyke bamsen inntil kinnet mitt. Den lukter fortsatt av henne og er nesten like myk som det jenta mi var.

SAVNET OG ELSKET: Thelma Louises begravelse var 18. desember 2019. FOTO: Privat
SAVNET OG ELSKET: Thelma Louises begravelse var 18. desember 2019. FOTO: Privat Vis mer

Stolthet

Man ser i øynene til Kine og Steffen at de mangler et barn. Men samtidig er de stolte. For de er foreldre. I tiden etter at de kom hjem kjente de på tabuet rundt dødfødsler. Folk som har snudd seg bort i mangel på noe å si, eller som i beste mening har forsøkt å bøte på sorgen med ord som: «Ja, men hun levde hvert fall ikke».

– Det er en stor sorg å miste et barn du ikke fikk se levende en eneste gang også. Samtidig inntreffer det en krise i hele familien. Det er en traumatisk opplevelse å skulle gjennom en helt vanlig fødsel når du vet at babyen din er død. Sorg skal ikke måles. Hun er datteren vår. Det er ganske bittert å ha kommet helt i mål for så aldri rekke å få høre stemmen hennes eller gråten hennes en eneste gang, sier Kine.

Steffen nikker.

– Hun er fortsatt datteren vår. Vi har mistet et barn selv om hun aldri rakk å leve på utsiden av magen.

STILLE VINGESLAG: På dette treet på fødeavdelingen, på desembergrenene, sitter Thelmas rosa sommerfugl. FOTO: Privat.
STILLE VINGESLAG: På dette treet på fødeavdelingen, på desembergrenene, sitter Thelmas rosa sommerfugl. FOTO: Privat. Vis mer

Sommerfugl

Steffen tar frem telefonen. Viser frem treet som henger på veggen på fødeavdelingen, som viser alle barna som blir født i løpet av et år. Et gult blad for jenter og et grønt for gutter. Og så sommerfuglene, for de barna som ikke fikk leve. Thelma ble en sommerfugl.

– Jeg husker at jeg syntes det var både godt og vondt å se at det var enda en sommerfugl på det treet. Du føler deg ikke så alene om det, når du vet det er en sommerfugl til, sier Kine.

Steffen smiler:

– Det er et fint symbol, for sommerfuglen er så lydløs og stille. Du kan ikke høre at den kommer eller at den drar.

SOMMERFUGL: Kine, mens hun bar på Thelma Louise. Datteren døde senere i mors liv, mindre enn tre uker før terminen. FOTO: Camilla Bjørklund
SOMMERFUGL: Kine, mens hun bar på Thelma Louise. Datteren døde senere i mors liv, mindre enn tre uker før terminen. FOTO: Camilla Bjørklund Vis mer

«Adjø Bitteliten»

Minneesker som skal hjelpe foreldre å skape minner om et lite barn som ikke fikk å leve. Prosjektet ble igangsatt og utviklet av Jannike Mittet, som selv mistet ti barn i mors liv. Mittet står også bak «Georgs gave», minnehjertene som legges i boksene. I tillegg koordinerer hun strikkeklær som legges i boksen, små klær strikket av frivillige landet rundt.

– Man kan støtte «Georgs gave» på Vipps og vi sørger for at donasjonene blir brukt mot minneboksen og innholdet, sier Jannike Mittet. Vippsnummer: 540374.

Les mer: https://www.georgsgave.no/adjo-bitteliten-minneboks/

Mittet samarbeid med foreningen «Vi som har et barn for lite» (BFL), som produserer eskene og deler ut til sykehusene som melder sin interesse.

Kine Olsen er så takknemlig for hjelpen de fikk gjennom minneboksen at hun på eget initiativ har bedt foreningen BFL opprette et eget vippsnummer for å videreutvikle boksene, der folk kan gi bidrag. Vippsnummer: 13832

Les mer: www.etbarnforlite.no

Jannike Mittets mål er et samarbeid også med foreningen Landsforeningen for uventet barnedød (LUB), og boksen skal være en samlet informasjonskilde til foreldrene i en tid hvor tiden er dyrebar og knapp.

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer